Gamle Trehus

Page 1

BOKMÅL

er det sentrale verk for alle som har et forhold til trehus: Eiere, håndverkere, arkitekter, byggmestere, tekniske etater, museumsfolk osv. Også i undervisningssammenheng er boka ledende. Denne nye utgaven gir en komplett praktisk veiledning i alle sider ved rehabilitering, vedlikehold og restaurering – inn- og utvendig. Ved siden av å være en faglig veileder, gir den også en historisk kavalkade over de forskjellige stilepokene. Boka er overveldende illustrert med over 1200 illustrasjoner, hvorav over 500 er i farger.

GAMLE TREHUS

GAMLE TREHUS

TORE DRANGE

Tore Drange Hans Olaf Aanensen Jon Brænne

GAMLE TREHUS Historikk, reparasjon og vedlikehold

er født i 1939, og utdannet som sivilarkitekt ved NTH. Han driver egen praksis i Arendal sammen med Hans Olaf Aanensen, og har utstrakt erfaring i rehabilitering, restaurering, nybygg og miljøbevaring. Omfattende forskningsarbeid gjør han også til en mye benyttet foreleser.

HANS OLAF AANENSEN er født i 1945, og utdannet som sivilarkitekt ved NTH. Han driver egen praksis i Arendal sammen med Tore Drange, og har utstrakt erfaring i rehabilitering, restaurering, nybygg og miljøbevaring. Omfattende forsknings­­arbeid gjør han også til en mye benyttet foreleser.

JON BRÆNNE er født i 1945, og utdannet som malerikonservator. Han begynte hos Riksantikvaren i 1968, og ledet i årene 1982–1993 Riksantikvarens restaureringsatelier. I 1994 arbeidet han som spesialrådgiver hos Riksantikvaren. Fra 1994 har han arbeidet som forsker i det nyopprettede forskningsinstituttet NIKU, Norsk Institutt for Kulturminneforskning. Han er mye benyttet som gjesteforeleser på universiteter og høyskoler i inn- og utland.


©Universitetsforlaget AS 1980 2. utgave 1992 2. opplag 1992 3. opplag 1994 4. opplag 1996 5. opplag 2000 6. opplag © Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 7. opplag 2006 3. utgave 2011 ISBN 978-82-05-40143-3 Side 2: «Jeg vet en deilig have ...». Statsråd Liljedahls hus, Vik i sogn, bygd omkring 1907. DAA Boka er satt med Palatino 9,5/11 og trykt på Galerie Art Silk 115 g Grafisk design: Bentzen Bakken MNGDI/07 Gruppen AS Layout: 07 Gruppen AS Trykk: 07 Gruppen AS, 2011 3. utgave har mottatt støtte fra Lærebokutvalget for høgere ­utdanning. Forfatterne har mottatt støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterog Oversetterforening Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverksloven og ­fotografiloven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med ­Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Denne boken har ingen tilknytning til nettstedet med samme navn som boka.

FORKORTELSER FOTOGRAFER: AC Ann Cleeves ACM Axel Chr.Mykleby AK Arve Kjersheim AS Arvid Sveen ASP Amund Spangen AST Alf Stefferud ATW Anne Tveit Winterthun BA Bjørn Austigard BE Bj.Eidnes BEK Bjørn Erik Kampen BH Brit Heggenhougen BRL Birger Rasmus Lindstad DAA Drange & Aanensen Arkitektkontor AS DN Dag Nilsen EG Espen Grønli ER Else Rønnevig EV Edwin Verweij FCH Finn Christiansen FKF Fylkeskonservatoren i Finnmark GH Gry Horndalsveen GJ Gisle Jakhelln HA Hans Ananiassen HEN Hans Eivind Næss

HH Harald Hultgren HJH Hans Jacob Hansteen IH Ingeborg Hage JA Jan Andersen JB Jon Brænne JHM Jan Henrik Munksgaard JMS Jan Michael Stornes JT Jens Treider J/W Jensens/ Wikipedia KBR Karmøy brann- og redningsvesen KF Knudsens Fotosenter KH Kåre Hosar KJA Kjell Andresen KM Kjetil Mortensen KRS Kristin Solberg KV Karen Vegerstøl LR Lars Roede M Mycoteam MB Marianne Brochmann MS Mille Stein MT Morten Thorkildsen NAT Nina Aldin Thue NB Nils Bakke OB Oslo Bymuseum

OS Ottar Starheim PCA Per Christian Aanensen PG Per Gran PS Per Stenseth RA Riksantikvaren RB Ragnhild Bjåen RK Ragnar Kristensen RLD Ragnhild Lofthus Drange SB Steinar Bunæs SDS Sølvi dos Santos SF Sjur Fedje SHØ Stein Harald Øigård SK Svein Knudsen TF Teigen Fotoatelier TMO Tone Marie Olstad TN Terje Norsted TNH Tommy Normann Hansen TT Terje Thun W Wilse Alle tegninger og illustrasjoner er laget av Tore Drange og Hans Olaf Aanensen Når ikke annet er nevnt er alle fotos ved Tore Drange og Hans Olaf Aanensen


Tore Drange Hans Olaf Aanensen Jon Brænne

Gamle trehus Historikk • Reparasjon • Vedlikehold


innhold Forord

7

HUS GJENNOM 400 ÅR . . . . . . . . . . .

9

Byggeskikk Rekketun - klyngetun Firkanttun - to-tunsanlegg Handelsbyen - kystbyen ute i havet Ladestedet Nessekonger - fiskeværet Strandstedet - sildabyen Gruvebyen - industribyen Bygdebyen - stasjonsbyen Villabyen - hagebyen Renessanse – tiden før 1700 Barokk 1650–1760 Rokokko 1760–1790 Klassisisme (Louis-Seize) 1780–1810 Empire 1800–1835 Senempire Sveitserstil 1840–1920 Dragestil 1860–1915 Historisme 1850–1910 Jugend 1890–1920 Det nye Norge 1905–1940 Sør-Georgia i Antarktis 1900–1965 Svalbard 1890–1960 Funksjonalismen 1925–1940 Gjenreising og husbank 1940–1970

10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 24 28 34 40 48 56 66 70 74 78 85 86 88 92

GRUNN OG FUNDAMENTER . . . . . . .

97

Enkle grunnundersøkelser Gamle fundamenter Refundamentering Utvendige arbeider Murer Belegg på mindre veier og plasser Litt om bygningsmaterialer

98 99 104 111 111 113 115

TAK OG TEKKING . . . . . . . . . . . . . . 119 Taket verner huset Vanlige takkonstruksjoner Spontekking Torvtekking Tekking med tegl Tekking med stein

120 121 125 127 133 137

YTTERVEGGER . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Veggkonstruksjoner gjennom tidene Litt om tre Stavhus Lafteverk Reisverk Kubbehus og knubbehus Bindingsverk Utmurt bindingsverk Nyere bindingsverk Skjøting, tapping og innfelling Utvendig panel Stående panel Liggende panel

142 143 145 151 157 159 160 162 166 168 171 172 174

Oppsetting av panel Sortering og høvling Stående panel Liggende panel Utvendig belistning Tetting av fuger Skadeinsekter Soppangrep

176 176 177 178 179 180 182 186

VINDUER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Vindusglass Vinduet gjennom tidene Reparasjoner og forbedringer Undersøkelse av vinduet Typiske skader i vinduet Typiske skadesteder Forbedring av bunnkarmen Eksempel på reparasjon, «halvsåling» Dette kan du gjøre selv Reparasjon av skader i vinduet Hengsler og hjørnejern Nytt innvendig varevindu Nytt påkoblet varevindu Ny karm og innvendig koblet varevindu Nye rammer med isolerglass

190 192 199 199 200 200 201 201 202 202 206 208 209 210 210

DØRER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Dørene gjennom tidene Ytterdører En vakker antikvitet Typiske skader og mangler Reparasjon av gamle ytterdører Nye dører Hengsler Stengsler og låser Nye oppfinnelser Innvendige dører Historiske eksempeler Døren og interiøret Reparasjon av gamle innerdører Typiske skadesteder og mangler Låser, vridere og beslag for innvendige dører Hengseltyper

214 218 218 219 220 221 222 222 225 226 226 230 230 230 232 233

INNVENDIGE VEGGER . . . . . . . . . . . 235 Typeoversikt Vegger med synlig konstruksjon Panelte vegger Paneltyper Vegger med brystningspanel Brystningspanel og vindu Fyllingspanelt vegg Reparasjon av fyllingspanelt vegg Trukne vegger Innvendig listverk Listverk gjennom tidene

237 238 240 240 242 243 244 244 246 247 248

ETASJESKILLER . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Gamle tregulv Etterisolering av gamle gulv Lydisolering fra oversiden Lydisolering fra undersiden

260 261 262 262 gamle trehus

5


innhold

Himling nedforet med lydbølger Legging av gulv Isolering mot loft Himling Reparasjon av gamle tak Forskjellige himlingsløsninger

263 263 265 265 266 265

TRAPPER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Utvendige trapper Innvendige trapper

270 274

ILDSTEDET . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Ildsted og planløsning Hus og ildsted – historisk utvikling Ildstedet gjennom tidene Ovnen gjennom tidene Nytte og bruk av gamle ildsteder Installering av ildsteder Bruk av gamle bakerovner

282 284 288 292 296 299 302

TEKNISKE INSTALLASJONER . . . . . . . 305 Helårsvann Avløp − kloakk Våtrom Kjøkken Ventilasjon i små hus Ventilasjon i større hus Elektriske installasjoner Belysning Heisanlegg

306 306 308 314 315 316 318 320 320

FLYTTING AV HUS . . . . . . . . . . . . . . 325 Flytte for å redde Før huset flyttes Oppmåling Merking Demontering og lagring Gjenoppføring av huset Innvendige arbeider

326 329 330 330 332 333 335

KILDEUNDER­SØKELSER . . . . . . . . . . 337 Gamle branntakster Andre arkivbilder Gamle prospekter Gamle kart Gamle fotografier Fotoregistrering

338 340 342 342 343 345

OPPMÅLING OG REGISTRERING . . . . . 347 Oppmåling i praksis Vanlige oppmålings­oppgaver Metoder og hjelpemidler Vanlig brukt utstyr Dendrokronologi Eksempler på oppmåling Skisseoppmåling av gårdstunet Detaljert oppmåling av plan Detaljert oppmåling av fasader Oppmåling av tverrsnitt Detaljert oppmåling av lengdesnitt Termografering

6

gamle trehus

348 349 349 351 354 357 357 358 359 360 361 362

BRANNSIKRING . . . . . . . . . . . . . . . 365 Gamle hus og nye forskrifter Lovverket Regelverk og praksis Brannteknisk forbedring av gamle dører Branndeteksjon Brannmeldere Håndslokkeutstyr Privat brannvernutstyr Faste slokkeanlegg Mobilt slokkeutstyr

366 366 367 370 371 372 372 374 374 379

FARGER DEKOR OG OVERFLATEBEHANDLING . . . . . . . . 383 Utvendige farger på trehus Historikk Ubehandlet trevirke Tjære og tjærestoffer Bindemidler Pigmenter og fargekart Utvendig maling Generelt Malingtyper Tradisjonelle malinger Linoljemaling� Emulsjon/komposisjonsmalinger Malingtyper – nyere malinger Oljing og pigmentert oljing (oljebeis) Skadevurdering Valg av maling Forarbeid Fjerning av skadet maling Rengjøring/vask Påføring Kitt Lage maling selv Innvendige farger – historikk Råd om interiørbehandling Dokumentasjon Farge- og bygnings­arkeologiske undersøkelser Innendørs maling og sparkel Dekorativ maling Frihåndsdekor Sjablon- og strekdekor Marmorering Lasering Ådring Rengjøring av veggfast, malt dekor Limfargedekor Mager oljebasert maling Fet oljebasert maling Veggtrekk og veggpapp Tapeter Tapeter gjennom tidene Gulv Rapping Stukk- og gipsutsmykking

384 385 397 399 402 404 407 407 407 407 408 409 409 410 410 413 414 414 417 417 418 419 422 435 436 439 444 448 448 450 454 458 460 463 463 463 463 465 466 473 485 490 495

LITTERATUR . . . . . . . . . . . . . . . . . 502 Periodika, årbøker og oppslagsverk Litteratur som fikk særlig betydning i samtiden

504 504



Urnes stavkirke er den eldste stavkirken i Norge som er bevart på sin opprinnelige plass. ­Årringsanalyse viser at tømmeret ble felt i årene 1129–31, og at kirken ble oppført i begynnelsen av 1130-årene. Stavkirkens konstruksjon og rike dekor viser et høyt utviklet håndverksnivå ­allerede i middel­ alderen. Foto: HS/ Samfoto

Mølstertunet på Voss. Årestue oppført i ­senmiddelalderen, omkring 1500, som våningshus på gården. Bygd i laftet rundtømmer og ­tekket med torv. Åren er midt på gulvet, og over ljoren i taket lå en luke trukket med gjennomskinnelig dyrehinne, såkalt «skjå». Etter at nystua ble oppsatt i forrige århundre, ble den gamle årestua benyttet til eldhus (bryggerhus). DAA

HUS GJENNOM 400 ÅR gamle trehus

9


BYGGESKIKK Begrepet byggeskikk ble skapt av teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt. Fra 1848 til 1869 arbeidet han som stipendiat med studier av folkelivet i Norge. «Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» ble publisert i 1862. «Begrepet byggeskikk begrenser seg ikke til det enkelte huset og hvordan det er utformet og brukt. Det kan også omfatte husenes forhold til hverandre, hvordan de er tilpasset hverandre, hvordan de er plassert i landskapet, og hvordan de er tilpasset ressursgrunnlaget. Også her har det dannet seg faste lokale og regionale mønstre.» (Etnolog Arne Lie ­Christensen) I forordet til «Bygnings-Skikken paa Landet i Norge» skriver Eilert Sundt: «Jeg smykker min afhandling (og den kan vel trenge til det) med tegningernes lånte fjedre. Nogle ere lånte helt og holdent; med andre af dem har det seg så, at det rigtige eller kunstmessige ved dem er lånt, idet træskjæreren hr. ­Søborg, har rettet på de ufuldkomne udkast af min egen hånd.»

10

gamle trehus


reKKetun • klyngetun Tunskipnad En einbølt gård betyr at det er én bonde som eier og bruker gården med sin familie. Det er terrenget som bestemmer, men ulike prinsipper gir ulike tunformer i de forskjellige landsdelene. Delingen av gårder til flere selvstendige bruk – mangebølt – betyr store endringer i tunskipnaden. Rekketunet I Telemark og Setesdal ble husene lagt i to rekker. Innhusene – stue og loft – ble lagt ovenfor uthusene. I Telemark har også loftet vært lagt i uthusrekken. På Voss var det vanlig med tre rekker: Øverst i bakken lå stuene, så en rekke med stabbur og nederst uthusene.

Klyngetunet Hver ny bruker skulle få sitt eget innhus, egne uthus og sin del av innmark og utmark. Etter flere delinger, det kunne være 8 eller flere bruk, kom de til å danne en klynge. Klyngebebyggelsen var mest vanlig på Vest- og Sørlandet. Den store utskiftningen (fra ca. 1850) oppløste de fleste klyngetun, da hus ble flyttet. I dag er svært få klyngetun bevart. To-tunsanlegg Tunskipnaden er slik at innhusene danner tungarden og uthusene nautgarden. To-tunsanlegg forekommer særlig i Gud-

brandsdalen og Østerdalen. Slike anlegg er omtalt i håndskrifter helt fra ca. 1300. Forskere mener det peker bakover mot vikingtiden. Firkanttunet På storgårdene i Trøndelagsfylkene er bygningene tett gruppert i tunet. Her danner den lange hovedbygningen – trønderlåna – den ene siden. De tre andre sidene består av stabbur og uthus. På mindre gårder kan tunformen være mer åpen.

gamle trehus

11


firkanttun • to-tunsanlegg

Driftsbygningen på gården Det store røde uthuset er karakteristisk for svært mange norske gårder. Fjøset hadde dyr i 1. etasje og med fóret lagret over. Rom for dyr var oftest i laftet tømmer, resten av uthuset i bindingsverk. I 1947 ble det arrangert en stor utstilling av landbruksmaskiner på Jønsberg Land­bruksskole. Her ble «det nye amerikanske» presentert: traktoren og skurtreskeren. (Fordson-traktoren var i bruk på Stange i Hedmark allerede i 1930). Mekanisering av landbruket startet for alvor i 1950. Årsaken var mangel på arbeidskraft. Landbruket konkurrerte med den hurtigvoksende industrien. Jernhesten hadde overtatt. Omlegging fra dyrehold til korndyrking var på de store bruk på det sentrale Østlandet gjennomført omkring 1955. Det beste

12

gamle trehus

vern for gamle hus er at de er i bruk. De gamle driftsbygningene har vist imponerende tilpasningsdyktighet til nye driftsformer. Der hvor bruk nedlegges, vil driftsbygningen trues av forfall. For kulturlandskapet er dette et stort tap. Hus i utmarka Utmarka med beite, jakt og fiske har til alle tider hatt stor betydning for gårdenes drift og inntekter. I eldre tider kom mesteparten av melkeproduksjonen fra setra. Seter (støl, støyl) Bebyggelsen på setra er svært forskjellig i de ulike landsdelene. Når avstanden til gården var kort, kunne budeia nå tilbake om kvelden. Noen steder (for eksempel i Setesdal) kunne det være to

sett: en heimstøyl som ble brukt vår og høst, og en fjellstøl for sommerbruk. Der det var fellesbeiter (allmenninger) ga det grunnlag for store setergrender. Selve setra er et enkelt hus. Det er ofte en liten, laftet tømmerstue for opphold bygd sammen med et arbeidsrom for melkestellet. Dette forrommet er i reisverk. Kvernhuset Bekkekverna kom til landet allerede i middel­alderen. Ved større vannsikre bekker og elver lå kvernhusene nedetter på rekke og rad. De større kvernene ble kalt mølle og kunne tjene hele bygda.


handelsstedet • kystbyen ute i havet

Handel og gjestgiversted – Vågsberg Vågsberg har vært privilegert kremmersete fra 1600-tallet. I 1757 heter det: «Er fornøden for almuen i særs vinters tider, hvor en stor del Bønder hensøger at fortiene deres Skatter og Livs ophold med Fiskeri.» Bygningene er fra tidlig på 1800-tallet: hovedbygning, sjøbu, krambu, drengestove og eldhus. Anlegget er fredet. Det er viktige fellestrekk ved tunskipnaden ved nesten alle kremmerleier på Vestlandet. De danner et sjøtun.

Kystbyen ute i havet – Grip Navnet er tolket som «stedet de fanger fisk». Fiskeværet har vært bebodd siden middelalderen. Den vesle stavkirka er fra 1621. Rike torske- og sildefiskerier ga stort utbytte. Klippfisken ble fra 1700-tal-

let en viktig eksportvare. I dag er byen ute i havet fraflyttet, men husene blir tatt godt vare på.

gamle trehus

13


BAROKK 1650–1760 Europa: 1580–1720 Danmark: 1630–1730 Norge: 1650–1760 Stilpreg sees oftest på store hus, men ­alminnelige hus fra samme epoke er også tatt med. Barokken i Europa Navnet er avledet av det portugisiske ordet barocco = uregelmessig formet perle. Barokkperioden deles i tre epoker: Bruskbarokk (1630–1670) beholder renessansens skjema, men innfører såkalt «brusket» ornamentikk, og særlig uttrykksfulle figurer. Høybarokk (1670–1710) har store, svulstige former og rik belistning, buede overstykker og sterkt forkrøppede lister, fyllinger og overlister. Finering og intarsia (finerdekor) blir vanlig.

Bosvik nær Risør, oppført 1756 i laftet tømmer, viser barokkens stilpreg. Høyreist helvalmet (også kalt palladiansk) tak utført som en laftet takkonstruksjon. Store vinduer i hovedetasjen, med 3 x 4 ruter i hver ramme. Små vinduer i loftsetasjen. Opprinnelig farge: «hvit» med grå vinduer, laftekasser og gesimser, og hvitblandet dodenkopf belistning. Velbevart interiør. Enfyllingsdører med forkrøppet listverk, brystningspanel under vinduene. DAA

Senbarokk (1710–1730) kalles også regence-stil, og har lettere, spinklere trekk og mer beskjedne uttrykksformer. Særlig mye brukt er blomster- og bladornamentikk med bånd og festons. Hovedmotivet er muslingskallet.

Barokken i Norge I kirkekunst og møbler kan en nok finne tilsvarende skillelinjer som i utlandet, mens det er langt vanskeligere å sette skiller når det gjelder bygninger. Praktbygg og interiører laget av utenlandske

Gjestgiveriet i uthavnen Ny Hellesund, Vest-Agder. Kongelig privilegerte gjestgiveri fantes langs kysten fra 1600-tallet. Fasaden er representativ for tiden rundt 1700. Huset er i laftet tømmer og fundamentert på flåter i strandkanten. Skjevrøstet gavl og utkraget 2. etasje. DAA

24

gamle trehus

håndverkere og bygdekunstnere gjennom hele 1700-tallet. I treskjærerkunsten fikk barokkens motiver stor utbredelse. Særlig gjelder dette akantus­stilen, som første gang ble anvendt i stor skala i 1699 på altertavlen og prekestolen i Domkirken, Christiania.

Bolighus oppført på Baaseland Jernverk tidlig på 1700-tallet i laftet tømmer, og flyttet til Nes Jernverk omkring 1736–1740. Velbevart eksteriør, profilert rødmalt tømmermannspanel, vinduer med tresprosser og 3 x 4 ruter i hver ramme. «Fiskebenspanelt» inngangsdør. DAA


BAROKK 1650–1760 B AR O K K 1 6 5 0 – 1 7 6 0

Alstahaug prestegård, Nordland. Toetasjes våningshus, tømret. Eldste del opprinnelig fra 1655. Fasadeutforming fra ombygging i 1730-årene. Nå museum. DAA

Bolighus, Tyholmen i Arendal. Oppført omkring 1710, på en flåte av tømmerstokker i sjøkanten. Laftet tømmer med stående profilert panel. Andre etasjes langvegg er kraftig utkraget og dekorert med profilert belistning. Etasjeskillene for øvrig er markert med profilert listverk på alle fasader. Forbildene finnes i bindingsverkshus i Danmark og Nord-Europa fra 1400–1500-tallet. Bratt tegltekket saltak, utført som åstak. Midtgangshus med trapp som smalner oppover, såkalt «perspektivtrapp». DAA

Kommandantboligen, Citadelløya ved Stavern. Bygningen er oppført like etter år 1700, men er trolig noe modernisert. Det karakteristiske trekket fra 1700-tallets første del med sprang i veggen er beholdt, likeledes pyramidetaket. ­Vinduene er fra før 1752. JA

Viktige kjennetegn Høy, helvalmet (palladiansk) takform Skjevrøstet gavl Svulstig og rikt profilert listverk Forkrøppede lister og fyllinger Buede overstykker Fyllingspanelte rom Finering og intarsia Muslingskall- og blomsterdekor Sterke farger i dekoren

Anjus-huset, Helgeroa i Vestfold. Gavlhus fra før 1750. Svalgangen ligger på langsiden mot nord. Panel, vindusomramminger og karmer er trolig opprinnelige, men ­vindusgrindene er nyere. JB

gamle trehus

25


ROKOKKO 1760–1790

Europa: 1720–1770 Danmark: 1730–1775 Norge: 1760–1790

Damsgård i Laksevåg. Dette er rokokkohuset framfor noe i Norge. Et opprinnelig barokkhus fra 1730-årene ble ca. 1780 bygd om til en lystgård. Fasaden er preget av kulisseeffekter, med mye påsatt ornamentikk. Fargesettingen er den opprinnelige. JB

Stilpreg sees oftest på store hus, men ­alminnelige hus fra samme epoke er også tatt med. Rokokkoen i Europa Stilen oppsto i Frankrike under Ludvig 15.s regjeringstid. Navnet er avledet av fransk rocaille = kunstig klippe/grotte. Stilen er en videre­ føring av barokken, men i et langt mer oppløst og asymmetrisk formspråk. Først og fremst preget den interiør- og møbelkunsten.

Chrystiegården fra Brevik, nå på Norsk Folkemuseum. Oppført i 1761. Bygningstypen med de framtrukne fløyene var typisk for Vestfold og ­kysten av Telemark. Hovedform og vinduer er opprinnelige, men huset hadde først stående, rødmalt panel som fremdeles er bevart på baksiden. Ved en modernisering ca. 1830 fikk huset nåværende kledning, glatthugget kvaderimitasjon i hjørnene og den nåværende fargesetting som illuderer sandstein av forskjellige typer. JA

28

gamle trehus

Landstedet Kokkeplassen, Hisøy utenfor Arendal. Oppført omkring 1790 og viser et eksempel på rokokkostilens typiske gavlmotiv med det knekte bånd. DAA


ROKOKKO 1760–1790 ROKOKKO 1760–1790

Stiftsgården i Trondheim. Bygd i 1774–78 for geheimrådinne Cecilie Schøller. Paleet er et av hovedverkene i tiden. Anlegget er u-formet med dobbelte romrekker. Bebygget flate er på ca. 1450 m2, det har om lag 70 rom og er landets største trehus. Fasaden er uvanlig plastisk formet med en streng pilasterinndeling og med variasjon i vindustypene. To par med trekantoverstykke veksler med to par med buet overstykke. Opprinnelig farge på hele bygningen var lys grå. DAA

Hesthamar skrivargard i Ullensvang. Trolig oppført 1723 av sorenskriver Jens Fabricius, og noen barokkdetaljer herfra er bevart. Sorenskriver Johan ­Sechmann Fleischer eide gården fra 1736 til 1775 og ombygde huset til nåværende utseende i 1760-årene. Usedvanlig velbevarte interiør- og eksteriørdetaljer fra rokokkoperioden. Fredet 1923. JB

Stiftsgården i Trondheim. Rokokko­ interiør fra siste del av 1770-årene. Brannmur med stukk og marmorering, og veggtrekk med «kineserier» er fra denne perioden. Dekoren i tak og på gulv er fra 1860-årene. JB

Gjesvål i Orkdal er bygget i 1773 av den danske adelsmann Henrik Schiødt. Bygningskroppen er rektangulær og enkel, men seteritaket har fått en variert og sjelden utforming. Seteritaket (svensk: säteritak) er avsluttet med valmer, og midtpartiet er aksentuert med en gavl med rikt dekorert inngangsdør. Fasadene er som Trondheimspaleene rikt utformet med novkasser og med en variasjon i vindusutforming med rokokkokurver i 2. etasje. DAA

gamle trehus

29


HUS G J E N N O M 4 0 0 Å R

Gamlehuset på Grødalandstunet, Jæren. Typisk Jærhus i én etasje med loft og «skut» på gavlene. Eldste del (kammerset) oppført 1715, senere påbygd 1791 og 1848. Vi ser her baksiden der taket er trukket ned, «sitoga». Skutene var lagringsplass for torv til brensel. Kjøkkenet har egen brønn og hellelagt golv. Fra grua kan det fyres i «biognen» (bileggerovnen), som varmer opp stova. DAA Rokokkoen i Norge Også hos oss preget rokokkostilen først og fremst interiøret. Det mest markante stilpreget fikk huset ofte i fasadens dekor og fargesetting. Inngangsdørene, vindusomrammingen og søylemotivene i fasaden viser rokokkopreget på bygninger i denne perioden. I treskjærerkunsten på landsbygda fikk ornamentikken et tydelig rokokkopreg. Porsgrunn Bymuseum. Den gamle tollboden, oppført i 1780-årene, typisk for Porsgrunns rokokkoperiode. Høyreist, helvalmet tak med symmetriske piper. Inngangsportalen har en rundbuet nisje med tilbaketrukket inngangsdør. Vinduene har 2 x 4 glass i hver ramme. DAA Viktige kjennetegn Rikt dekorerte inngangsdører, vasemotiv Søylemotiv i fasaden Høye, helvalmede tak Brede, profilerte etasjeskiller Rocaille-ornamenter og brutte bånd Asymmetriske S- og C-kurver Bladverksmønstre

Kviteseid gamle prestegård. Oppført i 1765–68. Vinduene er delvis opprinnelige. Opprinnelig fargesetting. Imitasjon av glatthogd kvaderstein i hjørnene. JA

32

gamle trehus

Gammelstuggu på Grefstad i Meldal. Oppført i siste halvdel av 1700-tallet. Vinduet i første etasje er fra ca. 1800. Huset har vanlig treromsplan og tilhører det eldste ­utviklingstrinnet av våningshus med loft. JB


ROKOKKO 1760–1790

Aspåsgården fra Røros, nå på Trøndelag Folkemuseum. Huset har fått sin nåværende utforming i 1790-årene. Det er mange rokokkodetaljer i dørene og vindusomrammingene. Fargene kan være som de opprinnelige. JB

Hva hendte i perioden 1643: Første norske boktrykkeri i Christiania, 1721 Bergen, 1739 Trondheim. 1720–1807: Det gyldne århundret. Skipsfart, jernverksdrift og handel blom­stret opp. 1767: Påbud om tvungen brannforsikring for alle huseiere i norske byer (som en følge av bybrannen i Fredrikstad i 1764). For hus på landet var ordningen frivillig. Ny branntakst skulle holdes hvert 10. år og innskrives i sorenskriverens protokoll. 1769: Den første folketellingen, med summariske talloppgaver for hvert sogn.

Gudbrandsgård, Hol i Hallingdal. Fra stua i «loftstugu» mot kjøkkendør og åpen kammersdør med skap mellom. Knut Larson Gudbrandsgard satte opp «loftstugu» i årene mellom 1800–12. 1 1/2 etasjes stua i tømmer, 3-roms plan. EG

Bolkesjø, «Uppigard». Deler av bygningen kan være fra middelalderen, men huset har fått sitt nåværende utseende i 1770-årene. Bygningen er meget velproporsjonert og typisk eksempel på rokokkoens formspråk i Telemark. Enkelte detaljer er nyere, men de er utført som kopier av originalene. JB

Rambergsstugo, nå på Heddal bygdetun. Stas- og gjestestua i andre etasje er dekorert i 1784 av interiørrosemalingens mester, Olav Hansson. Dekoren, utført i limfarge, dekker vegger og tak. AK

gamle trehus

33


Empire 1800–1835

Europa: 1800–1815 Danmark: 1800–1825 Norge: 1805–1835 Stilpreg sees oftest på store hus, men ­alminnelige hus fra samme epoke er også tatt med. Empiren i Europa Navnet er avledet direkte av det franske ordet empire = keiserdømme, og knyttes til Napoleons keiserdømme. Egentlig er dette en videreføring av klassis­ismen, men det innføres en rekke nye orna­ menter, og uttrykksformene blir tyngre og mer pompøse. Av nye ­orna­menter må spesielt nevnes motiver fra ­Napoleons felttog i Egypt 1798–1802. Engelsk ­empire betegnes gjerne ­regency-­style.

40

gamle trehus

Strømsbo gård ved Arendal. Oppført 1805–10 i overgangen mellom klassisisme og empire. Interiøret er utført av en tysk stukkatørmester. Den store festsalen ligger i 1. etasje. Taket bæres av joniske søyler, mens veggene er dekorert med korintiske søyler på himmelblå bakgrunn (tapet). En illusjon av antikkens templer er skapt, der «søylerekken» er eneste skille mellom ute og inne. JB Strømsbo gård er malt i opprinnelige farger, som gir illusjon av et murt «stenhus»: lys sandsteinsvegg, kvaderhjørner og med «sluttstein» i vindusoverstykket. Gavlmotiv med buevindu og helvalmet tak. DAA


Empire 1800–1835 EM P I RE 1 8 0 0 – 1 8 3 5

Kalleviggården (Rådhuset) i Arendal, et av empirens hovedverk på Sørlandet, oppført 1812–15 for Morten M. Kallevig. Tegnet av kgl. bygnings­ inspektør Peder Bonssac Jessen i ­København. Fasadeutkast og brevveksling er bevart, og gir et unikt bilde av tidens tankegang. Jessen foreslo to framskutte sidefløyer, men valget falt på et markert midtparti (risalittmotiv) som understrekes av gavlmotivet i takflaten. Bevisst ­variasjon i vindusomrammingen ­understreker midtpartiet, og interiøret viser hele empirens formspråk. Jessen anbefalte å kaste sand i den våte ­malingen for å illudere et stenhus. DAA

Lade gård i Trondheim, trolig ferdig i 1811. Bygningen har engelske forbilder. Dette sees på de engelskinspirerte skyvevinduene, og på loggiaen med de joniske søylene. Fargene imiterer stenarkitektur og er typiske for Trøndelag. JB

Søndre Brekke i Skien. Hovedbygningen ble oppført av Jochum Adtzlew i 1777, men fremstår slik det så ut da ­godseier og statsråd Niels All eide anlegget og oppførte fløybygningene 1811–13. Fargesettingen er tilbakeført til denne tiden. Markerte kvaderhjørner og stenfarget vegg, med hvite «marmor» søyler. JB

Snåsa prestegård. Detalj av sydfløyen. Bygningen er ­sammensatt av flere hus. Portalen med gjennomkjørsel til tunet og balkongen er utformet i 1820-årene. Fargene er trolig opprinnelige. JB

gamle trehus

41


Y TTERV E G G ER

Vagenov. Loft på Helle, Setesdal.

Vagenov.

Kvarkenov.

Svillene De første stokkene som legges på grunnmursteinene kalles sviller (syll, sydd, sylstokk). Svillene er som regel hogd med et trapesformet tverrsnitt. Svillen har antagelig fått sin form ut fra praktiske erfaringer. Med den brede bunnflaten lå svillen støtt for den videre laftingen. Den brede bunnflaten fordelte trykket fra tak og vegg på en konstruktiv riktig måte, og den utskrådde formen ga et godt avdrypp for vann som rant ned veggen. Svillene var sær-

lig utsatt for råte og ble hogd av store, malmne stokker. En skal heller ikke se bort fra at svillene kan være gitt en dekorativ form og en særlig betydning ved at de, som første omfar, innleder reisingen av huset. Fra Setesdal forteller gammel tradisjon at kortsvillene skulle legges først. Dersom langsvillene ble lagt først, fikk husene «meier», og åsgårdsreia kunne fare av sted med hele huset når den fór forbi.

Laftingen Laftet (novet) er delt i to deler – hodet og hogget (halsen). Laftehodet kan være særlig detaljert utformet og profilert. Selv skjult bak panel finner en alltid laftehoder som er pent avsluttet og avslører en stolt tømrertradisjon. På 1800-tallet ble hodet utformet nye laftehjørner som kam- og sinklaft. En stokkgang rundt huset ble kalt et omfar (kvarv). Høyden på huset oppgis i gamle beskrivelser i antall omfar. Sammen med lengde og bredde gir

Kinnanov.

152

gamle trehus

Detalj av innvendig skillevegg (lafte­ knute). Merk kinning og sletthogd nov.

Karakteristisk utforming av svillstokken. Grunnmuren som er støpt en gang i 30-årene, har ført til store råteskader.


LA F TE V ER K

Sinknov.

Sinknov med tapp.

Kuntnov.

dette et godt bilde av huset. Øverste stokk i veggen, raftstokken (stavlægje, veggband) var som regel skråhogd i samme vinkel som taket.

sinknovet (sinknov med tapp) som var raskere å utføre enn kamnovet. Kamnov regnes for å være tettere enn sinknov og kommer i bruk på 1800-­tallet. Kuntnov er en sterkt forenklet lafteteknikk, beregnet på ferdighusproduksjon. Stokkene er som regel skåret på alle fire sider. Den dårlige tettingen ble forbedret ved å lage et spor i bakkant av halsen for dytting ved opplaftingen.

Lafteformer på 1800-tallet Sinknov er kjent fra andre del av 1700-tallet, men en regner at sinknov først får stor utbredelse på 1800-tallet. Omkring 1900 ble det utviklet en tettere utgave av

Kamnov.

Kamnov, enkel utførelse, sjøhus ca. 1850.

Skjemategning av panelt tømmervegg ca. 1790. gamle trehus

153


188

gamle trehus


I sveitserperioden ble vinduene ofte en integrert del av fasadedekoren. Viktoria Hotell i Kragerø.

Møgelstu gård. Oppført 1800–05.

Vinduer

V

Kunnskapen om formater og plassering i veggen var viktig for å kunne skape vakre vinduer. KF

induets utseende er uløselig knyttet til husets byggeepoke. Vindu, listverk og dekor ble utformet i en sikker smak, og fasadens proporsjoner var bevisst avstemt. Stilperiodene holdt seg i årtier, og ble endret og utviklet gjennom flere generasjoner. Utviklingen gikk langsomt. Håndverkerne fikk tid til å lære byggestilen i minste detalj. Opp­ læringen foregikk gjennom praktisk erfaring i ­faget, og kravene til en solid og vakker utforming ble satt høyt.

gamle trehus

189


Vinduet gjennom tidene 1650–1750 Blyglassvindu

1700–1750 Barokk

1760–1790 Rokokko

Blyinnfattet vindu fra gården Store Hvam i Akershus, oppført 1727–28. Vinduslemmer har vært vanlig både på gårds- og byborgerhus.

Bosvik nær Risør, oppført 1756, tydelig barokkpreg i utforming og beslag. 3 x 4 ruter i hver ramme som er hengslet på midtposten (på innsiden dekorert som pilaster med kapitel).

Lerkendal ved Trondheim, oppført 1762, er et tidlig eksempel på rokokkostil. Utformet som krysspostvindu med fire like rammer, hver ramme med 2 x 3 ruter.

De eldste vinduene består av små glassruter innfattet i bly, en tradisjon som mange steder varer til ut på 1800-tallet.

De eldste eksemplene på tresprosser går tilbake til omkring 1710–20. Vanlig med 3 ruter i bredden i hver ramme, 3–5 ruter i høyden. Rammene hengslet på midtposten. Midtpost kan være dekorert som pilaster.

I denne perioden ble det vanlig med 2 ruter i bredden i hver ramme. Større hus har krysspostvinduer, vanlige hus torams vinduer. 3–5 ruter i høyden i hver ramme.

Blyinnfattet vindu, Haddestugo, skal være oppført ca. 1750, nå på Heddal bygdetun.

192

gamle trehus

Mærødgård ved Arendal. Vindu typisk for første del av 1700-tallet, 3 x 4 ruter i hver ramme.

Mælum i Modum, oppført ca. 1770, viser det vanlige vinduet i denne perioden, med 2 x 4 ruter i hver ramme, som nå er sidehengslet. MT


V I N D UET G J E N N O M T I D E N E

1780–1810 Klassisisme

1800–1835 Empire

1835–1870 Senempire

Krohnstedet, Gamle Bergen, oppført 1785, viser klassisismens ­krysspostvindu med 4 like rammer, hver med 2 x 3 ruter. Vindus­ omrammingen viser slektskap med steinarkitekturen.

Strømsbo gård ved Arendal, oppført ca. 1810. Krysspostvindu med store glassruter, omrammingen imiterer og er malt som steinarkitektur. Legg merke til «sluttsteinen» i overstykket.

Søndeled hovedgård, oppført 1846, viser det typiske krysspostvinduet i store hus i denne perioden, der nederste ramme er delt i to glass med en tynn sprosse.

I klassisismen har en fremdeles smårutede vinduer, men formatene er blitt større. Store hus har krysspostvinduer, små hus torams vinduer.

Såkalte engelske skyvevinduer ble vanlig i perioden 1780–1830, særlig på Sør- og Vestlandet. I empireperioden ble det også vanlig med store glassruter. Større hus får gjerne krysspostvinduer med 6 ruter, mindre hus gjerne torams vinduer, også med 6 ruter.

I større hus er krysspostvinduet med 6 glass svært vanlig. Nedre ramme er alltid delt i to glass med en tynn sprosse. I små hus er torams vinduer med 6 glass svært vanlig.

Cappelenstugu fra Sauherad, nå på Norsk Folkemuseum, oppført i 1803. En ramme hengslet på midtposten, den andre fast, noe som var svært vanlig. Dekoren på vinduslisten finner en igjen i interiørene på denne tiden. JB

Engelsk skyvevindu, Carl Knudsen-gården, Lillesand, oppført 1827. Vindusoverstykket bæres av to konsoller, typisk for perioden 1800–1870.

Esbensengården i Vadsø, oppført 1848, viser det typiske torams vinduet i små hus i denne perioden, med 3 glass i hver ramme. JB

gamle trehus

193


D Ø RER

Låser, vridere og beslag for innvendige dører Låskasser

Dørvridere og nøkkelskilt

232

gamle trehus


I N N V E N D I G E D Ø RER

Dørhengsler

Hengseltyper Stappelhengslene ble brukt til de brede labankdørene både i ytterdører og innvendige dører. De lange hengslene holdt bokstavelig talt døren sammen. Bukkehornshengslene ble tatt i bruk da dørene ble laget med ramtre og fyllinger. Bladhengslene ble vanlig omkring

1750. Ofte var de gjennombrutt, og bladet kan være siselert. Det hendte at det ble lagt farget stoff eller farget skinn bak det gjennombrutte mønsteret. Innstukket hengsel («hollandsk hengsel») kom i bruk i byhusene ca. 1770. Kanthengselet var i bruk fra omkring 1880, og er det samme hengsel som vi bruker i moderne dører.

Behandling av smijernsbeslag Gammel maling fjernes med Reprin ­eller ved bruk av varme (f.eks. propangassbrenner eller elektrisk varme­pistol). Metallet børstes rent og males med rustbeskyttende maling. En meget god behandling er å varme beslaget og dyppe det «glovarmt» i kokt linolje. Etter at det er tørt, kan det males med rustbeskyttende maling. gamle trehus

233


Fa r g e r , d e ko r og ov e r f l at e b e h a nd l ing


Papirtapet. ­Drengestua, Lysgaard, ­Lillehammer, ca. 1860. JB

Dekorasjonsmalernes pensler og farger var tidligere i vesentlig grad med på å forme interiørene. Land­ stedet «Friedheim», Arendal, ca. 1880. DAA

FARGER, DEKOR OG OVERFLATEBEHANDLING

H

har vi i Norge brukt overflatebehandling for å ta vare på bygningene våre. Mange av de tradisjonelle materialene til beskyttelse har vært i bruk i mange hundre år, og flere av disse benyttes fremdeles. Etter hvert ble overflatebehandling ikke bare brukt for å konservere husene, men også påført for å gjøre bygningene vakrere. Med økt kunnskap om nye materialer, og håndverkere som kunne bruke disse, utviklet overflatebehandling, fargebruk og dekor seg raskt. Farger og dekor er viktige elementer for å gjøre det vakkert og trivelig rundt oss. elt fra middelalderen

gamle trehus

383


FAR G ER , D E K O R O G O V ER F LATE B EHA N D L I N G

1760−1790 Rokokko Overgangen mellom barokk og rokokko på midten av 1700-tallet førte til store forandringer i måten å oppfatte og bruke farger. Barokkens tunge, kraftige fargeholdning ble avløst av rokokkoens lysere og mindre mettete farger. Rokokkoen betraktes som en typisk interiørstil, men stilen satte også sitt markante preg på eksteriørene. Rokokkoens silkestoffer i lyse, klare farger påvirket fargebruken i arkitekturen. Varianter av lyse pastell­ farger ble brukt på utvendig panel. Paneling av store hus var vanlig i byer, tettsteder og uthavner, etter hvert også i innlandet. Det ble mer vanlig at små hus i byer og tettsteder fikk kledning. Husene ble som oftest malt med linolje- og emulsjonsmalinger. To pigmenter satte preg på overklassens hus i perioden, blyhvitt og pariserblått. Pariserblått var ferdig utviklet i 1704, kom i handelen i 1720-årene og var i full bruk i 1750-årene. Produksjonen av blyhvitt pigment tok seg kraftig opp. I Tyskland kom større produksjon i gang i 1759. Begge pigmentene var meget kostbare. Prøysserblått ble helst brukt til dekor, staffering og som kontrastfarge, men det er også eksempler på at hele hus ble malt prøysserblå. Fargesettingen var fremdeles dominert av jordfargene, men det kom en markert endring i fargevalget. Forbildene endret seg fra tegl til sandstein, kalkstein og marmor. Noen hus ble malt i lyse valører, gråhvitt, beige og grått, laget av blyhvitt brukket med variasjoner av umbra. I perioden dukket de første «hvite» husene opp. De fleste hadde dører, vinduer, listverk, lisener osv. malt i kontrastfarger, men det var også hus som var ensfarget, tilnærmet hvite, og hvor kun dørene var skilt ut med egen farge. Det er flere grunner til at den lyse fargen ble populær blant dem som hadde god råd. I Roma og Dresden publiserte tyskeren Johannes Winckelmann de første oppmålingene av antikkens byggverk i 1767. Antikken ble «oppdaget» på nytt. Selv om det tok ca. 30 år før dette påvirket arkitekturen her hjemme, ser det ut til at «hvitfargen» kom den øvrige fasadeutsmykkingen i forkjøpet. Dette skyldes nok at dette var en enkel måte å kopiere det de trodde var antikkens farger. Forbildet var den rene, hvite mar-

386

gamle trehus

ROKOKKO

ALT 1

ALT 2

ALT 3

ALT 4

Panel HVIT

2005 – Y50R

3020 – B

HVIT

HVIT

6020 – Y30R

2005 – Y20R

8010 – R90B

HVIT

4502 – G

HVIT

8010 – R90B

6020 – Y30R

8005 – G80Y

2005 – Y20R

8010 – R90B

HVIT

2005 –Y50R

2005 – Y20R

8010 – R90B

Gerikter

Vinduer

Dører Diverse vindskier, laftekasser, ”snekker­ glede”

Det Lindvedske hus i Arendal er et meget godt eksempel på rokokkoens fargesetting. Silkefarge på panelet, grå sandstein på sokkelen, lys grå sandstein på laftekasser og sokkellist, hvite vinduer og marmor på etasjeskillerne. Forbildene kom fra Europa. 1760-årene. JB

moren. Da skotske håndverkere oppførte Skrivergården i Mandal i 1766 av importert skotsk sandstein, ble den forbildet for fargesetting i hele landsdelen i lang tid framover. Andre farger ble også introdusert. En branntakst fra Larvik i 1767 beskriver hus i «Oliven Coleur». Dette var sannsynligvis en blanding av det nye pigmentet pariserblått og lys oker. Videre finner vi beskrevet hus malt i «Blaat». Fargeundersøkelser viser at det egentlig er gråsort/sort. Dette var trolig en videreføring av barokkens helt mørke hus som trolig hadde sitt forbilde i fransk stein­arkitektur. Fremdeles ble mange hus malt i jordfarger. Teglforbildene var de samme som tidligere, selv om den bevisste imitasjonen av tegl ikke lenger er så tydelig. Rød- og okermalte hus ble gradvis en landsomfattende tradisjon for utvendig fargesetting. Fargeundersøkelser viser at mange hus som var bygget tidlig på 1700- tallet, skiftet farge fra rødt eller gul oker til grånyanser i denne perioden. Noen hus ble malt i mellomblå og -grønne valører. Gerikter, vinduer og dører ble ofte malt i kjølige pastellfarger, blekblått og blekgrønt eller ådret i mahogniillusjon.


h i s t o r ikk

Hvitt eller tilnærmet hvitt var tidens nye vindusfarge. Det var ikke uvanlig at vinduene ble malt hvite på utsiden, og blå eller blågrå på innsiden. De velstående kunne få deler av eksteriøret, f.eks. dører, pilastre, laftekasser, vinduslemmer og vindusgerikter marmorert. Det var ofte små forskjeller i konstruksjon og detaljutforming på hus fra barokken og i rokokkoen. I stor grad var fargebruk og fargesetting et viktig bidrag til endringen i arkitekturen fra barokk til rokokko i Norge.

1780−1835 Klassisisme og empire I byer, tettsteder, uthavner og handelssteder var de fleste hus panelt. Også mange storgårder inne i landet ble kledt. Panelte hus ble oftest malt. Linolje- og emulsjonsmalinger dominerte. Skillet mellom områdene som mottok sterkest påvirkning fra utlandet, dvs. de større byene, tettstedene og kysten fra svenskegrensen til Bergen, og resten av landet, ser ut til å bli mer markert. I håndverkerog middelklassemiljøene i byene og tettstedene gikk jordfargene til dels av bruk, og rokokkoens lyse, nesten hvite panelfarge gjorde inntog. Innlandshusene ser ut til å ha blitt malt med jordfargetradisjonen med rødt jernoksid eller oker. Kontrast­ fargene på gerikter, laftekasser o.l. var ofte lyse sandsteinsfarger. Rød emulsjonsmaling fra Falu Gruva i Sverige ble i denne perioden brukt i områdene langs svenskegrensen fra Østfold til Nord-Trøndelag. Bruk av emulsjonsmaling spredte seg etter hvert til hele landet. Det ser ut til at nesten hver eneste gård hadde sin egen oppskrift på denne gode malingen. Forbildene til periodens norske arkitektur og fargesetting var den klassiske steinarkitekturen. Antikkens bygningsdetaljer, søyler, gesimser, kvaderhogne hjørnesteiner og pilastre, ble kopiert i tre. For å understreke steinvirkningen ble panelet malt i en farge som skulle imitere stein. I tillegg til de mer konservative røde og guloker jordfargene, var det tre andre hovedvarianter av farger: 1) Mørkegrå eller gråsorte panelfarger med noe lysere grått på gerikter, vinduer og øvrige detaljer. Fargen

KLASSISISME

ALT 1

ALT 2

ALT 3

ALT 4

Panel 6502 – Y

3010 – Y30R

2010 – Y20R

3010 – G70Y

2005 –Y70R

4005 – R80B

2005 – Y20R

4010 – Y50R

2002 – Y

1020 – Y20R

2005 - Y20R

7502 - Y

2002 – Y

6005 – R80B

6500 – N

3030 – Y30R

2005 – Y70R

1010 – Y20R

2005 – Y20R

4010 – Y50R

Gerikter

Vinduer

Dører Diverse vindskier, laftekasser, ”snekker­ glede”

EMPIRE

ALT 1

ALT 2

ALT 3

ALT 4

Panel 4050 – Y30R

2010 – Y

3010 – Y10R

1010 – Y20R

8000 – N

2010 – Y

2005 – Y20R

1010 – Y20R

1020 – Y20R

8000 – N

4005 – R80B

1010 – Y20R

7005 – Y20R

8000 – N

6500 – N

7010 – G10Y

4050 – Y30R

8005 – G80Y

2005 – Y20R

7005 – G50Y

Gerikter

Vinduer

Dører Diverse vindskier, laftekasser, ”snekker­ glede” gamle trehus

387


FAR G ER , D E K O R O G O V ER F LATE B EHA N D L I N G

1650–1760 Barokk Transparente farger i trykket. Unøyaktighet i trykket. Papirfargen danner bunnfargen. Bruk av velour. Svært mørke farger. I den tidlige barokken er rapporten liten, i senbarokken stor. Damask-imitasjoner. Enkeltark limt sammen til baner. Håndtrykk.

1760–1790 Rokokko To hovedretninger. Den engelske med meget store rapporter. Svært kraftige farger. Sort mye brukt som trykkfarge. Blomsterranker dominerer. Utstrakt bruk av velour. Skattestempel på baksiden av hvert tapetark. Den franske har lyse, lette farger, lys blå, lys gul, lys rød. Vertikalt mønster med lette blomsterranker. Enkeltark limt sammen til baner. Håndtrykk.

Barokk, ca. 1700. Damsgård, Laksevåg. H. JB

Barokk, ca. 1730–40. Hanseatisk museum, Bergen. H.V.K. JB

Barokk, ca. 1740. Skagen 18, Stavanger. H.K. ATW

Rokokko, ca. 1760–65. Bondeheimen, Arendal. H.K.V. HOOA

Rokokko, ca. 1760–65. Damsgård, Laksevåg. H.K.V. KRS

Rokokko, ca. 1780. Den Gamle Krigsskolen, Oslo. H.K.V. ATW

Rokokko, ca. 1785–90. Embetsmannshuset, Gamle Bergen. H. TN

474

gamle trehus


Ta p e t e r gj e nno m t id e n e

1780–1810 Klassisisme (Louis-XVI) Vertikal stripeeffekt med blomsterranker i mønsteret. Billedtapeter over dørene i finere hus. Små rapporter. Forholdsvis friske farger, gul vanligste farge. Mønsteret imiterer oppspente tekstiler. Enkeltark limt sammen til baner. Håndtrykk.

Louis-XVI, 1785. Tollbugt. 71, Drammen. H.K.B. ATW

Louis-XVI, 1780–1800. Giævergården, Lyngseidet. H.N?. JB

Louis-XVI, ca. 1790. Skagen 18, Stavanger. H. ATW

Louis-XVI, ca. 1790. Skagen 18, Stavanger. H. N?. ATW

Louis-XVI, ca. 1790. Pütterstuen, Bergen. H.B. JB

Louis-XVI, 1795–1805. Kjos, Vågsbygd. H.K.B. JB

Louis-XVI, 1790–1800. Kroken, Bergen. H.B. AK

gamle trehus

475


BOKMÅL

er det sentrale verk for alle som har et forhold til trehus: Eiere, håndverkere, arkitekter, byggmestere, tekniske etater, museumsfolk osv. Også i undervisningssammenheng er boka ledende. Denne nye utgaven gir en komplett praktisk veiledning i alle sider ved rehabilitering, vedlikehold og restaurering – inn- og utvendig. Ved siden av å være en faglig veileder, gir den også en historisk kavalkade over de forskjellige stilepokene. Boka er overveldende illustrert med over 1200 illustrasjoner, hvorav over 500 er i farger.

GAMLE TREHUS

GAMLE TREHUS

TORE DRANGE

Tore Drange Hans Olaf Aanensen Jon Brænne

GAMLE TREHUS Historikk, reparasjon og vedlikehold

er født i 1939, og utdannet som sivilarkitekt ved NTH. Han driver egen praksis i Arendal sammen med Hans Olaf Aanensen, og har utstrakt erfaring i rehabilitering, restaurering, nybygg og miljøbevaring. Omfattende forskningsarbeid gjør han også til en mye benyttet foreleser.

HANS OLAF AANENSEN er født i 1945, og utdannet som sivilarkitekt ved NTH. Han driver egen praksis i Arendal sammen med Tore Drange, og har utstrakt erfaring i rehabilitering, restaurering, nybygg og miljøbevaring. Omfattende forsknings­­arbeid gjør han også til en mye benyttet foreleser.

JON BRÆNNE er født i 1945, og utdannet som malerikonservator. Han begynte hos Riksantikvaren i 1968, og ledet i årene 1982–1993 Riksantikvarens restaureringsatelier. I 1994 arbeidet han som spesialrådgiver hos Riksantikvaren. Fra 1994 har han arbeidet som forsker i det nyopprettede forskningsinstituttet NIKU, Norsk Institutt for Kulturminneforskning. Han er mye benyttet som gjesteforeleser på universiteter og høyskoler i inn- og utland.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.