Red. Biong & Bu Det er lett å føle at ens egen fortolkning av verden er den eneste fornuftige. Dialog gir en metode for å utforske det som ligger bak tankene. I dialog kan vi forstå hva som ødelegger for god kommunikasjon. Vi kan finne «tankerøtter» til samfunnsproblemer. Peter Garrett startet prosjektet Prison Dialogue i 1993. Dialoggrupper med innsatte og ansatte i fengsel kan gi grobunn for en ny oppførsel og fengselskultur. Han skriver om sin erfaring fra flere britiske fengsler. Andre pionérer innen dialog supplerer med det store perspektivet. Hvordan unngår vi å gjenta fortidens feil? Vi må åpne det dialogiske rommet, der vi kommuniserer annerledes. Gjennom dialogen kan vi bevege oss fra en kampkultur til en godhetskultur. Debatt pleier å egge til motsetning. Dialogen representerer en annen type intelligens — ja, vi kan kalle det et nytt kulturtrinn. ISBN 9788292773703
9 788292 773703
Bokserien På Tvers - vil inspirere til nye retninger for samfunnsutviklingen, i en tid da mange gamle vaner og løsninger har utspilt sin rolle. Vi finner sjelden noe nytt ved å gå langs de samme, gamle sporene. Bøkene er korte og små men vil inspirere til å gå nye veier, finne mening steder færre går, og inspirere til handling. Vi blir klokere av å gå på tvers.
DIALOG
Dialog Red. Biong & Bu Flux Forlag 2016 1.utgave, 1.opplag ISBN 978-82-92773-76-5 Omslagsdesign: Ellen Lorenzen Sats: Ellen Lorenzen Trykk: Bookwell Utgitt med støtte av stiftelsen Flux Alle henvendelser om boken rettes til Flux Forlag www.flux.no
Innhold Dialog – et forslag David Bohm, Donald Factor og Peter Garrett
5
Dialog i fengsel Peter Garret
21
Det dialogiske rommet Henrik B. Tschudi
34
En utvidet virkelighetsforståelse I kjølvannet av David Bohm, ved Henrik B. Tschudi
55
Dialog er en kollektiv observasjon av hvordan skjulte verdier og intensjoner kan styre oppførselen, og hvordan ubemerkede kulturelle ulikheter kan kollidere uten at vi skjønner hva som skjer.
DIALOG – ET FORSLAG Av David Bohm, Donald Factor og Peter Garrett David Bohm (1917-1992) var en fremragende fysiker, best kjent for sitt arbeid med kvanteteori, relativitetsteori og deres konsekvenser for andre felt. Bohm fikk et nært vennskap med den indiske filosofen Jidhu Krishnamurti. De var i intens dialog med hverandre over mange år, om temaer som tankens natur, innsikt, eksistens, død, sannhet, virkelighet og intelligens. Det følgende er en veldig innflytelsesrik artikkel som Bohm skrev sammen med Donald Factor og Peter Garrett. (Bohms innflytelse kan blant annet sees i arbeidet til Peter Senge om lærende organisasjoner). I artikkelen formidler forfatterne sin forståelse av dialog, og hvordan den kan gjennomføres. Deres syn er veldig spesielt, og skiller seg fra synet til Paulo Freire, Hans-Georg Gadamer og Martin Buber. Dialog, slik vi bruker ordet, er en metode for å 7
utforske røttene til de mange kriser mennesket står overfor i dag. Det lar oss granske og forstå de prosesser som fragmenterer og forstyrrer god kommunikasjon mellom individer, nasjoner og selv ulike deler av samme organisasjon. I vår moderne kultur kan menn og kvinner samhandle på mange måter: de kan synge, danse eller leke sammen med letthet, men å snakke sammen om emner som betyr mye for dem fører ofte til konflikt, splittelse og vold. Etter vår mening tyder det på en dyp og vedvarende feil i menneskets tankeprosess. I dialogen kan en gruppe mennesker utforske individuelle og kollektive forutsetninger, ideer, tro og følelser som styrer samhandlingen dem imellom. Det gir mulighet til å delta i en prosess som demonstrerer kommunikasjonens suksesser og fiaskoer. Det kan avsløre underlige mønstre av inkonsekvens som gjør at gruppen unngår visse emner eller – i strid med all fornuft – insisterer på å forsvare sine meninger. Dialog er en kollektiv observasjon av hvordan skjulte verdier og intensjoner kan styre oppførselen vår, og hvordan ubemerkede kulturelle ulikheter kan kollidere uten at vi skjønner hva som skjer. Dialogen kan sees på som en arena for kollektiv læring, som kan føre til større harmoni, samhørighet og kreativitet. Dialogens natur er utforskende, derfor fortsetter dens mening og metoder å utvikle seg. Ingen strenge regler kan settes, fordi dialogens essens er læring. Ikke som resultat av å sluke en bolk 8
med informasjon eller doktrine fra en autoritet, heller ikke som kritikk av en viss teori eller et program, men som en pågående prosess av kreativ samhandling mellom likestilte. Vi synes det er viktig at vår hensikt og bakgrunn blir forstått. Vår tilnærming til denne formen for dialog oppsto fra en serie samtaler som startet i 1983. Vi utforsket David Bohms idé om at en gjennomgripende inkonsekvens i menneskelig tenkning er hovedårsak til de endeløse krisene som rammer menneskeheten. I årene etter startet vi en rekke større samtaler og seminarer i ulike land og med ulike folk, som begynte å ta form av dialoger. Underveis innså vi at dialogprosessen er et kraftfullt verktøy for å forstå hvordan tanken fungerer. Vi forsto at vi lever i en verden skapt nesten helt gjennom menneskelig initiativ, og dermed av menneskelig tenkning. Rommet vi sitter i, språket disse ordene er skrevet med, våre nasjonale grenser, våre verdisystemer og selv det vi tar for å være direkte oppfatning av virkeligheten er egentlig uttrykk for hvordan mennesker tenker og har tenkt. Uten vilje til å utforske denne situasjonen og få dyp innsikt i den, kan vår tids kriser ikke konfronteres. Vi kan heller ikke finne noe annet enn midlertidige løsninger på de mange menneskelige problemer vi står overfor. Vi bruker ordet «tenkning» ikke bare om produktene av vårt bevisste intellekt, men også om våre følelser, intensjoner og ønsker. Det 9
inkluderer også slik tillært kunnskap som lar oss tolke en rekke separate scener i en film eller oversette abstrakte symboler på veiskilt, samt ikke-verbale evner til grunnleggende mekaniske ferdigheter som å sykle. Kort sagt mener vi med tenkning minnets aktive respons i enhver fase av livet. Praktisk talt all vår kunnskap produseres, vises, kommuniseres, omdannes og anvendes i tanken. Det vi kaller rasjonell tekning er i stor grad formet og begrenset av tidligere tenkning. Ser vi nøye på det vi generelt tar for å være virkeligheten, ser vi at det rommer en samling konsepter, minner og reflekser farget av våre personlige behov, frykt og ønsker. Alt sammen begrenset og forvrengt av språkets grenser og sedvaner i vår historie, vårt kjønn og vår kultur. Det er svært vanskelig å demontere denne blandingen eller å være sikker på om det vi oppfatter eller tror stemmer i det hele tatt. Det som gjør situasjonen så alvorlig er at tanken skjuler dette problemet fra vår umiddelbare bevissthet. Vi får en følelse av at vår fortolkning av verden er den eneste fornuftige. Vi trenger et verktøy for å senke tankens hastighet, så vi kan observere tanken idet den inntreffer. Våre fysiske kropper har denne evnen, men tanken ser ut til å mangle den. Hever du armen, vet du at du vil gjøre det, og at noen andre ikke gjør det for deg. Dette kalles propriosepsjon. Vi kan være klar over kroppens handlinger mens de skjer, men vi mangler denne evnen i tankens verden. For eksempel, vi merker ikke at vår holdning til et annet menneske kan preges 10
sterkt av våre tanker og følelser for noen andre med lignende oppførsel eller utseende. Isteden antar vi at holdningen vår stammer direkte fra personens faktiske oppførsel. Tankens problem er at den oppmerksomheten som trengs for å merke slik inkonsekvens sjelden er tilgjengelig når den trengs mest.
Hvorfor dialog Dialog etablerer et indre rom der slik oppmerksomhet kan gis. Det blir en demonstrasjon av tanke og mening som muliggjør en slags kollektiv proprosepsjon eller umiddelbar gjenspeiling av både tankens innhold og de mindre åpenbare, dynamiske strukturer som styrer den. I dialog kan dette oppleves både individuelt og kollektivt. Hver lytter kan reflektere tilbake til den som har ordet, og til resten av gruppen, et bilde av noen antakelser og uuttalte implikasjoner av det som uttrykkes og det som unngås. Det gjør at hver deltaker kan utforske fordommer og karakteristiske mønstre som ligger bak egne tanker, meninger, tro og følelser, sammen med roller han eller hun pleier å innta. Dialogen gir også en mulighet til å dele disse innsiktene. Ordet «dialog» har to røtter: «dia» som betyr «gjennom» og «logos» som betyr «ordet», eller i særdeleshet: «ordets betydning». Vi kan se det for oss som en elv av mening som flommer rundt og gjennom deltakerne. Et hvilket som helst 11
antall mennesker kan delta i dialog, og man kan ha dialog med seg selv. Den dialogen vi snakker om omfatter en gruppe på 30-40 mennesker i en sirkel. En pekepinn på betydningen av slik dialog fins i rapporter om jeger-samler-flokker av denne størrelsen. Når de møttes og snakket sammen, manglet de tilsynelatende et formål og en agenda. Likevel ga slike samlinger et fellesskap, og deltakerne skjønte hva som var påkrevd av dem, uten instruks eller særlig verbal utveksling. Det som kan kalles en samstemt kultur av meningsfellesskap oppsto innenfor gruppen. Det er mulig at denne samstemtheten fantes i fortidige menneskesamfunn, før teknologien kom imellom vår opplevelse av den levende verden. Dr. Patrick de Mare, en psykiater som jobber i London, har gjort pionérarbeid på samme felt under moderne forhold. Han laget grupper på omtrent samme størrelse, og beskrev formålet som «samfunnsterapi». Hans mener hovedårsaken til den dype og vedvarende «syken» i vårt samfunn fins på det sosiokulturelle nivået, og at slike grupper tjener som mikrokulturer for å avdekke kilden til vår store sivilisasjons problemer. Vi har selv vært særlig opptatt av tankeaktivitetens rolle i å opprettholde problemene. Som et mikrokosmos av den store kulturen, avslører dialogen et bredt spekter av mulige forbindelser. Dialogen kan åpenbare samfunnets påvirkning på individet, og omvendt. Den kan vise hvordan makt anskaffes 12
eller gis bort, og hvor gjennomgripende systemets umerkelige regler er – de som skaper vår kultur. Dypest sett ønsker dialogen å forstå hvordan tanken skaper slike forbindelser. Dialogen prøver ikke bevisst å endre noens oppførsel, eller bringe deltakerne nærmere et forhåndsbestemt mål. Ethvert forsøk på dette ville forstyrre og tilsløre prosesser som dialogen vil utforske. Likevel oppstår endringer, fordi den observerte tanken oppfører seg annerledes enn den ikke-observerte. Dialog kan bli en mulighet for tanker og følelser til å leke fritt i en sammenheng av dypere eller mer generell mening. Ethvert subjekt kan inkluderes, og ikke noe innhold ekskluderes. En slik aktivitet er svært sjelden i vår kultur.
Formål og mening Vanligvis samles folk enten for å gjøre en oppgave eller for å bli underholdt. Begge deler kan kalles forhåndsbestemte hensikter. Dialogen er ikke forenlig med noen slike hensikter, utover deltakernes interesse for utfoldelse og avsløring av dypere, kollektiv mening. Slik mening kan iblant være underholdende, opplysende eller adressere eksisterende problemer. Overraskende nok, kan dialogen i sin tidlige fase ofte føre til frustrasjon. En gruppe mennesker er invitert for å vie tid og seriøs oppmerksomhet til en oppgave 13
uten formål. De ledes ikke i en bestemt retning, og kan fort få angst eller bli irriterte. Noen kan ønske å splitte opp gruppen eller ta kontrollen og gi den en retning. Tidligere, ubevisste hensikter vil avsløre seg. Sterke følelser vil avdekkes, sammen med tankene som ligger under dem. Deltakerne kan innta faste posisjoner, ofte med polarisering som resultat. Dette er en del av prosessen. Det driver dialogen kreativt videre mot nye felt. I en forsamling av 30-40 mennesker, kan ekstrem frustrasjon, sinne, konflikt eller andre vansker oppstå. Men en gruppe av denne størrelsen kan romme slike problemer nokså lett. Faktisk kan problemene bli et sentralt fokus for utforskning, en «meta-dialog» som klargjør selve dialogprosessen. Når sensitivitet og erfaring øker, oppstår en følelse av delt mening. Folk finner at de verken står imot hverandre eller bare samhandler. Voksende tillit mellom medlemmene av gruppen – og tillit til selve prosessen – gjør at tanker og følelser som vanligvis skjules, blir uttrykt. Det fins ingen påtvunget konsensus, heller ikke forsøk på å unngå konflikt. Ikke noe enkeltindivid eller noen sub-gruppe kan dominere. Ethvert subjekt, inkludert dominans og underkastelse, er tilgjengelig for betraktning. Deltakere opplever et felt av delt mening som alltid endres og utvikles. Et slikt delt bevissthetsinnhold tillater et nivå av kreativitet og innsikt som vanligvis ikke er tilgjengelig i mer velkjente former for samhandling. Dette 14
er et aspekt av dialogen som Patrick de Mare har kalt koinonia, et ord som betyr «upersonlig kameratskap». Opprinnelig ble ordet brukt for å beskrive en tidlig form av athensk demokrati, der alle byens frie menn kom sammen for å styre seg selv. Når dette kameratskapet oppleves, begynner det å overta for samtalens mer åpenbare innhold. Det er et viktig trinn i dialogen, der gruppen kan gå forbi sine blokkeringer og begrensninger og inn i et nytt territorium. Det er også et punkt der gruppen kan begynne å slappe av og kose seg med den «høye» følelsen. Dette er punktet som iblant skaper sammenblanding mellom dialog og visse former for psykoterapi. Deltakere kan ønske å holde gruppen sammen for å få den behagelige følelsen av trygghet og tilhørighet. Det ligner følelsen av samhold som ofte oppstår i terapigrupper eller teambuilding-workshops, der det tas som bevis for den anvendte metodens fortreffelighet. Bortenfor dette punktet, fins likevel enda viktigere og mer subtile sfærer av kreativitet, intelligens og forståelse. Disse kan kun nås ved å fortsette prosessen med etterforskning. Da risikerer man, nok en gang, kaotisk og frustrerende usikkerhet.
15
Hva dialog ikke er Dialog er ikke diskusjon, et ord som deler sin rot med «perkusjon» (slag) og «concussion» (rystelse). Dialog er heller ikke debatt. Disse formene for konversasjon har en tendens til å peke mot et mål, hamre ut et argument, forsøke å løse et problem eller få gjennomslag for en mening. Dialog er heller ikke en «salong», en uformell samling som ofte handler om å underholde, være venner, utveksle sladder og annen informasjon. Selv om ordet «dialog» ofte brukes på lignende måte, er den i sin dypere form ikke primært interessert i noe av dette. Dialog er ikke et nytt begrep for sensitivitetstrening, selv om det på overflaten ligner dette og annet arbeid i grupper. Dialogens konsekvenser kan være psykoterapeutiske, men den prøver ikke å fjerne en deltakers følelsesmessige blokkeringer eller belære og analysere. Likevel skjer ofte læring og oppløsning av blokkeringer. Dialog er ikke en teknikk for problemløsning eller konfliktløsning, selv om problemer godt kan løses underveis, eller kanskje senere, som følge av økt forståelse og fellesskap blant deltakerne. Dialog er primært en metode for å utforske tankens domene. Det minner om en rekke andre gruppeaktiviteter og kan av og til inkludere aspekter av dem. Men egentlig er dialog noe nytt i vår kultur. Vi tror det kan bli livsviktig for vår sivilisasjons sunnhet i fremtiden.
16
Hvordan starte en dialog Tilsidesetting — Å sette til side tanker, impulser, bedømming og så videre, ligger i selve hjertet av dialogen. Dette er en av de viktigste nye aspektene. Det er ikke lett å forstå, for aktiviteten er både uvant og subtil. Å snakke er påkrevd, ellers ville det vært lite å utforske i dialogen. Men den faktiske utforskningen foregår ved lytting – ikke bare til andre, men til seg selv. Du eksponerer dine reaksjoner, impulser, følelser og meninger slik at de kan sees og føles i din egen psyke og reflekteres tilbake av andre i gruppen. Det betyr ikke å undertrykke eller utsette dem. Det betyr bare å gi dem ordentlig oppmerksomhet, slik at strukturene deres kan oppfattes mens de utspiller seg. Klarer du å være oppmerksom på sterke følelser som følger uttrykket for en bestemt tanke – enten din egen eller andres – og holde oppmerksomheten, vil tankeprosessen roe deg ned. Da kan du se lag av dypere mening som ligger under tankeprosessen. Du kan merke den ofte inkonsekvente strukturen til en handling du ellers gjør automatisk. Likedan, klarer en gruppe å sette til side slike følelser og gi dem oppmerksomhet, kan prosessen fra tanke til følelse til handling i gruppen senke hastigheten og avsløre sin dypere mening og noen av sine iboende forstyrrelser. Det kan føre til en ny type koherent, kollektiv intelligens. Å sette til side tanker, impulser, bedømmelse og så videre, krever skikkelig oppmerksomhet rundt hele prosessen, både på egen hånd og i en gruppe. Det kan synes som vanskelig arbeid. 17
Men hvis arbeidet fortsetter, blir man flinkere til å gi slik oppmerksomhet, og det krever stadig mindre anstrengelse. Antall — En dialog fungerer best med mellom tretti og førti personer i en sirkel, med ansiktene mot hverandre. En slik gruppestørrelse gjør at ulike subgrupper eller subkulturer kan tre frem og observeres. Det kan avsløre noen av måtene tanken opererer på i fellesskapet. Dette er viktig fordi ulikheten mellom slike subkulturer ofte er en uregistrert årsak til sviktende kommunikasjon og konflikt. Mindre grupper enn dette mangler den variasjonen som trengs for å avsløre slike tendenser. Da vil folk innta mer velkjente sosiale roller og relasjoner. Med noen få grupper har vi hatt så mange som seksti deltakere, men det er upraktisk. Vi kan nevne at noen deltakere pleier å snakke mye mens andre har vanskelig for å ta ordet i gruppen. Lytting er like viktig som snakking. Ofte vil de mer stillferdige deltakerne begynne å snakke mer når de blir vant med dialogprosessen, mens de mer dominante vil snakke mindre og lytte mer. Varighet — En dialog trenger litt tid for å komme i gang. Det er en uvanlig måte å omgås andre på. Det kreves en introduksjon, der hele aktivitetens mening formidles. Men selv med tydelige instrukser, vil gruppen ofte oppleve forvirring, frustrasjon og bekymring for hvor vidt den egentlig praktiserer dialog. Det ville vært svært optimistisk å anta at en dialog skal flomme eller bevege seg mot store dybder ved første møte. Det er viktig å poengtere at utholdenhet 18
er påkrevd. I starten er det nyttig å bli enige om dialogens varighet. Noen bør ta ansvar for å varsle tiden når det er slutt. Vi har funnet ut at to timer er optimalt. Lengre sesjoner risikerer å trøtte deltakerne og svekke kvaliteten. Andre typer grupper kan bruke «maratonsesjoner» for å bryte ned hemninger hos deltakerne. Dialogen er mer opptatt av å utforske sosiale konstruksjoner og hemninger som påvirker kommunikasjonen, enn av å unngå dem. Hvis dialogen skal fortsette langt frem i tid, foreslår vi minst en uke imellom hver sesjon. Da får deltakerne tid til å reflektere. Det er ingen grense for hvor lenge en dialoggruppe kan fortsette sin utforskning. Men det ville være imot dialogens ånd om den blir en fastlåst institusjon. Det betyr at man må være åpen for å skifte ut medlemmer, endre tidsplaner, oppløse gruppen etter en viss tid, eller annet som bryter opp rigide mønstre. Lederskap — En dialog er i sin essens en samtale mellom likestilte. Enhver kontrollerende autoritet, uansett hvor sensitiv og forsiktig, vil hindre tankens frie spill og de vage følelsene som ellers ville bli delt. Dialogen er sårbar for manipulering. Hierarki har ingen plass i dialog. Likevel, i begynnelsen trenger deltakerne veiledning for å innse de subtile forskjellene mellom dialog og andre gruppeprosesser. Det bør være minst en og helst to fasilitatorer. De skal bemerke situasjoner som låser fast 19
gruppen, og hjelpe prosessen med kollektiv propriosepsjon. Disse avbrytelsene må aldri bli manipulerende eller påtrengende. Lederne er deltakere som alle andre. Veiledning bør ta form av «ledelse bakfra» og sikte mot å gjøre seg selv overflødig snarest mulig. Våre forslag er ikke en erstatning for erfarne fasilitatorer. Vi foreslår at gruppen ser over dem på første møte slik at deltakerne vet at de deltar i samme eksperiment. Samtaleemne — Dialogen kan starte med ethvert emne som interesserer deltakerne. Føler noen deltakere at visse utvekslinger eller emner er forstyrrende eller upassende, er det viktig at de deler disse tankene i dialogen. Ikke noe innhold skal ekskluderes. Ofte vil deltakere småprate eller uttrykke frustrasjon etter en sesjon. Dette er fruktbart for å bringe dialogen inn i dypere nivåer av mening og koherens, forbi overfladisk «gruppetenkning», gode manerer eller middagssamtaler.
Dialog i eksisterende organisasjoner Så langt har vi primært diskutert dialoger som bringer sammen folk med ulik bakgrunn. Men dialogen er også verdifull for medlemmer av en organisasjon, for å styrke og berike kreativiteten. 20
I dette tilfellet vil dialogprosessen endres betydelig. Medlemmer av en eksisterende organisasjon har allerede utviklet mange slags relasjoner til hverandre og til organisasjonen som helhet. Det kan være hierarki eller behov for å beskytte kollegaer, team eller avdelinger. Det kan være en frykt for å uttrykke tanker som anses som kritikk av overordnede, eller av normer i organisasjonskulturen. Karrierer eller sosial aksept kan synes truet av en prosess som krever gjennomsiktighet, åpenhet, ærlighet, spontanitet og den dype interessen for andre som kan få frem skjulte sårbarheter. I en eksisterende organisasjon må dialogen antakelig begynne med en utforskning av all tvil og frykt som deltakelsen vil skape. Medlemmene må kanskje begynne med en nokså spesifikk agenda, som de etter hvert kan oppmuntres til å avvike fra. Dette er en annen tilnærming enn i grupper med frivillige deltakere, som kan starte med ethvert samtaleemne. Som nevnt skal ikke noe innhold ekskluderes, fordi impulsen til å ekskludere i seg selv er et rikt materiale for utforskning. De fleste organisasjoner har iboende, forhåndsbestemte hensikter og mål som det sjelden stilles spørsmål ved. Det kan synes uforenlig med tankens frie og åpne spill som er så viktig for dialogprosessen. Dette kan overkommes hvis deltakerne fra starten får hjelp til å innse at vurdering av slike tema kan være essensielt for organisasjonens velvære, og øke 21
deltakernes selvtillit og andres respekt for dem. Dialogens kreative potensiale tillater midlertidig tilsidesetting av enhver struktur og relasjon som utgjør en organisasjon. Til slutt vil vi påpeke at vi ikke anser dialog som en mirakelkur eller metode som overgår alle andre typer sosial interaksjon. Ikke alle vil finne dialogen nyttig, og den vil ikke være nyttig i enhver kontekst. Det ligger stor verdi i mange psykoterapeutiske gruppemetoder, og mange oppgaver krever solid lederskap og organisasjonsstruktur. Mange av ideene vi foreslår her er fortsatt under utforskning fra vår side. Ikke ta alt for god fisk. Utforsk heller våre råd som en del av dialogen. Dialogens ånd er det frie spill, en kollektiv dans i sinnet som like fullt har stor kraft. Når den først har begynt, blir den et pågående eventyr som kan åpne dører til betydningsfull og kreativ forandring.
22