Utdrag strafferett haandbok

Forord

Som tidligere advokat og fast forsvarer og nå som dommer har jeg i strafferetten i alle år savnet en ettbinds, oversiktlig, ajourført oppslagsbok som inneholder straffe- og prosessbestemmelsene, nøkkelkommentarer til disse, straffutmålingsmomenter, sammendrag og systematisering av utvalgte dommer og forsøk på visse konklusjoner med hensyn til straffenivå – samt annet relevant materiale som salærforskriftene, reglene for dommeravhør m.m.

Hensikten med denne boka er å imøtekomme et slikt behov for et tidsbesparende ajourført hjelpemiddel for praktikeren – enten man er forsvarer, aktor, etterforsker eller dommer – og enten det er på etterforskingsstadiet, under saksforberedelsen, under hovedforhandlingen, i arbeid med dommen eller ved etterarbeidet.

Også andre grupper med tilknytning til eller interesse for strafferett vil formodentlig ha nytte av boka som oppslagsbok. Dette kan være studenter, rettsreportere, diverse offentlige instanser, legdommere og advokater som ikke prosederer straffesaker.

Forord til 4. reviderte utgave

Med 10 år siden forrige utgave, ny straffelov og omfattende ny rettspraksis har det vært nødvendig med en meget omfattende revisjon og ajour­føring av hele boka.

Vesentlige deler av dette tidkrevende arbeidet er utført av master i rettsvitenskap Jon Sverdrup Efjestad som derved trer inn som medforfatter.Vi står begge for hele bokas innhold.

Innholdsfortegnelsen viser hva vi har valgt å ta med i denne utgaven.

Av plasshensyn er noe av det minst brukte fjernet, mens en del temaer er gitt mer plass og noe nytt er kommet til. Det er dessuten lagd et omfattende lovspeil for å binde sammen straffeloven 1902 og straffeloven 2005.

Boka er à jour per april 2015, men slik at forventet ny lovtekst etter ikrafttredelse av ny straffelov er innarbeidet.

Oslo april 2015 Finn Haugen Jon Sverdrup Efjestad

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 5

30.04.15 11.35

Innholdsangivelse

Innhold Lovteksten

Margtekst

Nøkkelkommentarer

Straffenivå

Utvalgte dommer

Stikkordregister

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 6

omfatter en henvisning til hver lovbestemmelse med tema og side. er à jour per april 2015. I tillegg er forventet lovtekst ved ikrafttredelse av straffeloven 2005 inntatt. inneholder stikkordbeskrivelse av lovbestemmelsens kjerneområde. Margteksten benyttes i straffeloven 2005 som et lovspeil til tilsvarende bestemmelse i straffeloven 1902. er i konsentrert form og med praktikerens vinkling kommentarer til den enkelte bestemmelse og må leses sammen med denne. er et forsøk på å trekke visse konklusjoner med utgangspunkt i straffutmålingspraksis fra Høyesterett og lagmannsrettene for overtredelse av den respektive bestemmelse. Det er grunn til å understreke at ingen sak er lik og at det i enhver sak må foretas en konkret helhetsvurdering, men konklusjonene kan være et veiledende utgangspunkt. er et sammendrag av straffutmålingsinstruktive dommer vedrørende overtredelse av den enkelte bestemmelse – systematisert etter straffens strenghet. Utvalget omfatter i hovedsak dommer fra de siste 10 år. omfatter over 400 av de mest relevante referanseord i strafferetten. For å få maksimalt søkeutbytte bør stikkordregisteret brukes sammen med innholdsfortegnelsen.

30.04.15 11.35

##Ge Sjekk hva so med i forteg

Innhold

Del 1

Straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28.................... 11

Første del. Alminnelige bestemmelser

Kapittel 1 Kapittel 2 Kapittel 3 Kapittel 4 Kapittel 5 Kapittel 6 Kapittel 7 Kapittel 8 Kapittel 8 a.

Kapittel 9 Kapittel 10 Kapittel 11 Kapittel 12

Straffelovgivningens virkeområde.. ............................. 13 Legaldefinisjoner mv............................................... 21 Grunnvilkår for straffansvar...................................... 24 Foretaksstraff........................................................ 41 Oversikt over de strafferettslige reaksjonene.................. 44 Fengselsstraff. . ....................................................... 46 Forvaring. . ........................................................... 57 Samfunnsstraff. . ..................................................... 65 Ungdomsstraff...................................................... 72 Bot.................................................................... 75 Rettighetstap........................................................ 78 Straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall. . ........... 83 Overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. . .............................................................. 85 Kapittel 13 Inndragning......................................................... 90 Kapittel 14 Fellesregler for reaksjonsfastsettelsen........................... 102 Kapittel 15 Foreldelse mv........................................................ 122 Annen del. De straffbare handlingene

Kapittel 16 Folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse..................................................... 129 Kapittel 17 Vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser................................................. 140 Kapittel 18 Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger.. ............. 150 Kapittel 19 Vern av offentlig myndighet og tilliten til den............... 163 Kapittel 20 Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet.. ............... 188 Kapittel 21 Vern av informasjon og informasjonsutveksling............. 208 Kapittel 22 Uriktig forklaring og anklage. . .................................. 219 Kapittel 23 Vern av folkehelsen og det ytre miljø.......................... 230 Kapittel 24 Vern av den personlige frihet og fred.......................... 280 Kapittel 25 Voldslovbrudd mv... ................................................ 304

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 7

30.04.15 11.35

8

INNHOLD

Kapittel 26 Seksuallovbrudd.................................................... 344 Kapittel 27 Vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten.. .................................................... 398 Kapittel 28 Skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten......... 435 Kapittel 29 Vern av tilliten til penger og visse dokumenter.............. 447 Kapittel 30 Bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet. 457 Kapittel 31 Kreditorvern........................................................ 496

Del 2

Straffeprosessloven av 22. mai 1981 nr. 25........ 507

Første del. Domstolene og deres avgjørelser.. . ................................. 509

Kap. 1.

Kap. 2.

Kap 3.

Kap. 4.

Kap. 5.

Lovens virkekrets....................................................... 509 Domstolenes saklige virkekrets...................................... 511 Domstolenes stedlige virkekrets. Forening og utsettelse av straffesaker............................................................... 512 Rettsbøker............................................................... 515 Dommer, kjennelser og andre beslutninger av retten........... 521

Annen del. Partene................................................................... 536

Kap. 6.

Kap. 7.

Kap. 8.

Kap. 8 a.

Kap. 9.

Kap. 9 a.

Påtalemyndigheten..................................................... 536 Påtalen.................................................................... 540 Siktede.. . ................................................................. 550 Fornærmede og etterlatte.. . .......................................... 557 Forsvareren.............................................................. 559 Bistandsadvokaten.. . ................................................... 569

Tredje del. Bevis.. . .................................................................... 574

Kap. 10.

Kap. 11.

Kap. 12.

Kap. 13.

Vitner..................................................................... 574 Sakkyndige.............................................................. 594 Gransking................................................................ 599 Personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse.. . ......... 603

Fjerde del. Tvangsmidler.. . .......................................................... 608

Kap. 13a. Generelt.................................................................. 608 Kap. 14. Pågripelse og fengsling................................................ 609 Kap. 15. Ransaking... ............................................................. 627 Kap. 15a. Skjult fjernsynsovervåkning og teknisk sporing.. . ............... 633 Kap. 15 b. Båndlegging av formuesgoder....................................... 636 Kap. 16. Beslag og utleveringspålegg.......................................... 637 Kap. 16a. Avlytting og annen kontroll av kommunikasjonsanlegg (kommunikasjonskontroll)... ......................................... 647 Kap. 16 b. Annen avlytting av samtaler ved tekniske midler................ 654

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 8

30.04.15 11.35

INNHOLD

9

Kap. 16 c. Sletting av opplysninger registrert i forbindelse med elektronisk kontroll.................................................... 656 Kap. 17. Heftelse. Forvaltning av siktedes formue.......................... 656 Kap. 17 a. Besøksforbud, oppholdsforbud m.v................................. 658 Kap. 17 b. Bruk av tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet....... 662 Femte del. Saksbehandlingens enkelte ledd.. . .................................. 664

Kap. 18.

Kap. 19.

Kap. 20.

Kap. 21.

Kap. 22.

Etterforsking............................................................ 664 Tiltalebeslutning.. . ..................................................... 684 Forelegg.................................................................. 687 Forberedelse til hovedforhandling.................................. 691 Hovedforhandling for tingrett....................................... 701

Sjette del. Rettsmidler.. . ............................................................ 723

Kap. 23.

Kap. 24.

Kap. 25.

Kap. 26.

Kap. 27.

Anke over dommer.................................................... 723 Ankeforhandling med lagrette....................................... 743 (Opphevet).............................................................. 754 Anke over kjennelser og beslutninger.............................. 754 Gjenåpning.............................................................. 759

Sjuende del. Private straffesaker og sivile krav................................. 766

Kap. 28. Private straffesaker.. . ................................................... 766 Kap. 29. Sivile krav................................................................ 772 Åttende del. Saksomkost­ninger og erstatning i a­ nledning av forfølging.. 778

Kap. 30. Saksomkostninger...................................................... 778 Kap. 31. Erstatning i anledning av forfølging................................ 781 Niende del. Fullbyrding.. . ........................................................... 786

Kap 32.

Fullbyrding.............................................................. 786

Tiende del. Militære straffesaker. (Ikke tatt med)............................. 790

Del 3

Menneskerettighetene. . ..................................... 791

Grunnloven (utdrag)................................................................ 793 Menneskerettsloven.. . ............................................................... 797 Den europeiske menneske­rettskonvensjon med protokoller (EMK) (utdrag).. ..................................................................... 799 Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter med protokoller (SP) (utdrag)..................................................... 802

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 9

30.04.15 11.35

10

INNHOLD

Del 4

Lov om utlendingers ­adgang til riket og ­deres opphold her (utlendings­loven) (utdrag).. . .......... 805

Kapittel 12 Behandling av fingeravtrykk mv., tvangsmidler og straff... 807

Del 5

Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 nr. 4 (utdrag)... 817

Del 6

Forskrifter.......................................................... 829

Forskrift om tap av retten til å føre motorvogn mv. – forskrift 19. desember 2003 nr. 1660....................................................... 831 Salærforskriften med kommentarer – forskrift 3. desember 1997 nr. 1441................................................................................ 855 Stykkprisforskriften – forskrift 12. desember 2005 nr. 1442 (utdrag)..... 874

Del 7

Registre.............................................................. 879

Lovspeil................................................................................ 881 Stikkord. . .............................................................................. 889

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 10

30.04.15 11.35

DEL 1

Straffeloven av 20. mai 2005 nr. 28

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 11

30.04.15 11.35

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 12

30.04.15 11.35

KAPITTEL 1

Straffelovgivningens virkeområde

§ 1. Virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene Bestemmelsene i førs­te del gjelder for alle straffbare handlinger når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov eller følger av tolking.

Strl. 1902 § 1 første ledd

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­­loven 1902 § 1 førs­te ledd. Lovens førs­te del gjelder også ved overtredelse av straffebestem­ melser i særlovgivningen. Handlinger omfatter også unnlatelser i den grad de er straffbare.

§ 2. Folkerettslige begrensninger Straffelovgivningen gjelder med de begrensninger som følger av overenskomster med fremmede stater eller av folkeretten for øvrig.

Strl. 1902 § 1 annet ledd

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører straffe­loven 1902 § 1 annet ledd. Bestem­ melsen er først og fremst en sikkerhetsventil. Begrensninger som følger av folkeretten skal som regel innarbeides i de ulike bestemmelsene. Lov­ bestemmelsene skal tolkes slik at eventuelle konvensjonsbrudd unngås.

§ 3. Straffelovgivningens virkeområde i tid

Strl. 1902 § 3

Straffelovgivningen på handlingstidspunktet anvendes. Likevel anvendes lovgivningen på tidspunktet for avgjørelsen når dette fører til et gunstigere resultat for den siktede og lovendringen skyldes et endret syn på hvilke handlinger som bør straffes, eller på bruken av strafferettslige reaksjoner.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 13

30.04.15 11.35

14

k apit t el 1: st r affelovgivnin gens virkeo mr åde

Når et sammenhengende straffbart forhold fortsetter etter at en lovendring i skjerpende retning har trådt i kraft, anvendes handlingstidspunktets lov på de deler av forholdet som faller på hver sin side av tidspunktet for ikrafttredelsen.

Er noen siktet, jf. straffeprosessloven § 82, tas det ikke hensyn til at påtalen ville ha vært foreldet etter en nyere lov, eller at den ikke lenger er ubetinget.

Er fullbyrdingen av en reaksjon begynt, tas det ikke hensyn til at adgangen til å fullbyrde ville ha vært foreldet etter en nyere lov.

Ved domfellelse etter gjenåpning anvendes samme lovgivning som ved den opprinnelige avgjørelsen.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 3.

Er straffelovgivningen blitt endret mellom handlingstidspunktet og tidspunktet for avgjørelsen, skal lovgivningen på handlingstidspunktet anvendes. Er loven endret i skjerpende retning, følger dette allerede av forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunn­loven § 97 og menneske­ retts­loven §§ 2 og 3, jf. EMK. artikkel 7 (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)).

Hovedregelen anvendes også når loven endres i skjerpende retning mens et fortsatt straffbart forhold pågår, jf. tredje ledd. Den gamle loven gjelder for den delen av forholdet som ble begått før den nye loven trådte i kraft. Resten av forholdet reguleres av den nye loven, selv om den er strengere enn den gamle. Det skal likevel anses som ett forhold ved pådømmelsen, ikke to.

Straffelovgivningen omfatter bare skreven rett. Endret tolking eller endringer i rent domstolskapt rett faller utenfor. For slike normer anvendes det som er gjeldende rett på avgjørelsestidspunktet. Det samme gjelder for prosessuelle bestemmelser og for bestemmelser om fullbyrdingen.

Dersom endringen er til gunst for siktede, benyttes lovgivningen på avgjørelsestidspunktet, jf. også SP artikkel § 15 nr. 1. Dette beror på en konkret vurdering. Man må enten anvende hele den nye lov eller hele den gamle lov, se likevel tredje ledd.Ved bruk av gunstigere regler i ny lov er følgende særlig viktig:

1. Endret syn på hvilke straffbare handlinger som rammes eller bruken av straf­ ferettslige reaksjoner. Dette unntaket tar sikte på bestemmelser som gjelder i en gitt situasjon, og denne situasjonen er endret. Eksempel­ vis der det blir innført bestemmelser i krisetid som senere opphører, eller der fartsgrensen på en gitt strekning settes opp. I slike tilfeller kan man straffe den som brøt regelen mens krisen fremdeles pågikk, og den som kjørte for fort etter daværende regler.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 14

30.04.15 11.35

§ 4 . S t r a f f e l o v g i v n i n g e n s a n v e n d e ls e på h a n d l i n g e r i N o r g e

15

2. Anke og gjenopptakelse. Mildere straffelovgivning skal anvendes ved ankebehandling – uavhengig av om anken er en fullstendig anke eller ikke. Mildere straffelovgivning anvendes ikke ved gjenoppta­ kelse, jf. sjette ledd.

3. Prosessuelle avgjørelser. Endringer som påvirker prosessuelle avgjørelser skal bare anvendes til gunst for siktede dersom de umiddelbart påvir­ ker siktede, for eksempel ved fengsling. Her vil man måtte avklare tvilstilfeller gjennom rettspraksis (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)).

4. Nye og kortere foreldelsesfrister skal ikke komme til anvendelse når den mistenkte har blitt siktet, jf. straffeprosessloven § 82, eller fullbyr­ ding er påbegynt.

§ 4. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger i Norge og på norske jurisdiksjonsområder mv.

Straffelovgivningen gjelder for handlinger foretatt i Norge, herunder på Svalbard, Jan Mayen og i de norske bilandene, jf. lov 27. februar 1930 nr. 3.

Straffelovgivningen gjelder også for handlinger foretatt a) på innretninger på norsk kontinentalsokkel for undersøkelse etter eller utnytting eller lagring av undersjøiske naturforekomster og på rørledninger og andre faste transportanlegg tilknyttet slike innretninger også når de ligger utenfor norsk kontinentalsokkel, b) i jurisdiksjonsområde etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, på handlinger som krenker interesser som den norske jurisdiksjon skal ivareta, og c) på norsk fartøy, herunder luftfartøy, og boreplattform eller liknende flyttbar innretning. Oppholder fartøyet eller innretningen seg på eller over en annen stats territorium, gjelder straffelovgivningen bare en handling foretatt av en person som følger med fartøyet eller innretningen.

Strl. 1902 § 12 første ledd nr. 1 og 2

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 12 førs­te ledd nr. 1 og nr. 2 om straffe­lovens stedlige virkeområde der Norge ut­ øver full eller en særlig suverenitet. Det er enkelte endringer knyttet til særspørsmål. Spørsmål om lovens stedlige virkeområde har i rettspraksis blitt behandlet som en del av skyldspørsmålet (Rt. 2010 s. 1271).

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 15

30.04.15 11.35

16

Strl. 1902 § 12 ­første ledd nr. 3 og 4

k apit t el 1: st r affelovgivnin gens virkeo mr åde

§ 5. Straffelovgivningens anvendelse på handlinger i utlandet Utenfor virkeområdet etter § 4 gjelder straffelovgivningen for handlinger foretatt a) av en norsk statsborger, b) av en person med bosted i Norge, eller c) på vegne av et foretak registrert i Norge, når handlingene: 1. er straffbare også etter loven i landet der de er foretatt, 2. anses som krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten, 3. anses som brudd på krigens folkerett, 4. anses som barneekteskap eller tvangsekteskap, 5. anses som kjønnslemlestelse, 6. er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet, 7. er foretatt utenfor området for noen stats høyhetsrett og kan straffes med fengsel, 8. anses som omsorgsunndragelse, 9. rammes av §§ 257, 291–296, 299–306 eller §§ 309–316, eller 10. anses som terror- eller terrorrelatert handling etter straffe­loven kapittel 18, eller 11. anses som oppfordring til en straffbar handling etter straffe­loven § 183 eller innebærer fremsettelse av en hatefull ytring etter straffe­loven § 185.

Første ledd gjelder tilsvarende for handlinger foretatt a) av en person som etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller har fått bosted i Norge, b) av en person som er eller etter handlingen er blitt statsborger i eller bosatt i et annet nordisk land, og som oppholder seg i Norge, eller c) på vegne av et utenlandsk foretak som etter handlingstidspunktet har overført sin samlede virksomhet til et foretak registrert i Norge.

Første ledd nr. 1, 2, 3, 6, 7 og 8, 10 og 11 gjelder tilsvarende for handlinger foretatt av andre personer enn dem som omfattes av førs­te og annet ledd, når personen oppholder seg i Norge, og handlingen har en lengstestraff på fengsel i mer enn 1 år.

For handlinger som nevnt i førs­te ledd nr. 2 gjelder annet og tredje ledd bare dersom handlingen etter folkeretten anses som folkemord, forbrytelse mot menneskeheten eller krigsforbrytelse.

Straffelovgivningen gjelder også for handlinger som er foretatt i utlandet av andre personer enn dem som omfattes av førs­te til fjerde ledd, dersom handlingen har en lengstestraff på fengsel i 6 år eller mer og er rettet mot noen som er norsk statsborger eller er bosatt i Norge.

Ved strafforfølgning etter denne paragraf kan straffen ikke overstige høyeste lovbestemte straff for tilsvarende handling i det landet der den er foretatt.

Påtale etter denne paragraf reises bare når allmenne hensyn tilsier det.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 16

30.04.15 11.35

§ 6 . S æ r l i g f o l k e r e t t sl i g g r u n n l a g t i l å s t r a f f o r f ø l g e

17

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører deler av straffe­loven 1902 § 12 førs­te ledd nr. 3 og nr. 4, og regulerer rekkevidden av straffelovgivningen når Norge ikke ut­øver suverenitet. Den positive oppregningen innebærer en viss avkriminalisering. Handlingen må som hovedregel være straffbar både etter norsk lov og i gjerningslandet (krav om dobbel straffbar­ het, jf. nr. 1), men det er ikke krav om identiske straffebestemmelser (Rt. 1995 s. 104). Handlingen må fremdeles kunne strafforfølges på gjer­nings­stedet, for eksempel stenger det for forfølgning i Norge der­ som forholdet er foreldet i utlandet. Straffen kan ikke settes høyere enn maksimalstraffen på handlingsstedet, jf. sjette ledd.

Handlinger som nevnt i førs­te ledd nr. 2-11 vil også kunne pådøm­ mes i Norge, uavhengig av om de er straffbare i landet der handlin­ gen ble begått. Pkt. 6 gir uttrykk for det kvalifiserte realprinsipp og går lenger enn gjeldende rett. Pkt. 7 gjelder handlinger utenfor noen stats myndighetsområde, og gjelder typisk handlinger på det åpne hav. Etter annet ledd kan forhold pådømmes mot personer som har blitt borger eller fått bosted i Norden, samt selskaper som har overført sin virksomhet til Norge. Videre kan det etter tredje ledd reises sak i Norge for hand­ ling begått av utlending i utlandet såfremt vedkommende befinner seg i Norge når forfølgning innledes og handlingen omfattes av bestemmelsen (universalprinsippet). Selv kortvarige og feriepregede opphold omfattes (Rt. 2010 s. 1271), og det samme gjelder personer som er i landet for å søke asyl. Fengsel i mer enn ett år vil etter ny straffelov bety fengsel i to år eller mer. Femte ledd medfører at handlinger begått mot nordmenn eller personer bosatt i Norge, kan pådømmes i Norge. Det er ikke krav om at personen befinner seg i Norge, under henvisning til adgangen til utlevering. Sjuende ledd krever at allmenne hensyn foreligger for å påtale forhold begått i utlandet. Påtalemyndigheten skal med andre ord utvise en viss tilbakeholdenhet (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)), og dette må særlig gjelde utlendingers handlinger i utlandet (Prop. 64 L (2014-2015)).

Spørsmål om lovens stedlige virkeområde har i rettspraksis blitt behandlet som en del av skyldspørsmålet (Rt. 2010 s. 1271).

§ 6. Særlig folkerettslig grunnlag til å strafforfølge Utenfor virkeområdet etter §§ 4 og 5 gjelder straffelovgivningen også for handlinger som Norge etter overenskomster med fremmede stater eller etter folkeretten for øvrig har rett eller plikt til å strafforfølge. § 5 syvende ledd gjelder tilsvarende.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 17

§ 12 første ledd nr. 3 og 4

30.04.15 11.35

18

k apit t el 1: st r affelovgivnin gens virkeo mr åde

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er ny, men viderefører deler av straffe­loven 1902 § 12 førs­te ledd nr. 3 og nr. 4, og regulerer tilfeller der Norge har en folke­ rettslig plikt til å strafforfølge handlinger. Endringene innebærer en viss utvidelse.

Bestemmelsen får selvstendig betydning for handlinger der kravet om dobbel straffbarhet ikke er oppfylt eller der kravet til strafferamme ikke er tilfredsstilt, jf. § 5. Den vil også være av betydning når vedkom­ mende er utlending og ikke oppholder seg i Norge på det tidspunkt det er aktuelt å innlede strafforfølgning og vilkårene i § 5 femte ledd ikke er oppfylt.

Bestemmelsen er ikke en selvstendig straffehjemmel. Dersom Norge er folkerettslig forpliktet til å kriminalisere visse handlinger uten at disse er fullt dekket av gjeldende straffebestemmelser, vil det fremdeles være behov for enten å endre nasjonal lovgivning eller å ta forbehold ved ratifikasjon av overenskomsten, men det vil ikke være behov for å endre §§ 4 eller 5 (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)).

Strl. 1902 § 12 annet ledd

§ 7. Handling som anses foretatt på flere steder Når straffbarheten av en handling avhenger eller påvirkes av en inntrådt eller tilsiktet virkning, anses handlingen foretatt også der virkningen er inntrådt eller tilsiktet fremkalt.

Nøkkelkommentarer: For at handlingen foretatt i utlandet skal anses for å ha gjerningssted også i Norge, må to hovedvilkår være oppfylt. Det ene vilkåret er at handlingen har virkninger som er avgjørende for eller påvirker straffbar­ heten. Det vil typisk være faredelikter, men kan også for eksempel være forsøk på smugling eller innføring av narkotika.

Det andre vilkåret er at virkningen enten har inntrådt på territoriet, eller at det var innenfor lovbryterens forsett at virkningen skulle inntre på norsk territorium (tilsiktet). Som eksempel kan nevnes bedrageri i utlandet med norske ofre, eller skudd avfyrt mot norsk territorium.

Bestemmelsen antas å få stor betydning dersom Norge slutter seg til den europeiske arrestordre.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 18

30.04.15 11.35

§ 8 . A d g a n g e n t i l å s t r a f f o r f ø l g e f o r h o l d s o m e r på d ø m t i u t l a n d e t

§ 8. Adgangen til å strafforfølge forhold som er pådømt i utlandet

19

Strl. 1902 § 12a

Når det i utlandet er avsagt endelig dom som går inn under a) lov 25. mars 1977 nr. 22 om overføring av straffeforfølging fra eller til annet europeisk land, b) lov 20. juli 1991 nr. 67 om overføring av domfelte, eller c) internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet, kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies i Norge for samme straffbare forhold, når 1. vedkommende ble frifunnet eller funnet skyldig uten at det ble fastsatt noen reaksjon, eller 2. den idømte reaksjonen er helt fullbyrdet, er under fullbyrding eller er bortfalt etter domslandets regler.

Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge skje for saker som nevnt i førs­te ledd bokstav a og b, når a) handlingen er foretatt i et område som nevnt i § 4, jf. § 7, b) lovbryteren på handlingstidspunktet hadde bosted i Norge eller var norsk statsborger, og allmenne hensyn tilsier forfølgning, c) handlingen var rettet mot en person med norsk offentlig verv, eller mot en offentlig institusjon eller annet som er av offentlig karakter i Norge, eller lovbryteren selv hadde norsk offentlig verv, eller d) Norge har folkerettslig rett eller plikt til strafforfølgning.

Dersom strafforfølgningen i domslandet ikke har skjedd etter krav fra norske myndigheter, kan forfølgning i Norge skje for saker som nevnt i førs­te ledd bokstav c, når a) handlingen helt eller delvis ble foretatt i Norge. Ble handlingen bare delvis foretatt i Norge, gjelder unntaket likevel ikke dersom handlingen delvis ble foretatt på territoriet til den konvensjonspart som avsa dommen, b) handlingen er straffbar i Norge som krigsforbrytelse, folkemord, lovbrudd mot statens selvstendighet og sikkerhet, lovbrudd mot statsforfatningen og det politiske system, eller som kapring, sabotasje mot infrastrukturen, grovt narkotikalovbrudd, ulovlig befatning med plutonium og uran, eller grov brannstiftelse eller annen særlig farlig ødeleggelse, eller c) handlingen ble foretatt av en norsk tjenestemann og var et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 12a.

Hovedregelen i førs­te ledd er forbudet mot dobbeltforfølgning når et straffbart forhold er pådømt i utlandet. Særlig praktisk er bestemmelsen i Schengen-avtalen art. 54 (gjerne omtalt som ne bis in idem). Har avgjø­ relsen sperrende virkning, stenger dette for enhver forfølgning.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 19

30.04.15 11.35

20

k apit t el 1: st r affelovgivnin gens virkeo mr åde

Endelig dom kan også omfatte andre reaksjoner enn domstolsavgjø­ relser. Dette avhenger av en tolkning av de aktuelle avtalene som er nevnt i bestemmelsen. Innenfor Schengen vil for eksempel en påtale­ messig reaksjon anses som endelig dom. Er ikke avgjørelsen endelig, kan forholdet forfølges også i Norge. Er under fullbyrding tar for frihetsberø­ vende reaksjoner sikte på både situasjonen når arbeidet med å fullbyrde dommen pågår, dvs. når det arbeides med å finne soningsplass og kalle inn domfelte, og situasjonen når selve soningen er påbegynt.

Annet ledd og tredje ledd gjør unntak fra hovedregelen i førs­te ledd.

Annet ledd gjelder førs­te ledd bokstav a) og b), mens tredje ledd gjelder bokstav c) (Schengen-tilfellene). Felles for unntakene er at de gjelder tilfeller der handlingen har en særlig tilknytning til Norge. Tredje ledd er vesentlig mer begrenset enn annet ledd på grunn av restriksjonene i Schengen-avtalen art. 55. Felles for unntakene vil det nok være at reak­ sjonen som er ilagt i utlandet, anses utilstrekkelig eller bare fanger opp enkelte sider av forholdet som kan pådømmes i Norge.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 20

30.04.15 11.35

KAPITTEL 2

Legaldefinisjoner mv.

§ 9. De nærmeste

Strl. 1902 § 5

Med de nærmeste menes a) ektefelle, b) slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller, c) ektefellens slektninger i direkte linje og søsken, og deres ektefeller, d) stesøsken og deres ektefeller, e) fosterforeldre og deres foreldre, fosterbarn og fostersøsken, og f) forlovede.

Det som er bestemt om ektefeller, gjelder også fraskilte. Besvogrede regnes likevel bare som de nærmeste for forhold som har skjedd før oppløsningen av ekteskapet. Det som er bestemt om besvogrede i annet punktum, gjelder også for forlovede etter at forlovelsen er hevet.

Svogerskap anses fortsatt å bestå når ekteskapet som begrunnet det, er opphørt ved død.

Likestilt med ekteskap er registrert partnerskap og andre tilfeller når to personer bor fast sammen under ekteskapsliknende forhold.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 5, med enkelte utvidelser. Bestemmelsen tilsvarer straffeprosessloven § 122.

Om fosterforhold omfattes, må vurderes konkret. Plassering i sam­ svar med barnevern­loven §§ 4-4, 4-7 og 4-12 vil være tilstrekkelig. Om samboerforhold omfattes, avgjøres etter en helhetsvurdering der felles barn, varighet og stabilitet er vesentlige faktorer. Kortere samboerfor­ hold enn tre måneder vil normalt ikke være nok.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 21

30.04.15 11.35

22

Strl. 1902 § 7

k a p i t t e l 2 : l e g a l d e f i n i sj o n e r m v.

§ 10. Offentlig sted og offentlig handling Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.

En handling er offentlig når den er foretatt i nærvær av et større antall personer, eller når den lett kunne iakttas og er iakttatt fra et offentlig sted. Består handlingen i fremsettelse av en ytring, er handlingen også offentlig når ytringen er fremsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 7.

Et større antall personer må være minst 20–30 personer (Ot.prp. nr. 90 (2003-2004)). Dersom en ytring ikke er egnet til å nå et større antall personer, kan den likevel rammes dersom den er fremsatt på et offentlig sted. Det er imidlertid da et vilkår at minst én person må ha oppfattet ytringen (Rt. 2012 s. 536).

Annet ledd annet punktum er ny, men allerede gjennomført i 1902-loven, og erstatter reguleringen av budskap fremsatt i trykt skrift.

Bestemmelsen vil omfatte ytringer som fremsettes i radio, fjernsyn, over åpne internettsider og ved oppslag. Det sentrale er ikke hvordan bud­ skapet er formidlet, men om det skjer på en måte som er egnet til å nå et større antall personer, dvs. mer enn ca. 20–30. At dette rent faktisk er blitt resultatet, er derimot ikke noe krav.

Strl. 1902 § 9

§ 11. Betydelig skade på kropp og helse Med betydelig skade på kropp og helse menes tap eller vesentlig svekkelse av en sans, et viktig organ eller en viktig kroppsdel, vesentlig vansirethet, livsfarlig eller langvarig sykdom, eller alvorlig psykisk skade.

Betydelig skade er det også når et foster dør eller skades som følge av en straffbar handling.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 9, med enkelte utvidelser.Tidligere praksis vil fremdeles gi veiledning.

Det er fem kategorier som kan utgjøre betydelig skade. Det kre­ ves betydelig svekkelse som varer en betydelig tid, men ikke fullsten­ dig bortfall eller livsvarig svekkelse. Sans omfatter syn, hørsel og tale­ evne som i 1902-loven, men nå også smak og luktesans. Viktig organ eller kroppsdel omfatter også skader som ikke leder til invaliditet eller ervervsudyktighet. Hva som er viktig beror på en konkret vurdering, for

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 22

30.04.15 11.35

§ 12 . Gj e n s ta n d

23

en fotballspiller vil for eksempel en skade i en fot være viktigere enn for en kontoransatt. Vansiret forstås som et kvalifisert begrep.Vilkåret «i høi grad» er derfor fjernet, uten at det er ment endringer. Det kreves bety­ delig, normalt synlig, varig skade som for eksempel et avskåret øre. Livs­ farlig eller langvarig sykdom viderefører gjeldende rett. Sykdom omfatter «enhver patologisk tilstand som gjør legebehandling påkrevd» (Rt. 1971 s. 1194), men ikke psykiske lidelser. Livsfarlig sykdom er livstruende til­ stand som krever legebehandling. En sykdom er langvarig dersom den varer i minst 3–4 måneder (Rt. 1928 s. 631). Et moment vil være ska­ dens alvor (Rt. 2012 s. 1326, Rt. 2013 s. 631).Ved vurderingen av om en sykdom er langvarig, kan man ikke legge til psykiske lidelser som ikke i seg selv er «alvorlige» i lovens forstand (Rt. 2013 s. 1537). Alvorlig psy­ kisk skade er også en videreføring av gjeldende rett, og omfatter foruten psykose også langvarige, alvorlige depresjoner, nevroser og spise­for­styr­ relser. Lettere depresjoner, konsentrasjonsproblemer, irritabilitet og let­ tere angsttilstander omfattes ikke.Vilkåret om alvorlige psykiske lidelser skal tolkes strengt (Rt. 2011 s. 1520). Ikke alle post-traumatiske stress­ lidelser vil være tilstrekkelige, det må vurderes konkret på bakgrunn av alvorlighet og varighet (Rt. 2006 s. 1021).

Annet ledd viderefører tidligere rett om at skade som leder til at et foster dør, skal regnes som betydelig.

§ 12. Gjenstand

Strl. 1902 § 6

Med gjenstand menes også elektrisk energi eller annen energi.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 6, uten realitetsendringer. Der lovteksten bruker begrepet gjenstand, omfatter dette både løsøregjenstand og fast eiendom.

§ 13. Beregning av lovbestemte frister Domstolloven § 148 annet ledd og § 149 førs­te ledd får anvendelse ved beregning av lovbestemte frister.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 23

Strl. 1902 § 11 annet ledd

30.04.15 11.35

KAPITTEL 3

Grunnvilkår for straffansvar

Ny bestemmelse

§ 14. Krav om lovhjemmel Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er ny i straffe­loven, men nedfeller lovprinsippet i straffe­ret­ten og skal i hovedsak forstås på samme måte som Grunn­loven § 96, EMK artikkel 7 og SP artikkel 15. Med lov menes norsk formell lov, jf. Grunn­loven § 49 og §§ 76–79, provisorisk anordning med hjem­ mel i Grunnloven § 17 og forskrift der straffetrusselen er tatt inn i for­ mell lov. Innenfor strafferetten må bestemmelsen inneholde en beskri­ velse som er så klar at det i de fleste tilfeller ikke er tvil om handlingen omfattes eller ikke. Manglende støtte i ordlyden kan ikke avhjelpes ved at forholdet er straffverdig eller at det foreligger en klar lovgiverinten­ sjon, da må loven endres (Rt. 2014 s. 238).

Ny bestemmelse

§ 15. Medvirkning Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

Nøkkelkommentarer: Straffeloven 1902 inneholder ingen generell bestemmelse om medvirk­ ning, men bestemmelsen viderefører likevel gjeldende rett. Straff for med­ virkning krever ikke som tidligere at det var angitt i det konkrete straffe­ budet, og gjelder nå også særlovgivning. Bestemmelsen innebærer dermed en viss nykriminalisering. Medvirkningsbegrepet i seg selv er uendret.

Generelt. Medvirkning må knytte seg til en annens straffbare handling (Rt. 2014 s. 1134). Straff for medvirkning krever at medvirkningen har skjedd før eller under utførelsen av den straffbare handling. Etterføl­

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 24

30.04.15 11.35

§ 15 . M e d v i r k n i n g

25

gende bistand rammes av egne bestemmelser, typisk heleri. Grensetilfel­ ler kan tenkes der medvirkning skjer i umiddelbar tilknytning til over­ tredelsen (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), Rt. 1973 s. 180). En person som kommer til under utførelsen og så bidrar, vil også kunne straffes selv om medvirker ikke på forhånd visste hva som skulle skje (Rt. 2003 s. 350).

Medvirkningsansvaret forutsetter ikke at medvirkningen har vært en nødvendig forutsetning eller letter gjennomføringen. Selv medvirkning som slår negativt ut for hovedmannen, vil kunne straffes.

Medvirker må handle med den nødvendige skyld med hensyn til hvert faktisk moment som er et vilkår for straff (Rt. 2008 s. 1342). Det er likevel ikke krav om at medvirkeren vet konkret hva den straffbare handling skal rettes mot, hvem som er den fornærmede, eller hva som skal borttas (Rt. 2008 s. 1342 der det var tilstrekkelig at medvirkeren visste at han medvirket til et grovt ran som skulle skje innen rimelig tid).

Særspørsmål oppstår der det er krav om subjektivt overskudd, typisk ved vinnings hensikt (som nå er erstattet med vinnings forsett). Det klare utgangspunkt er at dekningsprinsippet skal gjelde fullt ut – medvirkeren må også ha den nødvendige skyld (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)). Etter en konkret vurdering kan det tenkes unntak. Er kravet om subjektivt overskudd et krav om hensikt, kan straffebudets effektivitet tale for at det ikke kreves hensikt også hos medvirker (Rt. 2002 s. 476). Er kravet forsett, vil ikke de samme hensyn gjøre seg gjeldende (Rt. 2013 s. 789, der det uttales at for terror må det kreves at medvirkeren også har ter­ rorforsett). Problemstillingen er mind­re aktuell i ny straffelov, der det er langt færre krav om hensikt.

Selv dagligdagse handlinger kan isolert sett bedømmes som med­virk­ nings­handlinger. En del slike handlinger vil ikke rammes fordi kravet til skyld ikke er oppfylt. I tilfeller der uaktsom overtredelse er straffbar, vil imidlertid også den som burde forstått at hovedmannen skulle begå lov­ brudd, rammes. Forståelsen av medvirkningsbegrepet må suppleres med den alminnelige rettsstridsreservasjonen og tolkes innskrenkende der det ellers vil lede til urimelige resultater. Se også § 80 bokstav c) nr. 2 om nedsettelse av straff på grunn av medvirkning av liten betydning.

For å kunne bli dømt for medvirkning kreves normalt at tiltalte fysisk har bidratt ved den faktiske utførelsen av handlingen (fysisk med­ virkning), eller at tiltalte positivt har tilskyndet til handlingen eller styr­ ket gjerningspersonens forsett (psykisk medvirkning) (Rt. 2014 s. 466, Rt. 2014 s. 930 mfl.).

Fysisk medvirkning. Fysisk medvirkning vil gjerne bestå av ulike handlinger som å kjøre til ransstedet, holde vakt eller skaffe våpen.

Psykisk medvirkning. Psykisk medvirkning krever positiv tilskyndelse.

En annen formulering er at man må solidarisere seg med handlingen.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 25

30.04.15 11.35

26

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

Passivitet er normalt ikke tilstrekkelig. Kunnskap om en annens krimi­ nelle virksomhet er normalt ikke nok (Rt. 1957 s. 476, mannen kjente til at kona fremstilte og solgte brennevin fra deres hus). Det er heller ikke nok at en person i ord eller handling gir uttrykk for ikke å ha noe imot at en handling blir foretatt (Rt. 1998 s. 459, Rt. 2005 s. 934), eller godkjenner handlingen (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)). Dersom en ektefelle har oppbevart narkotika i felles hjem, er ikke dette i seg selv tilstrekkelig for å dømme den andre ektefellen for medvirkning selv der denne er eier og kjenner til oppbevaringen (Rt. 1998 s. 459, Rt. 2005 s. 934). Annerledes blir det dersom en person som ikke bor der, legger igjen narkotika i en bolig, og eieren kjenner til det uten å foreta seg noe.

I slike tilfeller vil man som regel ha en aktivitetsplikt (Rt. 2005 s. 1319, Rt. 2012 s. 492, Rt. 2009 s. 187). Å være til stede i et rom med kunn­ skap om at noen oppbevarer narkotika, er ikke nok (Rt. 2012 s. 492). Å være i følge med en kurer er heller ikke nok (Rt. 2010 s. 1076). Det er som utgangspunkt heller ikke tilstrekkelig at man er fører av bil/båt og blir oppmerksom på at en passasjer oppbevarer narkotika på seg, med ­mind­re man solidariserer seg med oppbevaringen (Rt. 2001 s. 1671).

Fysiske handlinger kan utgjøre psykisk medvirkning, eksempelvis der en person på forhånd har sagt seg villig til å kjøre fluktbil etter et ran, eller der en person er til stede for å støtte (Rt. 2014 s. 397). Det vil bero på en konkret vurdering om en forutgående legemskrenkelse kan begrunne medvirkningsansvar for en påfølgende legemskrenkelse utført av andre (Rt. 2014 s. 1134). Dette kan for eksempel begrunnes i en ellers sentral rolle som har styrket andres forsett (Rt. 2014 s. 930).

Medvirkning ved passivitet. Passivitet kan unntaksvis medføre straff­ ansvar. Dette gjelder der omstendighetene eller vedkommendes stil­ ling medfører en handleplikt for å avverge det straffbare forholdet. Ren passivitet kan være tilstrekkelig, det er ikke krav om konkludent atferd (Rt. 2013 s. 1015). Dette kan eksempelvis være der vedkommende har medvirket under planlegging, men av ulike årsaker ikke deltar i selve gjennomføringen (Rt. 2014 s. 466). Et annet eksempel er drosjesjåfø­ rens plikt til å reagere dersom det blir begått straffbare handlinger blant passasjerene (Rt. 2009 s. 1498). Handlingsplikt kan også oppstå for den som er med på planleggingen og utføringen, men der en deltaker går lenger enn det som var avtalt – typisk der den avtalte volden blir mer omfattende enn ventet, eller at et tyveri utvikler seg til et ran (Rt. 2010 s. 1630, Rt. 2009 s. 1365). I slike tilfeller har man plikt til å gripe inn eller klart distansere seg dersom det er mulig. Dette beror på en konkret vurdering, der det sentrale er om medvirkeren har tid og anledning til å reagere, og hvor uventet utviklingen var for ham. Et annet eksempel er personen som tror han skal omsette et parti på 5 kg narkotika, og ikke

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 26

30.04.15 11.35

§ 1 6 . F o r s ø k

27

trekker seg fra avtalen etter at det ble klart at det var snakk om 12 kg (Rt. 2013 s. 80). En variant av dette er tilfellet der man medvirker ved å skaffe til veie våpen, og i ettertid innser at det skal benyttes til drap (Rt. 2002 s. 1717 Orderud). Dersom hovedmannen går lenger enn det som er forutsatt, og medvirkeren ikke blir kjent med dette, kan han ikke straffes for det overskytende – eksempelvis der en person holder vakt og hovedmannen begår ran i stedet for tyveri (Rt. 2009 s. 1365). Handle­ plikt kan også oppstå for personer med et særlig ansvar som får informa­ sjon om at noe straffbart vil skje (Rt. 2013 s. 1686). Et annet eksempel er der vedkommende har en handleplikt i kraft av et omsorgsansvar, typisk foreldreansvar (Rt. 2013 s. 1015 Christoffer-saken, der moren ikke hadde grepet inn på tross av at hun forsto eller holdt det som mest sannsynlig at ektemannen utøvde vold mot sønnen).

§ 16. Forsøk Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.

Strl. 1902 §§ 49–50

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen avviker fra straffe­loven 1902 ved at straffansvaret avgren­ ses ved at det knyttes til en øvre strafferamme og ikke til skillet mellom forbrytelser og forseelser. Det er dessuten en mind­re endring i reglene om tilbaketreden fra forsøk, jf. annet ledd og nedenfor. For øvrig viderefører bestemmelsen tidligere rettstilstand. Juridisk teori og rettspraksis vedrø­ rende §§ 49–50 i straffe­loven 1902 vil derfor fremdeles ha betydning.

Første ledd. For å straffes for forsøk må to vilkår være oppfylt (Rt. 2005 s. 1625): For det førs­te må gjerningspersonen ha forsett om å fullbyrde den straffbare handlingen. Det stilles de samme krav til dette forsettet som til forsett ved fullførte lovbrudd, samt eventuelle krav til hensikt og lignende (subjektive overskudd). Forsettet må dekke alle forholdene i gjerningsbeskrivelsen i straffebudet. Forsøk på uaktsom overtredelse rammes ikke (Rt. 1999 s. 874), men det er tilstrekkelig for at forsøk skal kunne straffes, at straffebudet som utgangspunkt krever forsett. Det at et straffebud inneholder straffbarhetsmomenter som ikke krever forsett, er ikke til hinder for forsøksstraff – eksempelvis uaktsomhet hva gjelder fornærmedes alder (Rt. 2011 s. 1455).

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 27

30.04.15 11.35

28

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

For det andre må gjerningsmannen ha foretatt seg noe som viser at fullbyrdelsen skulle skje i noenlunde umiddelbar sammenheng med den foretatte handlingen (Rt. 2005 s. 1625, Rt. 2010 s. 1011). Det innebærer at han må ha foretatt noe som viser at han er i ferd med å påbegynne realiseringen av forsettet, eller foretatt noe som må være ment å føre direkte til utføringen (Rt. 2011 s. 1455). I teorien er dette omtalt som at gjerningsmannen «skrider til verket».Ved vurderingen må man legge vekt på den tidsmessige nærheten mellom det som er gjort og det som gjenstår, handlingenes karakter og den psykologiske forskjellen mellom dem (Rt. 2010 s. 1011, Rt. 2008 s. 867).Vurderingen og det ytre hendel­ sesforløpet må ses i sammenheng (Rt. 2005 s. 1625). Momenter vil være hvor fast forsettet har vært, hvor planmessige og langsiktige forberedel­ sene har vært, og hvor mye forberedelsene skiller seg fra det som skal utføres (Rt. 2010 s. 1011). Det trenger ikke å være en aktiv handling, idet passivitet i visse tilfeller også kan rammes (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)).

Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, foreligger det bare straffri forberedelse og ikke straffbart forsøk (Rt. 1979 s. 1265), med mind­re forberedelseshandlingene i seg selv er straffbare. Forsøk på slike forbere­ delseshandlinger vil da også være straffbart (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)).

Utjenlig forsøk er straffbart forsøk (Rt. 1991 s. 95, Rt. 2010 s. 287 mv.). Der handlingen rammer den som den er rettet mot, men det viser seg å foreligge en personforveksling, foreligger fullbyrdet forbrytelse.

Der handlingen rammer en annen enn den som den er rettet mot, fore­ ligger feiltreff (abberatio ictus) som anses som fullbyrdet forbrytelse (Rt. 2000 s. 970, Rt. 2004 s. 1565).

Grensen mellom forsøk og fullbyrdet forbrytelse avgjøres av innhol­ det i den enkelte straffebestemmelsen (Rt. 1965 s. 223). Noen bestem­ melser har et innhold som innebærer at forsøk er fullbyrdet forbrytelse, mens andre bestemmelser stiller opp en rekke straffbarhetsvilkår som innebærer at det er forsøk helt til alle vilkårene er oppfylt.

I medvirkningstilfeller er det hovedmannens handling som avgjør om det foreligger medvirkning til fullbyrdet forbrytelse eller medvirk­ ning til forsøk. Den omstendighet at medvirkeren har utført sin del, innebærer derved ikke at medvirkeren skal dømmes for medvirkning til fullbyrdet forbrytelse før hovedmannen har begått fullbyrdet handling.

Annet ledd. Straffrihet ved at lovbryteren frivillig trer tilbake, forut­ setter at den nedre forsøksgrensen er overskredet, og at det derfor har oppstått et straffansvar som så faller bort. Det er ikke mulig å tre tilbake fra fullbyrdet forbrytelse (Rt. 1948 s. 531, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)), og heller ikke når det bare foreligger straffrie forberedelser, se over.

Straffbarhetsbortfall inntrer enten dersom gjerningsmannen i forsøks­ fasen avbryter virksomheten på et tidspunkt da han selv var av den

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 28

30.04.15 11.35

§ 17. N ø d r e t t

29

oppfatning at han kunne ha fullbyrdet forbrytelsen eller at det gjensto mer for å fullbyrde forbrytelsen (Rt. 1988 s. 16, Rt. 2014 s. 368), eller dersom han ombestemmer seg etter at fullendt forsøk foreligger, men før resultatet som innebærer fullbyrdet forbrytelse, er inntrådt, og han så forebygger resultatet. Tilbaketredenen må være frivillig, men det er ikke lenger et krav om at gjerningsmannen tror at virksomheten ikke er oppdaget. Dette vil imidlertid være et relevant moment for om tilbake­ tredenen var frivillig. Dersom gjerningsmannen gir seg fordi han ikke lykkes, foreligger det ikke straffri tilbaketreden (Ot.prp. nr. 90 (2003– 2004)). Som eksempel kan nevnes biltyven som ikke får opp døren, eller innbruddstyven som ikke kommer seg inn i huset. Når flere har vært sammen, må hver deltaker vurderes særskilt (Rt. 1998 s. 462). Se også § 15 om ansvar ved passiv medvirkning der en medvirker trekker seg.

§ 17. Nødrett

Strl. 1902 § 47

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 47 om nødrett, med en viss utvidelse.

Vilkårene både i bokstav a) og b) må være oppfylt for at nødretts­ handlingen skal være lovlig. I tillegg må gjerningsmannen ha rednings­ hensikt – handlingen må være foretatt for å redde noe. Skaderisikoen må fremdeles være til stede når nødrettshandlingen foretas. Det er uten betydning hvordan faren oppsto – i visse tilfeller også dersom gjernings­ mannen selv har fremkalt faren. Den interesse som skal reddes må være et rettsgode som etter sin art er lovlig. Dette er en objektiv vurdering.

Heroin og andre stoffer som ikke kan ha et lovlig formål, kan ikke beskyttes med nødrett, men et stjålet maleri er etter sin art et lovlig rettsgode og kan vernes av nødrett – også av tyven. Nødhandlingen kan skje i egen eller andres interesse. Det må ikke være mulig å avverge faren på annen rimelig måte. Dette innebærer at det kan være rimelig å ofre en annens gjenstand i stedet for egen gjenstand for å redde et gode. For eksempel den som bruker naboens fillerye for å slukke en brann i stedet for å bruke sitt kostbare persiske teppe.

Det skal også foretas en interesseavveining, dvs. en sammenligning av sannsynlig skade ved ikke å gripe inn og sannsynlig skade ved selve

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 29

30.04.15 11.35

30

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

nødrettshandlingen. Forarbeidene (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)) gir anvisning på en matematisk beregning av dette, men slike regnestyk­ ker vil i praksis være svært usikre. Dette vil særlig gjelde dersom det er verdier som ikke fullt ut kan sammenlignes. Interesseovervekten må være langt større. Dette er et mind­re strengt krav enn kravet etter 1902loven (særdeles betydelig), men strengere enn «betydelig tyngre» (som ble foreslått av Straffelovskommisjonen). I utgangspunktet vil materielle verdier måtte vike dersom det er fare for liv eller helse. Den nærmere grensedragningen er overlatt til rettspraksis og teori.

Gjerningsmannen skal bedømmes ut fra egen oppfatning av situasjo­ nen i gjerningsøyeblikket, jf. § 25.Ved overskridelse av nødrett kan straff falle bort eller nedsettes, jf. §§ 80 og 81.

Bestemmelsen gjelder ved siden av eventuelle særbestemmelser om nødrett, eksempelvis i helsepersonelloven.

Strl. 1902 § 48 ­første til tredje ledd

§ 18. Nødverge En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den a) blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep, b) ikke går lenger enn nødvendig, og c) ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Regelen i førs­te ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.

Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 48 førs­te til tredje ledd. Tidligere rettspraksis og teori vil fremdeles gi vei­ ledning, men forsvarlighetskravet er blitt noe strengere, og det kreves nødvergehensikt.

Første ledd. Nødverge innebærer at man forsvarer seg selv eller andre mot et ulovlig angrep ved å foreta en ellers straffbar handling overfor angriperen. Nødvergehandlingen må i tillegg være nødvendig og for­ svarlig. I motsetning til etter gjeldende rett kreves det nå nødvergehen­ sikt – nødverge må være motivasjonen til den som utfører handlingen.

Rene hevnaksjoner vil ikke omfattes, selv om vilkårene ellers er oppfylt.

Bagatellmessige overtredelser vil ikke anses som angrep i lovens forstand.

Unntaksvis kan angrepet også være en passiv handling. Det ulovlige/

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 30

30.04.15 11.35

§ 19 . S e lv t e k t

31

rettsstridige angrepet trenger ikke å være straffbart. Nødvergehandlingen kan også skje før angrepet dersom nødvergehandlingen er nødvendig for å avverge angrepet. Adgangen til nødverge opphører straks angrepet er avverget eller avsluttet. Når nødvergesituasjonen er opphørt, kan det foreligge hjelpeplikt overfor en skadet angriper (Rt. 1978 s. 147).

Handlingen må være nødvendig. Er det mildere alternativer, må man benytte dette. Hva som er nødvendig, er i utgangspunktet en objektiv norm, men gjerningsmannens oppfatning av de faktiske forhold skal legges til grunn, jf. § 25.

Handlingen må i tillegg være forsvarlig. Det skal foretas en etisk vur­ dering av handlingen der den som forsvarer seg, gis et visst spillerom.

Dette spillerommet er ment å være noe mind­re etter den nye loven.

I stedet for «ubetinget utilbørlig» anvender den nye loven åpenbart ut over hva som er forsvarlig. Den som forsvarer seg, skal likevel fremdeles ha rike­ lige marginer i sin forsvarlighetsvurdering. Momentene som er nevnt, er en videreføring av gjeldende rett.

Utfallet av nødvendighets- og forsvarlighetsvurderingen kan med­ føre en plikt for den angrepne til å flykte i stedet for å forsvare seg med makt. Som eksempel kan nevnes der angriperen er sinnssyk eller sterkt ruset, eller der det eneste forsvarsalternativet er for alvorlig, for eksem­ pel å ta livet av angriperen. Forutsetningen er da at flukt er et rimelig trygt alternativ. Hvor angrepet skjer, og omstendighetene for øvrig vil også være relevant.

Tredje ledd. Denne delen av bestemmelsen er ny, men viderefører ulovfestet rett om adgangen til å forsvare seg mot ulovlig myn­dig­hets­ utøvelse. I motsetning til førs­te ledd må krenkelsen være forsettlig eller grovt uaktsom, og det skal generelt mer til for å påberope seg nødverge i slike tilfeller. Se for øvrig førs­te ledd.

Ved overskridelse av nødverge kan straff falle bort eller nedsettes, jf. §§ 80 og 81. Bestemmelsen gjelder ved siden av eventuelle særbestem­ melser om nødverge, eksempelvis i hundeloven. § 19. Selvtekt

Ny bestemmelse

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er ny i straffe­loven, men kodifiserer ulovfestet rett om adgangen til selvtekt. Det er tre vilkår for selvtekt.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 31

30.04.15 11.35

32

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

Det førs­te vilkåret er at den som utfører selvtekt, må ha en materiell rett på sin side. Eksempelvis den som har lånt en gressklipper til naboen og har krav på å få den tilbake, eller den som har rett til å kreve et gjerde fjernet fra sin eiendom.

Det andre vilkåret er at handlingen må gjenopprette en tidligere tilstand. Det er ikke adgang til å opprette en nyordning ved selvtekt.Ved tvilstilfeller må det foretas en helhetsvurdering der et sentralt moment vil være hvor lang tid som har gått siden den nåværende situasjonen ble etablert. Har det gått lang tid, taler det mot å anse selvtekten som en gjenopprettende handling.

Det tredje vilkåret er at det er urimelig å kreve at vedkommende venter på bistand fra myndighetene. Dette avhenger av en helhetsvurde­ ring. For det førs­te bør vedkommende ha gjort den andre kjent med sin materielle rett slik at det blir mulig å løse problemet minnelig eller opp­ klare misforståelser. For det andre bør man legge vekt på graden av skyld hos den selvtekten er rettet mot. Jo mer vedkommende kan bebreides, desto større grunn er det til å godta selvtekt. Det er likevel ikke noe vilkår om at denne bevisst har begått et rettsbrudd. For det tredje må det vurderes om det er rimelige alternativer til selvtekt. Normalt vil alternativer som å benytte rettsapparatet ikke være urimelig. Dersom det haster, kan situasjonen være en annen – eieren får øye på sine stjålne gjenstander og tar dem umiddelbart for å sikre at de ikke forsvinner.

Som hovedregel er det ikke anledning til å bruke fysisk makt mot noen ved selvtekt. Annet punktum er et unntak fra dette der rettskren­ kelsen er åpenbar, for eksempel ved bevisste rettskrenkelser.Vilkåret er at maktbruken ikke går utover det som er strengt nødvendig, og at maktbruken står i forhold til det som oppnås ved selvtekten.

Ved overskridelse av adgangen til selvtekt kan straff falle bort eller nedsettes, jf. §§ 80 og 81.

Strl. 1902 § 44–46

§ 20. Tilregnelighet For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet.

Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er a) under 15 år, b) psykotisk, c) psykisk utvik­lings­hem­met i høy grad, eller d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 32

30.04.15 11.35

§ 2 0 . T i l r e g n e l i g h e t

33

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er en samlebestemmelse for utilregnelighetsgrunnene og viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 44–46. Det er ikke ment realitetsendringer.

Lavalder. Skjæringstidspunktet er kl. 24.00 dagen før fødselsdagen.

Psykose. Bestemmelsen innebærer straffrihet for de strafferettslig utilregnelige, men de kan under visse forutsetninger undergis tvun­ gent psykisk helsevern, se § 62. Bestemmelsen bygger på det medisinske prinsipp slik at det avgjørende er rettens konklusjon med hensyn til diagnose på gjerningstidspunktet – ikke eventuell sammenheng mel­ lom sinnslidelsen og gjerningen. Medisinsk diagnose tar utgangspunkt i WHOs diagnosesystem ICD-10. Det legges avgjørende vekt på hvor­ dan psykiatrien til enhver tid definerer psykosebegrepet. Det som først og fremst kjennetegner en psykose, er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inn­ trykk og på­virk­ninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrol­ len over tanker, følelser og handlinger (Ot.prp. nr. 87 (1993–1994)). En kortvarig, akutt, forbigående psykoselignende tilstand i gjerningsøye­ blikket der vedkommende normalt ikke er psykotisk, omfattes ikke av bestemmelsen.

Påtalemyndigheten må bevise tilregnelighet på gjerningstidspunktet, men det stilles ikke fullt ut samme krav til bevisets styrke om dette som når det gjelder beviskravet for at vedkommende har begått gjerningen.

At muligheten for psykose ikke kan utelukkes av de sakkyndige, er ikke tilstrekkelig til at vedkommende derved må anses som psykotisk. På den annen side er sannsynlighetsovervekt for tilregnelighet ikke nok. Retten må etter en bred bevisføring fastslå med tilstrekkelig grad av sikkerhet at vedkommende ikke var psykotisk på gjerningstidspunktet (Rt. 1979 s. 143, Rt. 2003 s. 23).Tvilen bør komme tiltalte til gode.

Psykisk utvik­lings­hem­met i høy grad innebærer en IQ på 55 eller mind­re, men også andre momenter enn IQ-verdien skal tillegges vekt. Dette vil eksempelvis være funksjonsnivået på andre livsområder.

Sterk bevissthetsforstyrrelse. Både absolutt og relativ bevisstløshet omfattes. Absolutt bevisstløshet tilsvarer koma, og det er vanskelig å begå andre lovbrudd enn unnlatelsesforgåelser i en slik tilstand. Relativ bevisstløshet innebærer at personen kan bevege seg og handle aktivt, men kontakten med «det vanlige jeg-et» er borte (Ot.prp. nr. 90 (2003– 2004)). Eksempler er hypnose, søvngjengeri, søvndrukkenhet, visse febertilstander og epileptiske tåketilstander.

Selvforskyldt rus. Når selvforskyldt rus medfører at gjerningsmannen er bevisstløs eller kortvarig psykotisk i gjerningsøyeblikket, skal gjernings­ mannen vurderes på samme måte som han ville ha blitt bedømt dersom

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 33

30.04.15 11.35

34

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

han var edru og i edru tilstand hadde utført handlingen. Uforskyldt er rusen dersom vedkommende ble tvunget til å ruse seg eller ikke vis­ ste eller burde visst at han inntok rusmiddel. Såkalt atypisk rus – der bevisstløsheten normalt skyldes en kombinasjon av et begrenset inntak av rusmiddel og en spesiell reaksjonsform på rusmidlet hos gjernings­ mannen – defineres som selvforskyldt rus med de konsekvenser som er påpekt med hensyn til å konstruere forsett, men det skal mind­re til for å anse atypisk rus som uforskyldt. For fingering av skyld ved selvforskyldt rus, se § 25. Om straffutmålingen ved selvforskyldt rus, se § 80 bokstav h).

Strl. 1902 § 40

§ 21. Skyldkravet Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mind­re annet er bestemt.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører til dels straffe­loven 1902 § 40, men gjelder også straffebestemmelser i særlovgivningen. Som hovedregel er det krav om forsett for å dømmes for en straffbar handling med mind­re annet er uttrykkelig bestemt eller følger av en tolking av den aktuelle bestem­ melsen.

Politiprovokasjon. Reglene for provokasjon er oppsummert blant annet i Rt. 2011 s. 1455: Det er et grunnvilkår for å tillate slik etterfor­ sking at politiet ikke aktivt fremkaller en straffbar handling som ellers ikke ville ha blitt begått. I tillegg kreves at de metoder som blir benyt­ tet, på bakgrunn av forholdets alvor og grad av mistanke fremstår som proporsjonale, og at etterforskingsskrittene blir besluttet og gjennom­ ført på en forsvarlig og dokumenterbar måte (se også Rt. 1984 s. 1076, Rt. 1992 s. 1088, Rt. 1994 s. 319, Rt. 1998 s. 407, Rt. 2000 s. 1223, Rt. 2000 s. 1482 og Rt. 2008 s. 1659). Dersom politiet aktivt har frem­ kalt handlingen, er det begått feil ved rettergangen, men dette er en ret­ tergangsfeil som griper inn i skyldspørsmålet, og som etter rettspraksis skal lede til frifinnelse, jf. også EMK artikkel 6 nr. 1. Også i tilfeller hvor det er begått andre feil ved bruk av etterforsking med provokasjons­ tilsnitt, kan resultatet bli frifinnelse fordi de beviser som er fremskaffet på denne måten, ikke kan benyttes som grunnlag for domfellelse, men dette avhenger av hvilke andre beviser som foreligger.

Også bruk av andre utradisjonelle etter­fors­kings­meto­der kan lede til frifinnelse. Dette kan være tilfeller der politiet ikke aktivt har frem­ kalt den straffbare handlingen, men lagt til rette for handling fra tiltalte (gjerne omtalt som fristelse/lokkeduetilfellene). For å bruke slike meto­

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 34

30.04.15 11.35

§ 2 2 . F o r s e t t

35

der er det krav om mistanke, forholdsmessighet og formelle krav (RG 2013 s. 615 – der Oslo politidistrikt hadde brukt en falsk mobiltelefon for å lokke lommetyver. De formelle kravene var oppfylt ved at dette skjedde som ledd i et prosjekt hos politiet som det var notoritet rundt).

§ 22. Forsett

Ny bestemmelse

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud a) med hensikt, b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er ny i straffe­loven, men viderefører gjeldende rett om de ulike former for forsett.

Ved krav om forsett er det ikke rom for hypotetiske betraktninger eller etterpåklokskap. Det er derved ikke tilstrekkelig at gjerningsman­ nen ville ha forstått at følgen kunne bli resultatet dersom han hadde tenkt seg om, eller at han burde eller måtte ha forstått det. Det er heller ikke tilstrekkelig at det bevisst er tatt en risiko. Formene kan oppsum­ meres slik:

a) med hensikt fremkalte følgen

ville det

eller

b) i sin bevissthet regnet følgen som det mest sannsynlige resultatet av handlingen

skjønte det

eller

c) fattet en bevisst beslutning om å foreta handlingen og fattet en bevisst beslutning om å foreta handlingen selv om følgen skulle bli det utilsiktede resultatet av handlingen (dolus eventualis)

aksepterte det

#se o ikke t mer#

Bokstav a). Hensikt foreligger når gjerningspersonen ville eller ønsket å handle slik at gjerningsbeskrivelsen blir oppfylt. Handlingen eller føl­ gen er tilsiktet og en del av motivet for gjerningsmannen. Hensikts­ forsett omfatter også følger som er nødvendige for at hensikten skal oppfylles, for eksempel vil den som plasserer en bombe som det ikke er

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 35

30.04.15 11.35

36

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

sikkert at vil gå av, på et fly for å drepe en bestemt person, kunne straffes også dersom andre blir drept av bomben, selv om det vedrørende disse verken foreligger hensikt eller sannsynlighetsforsett.

Bokstav b). Sannsynlighetsforsett foreligger der lovbryter holder det som sikkert eller mest sannsynlig (mer enn 50 %) at gjerningsbeskrivel­ sen vil bli oppfylt. Det er gjerningsmannens egen faktiske oppfatning som skal legges til grunn, jf. § 25.

Bokstav c).Ved eventuelt forsett (dolus eventualis / positiv innvilgelses­ teori) er det ikke krav om at gjerningspersonen holder resultatet som mest sannsynlig, men bare at det er en risiko for et slikt utfall. I tillegg må lovbryteren bevisst ha bestemt seg for å gjennomføre handlingen også dersom utfallet som er beskrevet i gjerningsbeskrivelsen, skulle bli en realitet. Eksempelvis: En mann skyter ett skudd ut i nattemørket. Han regner det som usannsynlig at han vil treffe og drepe noen, men aksep­ terer at det kan bli utfallet, og velger deretter å skyte selv om det skulle resultere i at noen ble drept. Han har da positivt godtatt (innvilget) at gjerningsbeskrivelsen kan bli oppfylt. I noen sammenhenger beskrives eventuelt forsett som «bevisst å ta med på kjøpet». At han hypotetisk sett ville godtatt følgen, er ikke tilstrekkelig.

Enhver rimelig tvil med hensyn til om forsett forelå, skal komme tiltalte til gode. Ofte vil vurderingen måtte bero på ytre omstendigheter, vitneutsagn og alminnelige erfaringssetninger. Forsettet omfatter også den som handler raskt uten å ha en klar og veloverveid vurdering av hva som skjer (sløret forsett, se Rt. 2011 s. 1104). Om konstruert forsett ved selvforskyldt rus, se nøkkelkommentarene til § 25.

Forsettet må som hovedregel omfatte alle elementene ved det straff­ bare (dekningsprinsippet). Eksempelvis betyr dette at forsettlig drap krever forsett både med hensyn til bruk av vold og med hensyn til at døden ble følgen av handlingen. Mangler dødsforsettet, kan forholdet normalt straffes som legemsbeskadigelse med døden til følge. Mangler både voldsforsettet og dødsforsettet, kan forholdet eventuelt straffes som uaktsomt drap. Enkelte straffebud gjør unntak fra dette prinsippet. Dette omtales under det enkelte straffebud.

Ny bestemmelse

§ 23. Uaktsomhet Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 36

30.04.15 11.35

§ 24 . U f o r s e t t l i g f ø l g e

37

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen er ny i straffe­loven, men viderefører i hovedsak gjel­ dende rett om uaktsomhetsbegrepet.

Første ledd. For at en handling skal være uaktsom i lovens forstand, må to vilkår være oppfylt: For det førs­te må handlingen avvike fra forsvarlig opptreden. Dette er en objektiv norm. Det skal tas utgangspunkt i hva en fornuftig og samvittighetsfull person ville ha gjort i en tilsvarende situasjon. Lovbry­ terens subjektive oppfatning er ikke avgjørende. Aktsomhetsnormen vil avhenge av hvilke lover og regler som gjelder på området, og kan også variere etter hvor mye tid vedkommende hadde på å områ seg ut fra forholdene på stedet. Ikke ethvert avvik fra normen er straffbar, men hvor strengt dette skal vurderes, vil variere i de enkelte straffebud.

For det andre må gjerningsmannen kunne bebreides.Typisk omtales dette som at vedkommende burde eller måtte forstått, skulle handlet annerledes osv.Ved vurderingen skal det legges vekt på gjerningsman­ nens personlige forutsetninger, om vedkommende har handlet på tross av manglende forutsetninger, om handlingen er innenfor dagliglivets hendelser eller er en spesialisert yrkes­utøvelse mv. Gjerningsmannens oppfatning skal legges til grunn, men også denne oppfatningen kan være uaktsom, jf. § 25.

Annet ledd definerer grov uaktsomhet og innebærer en viss utvidelse av begrepet. Tidligere var det krav om at handlingen måtte være «sær­ deles» klanderverdig. Se for øvrig førs­te ledd.

§ 24. Uforsettlig følge

Strl. 1902 § 43

En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører straffe­loven 1902 § 43, men med en av de mer vesentlige endringene i ny straffelov.

For at gjerningsmannen skal holdes ansvarlig for en følge, kreves det alminnelig uaktsomhet, jf. § 23. Det er ikke lenger tilstrekkelig med let­ tere uaktsomhet (culpa levissima, «kunne forstått»). Denne skyldformen er i hovedsak forlatt i ny straffelov, med enkelte unntak (grovt ran, jf. § 328). Om det foreligger culpa levissima knyttet til følgene, kan imid­ lertid ha betydning for utmålingen, se § 77. Det er heller ikke lenger slik at den forhøyede strafferammen automatisk inntrer dersom en slik

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 37

30.04.15 11.35

38

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

følge har oppstått. Etter § 24 skal slike følger bare inngå i vurderingen av om forhøyet strafferamme skal anvendes. Siste alternativ viderefører gjeldende rett og oppstiller ansvar dersom uforutsette følger oppstår.

Det forutsetter at vedkommende er blitt klar over faren for slik følge og unnlater etter evne å avverge den.

Strl. 1902 § 42 førs­te til tredje ledd

§ 25. Faktisk uvitenhet Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører straffe­loven 1902 § 42 førs­te til tredje ledd uten realitetsendringer. Såkalt situasjonsvillfarelse vil imidlertid regule­ res av § 26.

Faktisk uvitenhet (tidligere omtalt som villfarelse) er uvitenhet om den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet, og leder til frifinnelse.

Om rettslig uvitenhet og såkalt situasjonsvillfarelse, se § 26. Om grensen mellom de to villfarelsesformene se Rt. 1973 s. 793, Rt. 1986 s. 531 og Rt. 1994 s. 1274. I strafferettslig sammenheng skal gjerningsmannen som oftest bedømmes etter sin egen oppfatning av den faktiske situa­ sjonen i gjerningsøyeblikket. Dette gjelder for oppfattelse av at gjer­ ningsbeskrivelsen er oppfylt, om det forelå straffrihetsgrunner eller om det er forhold som kan få betydning for subsumsjonen. Eksempelvis kan den som tar med seg en gjenstand i den tro at det er sin egen, ikke straffes for tyveri selv om gjenstanden faktisk tilhører en annen. Den som tror han handler i nødverge, skal bedømmes ut fra det. Den som ikke visste at det var en politimann han slo, skal bedømmes ut fra dette.

Fra hovedprinsippet er det gjort unntak som fremgår av bestemmelsens annet og tredje ledd og eventuelt i det enkelte straffebud. Bestemmelsen gjelder alle faktiske forhold av betydning for skyldspørsmålet, men kan også ha betydning for faktiske momenter under straffutmålingen. Dette kan også gjelde til skade for gjerningsmannen, for eksempel den som tror han avfyrer en ladd pistol som viser seg å være uladd.Ved at tidligere § 42 fjerde ledd ikke er videreført, vil faktisk uvitenhet om verdi også ha betydning. Dette kan få betydning blant annet for vurderingen av om en vinningsforbrytelse er grov, fordi forsettet nå må omfatte tyvegodsets verdi. Også verditapet ved skadeverk vil måtte omfattes av forsettet.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 38

30.04.15 11.35

§ 2 6 . R e t t su v i t e n h e t

39

Tredje ledd.Ved selvforskyldt rus er det anledning til å konstruere for­ sett eller uaktsomhet (fingere skyld). Det er ikke adgang til å konstruere hensikt eller overlegg. Gjerningsmannen skal likevel ikke automatisk anses å ha forsett. Dersom han vurdert edru mest sannsynlig ville mis­ oppfattet situasjonen, skal det ikke fingeres forsett.Ved at en rekke krav om hensikt er endret til krav om forsett, særlig for vinningsforbrytelser, vil fingering av skyld lede til et videre straffansvar enn tidligere.

§ 26. Rettsuvitenhet

Strl. 1902 § 57

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Nøkkelkommentarer: Bestemmelsen viderefører i det vesentlige straffe­loven 1902 § 57, men med den endring at adgangen til å legge vekt på rettsuvitenhet har blitt noe større. Dette er signalisert ved at loven bruker ordet uaktsom i stedet for «unnskyldelig».

Rettslig uvitenhet kan deles i to kategorier, men overgangen mel­ lom de to er glidende, og dette er grunnen til at de nå reguleres av samme bestemmelse.

Den ene kategorien omfatter villfarelse med hensyn til både straffe­ bestem­melsens eksistens og straffebestemmelsens innhold (normvill­ farelse).Ved aktsom rettsvillfarelse skal tiltalte frifinnes. Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebestemmelser innebærer at det i realiteten stilles strenge krav til aktsomheten. Det er særlig to grupper av regler der det må forventes at den enkelte har kunnskap om reglene. Den førs­te gruppen er såkalte samlivsregler, som gjerne er støttet av moralnormer, for eksempel regler om fysiske krenkelser og krenkelser av eiendomsrett.

At man er ukjent med norsk kultur og norske normer, er uten betyd­ ning (Innst. O. nr. 72 (2004–2005)). Den andre gruppen er reglene på de områder der man skal operere som privatperson eller næringsdri­ vende. For øvrig kan manglende modenhet, manglende åndelig utrust­ ning eller manglende stedlig kunnskap være argumenter for aktsomhet, mens manglende lojalitet til lovens formål, neglisjering av advarsel eller overordnet stilling kan være argumenter for uaktsomhet.

En aktsom rettsuvitenhet vil utelukke straff­skyld i den utstrekning den gjør handlemåten forsvarlig. Rettsuvitenhet vil også utelukke straff­ skyld der et straffebud krever uberettiget vinnings hensikt, også der vill­ farelsen er uaktsom (Rt. 2008 s. 1389, men dette er lite praktisk etter ny straffelov). Om rettsvillfarelsen skal anses aktsom, beror på en totalvur­

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 39

30.04.15 11.35

40

k a p i t t e l 3 : g r u n n v i l k å r f o r s t r a f fa n s va r

dering der det avgjørende er om lovbryterens atferd etter forholdene må betegnes som forsvarlig. Dersom vedkommende vet at handlingen er ulovlig, men var ukjent med at den var straffbar, er ikke vilkårene for straffritak til stede. Aktsomhetskravet skal fremdeles praktiseres strengt og skal bare unntaksvis lede til frifinnelse (Innst. O. nr. 72 (2004–2005)).

Tidligere praksis vil fremdeles gi veiledning. En endring fra 1902-loven er at kravet til aktsomhet lempes noe der myndighetene ikke har gjort nok for å avverge rettsuvitenheten, for eksempel der reglene er unødig uklart utformet, eller der det ikke er informert tilstrekkelig om nye regler.

Den andre kategorien er at man ikke er kjent med de rettslige virk­ ningene av en gitt regel i en gitt situasjon eller i det området man befinner seg, eller er uvitende om rettslige virkninger av privatrettslige disposisjoner (også kalt situasjonsuvitenhet, tidligere regulert som fak­ tisk villfarelse i straffe­loven 1902 § 42). Det skal generelt mer til for at en situasjonsvillfarelse anses uaktsom – jo sterkere grad av situasjonsvill­ farelse desto mind­re skal til for å frifinnes. Eksempler på situasjonsvill­ farelse er at man var uvitende om jakt- og fiskerettigheter på et bestemt område eller ikke kjente til de rettslige konsekvensene av et testament.

Dersom man i det hele tatt ikke var kjent med at testamentet fantes, vil det være en faktisk uvitenhet som reguleres av § 25.

Dersom rettsuvitenheten anses uaktsom, vil det være mulig å unn­ late å utmåle straff, jf. § 61, eller å sette ned straffen, jf. § 80 bokstav j).

Dette er særlig aktuelt der den strenge aktsomhetsnormen gir urimelig resultat i en enkeltsak.

105316 Strafferett haandbok 150101.indb 40

30.04.15 11.35