musikk
// anmeldelser
4
Arctic Monkeys am City Slang / Tuba
Stilfull Britpop //
4
oslo ess
#199 LIVE AKUSTISK FRA ROCKEFELLER INDIE RECORDINGS
FØLEPUNK // Siden debuten i 2011 har Oslo Ess alltid vært forfriskende lite tidsriktige. Det er god råkkenråll, hverken mer eller mindre. Og svette menn med el-gitar har jo aldri vært feil. Nå, derimot blir vi servert den akustiske versjonen av Oslo-patriotenes norske rockepoesi. Formatet er kledelig, med et upolert og tilsynelatende uredigert liveopptak. Vi får høre vokalist Åsmund Landes sjarmerende småprat mellom låtene, og det føles nesten som å være på ordentlig konsert. Låtene er direkte, ærlige og tåler for all del det nedstrippede lydbilde. De spiller fint også. Joda. Men helheten blir veldig tannløs. Råheten er borte, og etter tretten spor med følsomme punkere blir det rett og slett litt kjedelig. Når det er sagt er det tydelig at bandet har gjort seg flid med arrangementene. Fine innslag av munnspill og småspeisa strengeinstrumenter er alltid gøy. Noen av låtene klarer seg også veldig bra i det nye formatet. «Tøffe Gutter» og «Gi Meg No Dritt» har jammenmeg blitt til to riktig så fengende og artige køntriflørter. Den fantastiske låta «Caroline» fungerer også godt. Når det er sagt skal det mye til å ødelegge en sånn låt. Oslo Ess' beste, spør du meg. «#199 Live Akustisk på Rockefeller» er slettes ikke noe bomskudd, men det er heller ingen fulltreffer. Konseptet er dog artig, og Oslo Ess har nok, som vanlig, gitt fansen akkurat det de vil ha. / ELI VAN DER EYNDEN
4
Washed Out Paracosm Sub Pop
Sval og sommerlig neogaze // Det er noe åpnere og mer sommerlig ved ”Paracosm”. Man skal ikke se bort fra at dette sannsynligvis skyldes 50 ulike instrumenter, der ulike former for keyboard som mellotron, chamberlin, optigan og novotron er aller mest fremhevet. Men det er også noe svalt, avslappet og fornøyd ved stemningen i låtene til Ernest Greene. Det er fremdeles søvndyssende… narkoltepisk… men det klangfulle er her også nå og et mer arrangert lydbilde der de små detaljene spiller en stadig større rolle. Noe av den enkle sjarmen vi fikk på Washed Out sine minialistiske og datadrevne førsteskiver er forsvunnet… borte… Og produksjonen oppleves her og der en smule glatt. Men når det er sagt: Over tid åpner det seg på Paracosm finfine smådetaljer som absolutt gjør at Washed Out viser seg som mer av en stayer enn sine neogaze-kollegaer. / JAN OLAV GLETTE
60
spirit / 04_2013
3
Franz Ferdinand Right Thoughts, Right Words, Right Action
Domino Records
Slapp stemning // Det har gått fire år siden sist gang man hørte fra skottene i Franz Ferdinand. Det er lenger siden deres feststemte rock var virkelig på høyden. «Right Thougts, Right Words, Right Action» er dermed nesten som et ubeskjedent comeback-forsøk å regne. Mest et forsøk i grunn, for deres formel for å få fart på rockeføttene fremstår forslitt. Åpningslåt og tittelsporet «Right Action» er en forbausende tam, repeterende affære, til tross for sitt festende du-du-du-kor. Det tar seg heller ikke opp utover albumet, selv om den andre slupne singelen; «Love Illumination» må sies å ha et par tette, svingende takter. Også i det syvende sporet «Treason! Animals» beveger man ørene skikkelig. Ingen av dem er likevel i nærheten av å blåse ut noen fulle dansegulv på det viset «Take Me Out» den gang gjorde. I det hele tatt er det slappe saker de tidligere så stilfulle hurrameg-rundt-karene serverer. Og verst er siste sporet; «Goodbye Lovers and Friends», som bør forbys spilt i nærheten av et festlokale. / ASLAUG OLETTE KLAUSEN
Som de tre singlene ”Why’d You Only Call Me When You’re High”,”Do I wanna know” og spesielt ”R U Mine” har avslørt; Dette er Arctic Monkeys nest beste album, kun overgått av den overstadig sprudlende debuten Whatever People Say I Am That’s What I am not”. Skiva er spekket med gode låter som dog er litt for temposvake til å bli riktige floorfillers. Det som gjør at den likevel ikke når opp til debuten er nettopp at dette ungdommelige overmotet, den overstyrte energien,friskheten og tempoet har blitt erstattet av midtempo anthems. Stilfullt og elegant, modent og fint heller enn frisluppet og vilt fra Sheffield-kvintetten. Gå til irske The Strypes for ungdommelig kåtskap og coolness, men sett på denne når du vil ha litt pause fra Alex Turners The Last Shadow Puppets-kollega Miles Kanes glitrende ”Don’t Forget Who You Are”. De er begge frilynte, lekne, selvsikre og potente plater med nikk til teatralske og storslagne Scott Walker og popraffinementet til de britiske modsene. / JAN OLAV GLETTE
4
Årabrot Årabrot
Fysisk Format / Musikkoperatørene
Sosial kvelning i surrealistisk tapning // Man må spørre seg om det er Vidar Evensens fravær som er grunnen til dette, eller noe annet, er for tidlig å slå fast nå. Likevel må vi nok kunne konstantere at det selvtitulerte albumet til Årabrot på ingen måte er det aller ypperste vi har hørt fra den kanten. Fra den opprinnelige kvartetten er det nå bare vokalist og frontfigur Kjetil Nernes som står igjen. Vokalisten sitt oppgjør med storbyens klaustrofobiske sosiale mekanismer oscillerer med erotikk og gammel mytologi. Emil Nikolaisen sitt øye for sonisk lydforskning og de stødige improvisasjonene til Lasse Marhaug og Erland Dahlen setter absolutt preg på dette albumet. Kylesas Laura Pleasant sin vokal preger høydepunktet: låta ”Arrrabal’s Dream”. Det er gjevt og fint, det skal sies, men noe av nerven eller det hemmelige ekstra har gått tapt et sted eller er mindre fremtredende enn på for eksempel ”I, Rove”. / JAN OLAV GLETTE