Rockebandet med kontraster Når Spirit ringer til et av Frk Fryds bandmedlem, Embla, ligger hun hjemme på sofaen med brennkopper. Tekst: Madeleine Mellemstrand / Foto: Christine Arctander
En overfladisk infeksjon fra Helvete, men Embla ligger ikke og vrir seg i smerte av den grunn. Hun er en rockejente og svarer med en munter stemme at det egentlig er ganske ok, fordi da får hun unnagjort litt kontorarbeid. Siste setning trekker raskt assosiasjoner mot bandnavnet deres; sekretæren av alle sekretærer. Alle vet at Frk. Fryd er den heiteste tegneseriedama. Er bandnavnet en Billy-referanse? – Ja, altså. Søstera mi leste bladet ”Billy” og foreslo det som bandnavn. Vi tenkte at det hadde vært fett. Det er et norsk og feminint navn, samtidig som det er annerledes. Så det er ikke deres alter-ego? – Heller en kontrast. Når vi er på scenen går vi inn i rollen som den musikken vi spiller. Det er ingenting søtt og deilig ved det, rettere sagt en kontrast. Vi kler oss feminint, men vi er fremdeles rocka. Vi vil ikke late som vi er noen andre enn det vi egentlig er. Frk. Fryd består av fire Stavanger-chicks i sin beste alder. De startet å spille sammen allerede som 12-åringer. Absolutt alt falt dem naturlig ettersom dem alle hadde musikalske folk i familien. Da de startet kunne de ingenting, men lærte seg fort å skrive og spille. Hits 4 kids cd-en ble raskt erstattet med Kvelertaks vinyl. Etter og ha spilt på skoler og fritidsklubber, valgte band-bussen ”Johnny Hancock” å ta dem med rundt omkring i Rogaland. I løpet av ungdomsskolen hadde dem gitt ut en EP, og allerede som 14-åringer hadde Frk. Fryd plutselig spilt over 100 konserter. Hvordan vil dere beskrive musikken deres? – Alle band prøver å lete etter en rød tråd i musikken sin, som folk kan kjenne seg
32
spirit / 04_2013
igjen i. Da vi var 12 år var det pop som var populært, ikke rock og punk. Vi oppdaget Kvelertak, et band vi alle syntes var sinnsykt fett. Vi bestemte oss for å vise at jenter også kunne spille rock, noe kanskje ikke alle folk tror. Nå har vi spilt sammen i åtte år og funnet ut hva slags musikk vi vil spille. Det gjør det lettere for oss å stå for den musikken vi spiller.
– Vi fokuserer først og fremst på å være bra live og at folk skal få en god konsertopplevelse. Er det en spesiell grunn til at dere synger på norsk? – Da vi begynte var vi jo ikke så veldig flinke i engelsk. Det er mange som sier at det er vanskelig å synge på norsk, så vi tenkte jo tenkt litt på det. Men samtidig tenker vi at siden vi synger på norsk og er jenter vil det alt i alt gi mer særpreg. Vi spilte to konserter i New York i fjor og da innså vi at det ikke har så mye å si. Så lenge musikken er melodiøs nok, så synger folk med uansett hva. Det faller oss mer naturlig og det er noe vi står inne for. Som andre rockeband vil de fleste anta at de spiller fordi de enten er provosert, eller vil provosere. Men disse jentene virker nærmest skremmende tilfreds. Er det ingenting som provoserer dere?
– Vi har snakket om det å bli kalt jenteband. Det er noe vi ikke vil kalle oss selv for. Vi vil ikke at folk skal snakke om at det er jenter som kan spille. Vi er alle musikalske og elsker musikk. Det at vi er flinke jenter skal ikke være i fokus. Musikken er det viktigste. Det positive i det er at folk ser at det er kult og vil ha mer av det. Er det någe budskap dere vil formidle? – Vi fokuserer først og fremst på å være bra live og at folk skal få en god konsertopplevelse. Vi gir alt og det skal ikke være kjedelig å se på når vi spiller. ”Hvit Løgn” handler for eksempel om en uteligger. Sangene er ikke politiske, men vi skriver heller om forskjellige personer. Vi iakttar ulike typer og mennesker og ser hvor forskjellige folk er, og ved det tar vi utgangspunkt i en story. Når vi skriver låtene på norsk kan det fort bli klisjé, så vi prøver å gjemme budskapet slik at folk kan tolke det på forskjellig måte. Disse jentene har kanskje ikke holdningen til selveste Lemmy Kilmister, men en holdning som kan få dem dit dem vil, og en holdning andre jenter lett kan misunne. Ingen av dem har noen gang studert musikk, fordi dem er redd for å gå lei og at musikken da blir påtvunget. Ingen kan tvinge dem til å lære noter hvis dem ikke vil. Alt i alt spår de selv en lys fremtid. – Blod Og Honning ble nettopp spilt på P3, så folk har mulighet til å høre den på radio fra og med i dag. EP-en slippes 13. september og den 14. spiller vi releasekonsert på Checpoint Charlie i Stavanger. Det blir en del gigs og festivaler fremover, i blant annet Oslo og Bergen. Alt som skjer fremover blir fett!