De uønskede by Kagge Forlag

YRSA SIGURÐARDÓTTIR Tidligere utgitt på Kagge Forlag Jeg vet hvem du er, 2011 Dødsskipet, 2012

Yrsa Sigurðardóttir

DE UØNSKEDE Kriminalroman

Oversatt fra islandsk av Tiril Theresa Myklebost

© Yrsa Sigurðardóttir Published by arrangement with Veröld Publishing, Iceland © Norsk utgave: Kagge Forlag 2014 Originalens tittel: Kuldi Oversetter: Tiril Theresa Myklebost Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Papir: Holmen Book Cream 80 g Boka er satt med Sabon 11/14,5 Sats: Dag Brekke | akzidenz as Trykk og innbinding: ScandBook | Falun ISBN: 978-82-489-1368-9

Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Oversettelsen har fått støtte fra Nordisk Ministerråd.

Boka er tilegnet søsteren min, Laufey Ýr Sigurðardottir. – Yrsa

Slutten Óðinn våknet med et rykk av at han hostet. Hadde han sovet lenge? Kanskje hadde han bare duppet så vidt. Han fniste og undret seg over stønnene sine. Han følte seg bra, men kjente at han holdt på å sovne igjen og strittet imot. Hvor var det han var igjen? Han prøvde å smile, men det endte i noen kraftløse rykninger. Han greide ikke å la være å fnise igjen. Så ble det stille. Likevel hørtes motordur. Lyden var trollbindende og øyelokkene ség ned. Var han full? Ny hoste. Men ikke fra ham denne gangen. Øynene åpnet seg så vidt, og han strevde med å få oversikt. Han satt på sin plass, i førersetet. Ved siden av satt Rún, datteren, med hodet ned mot brystet. Det svarte håret hang ned og skjulte det spinkle ansiktet. Óðinn lo som om han aldri hadde sett noe så morsomt før. Men det var noe i veien. Han kjørte i beruset tilstand. Samtidig ikke. Han var glad. Rún hostet igjen og hodet dinglet fra side til side. Det tynne håret sveipet lett frem og tilbake, frem og tilbake, som i vinden, og Óðinn begynte igjen nesten å le høyt. Men til tross for lykkefølelsen skjønte han at ingenting var morsomt med dette. Likevel var han et eneste solskinnssmil. 7

De var inne i bilen. Inne i garasjen. Haken til Óðinn hadde seget ned på brystet, og svært sakte løftet han hodet, som om det var av løvtynt glass. Hvilken garasje var dette? Han burde vite det, men greide ikke å komme på det. Hva gjør vi her? Hvorfor er jeg så rar? Han hørte svarene i tankene sine, likevel forsvant de hele tiden utenfor rekkevidde. Noe som var ergerlig fordi de var viktige. Svært viktige. Óðinn pustet kraftløst gjennom nesen. Han så rimelig bra når han glippet med øynene, men det føltes hele tiden som om de var i ferd med å lukke seg for siste gang. Munterheten blusset opp igjen, og nå greide han å smile skikkelig. Eller, han trodde i hvert fall det. Dette var vidunderlig. Med en kraftanstrengelse greide han å få tak i den spinkle hånden til datteren. Den var helt kraftløs. Den fjollete gleden la seg igjen, og Óðinn klemte den klamme hånden. Rún beveget seg ikke, satt bare der og hang i bilbeltet. En streif av fornuft brøt gjennom gledeståken. Noe var alvorlig galt. Hvorfor satt de der, inne i bilen? Og inne i denne velkjente garasjen? Han burde vite det, og han prøvde igjen å komme på hvordan de hadde havnet der. Men i samme øyeblikk som tankene begynte å klarne, svant de hen. Ble tynnet ut og forsvant. Lára. Lára. Lára. Ekskonen hans, moren til Rún. På hvilken måte hadde hun med dette å gjøre? Hun var død for lenge siden. Han fniste igjen, selv om han slett ikke syntes det var morsomt. Nå var det han som hostet så det sved i brystet, og da han fikk igjen pusten, kjente han hvor rar luften var. Sur. Forgiftet. Han smilte mens han famlet etter bryteren for å skru vifta på fullt, men greide ikke å strekke seg langt nok og hånden deiset ned på girspaken. Selv om han visste at han burde merke det godt, var smerten så diffus at han ikke engang skar en grimase. Som om han hadde på 8

seg en tykk skidrakt. Han kikket ned og oppdaget at han var kledd i helt vanlige klær. Men ingen boblejakke. Rart. Var det ikke iskaldt ute? Var det ikke vinter? Óðinn var ikke sikker. Det spilte heller ingen rolle. Noe eller noen sa til ham at alt kom til å bli bra. Kanskje var det Lára. Det liknet i hvert fall på stemmen hennes. Det var så sørgelig å se på Rún der ved siden av ham. Det ødela nesten gleden hans. Han så bort. Sakte. Svært sakte. Hodet føltes fremdeles som tynt glass. Haken berørte den venstre skulderen, og han smilte. Dette var mye bedre. Nå så han at vinduet på førersiden var åpent, og hjertet gjorde et hopp. Utenfor bilen virket lufta grå og ullen. Hvorfor virket dette så kjent? Eksos. Giftige avgasser fra motoren. Han burde vite noe om dette. Det hadde med jobben hans å gjøre. Óðinn prøvde å ikke puste, og tankene lot til å bli noe klarere. Den ville gleden vek for fortvilelse, og han husket at han hadde hørt eller lest at de som døde av surstoffmangel gjerne følte velbehag rett før det hele var over. At hjernen skjenker den ulykkelige ro mot slutten. Å få dø glad. Det er bedre. Hvem hadde gjort dette mot dem? Hvem? Hvem? Hvem? Óðinn begynte å fnise igjen, men nå kjente han en tåre renne nedover kinnet. Han burde huske dette. Hvor hadde de vært? Han kjente smaken av hamburger, og uklart foresvevet det ham å ha vært på et gatekjøkken. Med Rún. Men hvor var de nå? Tåken la seg over ham igjen, og han husket ingenting. Ingenting annet enn den forferdelige vissheten om at han hadde brukt dyrebar energi på å fundere på ting som ikke lenger spilte noen rolle. Det ville vært bedre å forsøke å redde seg selv og Rún ut av bilen. Rún. Kjæreste Rún. Elleve år. Det kunne være det samme med ham selv. Han greide bare så vidt å snu hodet 9

mot henne igjen. Han hadde lyst til å skrike, men eide ikke krefter. Her hang datteren hans i bilbeltet, kjempet mot døden rett foran øynene hans, og han greide ikke engang å strekke seg mot henne. Óðinn fniste samtidig som tårene strømmet. Han brød seg ikke om all denne munterheten. Hvem vil vel være full i dødsøyeblikket? For ikke å snakke om når ens eget barn ligger for døden. Ingen. Fra halsen lød en ralling, en blanding av hoste og latter. Livet var i ferd med å ta slutt, og det var for sent å forandre på noe. Han hadde sviktet datteren sin. Andre fedre ville ha rukket å åpne dørene. Dratt seg langs gulvet mot passasjersetet og reddet barnet. De hadde ikke trengt mer enn en ørliten sprekk i garasjedøra for å bli reddet. Men når det gjaldt ham selv var han totalt likegyldig. Bare hun fikk leve. Le en gang til, kommanderte hjernen hans. Óðinn adlød og skrattlo uten å bevege seg, lo utmattet og blottet for all glede. Men han tidde da de tåkelagte tankene plutselig begynte å tetne seg til. Han husket hvor de var, selv om han ikke greide å se for seg hvordan de hadde kommet dit. Han husket hvorfor Lára spilte en rolle i dette, selv om hun var død. Han husket de to guttene som døde på nøyaktig samme måte for lenge siden. Og det som verre var: Han visste hvem som hadde skylden for det som skjedde med ham selv og datteren hans. Raseriet gjorde et kraftløst forsøk på å gripe tak i ham, men sorgen hadde fått feste i brystet, og til og med den berusede munterheten måtte vike. Det kom aldri til å bli noe mer å more seg over. Óðinn greide ikke å holde pusten lenger. Dette var slutten. Han åpnet munnen og åndet inn den sure luften.

1 Óðinn Hafsteinsson savnet å ikke holde hammeren i hånden, svinge skaftet og la slaget dundre mot en galvanisert firetommers. I skoleårene hadde han ikke sittet ett minutt mer enn nødvendig over bøkene, og etter høyskolen sluttet han raskt på verkstedet som han ble ansatt på, fordi jobben besto i å sitte foran en dataskjerm. Óðinn hadde i stedet begynt å jobbe i brorens entreprenørselskap, hvor han tok seg av pristilbud og forefallende regnskap. Selv om det var meningen at han stort sett skulle holde seg innendørs, greide han å ordne det slik at han av og til fikk gå ut for en kort stund og gjøre noe ordentlig arbeid sammen med karene. La drømmene bli virkelige. Men nå var han igjen blitt byråkrat, blek og stille etter tre måneders innestengthet, forpint av lede og kraftløshet. Denne dagen var av de verre, det blåste sterk storm ute og alle vinduene var lukket. Over hodet hans hvilte en tyngde som ble dobbelt så merkbar da han ble kalt inn til kontorsjefen, Heimir Tryggvason. Som tidligere skjelte øyet til Heimir ut til siden, og som før hadde Óðinn lyst til å kikke

den samme veien for å finne ut hva det var som dro det ditover. «Du får bare si fra hvis det er noe», sa Heimir. «Jeg kjenner ikke saken altfor godt, men jeg kan kanskje være til hjelp.» Óðinn nøyde seg med å nikke, han hadde allerede takket ham to ganger for tilbudet. «Hovedsaken er å prøve å få en forståelse av omfanget og en følelse for om dette er en tikkende bombe. Vi håper selvfølgelig at det ikke er slik, men i så fall kunne vi kanskje, til en forandring, klare å være i forkant av mediene og de bølgene av følelser som alltid kommer i kjølvannet av slike saker. Det ville ta seg bedre ut.» Et gledesløst smil smøg seg frem over leppene til Heimir, og øyet skled så langt ut til siden at bare halve øyeeplet syntes. «Da er vi vel kanskje ferdige?» sa Óðinn. «Jeg tror jeg vet sånn omtrent hva som forventes av meg, jeg tar opp hansken der Róberta forlot den og avslutter saken.» Smilet til Heimir forsvant. «Jeg vet sant å si ikke hvor mye vi kan regne med å bruke av det hun har arbeidet med hittil. Det sto verre til med henne enn vi trodde, kanskje bærer jobben preg av det. Det var ille at vi ikke skjønte hvor det bar, det var ingen som ante at det skulle være så alvorlig.» Óðinn åpnet munnen, men bestemte seg for ikke å si mer. Det burde ha vært åpenbart for alle at ikke alt var som det skulle med Róberta. Hun hadde stønnet for hvert skritt hun tok og grepet regelmessig om den venstre underarmen og øvre del av ryggen med smertegrimaser i ansiktet. Selv om ingen hadde satt ord på det, kom det knapt som noen overraskelse at hun døde av hjerteinfarkt. De hadde heller ikke blitt overrasket over nyheten om at det hadde skjedd på kontoret etter at de andre kollegaene hadde gått hjem for dagen. Det var mer vanlig enn uvanlig at hun var 12

den siste som gikk for dagen. Likefullt var det uhyggelig å tenke på, hun hadde tross alt ligget død på kontoret en hel natt. Det var trist å tenke på at ingen hadde savnet henne eller prøvd å få tak i henne når hun ikke kom hjem. De som møtte tidlig på jobb morgenen etter var særlig oppskaket, og Óðinn priset seg lykkelig for at han ikke var blant dem. Róberta hadde sittet tilbakelent i stolen sin med armene hengende ned på hver side, hodet bøyd bakover og gapende munn, og med ansiktet forvrengt av smerter. Hvordan Heimir i sin tid kunne finne på å overlate en av ytterst få krevende oppgaver på kontoret til Róberta, var en gåte. En menneskekjenner var han i hvert fall ikke. Kanskje hadde Heimir valgt henne av samme grunner som han nå brukte for å overlate jobben til Óðinn, som hadde teknisk utdanning og ikke lett lot seg hisse opp over bagateller. Det var med andre ord lite trolig at han ville nærme seg oppgaven med unødvendig mye følsomhet eller sentimentalitet. «Jeg begynner med å undersøke om hun har kommet over noe av interesse. Det kan jo hende at hun rakk å fullføre noe.» «Ikke gjør deg for store forhåpninger», sa Heimir og sendte ham et medfølende blikk. Óðinn reiste seg. Han kjente en forventning i brystet; endelig hadde han fått noe betydningsfullt å drive med. Han trengte ikke lenger å kjempe for å fylle dagen. Dette var en skikkelig sak, en rapport om institusjonen Krók, som hadde blitt drevet som hjem for problemungdom på 1970-tallet. Det som skulle undersøkes var om guttene som hadde bodd der hadde fått varige mén som følge av mishandling eller vold, og i så fall: om de i dag hadde rett til erstatning. Uvanlig stor taushet omga institusjonen, fremdeles hadde ingen søkt om erstatning, og ingen hadde

uttalt seg om saken i mediene – forhåpentlig fordi ingenting ureglementert hadde foregått. «Du finner dokumentene til Róberta på plassen hennes.» Selv om tilsynet ikke påberopte seg å være noen betydningsfull myndighet, fantes det like fullt en stilltiende rangordning. Alle hadde de samme, enkle møblene, men mens noen satt ved vinduet, satt andre og stirret inn i en hvitmalt betongvegg. Óðinn tilhørte den sistnevnte gruppen, men anså seg likevel som ørlite grann høyere ansett enn Róberta, som hadde blitt anbragt i en bås så langt fra de andre som overhodet mulig. Bort til henne kom bare de som hadde et ærend. Til gjengjeld fikk hun arbeidsro, og ingen brød seg med den personlige utsmykningen i båsen hennes – de andre ble pålagt å ta ned alt slikt. Kanskje hadde ingen lagt merke til det. Nå da Óðinn for første gang fikk øye på veggen, kunne han ikke på noen måte finne ut av virvaret, bare at det var et komplisert puslespill av bilder der ingen overlappet hverandre. «Ganske sprøtt, eller hva?» Diljá Davíðsdóttir, som satt i den nest innerste båsen, kikket over skilleveggen, tilsynelatende fornøyd med selskapet. «Tja. Bedre enn en tom vegg.» Óðinn bøyde seg ned mot et av bildene, som i motsetning til de andre var et ordentlig fotografi, ikke en kopi. Ut fra klærne på fotografiet å dømme var det ikke av nyere dato, fargene var falmet. Noen år til, og det eneste som ville være igjen var et hvitt glanset rektangel. «Er det slektninger av henne?» spurte Óðinn. Bildet viste to unge gutter på en gressplen, i dongeribukser med oppbrett og ganske slitte, fillete gensere. Da han gransket bildet nærmere, oppdaget Óðinn at guttene hadde så ulikt utseende at de neppe kunne være fra samme familie. Ved første øyekast virket ansiktet til den ene kjent, men etter å 14

ha studert det nærmere avtok følelsen. Det var nok bare et av disse typiske runde islandske ansiktene. «Jeg vet ingenting om disse tingene», svarte Diljá. «Hun svarte aldri hvis jeg spurte, og jeg gadd ikke å mase. Lot henne bare klippe og lime i fred.» Óðinn tok blikket bort fra bildet og rettet seg opp. Det var liten vits i å prøve å forstå hva som bodde i denne mosaikken. Den eneste som kunne tolket dekorasjonen, lå seks fot under på kirkegården i Grafarvogur. Han bestemte seg for å begynne med permene. Fra øyekroken så han at Diljá fulgte med på ham. «Hadde hun noe system i papirene?» sa han. «Hm … ja. Jeg kjenner ingen som var så systematisk som henne. Men om det er noen fornuft i systemene, har jeg ingen anelse om.» Hun tidde og stirret på Óðinn med store, blå øyne. «Men det var sikkert noe ganske komplisert.» «Forhåpentlig ikke.» «Hvorfor lurer du på disse tingene? Er det du som skal gå gjennom det?» Hun smilte bredt. «Wow. Jeg var sikker på at det kom til å bli meg som måtte slite med det.» «Du skal ikke føle deg for sikker.» Óðinn åpnet en perm og bladde raskt gjennom den. «Jeg skal bare gå gjennom det som har med guttehjemmet Krók å gjøre, andre skal ta seg av resten. Kanskje du?» Smilet forsvant fra ansiktet til Diljá. De rødmalte leppene dannet en rett strek da hun skjøt haken frem. «Jeg ville aldri tatt på meg den jobben. Hvis jeg var deg, ville jeg sagt klart fra om det med det samme.» Han la permen på bordet, den lot til å ha med Krók å gjøre. Så grep han den neste. «Man vasser jo ikke i spennende saker akkurat», sa han. Tilsynet hadde sakket akterut i hierarkiet de siste 15

årene. Andre myndigheter løste nå med enkelhet saker som tidligere hadde tilhørt dem. Arbeidsoppgavene de fikk var gjerne smuler fra de mektigere embetenes bord, eller de som Heimir greide å kare til seg gjennom månedslange forhandlinger med lederne for de andre etatene og representantene for departementene. «Likevel», sa Diljá. «Jeg kan ikke tenke meg å arbeide med ungdomskriminelle fra fortiden. Selv om det viser seg at de ble dårlig behandlet. Saken er opp- og avgjort, det er jo ikke snakk om uskyldige stakkarer som på de andre institusjonene.» «Ungdomskriminelle er vel å ta litt hardt i, synes jeg.» Óðinn satte fra seg permen, som viste seg ikke å handle om Krók, og tok ut den neste. «Jeg har inntrykk av at dette var ganske uskyldige saker. Det er uferdige ungdommer det er snakk om.» Diljá fnøs. «Det betyr vel ingenting. Barn kan fint begå forbrytelser. Her om dagen så jeg en diskusjon på et nettsted om en gutt nordfra som skulle ha myrdet to barn. Han var ikke engang tenåring. Kanskje bodde det sånne typer der. Jeg ville i hvert fall sagt pass.» «Jeg er ikke så bekymret for den slags. Det var ingen mordere der, tro meg. Det hadde kommet frem for lengst.» Øynene til Diljá flakket over bordplaten i Róbertas bås. «Hun snakket med seg selv i ett eneste kjør.» Hun skottet bort på Óðinn. «Róberta, mener jeg.» Hun nølte litt, men fortsatte: «Noe var så utydelig at jeg ikke oppfattet ordene, og noen ganger mumlet hun bare. Men enkelte ganger hørte jeg hvert eneste ord. Og det var megarare greier skal jeg si deg.» «Og?» Óðinn så åndsfraværende opp fra permene. Diljás insinuasjoner greide ikke å fange oppmerksomheten hans. De kjente hverandre så å si ikke, han hadde aldri 16

hatt særlig sans for sladderen som veltet ut av henne ved kaffemaskinen hver eneste dag, om folk han ikke kjente i det hele tatt, eller politikere som lot til å irritere henne grenseløst. Igjen priset han seg lykkelig for ikke å ha blitt med henne hjem etter årsfesten for to måneder siden. Han hadde definitivt vært på tilbudssiden, og den kvelden hadde en natt med henne fortonet seg som en fantastisk idé. Etter at han hadde vært en snartur på toalettet, hadde hun imidlertid flyttet oppmerksomheten over på den andre enslige mannen på kontoret. Stemningen mellom Diljá og denne mannen hadde vært så pinlig de neste dagene at de andre pustet lettet ut hver gang en av dem var ute et ærend. Hvis Óðinn noen gang fant seg en kone, så skulle det ikke være på arbeidsplassen. Sant å si var det vel ikke særlig sannsynlig at det kom til å skje noen steder. Enslig far for en elleve år gammel jente og verken kvinnebedårer eller spesielt begavet på andre måter, en slik mann var sannelig ikke den hotteste fyren på byen. Men han kunne ikke klage. Noen ganger var det nok bare å nevne datteren for å jage sengekamerater på flukt om morgenen, etter det som aldri ble noe annet enn en natts moro. «Jeg tror den saken tok livet av henne», sa Diljá. «Det er noe rart ved den, og du burde tenke deg ordentlig godt om før du tar på deg jobben.» «Det har jeg gjort alt.» Óðinn følte ikke behov for å la samtalen trekke i langdrag, etter hans syn hadde Róbertas sykdom gjort seg gjeldende lenge før hun begynte å granske skjebnene og omstendighetene til ungdommene på Krók. Om det å få en så krevende sak i hendene kanskje hadde vært dråpen som fikk begeret til å flyte over, var en helt annen sak. For sin egen del var han sikker på at saken ikke kom til å påvirke ham i nevneverdig grad. Han hadde ikke tenkt 17

å ta inn over seg andre menneskers sorger. Nok fikk være nok. Til forskjell fra stakkarene på Krók hadde han fått anledning til å utforme sin egen skjebne. Tjuefire år gammel hadde han blitt kjent med Lára, som var to år eldre enn ham og mor til barnet hans. De flyttet sammen, giftet seg og fikk en datter året etter. Datterens fødsel gjorde det som lenge hadde vært tydelig for ham, enda mer åpenbart, nemlig at Lára og han passet håpløst dårlig sammen. Han forlot derfor Lára og den nydøpte datteren, uten at Lára tilsynelatende lot til å la seg vippe av pinnen av det. Begge innrettet seg etter de nye betingelsene, og livet fortsatte i vante spor. Om enn noe hardere for Lára, virket det som. For omtrent et halvt år siden brakte det løs. Lára hadde falt ut av vinduet i leiligheten og dermed tok tilværelsen hans en skikkelig helomvending. Helgepappaen Óðinn tilhørte historien, nå holdt det ikke lenger å gå på kino og Hamburgerfabrikken annenhver helg. Han skiftet jobb for å kunne ta seg bedre av datteren, og det enkle, ukompliserte livet hørte plutselig fortiden til. Han hadde fremdeles ikke helt vent seg til forandringen, selv om han så smått begynte å få fotfeste i den nye situasjonen. «Det er ikke tull», sa Diljá. «Jeg hørte henne ofte sukke og stønne som om hun var i ferd med å forgå av bekymringer og stress.» Tydelig merket av at Óðinn ikke lot til å bry seg, la hun til med ørlite grann mindre intensitet: «Innimellom var det som om hun snakket med noen. Ikke med meg altså, så mye er sikkert.» «Hun snakket vel bare med seg selv eller mumlet noe. Det er jo ikke helt uvanlig, i hvert fall ikke hvis man ikke er helt riktig navla.» Óðinn hadde ikke forbundet hjertesykdom med sinnsforvirring eller humørsvingninger tidligere, men hva visste vel han? Han angret på å ha slengt det

ut av seg, hvis ikke hadde kanskje Diljá latt saken ligge, satt seg rolig ned og latt ham være i fred. Da hun igjen tok til orde, var småpikestemmen, som hun hadde lagt seg til for å innynde seg hos mannfolkene, forsvunnet. I stedet brukte hun en voksen stemme, full av irettesettelse. Óðinn kjente at han likte henne mye bedre på den måten. «Jeg vet godt hva jeg snakker om etter å ha sittet her og hørt på henne i nesten to år. Hun ble ikke sånn før nå helt på slutten. Det var ikke naturlig, og forandringen var helt tydelig knyttet til denne saken. Du får bestemme selv om du vil tro meg eller ikke. Jeg advarte deg i hvert fall.» Hun satte seg ned igjen uten å vente på Óðinns reaksjon. Selvfølgelig ville hun kunne høre det han sa over den enkle skilleveggen, men han bestemte seg for å la det ligge. Han hadde det med å la dette ut av seg en helvetes masse tull når han hadde med kvinner å gjøre, så han fortsatte å gå gjennom permene. Det var for sent å vekke samtalen til live da han endelig kom over en perm med materiale som hadde med Krók å gjøre. Merkelig nok kjente han at han nesten savnet ordflommen til Diljá; det var temmelig ubehagelig å lese det som lyste mot ham, der han satt helt alene. På første side var det en kopi av det samme bildet som hang på veggen og hadde vekket oppmerksomheten hans. Nedenfor hadde Róberta skrevet ned to mannsnavn og satt kors bak begge: Þórbjørn (Tobbi) Jónasson † Einar Allen † Først nå la Óðinn merke til den kalde luften som strømmet ut fra en ventilasjonskanal rett over ham. Gåsehuden smøg seg frem langs hodebunnen, og han smelte permen 19

igjen. Det var ikke like kaldt i hans egen bås, det var bedre å undersøke dette grundigere der. Men selv når han ikke lenger hadde arket foran seg, så han de skjeve korsene for sitt indre øye. Óðinn ristet av seg ubehaget og smøg seg ut av båsen. Av en eller annen grunn likte han ikke at guttene på bildet stirret på ham med sine årvåkne øyne. Kanskje hadde det sammenheng med at de også hadde fulgt med på Róbertas dødskamp, uten å forandre ansiktsuttrykk. Kanskje var de glade for å få henne over til seg og dermed endelig ha muligheten til å fortelle noen om det som foregikk på Krók.