Utdrag Samfunnsøkonomi og økonomisk politikk

15

Fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Helt siden Adam Smiths tid, for omtrent 250 år siden, har fattigdomsproblemet vært et av de store temaene i samfunnsøkonomifaget. Etter andre verdenskrig ble den faglige diskusjonen hovedsakelig begrenset til problemene i de fattigste landene i verden, trolig fordi de fleste industrialiserte land innførte omfattende velferdsord­ ninger for å bekjempe fattigdommen i egne land. Det festet seg da et inntrykk av at fattigdoms­problemene i disse landene i hovedsak var løst. Utviklingen de siste tiårene har ­imidlertid vist at dette slett ikke er tilfelle, og temaet har derfor fått ny aktualitet.

I dette kapitlet diskuterer vi hvorfor omfattende fattigdom er et stort samfunns­ problem, sentrale årsaker til fattigdom og hva som blir gjort for å motvirke problemet.

Til slutt går vi noe inn på norsk fordelingspolitikk. ●

Kapitteloversikt 15.1 Innledning 15.2 Hvorfor er fattigdom et problem?

15.3 Årsaker til fattigdom 15.4 Kan fattigdomsproblemet løses?

15.5 Norsk fordelingspolitikk

278 279 280 291 292

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

15.1 Innledning Fattigdom kan være både abso­ lutt og relativ

Paretokriteriet og fordeling

Kaldor-Hicks-krite­ riet og fordeling

En kan ha både absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom kan være så ekstrem at en har problemer med å overleve. Tidligere regnet Verdensbanken med en fattigdomsgrense på 1,25 USD pr. dag. I oktober 2015 ble den satt opp til 1,9 USD pr. dag. Dette gjelder for fattige land der en kan få atskillig mer for pengene enn her i landet. Likevel er dette åpenbart et meget lavt beløp. Moderat fattigdom betyr høyere inntekt, men likevel så lav at en har problemer med å få dekket grunnleggende behov. Relativ fattigdom innebærer at en hører til den laveste delen av inntektsfordelingen. Her i landet gjelder det de som har under 60 % av medianinntekten, dvs. den inntekten som er i midten når en har foretatt en rangering av innbyggerne, eller husholdningene, etter inntekt. I et rikt land vil dette karakteriseres som fattigdom, selv om samme inntekt i et fattig land kunne innebære at en var rimelig velstående. Relevansen av relativ fattigdom har sam­ menheng med at de fattigste i et ellers rikt samfunn har problemer med å delta i samfunnslivet på en fullverdig måte, slik bl.a. nobelprisvinneren i økonomi i 2015, Angus Deaton, understreker betydningen av (Deaton, 2013, s. 7–8). De er marginalisert økonomisk og blir også politisk marginalisert, spesielt fordi de må bruke så mye tid og energi på å skaffe seg et materielt grunnlag at de har lite igjen av begge deler til politisk virksomhet. Dette gjør at de gjerne taper enda mer overfor de mer ressurssterke i samfunnet, noe som i sin tur forsterker fat­ tigdomsproblemene dersom en ikke gjør noe med dem.

I samfunnsøkonomien regnes en skjev velferdsfordeling som ett av de to store problemområdene. Det andre er manglende effektivitet i ressursutnyttelsen, slik vi har vært inne på i flere sammenhenger tidligere. I noen sammenhenger kan det være en konflikt mellom effektivitet i samfunnsøkonomisk forstand og fordeling.

Hvis en effektivitetsforbedring tilfredsstiller Pareto-kriteriet, det vil si at noen får det bedre uten at noen får det dårligere, ansees gjerne denne konflikten ikke å være til stede. Men i fordelingssammenheng er det åpenbart ikke likegyldig hvem som får det bedre. Utviklingen i mange land de siste tiårene illustrerer det: Den økonomiske veksten en har hatt, har i overveiende grad tilfalt de rikeste.

Kaldor-Hicks-kriteriet er på en måte enda mer problematisk. Dette kriteriet definerer at en utvikling eller et tiltak utgjør en effektivitetsforbedring dersom det er slik at de som har fordel av tiltaket, har større gevinst enn tapet til de som taper, uten at vinnerne behøver å kompensere taperne. Spesielt problematisk er det at det vi har kalt betalingsvillighet gjerne legges til grunn i denne forbindelse, ettersom betalingsevne også kommer inn her, slik vi har vært inne på i kapittel 4.

Det er mange eksempler på konflikter mellom effektivitet og fordeling. Tek­ nologiske endringer og liberalisering av utenrikshandelen er to gode eksempler 278

15.2 hvorfor er fattigdom et problem?

som vi skal komme nærmere tilbake til i kapittel 19 og 21. De kan ha negative fordelingsvirkninger, men samtidig er de sentrale forutsetninger for den vel­ standsutviklingen vi har hatt i den industrialiserte verden de siste 250 årene.

Denne utviklingen har vært helt enestående historisk sett, og det er ikke tilfeldig at en samtidig utviklet demokratiet som styreform i disse landene (Deaton, 2013, s. 214), noe som har gjort at alle – i større eller mindre grad – har fått fordeler av utviklingen. Dette har sikret at det som på kort sikt kan være en konflikt, på len­ gre sikt – og i et større perspektiv – ikke nødvendigvis er det, snarere tvert imot.

Den første tiden etter andre verdenskrig hadde ikke fattigdom og fordeling i de industrialiserte land særlig faglig oppmerksomhet. En vesentlig forklaring på det var trolig den store enigheten om å bygge ut velferdsordninger som utjev­ net ulikhetene. De siste tiårene har imidlertid utviklingen gått i motsatt retning.

Dette har utløst ny interesse for saksområdet, og de siste årene har det kommet en rekke omfattende studier. I 2015 ble områdets betydning framhevet ved at Angus Deaton, som nevnt, ble tildelt nobelprisen i økonomi «for his analysis of consump­tion, poverty and welfare», som det heter i begrunnelsen. Av andre sentrale analyser av nyere dato kan nevnes Atkinson (2015), Formisano (2015) og Stiglitz (2012, 2015b). De er alle blant de sentrale kildene som er brukt i dette kapitlet og også i enkelte andre deler av boka. I tillegg har vi Piketty (2014), som i hovedsak ligger noe på siden av de sentrale elementene i dette kapitlet, jf. forordet.

Fattigdom og fordeling har fått ny aktualitet

15

15.2 Hvorfor er fattigdom et problem?

Et generelt svar på spørsmålet i overskriften ligger i det som Adam Smith påpeker i sitatet gjengitt i avsnitt 1.2. Når et land med omfattende fattigdom ikke fungerer skikkelig, skyldes det flere forhold. Det viktigste gjelder de fattige selv. Adam Smiths uttalelse i den forbindelse er nesten tautologisk. Når flertallet har det elendig, kan jo heller ikke velferden «i gjennomsnitt» være særlig høy. Dess rikere de rike er, dess mer drar de opp gjennomsnittet, men det bidrar også gjennomgå­ ende til større relativ fattigdom.

R

er

in I tillegg er det store negative, indirekte virkninger av fattigdom. Disse er av flere slag. Viktigst er det at en stor andel fattige gjerne står utenfor, eller er mangelfullt integrert i, ordinær verdiskaping, slik at de ressursene de representerer, ikke blir skikkelig utnyttet. Dette er til ulempe for hele samfunnet. Under- og feilernæring, større helse- og hygieneproblemer og dårlige boforhold drar i samme retning og bidrar dessuten til større fare for smittespredning og epidemier, slik vi kjenner det fra

279

Store negative indirekte virknin­ ger av fattigdom

fa

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

middelalderen. Fattigdom fører gjerne til kriminalitet, som medfører tap av verdier og skaper utrygghet som gjør at samfunnet må bruke store ressurser på ordensmakt og fengselsvesen. Ja, fattigdom kan i ekstreme tilfeller føre til omfattende sosial uro og omveltninger av samfunnet.

Fattigdom er for mange et moralsk og i noen tilfeller religiøst problem. Her kan det være snakk om normer, holdninger og oppfatninger som har formet seg i den kulturelle evolusjonsprosessen. Kulturer som har maktet å motvirke fattig­ dom, har greid seg bedre ved at de negative virkningene som er omtalt ovenfor er mindre omfattende. Fram til våre dager foregikk dette i regi av religiøse og ideelle institusjoner. I moderne blandingsøkonomier har imidlertid fellesskapets organer i varierende grad overtatt disse funksjonene og er en vesentlig årsak til at de nettopp er blandingsøkonomier. Et sentralt spørsmål som vi skal bruke mye plass på i det følgende er hvor godt fellesskapets organer egentlig fungerer i denne forbindelse.

15.3 Årsaker til fattigdom Kunnskapskapitalens betydning Kunnskap er hovedpilaren for all verdiskaping

Adam Smith understreket den store betydning kunnskap har for verdiskapingen og for å redusere det største sosiale problemet på den tiden, nemlig massefat­ tigdom blant arbeidere og andre underprivilegerte i samfunnet. Han var særlig opptatt av grunnutdanningens rolle i den forbindelse. Det tok imidlertid lang tid før obligatorisk grunnutdanning kom på plass i industrisamfunnene. Da fikk en etter hvert bekreftet Adam Smiths vurdering av dens betydning. Ja, det viste seg at et godt utdanningssystem på alle nivåer er selve hovedpilaren i den generelle velstandsutviklingen som vår del av verden har hatt etter hans tid. Adam Smith trekker også fram en virkning av kunnskapsløshet som er mer aktuell selv i dag enn vi kanskje liker å tenke på: The more they (dvs. det han kaller for the inferior rangs of people) are instructed, the less liable they are to the delusions of enthusiasm and superstition, which, among ignorant nations, frequently occasion the most dreadful disorders. An instructed and intelligent people besides are always more decent and orderly than an ignorant and stupid one (Smith, 1981 s. 788). Det han indirekte sier her er at et vel fungerende demokrati ikke er mulig dersom store deler av befolkningen er kunnskapsløs.

280

15.3 årsaker til fattigdom

Boks 15.1 Adam Smith og fellesskapets rolle i utdanningssammenheng Adam Smith er, helt feilaktig, blitt framstilt som om han ikke tillegger det offentlige noen aktiv rolle i samfunnsutviklingen. I forbindelse med utdanning påpeker han tvert imot at samfunnet kan få mye igjen for ganske beskjedne utgifter: For a very small expence the publick can facilitate, can encourage, and can even impose upon almost the whole body of the people, the necessity of acquiring those most essential parts of education. (Smith, 1981 s. 785.) Hele Book V, Part III (ca. 90 sider) omhandler i stor grad spørsmål i tilknytning til kunnskap, læring og utdanning.

I samfunnsøkonomisk språkdrakt kan utdanning og andre former for læring sies å ha betydelige positive eksterne virkninger, jf. diskusjonen av dette fenomenet i avsnitt 14.4. Disse virkningene har sammenheng med at den enkelte ikke har incitament til å investere så mye i seg selv som utdanningens totale avkastning tilsier. Dette forsterkes av stor usikkerhet, ettersom avkastningen ligger langt framme i tid. I den forbindelse har også finansieringsmulighetene betydning, i den grad den enkelte må betale for utdanningen selv.

Fattige kan dessuten være tvunget til å tenke kortsiktig og konsentrere seg om å bruke tiden på å skaffe seg inntekter. Uvitenhet om hvilken betydning utdanning har for å komme seg ut av fattigdommen kan også spille en rolle. Her har vi åpen­ bart en ond sirkel i sving: Fordi de er fattige, skaffer de seg av ulike årsaker ikke kunnskap, og fordi de mangler kunnskap, forblir de fattige. Kunnskapsmangelen gjør også at de ikke kan bidra til å bygge opp kunnskapene til neste generasjon i samme grad som mer velstående og kunnskapsrike i samfunnet.

Fattigdom resultat av en ond sirkel

15

Helse- og hygieneproblemer Også her har vi å gjøre med en kompleks form for markedssvikt og nok et eksem­ pel på en ond sirkel i funksjon. Fattigdom fører gjerne med seg dårlig helse, dels på grunn av under- og feilernæring, dels på grunn av dårlig boligstandard og hygiene i lokalmiljøet, slik vi har forklart ovenfor. Dette gjør at fattige jevnt over har et stort handicap når det gjelder å skaffe seg inntekter. Dermed har de heller ikke råd til å skaffe seg den materielle standarden som kunne rette på helseproblemene, enn si skaffe seg de helsetjenester de har behov for. Dermed forblir de i fattigdom.

Tilsvarende gjelder for personer som tidligere har greid seg bra, men som blir alvorlig syke eller får en alvorlig skade. De får gjerne en dobbel belastning: Tap av inntekter på grunn av redusert eller fullstendig tap av arbeidsevne, og store 281

God helse en for­ utsetning for høy verdiskaping

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

utgifter til medisinsk behandling. I mange tilfeller er disse utgiftene så store at vedkommende ikke makter dem uten at det går vesentlig ut over grunnleggende behov for øvrig.

Atferd og fattigdom Atferd som ska­ per fattigdom …

…. og fattigdom kan skape destruktiv atferd

Folk er forskjellige, også når det gjelder egenskaper med betydning for i hvilken grad en kan skaffe seg et inntektsgrunnlag. Noen er født med ulike handikap, eller pådrar seg ulike handikap senere i livet. Noen har mentale egenskaper som gjør at de fungerer dårlig både i arbeidslivet og i familielivet, med negative virkninger både for dem selv og etterkommerne. Dette er utvilsomt en viktig årsak til fat­ tigdom, men også her har vi en kausalsammenheng andre veien: Fattigdom kan medvirke til en atferd som sett utenfra kan virke uheldig, destruktiv og irrasjonell.

Det er godt dokumentert at fattigdom kan være en enorm mental belastning for dem det gjelder, spesielt for dem som tidligere greide seg rimelig bra, men som av ulike årsaker har mistet inntektsgrunnlaget. Det går ut over familielivet, evnen til å løse kognitivt krevende oppgaver, innsatsen på jobben (hvis en har en jobb) fordi en er mentalt opptatt av andre ting, det går ut over nattesøvnen og fører til redusert registrert IQ. Fattigdom er som en skatt på mental båndbredde (Mullainathan og Shafir, 2013, spesielt kapittel 7). Alt dette reduserer mulighe­ tene for å komme seg ut av fattigdommen. Noen greier det, mens for andre blir belastningen for stor, og de gir opp. Det som har skjedd med store deler av den amerikanske middelklassen etter finanskrisen, er et godt eksempel på det. For middelaldrende, hvite menn med lav utdanning har utviklingen vært spesielt ille (Case og Deaton, 2015).

Arbeidsmarkedssvikt For mektige arbeids­ givere kan skape fattigdom

I kapittel 6 redegjorde vi for grunnleggende arbeidsmarkedsteori. Det framgår der at om arbeidsgiverne er organisert, mens arbeidstakerne ikke er det, vil det bli omsatt mindre arbeidskrafttjenester til lavere lønn enn under andre markeds­ former. I industrialismens tidlige fase kan en si at denne modellen passet rimelig bra med virkeligheten. Arbeidsgiverne kunne mye lettere samordne sine interes­ ser på uformelle måter, spesielt fordi det var færre av dem. På den måten kunne lønnen holdes lav, og omfanget av det ordinære arbeidsmarkedet ble mindre. De arbeidstakerne som på den måten ble utstøtt, ble arbeidsløse eller måtte over på det uformelle arbeidsmarkedet, der forholdene var enda dårligere.

Arbeidsgivernes markedsmakt regnes som en av hovedårsakene til den store fattigdommen på den tiden. Dette ble rettet på ved at arbeidstakerne etter hvert 282

15.3 årsaker til fattigdom

fikk lov til å organisere seg og på den måten fikk etablert en motmakt (jf. boks 6.1).

Dermed fikk en eliminert en form for markedssvikt som hadde store sam­funns­ øko­no­miske skadevirkninger. Ikke bare ble fattigdommen redusert – en fikk også økt verdiskaping og redusert samfunnsøkonomisk effektivitetstap, slik at en kom nærmere en samfunnsøkonomisk optimal situasjon i arbeidsmarkedet.

Denne formen for markedssvikt spiller altså ingen stor rolle i dag, i alle fall ikke her i landet. I USA har det derimot vært en tendens til svekkelse av arbeids­ takerorganisasjonene i privat sektor, og dette anføres gjerne som årsak til de økte fattigdomsproblemene der de siste tiårene, jf. bl.a. Stiglitz (2012) kapittel 3.

Arbeidstakerorganisasjonene kan imidlertid også bli for sterke i forhold til arbeidsgiverne. Det er heller ikke bra, verken for fattigdomsproblemet eller for ressursbruken samfunnsøkonomisk sett. Også dette har vi diskutert i kapittel 6, i det ekstreme tilfellet at en arbeidstakerorganisasjon har en monopolposisjon.

Da vil det formelle arbeidsmarkedet skrumpe inn, og det oppstår et sam­funns­ øko­no­misk effektivitetstap, jf. figur 6.2. Men i motsetning til tilfellet med en dominerende arbeidsgiverorganisasjon blir lønnen høyere. De som avskalles, blir enten arbeidsløse eller må ta seg arbeid i det uformelle arbeidsmarkedet.

Monopol i arbeidsmarkedet vil derfor kunne bidra til skjevere fordeling mellom arbeidstakerne.

I praksis består arbeidsmarkedet av mange delmarkeder, og forholdene kan være svært ulike i de ulike delene. Arbeidstakere i den private sektoren i USA har, som nevnt, en svak stilling i arbeidsmarkedet. Offentlig ansatte er derimot gjen­ nomgående langt bedre organisert og har en motpart som er lettere å utmanøv­ rere. Det er mange eksempler på at organisasjonene har utnyttet denne stillingen til å skaffe seg fordeler som ansatte i den private sektoren bare kan drømme om (The Economist 2010a,b, 2011a).

Omfattende arbeidsløshet kan også betraktes som en form for arbeidsmar­ kedssvikt. De mest alvorlige formene for arbeidsløshet i mange land akkurat nå, spesielt i Sør-Europa, er strukturarbeidsløshet og keynesiansk arbeidsløshet som følge av ettervirkningene av finanskrisen. Dette blir forsterket av omfat­ tende offentlige gjeldsproblemer og lite fleksible arbeidsmarkeder som gir god beskyttelse for dem som har arbeid på bekostning av de som står utenfor. Dette har gått spesielt hardt ut over unge arbeidstakere, som har hatt store problemer med å komme seg inn i verdiskapingsprosessen. Så sent som i februar 2016 var arbeidsløsheten for personer mellom 18 og 25 år nær 50 % i Hellas og Spania og omtrent 40 % i Italia (The Statistics Portal, 2016). Dette får naturligvis store negative langsiktige virkninger både for personene og landene det gjelder; fattig­ domsproblemene blir større og verdiskapingen mindre enn den kunne ha vært.

283

Arbeidstakerorga­ nisasjonene kan også bli for sterke

15

Arbeidsløshet

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Nest etter krig er det vanskelig å forestille seg noe som er mer destruktivt for et land enn massearbeidsløshet blant ungdom.

Migrasjon

Immigrasjon kan øke fattigdomspro­ blemet på mange forskjellige måter

Det foregår i dag en omfattende forflytning av mennesker til rike land fra fattige som er preget av overbefolkning, dårlige styresett, korrupsjon, krig, konflikter, og i stigende grad fra klimaproblemer. I tillegg har vi arbeidsinnvandring til de rikeste fra de som ikke er fullt så rike; i Europa fra øst og sør til nord og vest, deriblant Norden. Det er naturligvis ikke det minste vanskelig å forstå motivasjonen til dem som kommer hit. Det er imidlertid heller ikke vanskelig å forstå skepsisen som mange i de rike landene har til omfattende innvandring av dette slaget.

Når det gjelder fattigdomsproblemet i immigrasjonslandene, kan det være snakk om flere mer eller mindre sikre negative virkninger. For det første er det snakk om en ganske sikker direkte virkning, nemlig at det blir flere fattige, etter­ som de aller fleste innvandrerne har språkproblemer og dårlig utdanningsbak­ grunn. Betydningen av denne virkningen er godt dokumentert i en fersk analyse fra Statistisk sentralbyrå (Løyland (red.), 2016). I tillegg har mange problemer med kulturforskjeller og/eller er traumatisert fra kriger og konflikter. For det andre vil de fleste som kommer i arbeid, presse lønnsnivået til dem som har dårligst kompetanse av de innfødte. For det tredje kan de økte forskjellene som på denne måten skapes, sammen med økte forskjeller av andre årsaker, bidra til å undergrave den tilliten i samfunnet som er en så viktig bestanddel av den sosiale kapitalen bl.a. her i landet (jf. Ivarsflaten og Strømsnes, 2013). For det fjerde kan stor immigrasjon forrykke balansen i arbeidsmarkedet i arbeidstakernes disfavør, spesielt i den delen av arbeidsmarkedet der avlønningen er dårligst. For det femte må en regne med at stor immigrasjon vil innebære en betydelig merbelastning på velferdsordningene, spesielt stønader til husholdningene, og helse- og utdan­ ningstjenestene. Det er ikke gitt at bevilgningene vil øke tilsvarende, og da må det nødvendigvis bli mindre på hver. I 2015 utgjorde stønadene nær 45 % av brutto skatter her i landet (jf. tabell 12.1). Legger vi til offentlige utgifter til de nevnte tjenestene, er vi oppe i over 80 %.

Svak sosial mobilitet Et velfungerende samfunn er karakterisert ved stor grad av sosial mobilitet. Det er særlig viktig for de fattige at de har gode muligheter til å løfte seg selv, eller i hvert fall neste generasjon, ut av fattigdommen.

284

15.3 årsaker til fattigdom

Hvis dette ikke er tilfelle, er en nesten garantert at fattigdommen ikke bare blir sementert; den vil øke over tid. Dette har sammenheng med at det av ulike årsaker alltid vil være et tilsig av nye fattige som, uten god mobilitet andre veien, ikke blir nøytralisert.

Dette er godt illustrert av utviklingen i USA siden andre verdenskrig. Landet har vært kjent for stor grad av sosial mobilitet, og dette regnes som en viktig del av forklaringen på at landet opparbeidet seg en posisjon som verdens ledende økonomiske stormakt. Mobiliteten var stigende fram til ca. 1970. Deretter har den falt, med store negative konsekvenser, både fordi det svekker verdiskapingen, og fordi fattigdomsproblemet er blitt større (Kenworthy, 2012). USA er nå blant de moderne blandingsøkonomiene med lavest sosial mobilitet. I internasjonale sammenlikninger kommer de nordiske land gjerne på topp i denne forbindelse.

Norge kommer spesielt godt ut ifølge en spesialrapport om verdensøkonomien i The Economist (2013), jf også Wilkinson og Pickett (2010), spesielt figur 12.1 og Deaton (2013) s. 207. Dette er en av de største kontrastene mellom USA og Norden akkurat nå.

Lav sosial mobilitet betyr bl.a. at barn i fattige familier i større grad enn før forblir fattige, mens barn i rike familier i større grad vil tilhøre samme inntekts­ kategori som sine foreldre. Det betyr også at de som blir fattige på grunn av arbeidsløshet, har større problemer enn før med å komme seg ut av fattigdom­ men. Tilsvarende vil sykdom kunne slå sterkt ut. På grunn av et ekstremt dyrt helsevesen, er det tilsvarende dyrt å skaffe seg helseforsikring i USA. Mange tar derfor sjansen på at de vil holde seg friske. Men noen vil til en hver tid bli syke, og uten skikkelig helseforsikring, vil det kunne bli katastrofalt, selv for de som tidligere har greid seg bra og har bra økonomiske reserver å falle tilbake på.

Sykdom regnes som en viktig årsak til konkurser i USA. Dermed er det mange som blir fattige (medregnet en del av dem som mister jobben på grunn av kon­ kursene), og med reduserte muligheter for å komme seg opp igjen, øker fattig­ domsproblemet. Dette er en viktig grunn til at en nylig fikk på plass en bedre helseforsikring i USA. Den reduserte sosiale mobiliteten i USA tilskrives i vesentlig grad utviklingen i utdanningssystemet. Fram til ca. 1970 ble grunnutdanningen gjort obligato­ risk, den videregående utdanningen ble utvidet, og man fikk fjernet ulike former for diskriminering i skolen og i arbeidsmarkedet. Deretter har utviklingen gått i motsatt retning. Spesielt problematisk er de store ulikhetene i mulighetene for videregående og høyere utdanning. Dette har dels sammenheng med at egenbe­ 285

USA hadde stor sosial mobilitet, men ligger nå lavt

15

Betydning av ulik­ heter i utdannings­ mulighetene

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

talingen har økt, og dels med at forskjellene i kvaliteten på utdanningen er blitt større. De som har råd til det, kan sende barna til dyre høykvalitetsskoler, mens de fattige må ta til takke med de dårligste.

Fattige som byttedyr Fattige er let­ tere å utnytte

Fattige har mindre represaliemuligheter

Betydningen av sosial kapital

Det er en rekke andre fattigdomskonserverende faktorer som er tydeligst i USA. Fattige har bl.a. det handicap at de er lettere å utnytte i ulike former for økonomisk virksomhet. Dette har dels sammenheng med at de gjennomgående har mindre kunnskaper enn rikere og skolerte, slik at de i større grad blir utsatt for negative konsekvenser av asymmetrisk informasjon, jf. kapittel 9. Det har gitt seg spesielt store utslag i forbindelse med finansielle produkter. Dessuten har finansinsti­ tusjonene og næringslivet for øvrig vært flinke til å utnytte ny kunnskap, bl.a. i kognitiv psykologi, og er blitt mer kyniske i utnyttelsen av kognitive svakheter i befolkningen. Dette kan til og med bidra til å skape fattigdom, ved at personer som har rimelig god økonomi, foretar økonomiske transaksjoner på betingelser som viser seg å være katastrofale. Det som skjedde i USA før og under finanskrisen er et eksempel på det, jf. kapittel 26.

Samtidig har de fattige mindre represaliemuligheter dersom de blir lurt. Vel­ stående vil for eksempel kunne bytte bank dersom de blir utnyttet, noe banken vil tape på. Derfor blir de heller ikke i samme grad utnyttet. Det samme gjelder ikke for fattige, i den grad de har ordinære bankforbindelser i det hele tatt. De får dårligere betingelser for lån og annen kreditt. Det kan alltids begrunnes med høyere risiko for tap, men rasjonell atferd fra bankenes side innebærer også at manglende represaliemuligheter utnyttes. I Platons terminologi (jf. boks 11.1) opp­ når bankene da «det største gode – å gjøre urett uten å bli straffet» mens de fattige opplever «det største onde – å lide urett uten å kunne hevne seg».

Parallelt med økende sosial rigiditet i det amerikanske samfunnet har den sosiale kapitalen, spesielt folks tillit til myndighetene og tilliten mellom aktørene i det økonomiske livet, blitt sterkt redusert (Stiglitz, 2012). Denne utviklingen har vært synlig lenge (Fukuyama, 1996, kapittel 1). Dette svekker en viktig komponent i det limet som holder et samfunn sammen. Sterke særinteresser har gått i spissen her, igjen spesielt finansinstitusjonene, som har sterk innflytelse på lovgivningen.

I følge Stiglitz er de tilbøyelige til å betrakte seg selv som hevet over loven, mens menigmann i større grad har vært preget av de sosiale normene det her er snakk om. De sistnevnte har derfor vært lette å utnytte for dem som bryter normene til egen fordel. De som blir utnyttet, er de store taperne, men hele samfunnet må også betale ved at normene blir svekket. Særinteressene sitter derimot igjen med en solid nettogevinst. Det er akkurat som når en dominerende aktør makter å 286

15.3 årsaker til fattigdom

ødelegge en fellesressurs, for eksempel dersom eierne av et trålerrederi tjener seg rike på å overbeskatte en fiskeressurs til ulempe for de som med mindre effektive metoder tidligere hadde en stabil levevei. Dette er en god illustrasjon på en dilem­ masituasjon av det slaget vi diskuterte i første del av kapittel 8, og også på hvor sårbare sosiale normer er overfor mektige og kyniske aktører.

Alt dette bidrar både til å skape fattigdom og til å låse fast folk i fattigdom slik at de har vanskelig for å komme seg opp igjen. Det er snakk om mangslungne økonomiske og sosiale mekanismer som er dypt forankret i det økonomiske og sosiale systemet.

Hvor omfattende og hensynsløs utnyttelsen av de fattige i USA er, gir Rivlin (2010) et levende inntrykk av. Akerlof og Shiller (2015) ser den som et uunngåelig resultat av konkurransesamfunnet slik det er i USA. I en markedsøkonomi med dårlige og manglende reguleringer og forvitring av den sosiale kapitalen tar Adam Smiths usynlige hånd bokstavelig talt kvelertak på store deler av befolkningen. Det er imidlertid ikke slik i alle land – det skjer for eksempel ikke i Norden. Forskjellen mellom USA og Norden her viser at en konkurransebasert markedsøkonomi fungerer dårlig uten gjennomtenkte reguleringer og normer som tilsier tilbake­ holdenhet i å utnytte de som har det vanskelig fra før.

Vi har imidlertid eksempler på at normer og holdninger har kommet under press her i landet også, spesielt i finansinstitusjonene. Det ser vi av de mange eksemplene på salg av råtne finansprodukter til personer med dårlige forutsetnin­ ger for å foreta en selvstendig vurdering av dem, sterk økning i dyre forbrukslån – også til personer med dårlige forutsetninger for å betjene dem – og provisjon til forretninger som greier å overtale kundene til å inngå dyre avbetalingskontrakter (Gjerde og Hoemsnes, 2015). Nå har Finanstilsynet trådt inn som motmakt og dempet utviklingen i denne virksomheten noe.

At det primært er normene og holdningene det er noe i veien med i USA, framgår også av Daniel Hatchers bok om fattigdomsindustrien i USA (Hatcher, 2016). Det bevilges store beløp til en lang rekke ordninger for å redusere fat­ tigdommen. I 2010 ble det, ifølge Wikipedia, gitt behovsprøvd støtte på ca. 900 milliarder USD. Likevel var det 46,2 millioner fattige i USA det året, ifølge U.S. Census Bureau. Uten disse ordningene ville fattigdommen i USA utvilsomt ha vært enda mye større, men det er fattigdomsindustrien som sitter igjen med den store gevinsten. Resultat: Inequality is the ill that underlies all the others. Like an odorless gas, it invades every corner of the United States and saps the strength of the country’s democracy. (Packer, 2011, s. 29.)

287

Konsekvensene av en markedsøkonomi med dårlige og manglende reguleringer og for­ vitret sosial kapital

Eksempler på for­ fall i den sosiale kapitalen i Norge

Føres en aktiv, men dysfunksjonell bekjempelse av fattigdom i USA

15

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Styringssvikt Styringssvikt er også en del av det økonomiske systemet, og i forbindelse med fattigdomsproblemet er det mye å velge i. Vi skal her omtale to, og så kommer vi tilbake til noen flere i forbindelse med omtalen av finanskrisen i kapittel 26.

Tilkarringsvirksomhet i fengselsvesenet Fattigdom og feng­ selsopphold

Ressurssterke særinteresser kan skape større fattigdom ved sin tilkarringsvirk­ somhet. Fattigdomsindustrien i USA er et eksempel på tilkarringsvirksomhet, men isolert sett fører den ikke til økt fattigdom, ettersom den forvalter ordninger som virker motsatt. Den er derimot et godt eksempel på en ineffektivitet som det først og fremst er skattyterne som taper på. Vi skal her ta for oss et eksempel, også det fra USA, som innebærer et entydig tap både for de fattige og skattyterne.

Et særlig problematisk kjennetegn ved USA når det gjelder fattigdom, er det høye antallet fengselsinnsatte. Fattige er sterkt overrepresentert, og det kan natur­ ligvis ha sammenheng med at fattigdom medfører høyere kriminalitet, slik vi har vært inne på. Fengselsopphold bidrar imidlertid også til å forsterke fattig­ domsproblemet. Det gir nemlig et kraftig negativt signal, både i forbindelse med arbeidsmarkedet og næringsvirksomhet, og det bidrar til å rive opp familier som ellers kunne ha fungert rimelig bra og til økning av mer alvorlig kriminalitet. I USA er det krefter som forsterker disse mekanismene i betydelig grad.

De fleste fengslene i USA er et ansvar for de enkelte delstater. Noen er drevet av delstatene selv, og noen er private. Både de ansattes organisasjoner og eierne av private fengsler har drevet en vellykket lobbyvirksomhet for å utvide «kunde­ grunnlaget» (Cohen, 2015). Lobbyvirksomheten har påvirket lovgivningen slik at selv mindre forseelser medfører fengselsstraff. Det gjelder spesielt mindre alvor­ lige brudd på narkotikalovgivningen, som besittelse av små mengder hasj. Dette har gjort fengselsvesenet til en vekstnæring med stort økonomisk utbytte både for eiere og ansatte. I 2010 kunne for eksempel en fengselsbetjent som hadde begynt sin karriere i en alder av 45 år, trekke seg tilbake etter bare fem års tjeneste med en pensjon som utgjorde nesten det samme som han tidligere fikk i lønn (Lewis, 2011, s. 187, der det også er flere beslektede eksempler).

Selv om narkotikabruk er vanlig i alle inntektsklasser, er det hovedsakelig fat­ tige som blir kontrollert. Politiet vet at velstående har råd til (bedre) advokater og ofte har et nettverk de kan trekke på. De får derfor i langt større grad være i fred.

Resultatet er at USA ligger i verdenstoppen når det gjelder antall innsatte i forhold til befolkningen. Her har altså ressurssterke særinteresser maktet å mele sin egen kake på bekostning av de fattigste, og på den måten forsterket et stort samfunnsproblem. Det hører med til totalbildet at de store utgiftene til feng­ 288

15.3 årsaker til fattigdom

selsvesenet har gått på bekostning av andre statlige og lokale oppgaver, spesielt utdanningssystemet.

Dette har bl.a. gått ut over høyere utdanning. Det statlige bidraget til budsjettet til universitetet i California ble for eksempel redusert fra 30 % i 1980 til ca. 10 % i 2010, samtidig som studieavgiften gikk opp fra 776 USD i året til 13 218 USD (Lewis, 2011, s. 187).

Utviklingshjelp og eliteallianser Et hovedmål med utviklingshjelpen er å redusere fattigdommen i mottakerlan­ dene. Da er det ganske paradoksalt at deler av den heller bidrar til større fattigdom.

Enda verre er det at dette har vært klart i minst 50 år. Det er blitt dokumentert gang på gang uten at noe vesentlig har skjedd. Et ferskt bidrag er Deaton (2013), og kanskje vil noe skje nå, etter at forfatteren fikk nobelprisen i økonomi i 2015 bl.a. for dette arbeidet. Boka er et kraftig oppgjør med bistand som bl.a. bidrar til økt korrupsjon blant offentlig ansatte og politikere i vanstyrte mottakerland, slik at vanstyret blir enda verre. Han gir mange eksempler og forklarer tilstanden med at det har oppstått en allianse mellom givere og mottakere av bistand – regjeringene på begge sider – mot deres egen befolkning (Deaton, 2013, s. 302). Giverlandene får økt innflytelse internasjonalt ved å bidra.

Den innflytelsen det er snakk om, det altså skattyterne i giverlandene og de fattigste i mottakerlandene som må betale for. Denne virksomheten er altså ikke vesentlig m ­ indre kynisk enn eksemplene på amerikansk tilkarringsvirksomhet vi har gitt ovenfor.

Myndighetene i giverlandene lever i symbiose med bistandsindustrien, som har sin egen sørgelige historie (jf. f.eks. Hancock, 1991), mens korrupte myndigheter i mottakerlandene lever i symbiose med banker i skatteparadiser som Sveits og Luxemburg, jf. avsnitt 12.7. Dette betyr at skattytere i giverlandene betaler for økonomisk kriminalitet begått i utviklingsland, i tillegg til det de må betale for økonomisk kriminalitet begått av egne borgere.

En annen kritiker som også har lang erfaring i utviklingsøkonomi, er Stein Hansen (Hansen, 2013). Han omtaler hovedsakelig norsk utviklingshjelp, men tegner omtrent samme bilde som Angus Deaton, selv om Norge har erklært null­ toleranse for korrupsjon.11 Det er nok nå blitt noe bedre, men fortsatt overstyrer 11

I St.prp. nr. 1 (2006–2007) heter det: «Norge vil gi klar beskjed om at korrupsjon ikke kan aksepteres.

Regjeringen har nulltoleranse for korrupsjon i alle Norges programmer og alt vi gir støtte til.»

289

Utviklingshjelp som skaper større fattigdom

15

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Kritikk av u-hjelp framstilt som hjerte­ løs egoisme overfor verdens fattige

Destruktive virknin­ ger av handelspoli­ tikk og subsidier

hensynet til Norges popularitet i FN-systemet, hos de multilaterale utviklingsban­ kene og myndighetene i mottakerlandene omtalte nulltoleranse. Hansen doku­ menterer også en ganske enorm sløsing med midler, samt smøring, bestikkelser og «kickbacks» (Hansen, 2013, s. 18 og kapittel 6).

Hvordan kan så dette ha foregått i flere tiår uten at det har skjedd grunnleg­ gende forbedringer for å tilgodese de det gjelder, nemlig fattige i utviklingsland?

En vesentlig forklaring er at kritikk av utviklingshjelp er tabubelagt. De som på ulike måter har fordel av denne aktiviteten, framstiller slik kritikk som hjerteløs egoisme overfor verdens fattige, og det er det naturligvis ikke så mange som vil ha sittende på seg. Her går det an å stille spørsmål om hvem som representerer den største egoismen. Uansett har den godt dokumenterte kritikken av deler av norsk utviklingshjelp bare i begrenset grad påvirket virkelighetsoppfatningen til dem som betaler regningen.

Et komplementært fenomen er de rike landenes press på utviklingslandene for å få dem til å redusere handelshindringene, samtidig som de selv beholder sine egne i tillegg til å gi omfattende subsidier, og på den måten hindrer utviklingslan­ dene i å utnytte sine komparative fortrinn, spesielt når det gjelder landbrukspro­ dukter (Stiglitz, 2002 s. 6). Dette har skapt større fattigdom i utviklingslandene og har gjort at mange fattige bønder har mistet levebrødet. Hva skjer så? Jo, blant annet at de som har muligheter til det, i ren desperasjon drar ut på livsfarlige reiser til rike land for å få arbeid, jf. boks 15.2.

Noe tilsvarende har en innen fiskeri. EU har en langt større fiskeflåte enn det er fangstgrunnlag for i egne farvann. Ved hjelp av offentlige subsidier og oppkjøp av kvoter driver nå fabrikktrålere omfattende fiskeri langs Afrika-kysten. I tillegg kommer ren rovdrift på fiskeressursene, også av norske trålere. Norske myndighe­ ter bidrar på sin måte i form av subsidier til norske verft som bygger utenlandskeide rovfisketrålere (Olsnes, 2012). Resultat: Lokale fiskere mister næringsgrunnlaget, det blir mer fattigdom og flere økonomiske flyktninger til Europa.

Boks 15.2 Italienske tomatprodukter på markedet i Accra Ved hjelp av EU-subsidier har Italia bygget opp en omfattende agrarindustri og kan på den måten utkonkurrere afrikanske bønder selv på deres eget hjemme­marked.

På markedet i Accra, hovedstaden i Ghana, er for eksempel tomatproduktene ­italienske. Og hvor er bøndene som på den måten mistet levebrødet sitt? Jo, mange har flyktet til Europa, og de som overlevde reisen over Middelhavet, er bl.a. blitt billig arbeidskraft i den italienske agrarindustrien (Kilde: Krupa og Lobenstein, 2015)!

290

15.4 kan fattigdomsproblemet løses?

15.4 Kan fattigdomsproblemet løses?

Det framgår av foregående avsnitt at det er til dels uhyre kompliserte mekanismer som forårsaker fattigdom. Det meste av informasjonen vi bygger på er fra USA, men vi finner de samme trekkene igjen i større eller mindre grad i alle land, også i Norge: Det er særlig to sentrale kjennetegn ved problemkomplekset som er ganske tydelige i våre kilder: For det første er det et samspill mellom fattigdom og fattigdomsskapende faktorer; mellom fattigdom og kunnskapsmangel, fattigdom og helseproblemer, fattigdom og destruktiv atferd osv. Her er det trolig også et samspill på tvers, mellom ulike faktorer, mellom kunnskapsmangel, helseproblemer, destruktiv atferd osv. Dette gjør at når fattigdom først har oppstått, er det ytterst krevende å reversere utviklingen, og dess lenger det varer, dess vanskeligere er det. Dette har spesielt sammenheng med de langsiktige virkningene av fattigdom. Vi vet at fattigdom kan ha negative virkninger for etterkommerne i flere generasjoner, og fattigdommen har derfor også en tendens til å bli forsterket over tid. Dels kan det være traumer av fattigdom som også preger neste generasjoner, dels kan det være snakk om kognitive og mentale handicap på grunn av negative virkninger på barn som blir født inn i, og vokser opp i, fattigdom. Alt dette vil kunne bidra til utviklingen av en fattigdomskultur som det kan være ytterst vanskelig å gjøre noe med.

For det andre viser vår litteraturgjennomgang at viktige årsaker til fattigdom er dypt forankret i det økonomiske, sosiale og politiske systemet. For at en mar­ kedsøkonomi skal kunne fungere skikkelig, må en ha normer og holdninger, både blant folk flest og politikerne, som gjør at en oppfatter fattigdom som et problem, at det bare kan løses effektivt av fellesskapet – og at det i hvert fall ikke er akseptabelt at systemet og politikken som blir ført forsterker problemet.

Slik er det altså ikke: I rike land med stor fattigdom er gjerne maktbalansen i arbeidsmarkedet dårlig. Det er legitimt å utnytte fattigdom til egen fordel.

Politikken har bidratt til å svekke den sosiale mobiliteten. Sterke særinteresser påvirker politikken til egen fordel og til ulempe for resten av samfunnet, med­ regnet de fattige – ja, i noen tilfeller spesielt til ulempe for de fattige. Systemet og politikken som føres, skaper dessuten kriser som på ulike måter forsterker fattigdomsproblemet, jf. kapittel 26.

Går det så an å redusere virkningene av slike faktorer som ligger i samfunns­ strukturen og det økonomisk/politiske systemet? I prinsippet ja, men det er vans­ke­lig å forestille seg hvordan det skal kunne skje i praksis i land der disse faktorene har vært mest utslagsgivende. Det måtte jo bety at systemet makter å reformere seg selv, og det er det i hvert fall vanskelig å finne eksempler på i 291

Komplekst samspill mellom fattigdom og fattigdoms­ skapende faktorer

Sentrale årsaker til fat­ tigdom dypt forankret i samfunnsstrukturen og det økonomisk/ politiske systemet

Reduksjon av system­ skapt fattigdom forutsetter at systemet reformerer seg selv

15

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

historien. Vi finner riktignok mange eksempler på omveltninger i land med store indre spenninger, men omveltninger gir ingen garantier for at fattig­doms­ problemet blir mindre.

Situasjonen i Norge er en annen, spesielt på grunn av en omfattende og mer effektiv fordelingspolitikk. Dette skal vi komme tilbake til i neste avsnitt.

15.5 Norsk fordelingspolitikk Vi har allerede omtalt sentrale elementer i norsk fordelingspolitikk. Det gjelder spesielt arbeidsmarkedspolitikk (jf. avsnitt 6.4) og utdanning og helsetjenester (jf. avsnitt 14.4). Alle er kjennetegnet ved at de også har store positive effektivitets­ virkninger og utgjør en sentral del av den såkalte «velferdsstaten». De viktigste elementene vi har i tillegg er de som søker å påvirke inntektsfordelingen. Dette kan skje på to måter. Enten via arbeidsmarkedet, spesielt i form av minstelønns­ ordninger, eller ved omfordeling via skatte- og trygdesystemet.

Minstelønnsordninger Reduserer minste­ lønnsordninger for lavtlønnsgrupper lønnsforskjellene i samfunnet?

Med monopsoni kan minstelønn være guns­ tig både fordelings- og effektivitetsmessig

Lønnsforskjeller er en hovedårsak til inntektsforskjeller i et samfunn som det norske. Det er derfor nærliggende å angripe dette problemet direkte ved å innføre minstelønnsordninger. En kan f.eks. ha et arbeidsmarked som i figur 15.1, der likevektslønn er ca. 200 000 kr pr. år. Dette kan anses for uakseptabelt ut fra fordelingshensyn, og en innfører derfor en lov som påbyr en minstelønn på 250 000 kr pr. år. Dette er åpenbart til fordel for arbeidstakerne som gruppe, ettersom arbeidstakeroverskuddet går opp fra abc til adef. Men akkurat som ved monopol i arbeidsmarkedet, oppstår det også her en fordelingskonflikt innad blant arbeidstakerne, nemlig mellom dem som får beholde jobben til den høyere lønnen og dem som blir fortrengt på grunn av lavere etterspørsel. Noen kan altså få enda lavere inntekt enn før ved at de blir arbeidsløse eller må gå inn i det ufor­ melle arbeidsmarkedet. Dette er grunnen til at mange økonomer gjerne advarer mot å bruke dette virkemidlet.

Men er det slik i virkeligheten? Dette er et betimelig spørsmål når vi reflek­ terer over det kartet vi bruker. Her er det altså snakk om et arbeidsmarked uten organisasjoner. Sett at vi har monopsoni i stedet, eller, mer generelt, en situasjon der arbeidsgiverne har et maktovertak i arbeidsmarkedet. Da kan vi i det mest ekstreme tilfellet ha en situasjon som i figur 15.2. Her er likevektslønnen i utgangs­ punktet 134 000, og en minstelønn på 170 000 vil heve sysselsettingen fra 667 til

292

15.5 norsk fordelingspolitikk Figur 15.1 Virkninger av minstelønn

w MA MB 400

250 200

w = MA = 0,2N

e

f

Minstelønn

c

b d w = MB = 400 – 0,2N

a 750

1000

2000

N

Mister arbeid

I et arbeidsmarked med en minstelønn over likevektslønnen vil arbeidstakeroverskuddet gå opp og i den forstand være til fordel for arbeidstakerne. Men det oppstår en fordelingskonflikt mellom grupper av arbeidstakere: mellom dem som beholder jobben og får høyere lønn og dem som mister jobben på grunn av lavere etterspørsel.

850. Nå vil altså personer som er arbeidsløse eller arbeider i det uformelle arbeidsmarkedet, kunne gå inn i lønnet arbeid i det organiserte arbeidsmarkedet.

Forholdene varierer trolig i betydelig grad i forskjellige deler av arbeidsmar­ kedet. En analyse tyder på at hevet minstelønn i hvert fall ikke har negative virk­ ninger på sysselsettingen i bransjer med svake (eller manglende) fagforeninger (Card og Krueger, 1994). Denne analysen utløste en rekke andre de neste 20 årene, bl.a. en analyse av virkningene av den nasjonale minstelønnen som ble innført i Storbritannia i 1999 (Dolton mfl. 2012). Der fant en at inntektsulikheten ble redusert i analyseperioden, mens minstelønnen virket nøytralt på sysselset­ tingen. Debatten går nå mellom dem som hevder at sysselsettingsvirkningene er små, og dem som hevder at det ikke er noen i det hele tatt, ifølge The Economist (2015d). Ifølge samme kilde kan det imidlertid være snakk om negative virkninger på sysselsettingen på lang sikt, fordi hevet minstelønn gjør det mer lønnsomt å investere i arbeidskraftsparende teknologi.

På grunn av at fagforeningene har fått svekket sin stilling i USA de siste ti­årene, har minstelønnen reelt sett gått ned i lange perioder, noe som er en vesentlig 293

15

Fi

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk Figur 15.2 Virkninger av minstelønn i et arbeidsmarked med monopsoni

w GK = 0,4N 400 MA = 0,2N

Minstelønn

170 134

MB = 400 – 0,2N

667

850

2000

N

Får arbeid

Har en monopsoni i arbeidsmarkedet, vil en minstelønn over likevektslønnen medføre både økt arbeidstakeroverskudd, økt sysselsetting og redusert effektivitetstap.

årsak til økt fattigdom (Deaton, 2013, s. 196, Formisano, 2015, s. 96). Derfor er trolig «kartet» i figur 15.2 mer pålitelig enn det i 15.1. For Norge, med rimelig god maktbalanse i arbeidsmarkedet og atskillig høyere minstelønnssatser, kan situa­ sjonen være en annen.

Inntekts- og formuesskatter og overføringer I forbindelse med inntektsfordelingen er det naturlig spesielt å framheve progres­ siviteten i skattesystemet, dvs. i hvilken grad skattens andel av inntekt stiger med inntekt. Denne er grovt sagt avhengig av følgende forhold: Forhold som bestem­ mer progressiviteten i skattesystemet

• • • •

satsenes variasjon med inntektsnivå regler for grunnfradrag regler for andre fradrag (som gjeldsrenter) hvordan fradragsmulighetene fordeler seg på inntektsnivåer

I forbindelse med overføringene er det ytelsene fra folketrygden som er særlig utslagsgivende, spesielt de såkalte langtidsytelsene. Disse omfatter alderspensjon, uførepensjon, etterlattepensjon og stønader til enslige forsørgere.

294

15.5 norsk fordelingspolitikk

Overføringene fra folketrygden er av to slag: • Grunnytelser: De som fyller kravene for pensjon eller overgangsstønad, skal få sine grunnleggende forbruksbehov dekket uten hensyn til tidligere inntekt.

• Alle som mister sin inntekt på grunn av alder, uførhet eller tap av forsørger, skal sikres mot vesentlig nedgang i sin økonomiske standard.

Folketrygdens to hovedformål

Trygdesystemet omfatter i tillegg en lang rekke andre overføringer, så som andre pensjonsytelser, helsestønader, dagpenger (ved sykdom og arbeidsløshet) og bar­ netrygd. I 2015 utgjorde disse ytelsene 531 milliarder kr, jf. tabell 12.1.

For å slippe de problemene av sosial karakter som ville kunne oppstå fordi noen ikke kan eller vil ordne seg med forsikring på egen hånd, er folketrygden og de andre trygdeordningene obligatoriske. Alle med inntekt er med på å finansiere ordningene, og alle med inntekt (og i varierende grad også de uten inntekt) har rett på ytelser etter bestemte regler.

Det er minst fire argumenter for at disse ordningene skal være obligatoriske: • Ved private forsikringsordninger vil premiene være differensiert etter risiko.

Grupper som representerer høy risiko for framtidig inntektsbortfall, f.eks. på grunn av mangelfull utdanning, sykdom og uførhet, har gjerne lav inntekts­ evne i utgangspunktet. Private forsikringsordninger som reduserer framtidige velferdsforskjeller, vil derfor ha en tendens til å skape større velferdsforskjeller mellom dem som betaler premier.

• Mange har så dårlig råd i utgangspunktet at de av den grunn ikke ville ha forsikret seg, selv om premiene ikke var differensiert.

• En del mennesker vil ikke være seg bevisst risikoen for framtidig inntektsbort­ fall, og vil derfor heller ikke forsikre seg i en grad som de «burde» gjøre.

• En del er klar over risikofaktorene og kunne ha råd til å forsikre seg, men bruker i stedet pengene på løpende forbruk og «tar sjansen» på at det ikke skal bli behov for forsikring mot inntektsbortfall, eller på at noen vil hjelpe dem om så skulle skje.

Fordeling av inntekter i samfunnet kan framstilles på mange måter, bl.a. ved såkalte Lorenz-diagrammer, som vi har eksempel på i figur 15.3 for norske hus­ holdninger. Inntektene er her regnet pr. forbruksenhet, for å ta hensyn til at barn gjennomgående medfører mindre utgifter enn voksne, og at store husholdninger er mindre ressurskrevende pr. person enn små. Denne måten å måle inntektsfor­ delingen på gir dermed bedre uttrykk for velferdsfordelingen i samfunnet.

Slike diagrammer framkommer ved å rangere husholdningene (i dette tilfel­ let) etter inntekt og regne ut hvor stor andel de fattigste har av samlet inntekt.

295

Fire argumenter for obligatoriske trygdeordninger

15

Lorenz-diagrammer

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk Figur 15.3 Lorenz-kurve for inntektsfordelingen etter skatt for husholdninger 1986 og 2006 Kilde: St. meld. nr. 9 (2008–2009)

Prosentandel av inntekt 100

50

2006 1986

50

100 Prosentandel av husholdninger

En Lorenz-kurve viser sammenheng mellom andelen av husholdninger (i dette tilfellet) som ligger under en viss inntektsgrense, og den andelen av total inntekt som de har. Dess jevnere inntektsfordelingen er, dess nærmere vil denne kurven ligge 45°-linjen i diagrammet. Figuren viser at inntektsfordelingen var litt skjevere i 2006 enn den var 20 år tidligere.

Gini-koeffisienten

I 2006 hadde de 10 prosentene av husholdninger som lå lavest, 4,1 prosent av samlede inntekter. Tar en med de neste 10 prosentene av husholdningene, kom­ mer en opp i 10,2 prosent osv. Dette gir oss en såkalt kumulert fordeling som viser inntektsandelen til de fattigste 10 prosent, 20 prosent, 30 prosent osv. av husholdningene. Dess jevnere inntektsfordelingen er, dess nærmere 45°-linjen vil Lorenz-kurven ligge.

Lorenz-diagrammer kan brukes i forskjellige sammenhenger. En kan, som i figur 15.2, studere hvordan inntektsfordelingen har utviklet seg over tid. Vi ser at inntektsfordelingen er noe skjevere i 2006 enn den var 20 år før. Lorenz-diagram­ mer kan brukes i en rekke andre sammenhenger, f.eks. for å få fram fordelings­ virkningene av skatte- og trygdesystemet ved å framstille fordelingen av inntekter før og etter skatt, og med og uten trygdeytelser, i samme diagram.

I forbindelse med kartlegging og analyse av fordelingsspørsmål bruker en gjerne den såkalte Gini-koeffisienten. Det er egentlig snakk om en kvotient, etter­ som det er forholdet mellom arealet avgrenset av diagonalen i figur 15.3 og Lorenzkurven, og hele arealet mellom diagonalen og den horisontale aksen. Hvis alle 296

15.5 norsk fordelingspolitikk

enhetene (i vårt tilfelle husholdninger) har samme inntekt, er Gini-koeffisienten lik 0. Hvis én enhet har hele inntekten, er den lik 1. Liten Gini-koeffisient inne­ bærer altså jevn fordeling, og omvendt. I internasjonale sammenlikninger ligger Norge lavt, sammen med de andre nordiske land. For 2010 har både Sverige, Norge, Island og Danmark en Gini-koeffisient på under 0,25, og etter dette målet er det de meste egalitære landene i verden (Atkinson, 2013 figur 1.3).

Inntektsulikhetene har imidlertid økt. Av figur 15.4 framgår det at Gini-koef­ fisienten for Norge er høyere i 2013 enn i 1985, noe som bekrefter inntrykket fra figur 15.3. Sterkest økning var det i denne perioden for Sverige, som i 1985 lå lavest for de landene som figuren dekker. I 2013 hadde derimot landet skjevere inntekts­ fordeling enn både Finland, Danmark og Norge. Internasjonalt har imidlertid inntektsulikhetene blitt redusert. Dette skyldes i vesentlig grad den økonomiske utviklingen i Kina og enkelte andre fattige land.

Hva så med Norge? Vi har også et fattigdomsproblem, men det er atskillig mindre enn i de fleste OECD-land. Ca. 10 % ligger under fattigdomsgrensen.

Det er også langt mindre alvorlig enn i mange andre rike land på grunn av en mye mer sammentrengt velferdsfordeling. Dette skyldes i vesentlig grad omfat­

1985 0,20 USA

0,25

0,30

2013 0,35

Økt inntektsulikhet i mange land de siste 28 årene, også i Norge

Fi Kraftig økning i offent­ lige velferdsutgifter de siste tiårene

Figur 15.4 Utviklingen i Gini-koeffisienten for inntekt etter skatter og overføringer for utvalgte OECD-land 1985–2013 Kilde: OECD/The Economist (2016e)

0,40

Storbritannia Japan New Zealand Italia Australia Canada Luxemburg Tyskland Sverige Finland Norge Danmark OECD-gjennomsnitt

Gini-koeffisienten for Norge har økt i den aktuelle perioden, noe som bekrefter inntrykket fra figur 15.3. Vårt land, sammen med de andre nordiske landene, ligger likevel lavt, det vil si at inntektsforskjellene er små sammenliknet med de andre OECD-landene som figuren dekker.

Sterkest økning har det vært for Sverige, som i 1985 lå aller lavest. Nå ligger landet høyest av de nordiske landene.

297

15

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Skjevere inntektsfor­ deling for Norge har sammenheng med store inntekter knyttet til bl.a. olje og fisk

Trolig enda skje­ vere inntektsfor­ deling framover

tende velferdsordninger. Det har vært en sterk økning i offentlige utgifter til helse, utdanning og sosiale ordninger de siste årene. Sosiale utgifter ble nær doblet fra 2005 til 2015 og siste år var de ca. 100 milliarder kroner større enn samlede inn­ tekts- og formuesskatter her i landet. Likevel har andelen fattige vist noe stigende tendens. De nevnte velferdsordningene utgjorde i 2015 ca. 85 % av brutto skatter.

Hadde ikke det offentlige hatt andre inntekter, ville det altså ikke bli stort igjen til andre formål: samferdsel, forsvar, kultur osv.

Hovedforklaringen på skjevere fordeling ligger derfor trolig i den andre enden av skalaen. Det har vært gode tider for dem som forvalter våre komparative for­ trinn, spesielt oljeutvinning og tilgrensende aktiviteter og produksjon av opp­ drettsfisk. Det har også vært jevnt over gode tider for norsk økonomi mer generelt.

I tillegg er det en tiltakende tendens til at «vinneren tar alt» (Frank og Cook, 1995).

Det kan skyldes at noen er litt tidligere ute enn konkurrentene med å lansere et nytt produkt eller en ny patent, og på den måten får et forsprang som andre ikke makter å ta igjen, jf avsnitt 8.4 ovenfor. Spesielt i kombinasjon med internasjonale markeder med lave handelshindringer kan gevinsten av dette være enorme. For Norge er ikke denne tendensen så tydelig foreløpig. Men i enkelte andre land, spesielt i USA, er denne tendensen klar, og dette bidrar utvilsomt til den sterke stigningen Gini-koeffisienten har der, slik det framgår av figur 15.4.

I USA har det kommet til en rekke megavinnere, som de store konsernene innen IKT, men en finner dem også i mindre målestokk mer generelt i det ame­ rikanske samfunnet. Som Frank (2016) viser, kan det være rene tilfeldigheter som avgjør hvem som blir vinner. I tillegg skaper det økonomisk-politiske systemet i USA masse vinnere i forbindelse med tilkarringsvirksomhet (Hacker og Pierson, 2010). Her er det ikke snakk om tilfeldigheter: Systemskapte vinnere er de som fra før sitter godt i det. Det økonomiske systemet i USA er således en gigantisk omfordelingsmekanisme i de rikes favør.

Utviklingen i retning av skjevere fordeling vil trolig fortsette, også i Norge.

Det skyldes to hovedfaktorer: Innvandringen av stønadsberettigede personer må forventes å fortsette, og det kan reises berettiget tvil om fordelingsvirkningene av dette kan møtes med en ytterligere økning av overføringene. I tillegg antas det å bli en sterk teknologisk utvikling ved automatisering og mer utstrakt bruk av informasjonsteknologi i årene framover, jf. avsnitt 19.4. Begge deler er til ulempe for etniske nordmenn med lav kompetanse, og teknologiendringene vil gjøre at de fleste stønadsberettigede innvandrere vil få enda større problemer med å komme i lønnet arbeid.

298

15.6 mulige bivirkninger av fordelingspolitikken

15.6 Mulige bivirkninger av fordelingspolitikken Asymmetrisk informasjon og atferdsrisiko i helse- og trygdesystemet Én kategori av utilsiktede virkninger skyldes asymmetrisk informasjon, jf. kapit­ tel 9. Trygdeytelsene er beregnet på dem som faktisk er syke, uføre eller ikke er i stand til å skaffe seg arbeid. Det er imidlertid i en del tilfeller vanskelig for leger, arbeidskontor osv. å avgjøre sikkert om kravene til å få trygdeytelsene er oppfylt.

De trygdesøkende har bedre informasjon om sin egen situasjon enn de som skal avgjøre om ytelser skal gis.

Dette problemet kan en søke å løse ved strengere kontrollrutiner, bøter, straff og bortfall av rettigheter dersom bevisst misbruk blir påvist, innføring av karens­ dager ved sykefravær, innskjerping av tildelingskriteriene osv. Slike ordninger medfører imidlertid et større administrativt apparat, med tilsvarende høye kost­ nader, og dessuten rammes også de som faktisk er støtteberettiget.

Tilsvarende vil eksistensen av trygdeordningene kunne føre til at flere kommer i en situasjon der de faktisk er støtteberettiget. Dette er resultatet av det vi har kalt atferdsrisiko. Eksempler er følgende:

Asymmetrisk informasjon

• Gratis eller sterkt subsidiert helsevesen kan føre til økt sykdomshyppighet ved at den enkelte ikke bærer de fulle kostnadene ved et helsefarlig levesett.

• Syketrygden kan føre til økt sykefravær ved at den enkelte ikke bærer de fulle kostnadene ved å være borte fra jobben.

• Arbeidsløshetstrygden kan føre til økt arbeidsløshet ved at den enkelte får mind­re incitament til å søke etter nytt arbeid.

• Uføretrygden kan føre til at flere blir erklært uføre ved at den enkelte ikke bærer de fulle kostnadene ved å havne i en slik stilling.

Eksempler på atferdsrisiko

Det er nokså sprikende oppfatninger om hvor store problemer asymmetrisk infor­ masjon og atferdsrisiko i tilknytning til disse velferdsgodene skaper. Selv om omfanget er forholdsvis lite, kan det ha stor betydning for hvordan folk oppfatter systemet. De som bærer merkostnadene, kan synes det er svært urettferdig at de må være med på å betale for dem som belaster systemet på denne måten. Dette kan bidra til å ødelegge systemets legitimitet på lengre sikt.

Arbeidsløshets- og fattigdomsfeller Det er fullt mulig, når innsikten i menneskelig atferd er svak, eller det egentlig er andre krefter som styrer fordelingspolitikken enn velferdsutjevning, å skape 299

15

Kapittel 15 fattigdom, fordeling og fordelingspolitikk

Arbeidsløshetsfelle

Fattigdomsfelle

To hovedformer for irrasjonalitet i forbin­ delse med fattigdom

større ulikheter med de tiltakene som settes i verk. Det samme kan bli resultatet dersom en ikke ser ulike offentlige tiltak i sammenheng. Dette gjelder så vel ulike trygdeytelser innbyrdes som trygdeytelser og skattepolitikken samlet. Da kan en skape såkalte arbeidsløshetsfeller og fattigdomsfeller.

Hvis arbeidsløshetstrygden er høy i forhold til det en person kan tenkes å oppnå i en ny jobb, vil vedkommende ha et sterkt incitament til å forbli arbeids­ løs så lenge som mulig. Her må en også ta hensyn til reiseutgifter, økt skatt i en jobbsituasjon og at arbeid legger beslag på fritid, som jo de fleste vurderer positivt. Vi vet at sjansen for nytt arbeid reduseres med lengden på arbeidsløs­ heten. Etter hvert vil en del av de langtidsarbeidløse ikke finne jobb selv om de ønsker det aldri så mye. De er permanent tapt for arbeidsmarkedet og går over på andre trygdeordninger som gir dem en minstestandard på levekår, men hel­ ler ikke noe mer.

Noe tilsvarende kan skje med fattige som gis støtte som skal heve deres levestandard. Ordningene faller gjerne bort dersom de skulle greie å skaffe seg høyere inntekt på egen hånd. Dette kan av ulike grunner være tid- og ressurs­ krevende og kan medføre ulemper av andre slag, f.eks. at de må flytte eller langpendle. En del vil derfor kunne velge å forbli i fattigdom dersom det alt i alt er beste alternativet.

De fellene det her er snakk om, kan meget vel være resultatet av rasjonell atferd hos dem det gjelder. Atferdsøkonomer hevder imidlertid at det i tillegg finnes fel­ ler som skyldes irrasjonell atferd, og at de som utformer skatte- og trygdepolitik­ ken har mangelfull innsikt i slik atferd (Beaulier og Caplan, 2007). Det er spesielt to former for irrasjonalitet det her er snakk om.

Den ene er såkalt bedømmelseskjevhet: Det legges stor vekt på de umiddelbare fordelene av en velferdsytelse, mens langsiktige negative virkninger undervurde­ res eller ignoreres. Det gjør at de som mottar ytelsene, innser for sent at de har valgt feil. Ekstra ytelser til enslige mødre kan gjøre at en tenåring velger å få barn.

Etter hvert kan hun innse at en normal ungdomstid går tapt, hun får problemer med å skaffe seg en skikkelig utdannelse og også problemer med å skaffe seg et arbeid hun er tilfreds med.

Den andre er manglende impulskontroll. En kan tenke seg at en person har slike preferanser, både på kort og lang sikt, at en umiddelbar gevinst mer enn oppveier et eventuelt framtidig tap som gevinsten medfører. Da er det fullstendig rasjonelt å velge denne gevinsten. I motsatt fall gjør en det ikke. Det siste forut­ setter imidlertid impulskontroll, det vil si nok selvdisiplin til ikke å la seg friste av denne gevinsten. Hvis en ikke har det, vil en angre i ettertid – ja, en kan til og med være klar over at en gjør det når valget foretas.

300

15.6 mulige bivirkninger av fordelingspolitikken

Kognitive svakheter hos mottakerne kan altså gjøre at ellers fornuftige vel­ ferdsordninger lokker folk inn i en felle som de vil ha store problemer med å komme seg ut av. Alle taper – både de det gjelder og samfunnet som pådrar seg permanent økte velferdsutgifter. Dette er et godt eksempel på en kombina­ sjon av irrasjonell privat atferd og irrasjonell kollektiv atferd som vi diskuterte i kapittel 10.

15

301

26

Fra finanskrise til systemkrise?

I dette kapitlet foretar vi en gjennomgang av finanskrisen, årsaker og virkninger, og viser at selv en elementær lærebok i sam­funns­øko­nomi og økonomisk politikk er et godt grunnlag for å forklare sentrale utviklingstrekk. Kjernen i det årsakskomplekset som førte fram til krisen, var lavt rentenivå og stor gjeldsoppbygging. Nå, åtte år etter krisen, kan vi fastslå at rentene er blitt enda lavere og gjelden enda høyere.

Tone­angivende land er derfor nå i en situasjon som sånn sett er alvorligere enn før krisen. Dette viser at det er alvorlige svakheter ved det økonomiske systemet Norge er en del av som gjør det sårbart for negative overraskelser. ●

Kapitteloversikt 26.1 Nå har vi fasiten 26.2 Utløsende faktorer 26.3 Sentrale elementer i krisens forløp 26.4 Ettervirkningene 26.5 Et stabiliseringspolitisk system ved veis ende?

462 463 470 475 478

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

26.1 Nå har vi fasiten Det ­finansielle systemet på ­kanten av stupet

Ja, nå har vi fasiten. I 2008 sto faktisk det amerikanske finansielle systemet helt på kanten av totalt sammenbrudd. Som Joseph Stiglitz sier det innledningsvis i sin bok om krisen, var den eneste overraskelsen at det var så mange som ble overrasket (Stiglitz, 2010, s 1). Det som startet det hele, men som likevel ikke kan sies å være en dypereliggende årsak til krisen, var tap på omfattende boliglån med mangelfull sikkerhet, såkalte subprime lån, bl.a. såkalte NINJA-lån (No Income, No Job or Assets), altså lån til personer som en med tilnærmet sikkerhet kunne si ikke ville greie å betale tilbake lånene. De var en tidsinnstilt bombe som dessuten ble spredd over hele verden, via nye finansielle produkter basert på fullstendig misvisende metoder for risikospredning, jf. avsnitt 7.3. «Finansielle masseødeleggelsesvåpen» ble de kalt – en meget dekkende betegnelse.

Boks 26.1 Minsky-moment Den amerikanske økonomen Hyman Minsky (1919–1996) var ganske ukjent før finanskrisen. The Economist omtalte ham bare én gang, og det ganske kort, mens han levde. Etter finanskrisen har tidsskriftet omtalt ham i minst 30 artikler, en av de siste gangene i The Economist (2016g) med samme tittel som denne boksen. Det er en av de seks banebrytende økonomiske ideene som tidsskriftet presenterte sommeren 2016. En annet er presentert i boks 9.1.

Den sentrale tesen til Hyman Minsky i denne forbindelse er at stabilitet bærer kimen i seg til ustabilitet. En stabil periode, gjerne en lang periode, skaper utbredt tro på fortsatt stabilitet blant investorene. Dette stimulerer til lånefinansierte investeringer som skaper en etterspørselsdrevet prisøkning på investeringsobjektene: en papirgevinst som frister investorene til å investere enda mer, gjerne ved å bruke den økte verdien på tidligere investeringer som sikkerhet for ytterligere lån. Før eller senere må sprekken komme, og det vet investorene – i alle fall noen av dem – men de vil være med så lenge som mulig. Til slutt kan det være bare en bagatell som gjør at alt snur. Det kan være et rykte – som til og med kan være falskt – eller at en megler taster feil. Da har en et Minsky-moment.

Panikk også i sentralbanken

Da boblen sprakk, var det sentralbanken som måtte inn nok en gang for å unngå kaos. En rekke store aktører måtte berges med betydelige tilførsler av likvider. En av dem (Lehman Brothers) ble imidlertid ikke berget på denne måten. Lehman Brothers’ konkurs kunne i en annen situasjon ha virket til å dempe det store atferdsrisiko-problemet som pengepolitikken hadde medført. Men da sentral462

26.2 Utløsende faktorer

banken så hvilken panikk som oppsto i etterkant, bidro konkursen snarere til å forsterke problemene. Da fikk også sentrale aktører i sentralbanken panikk, blir det sagt, og etter det sto banken klar med alt hva den hadde av virkemidler for å unngå at noe tilsvarende skjedde igjen (Cassidy, 2010, s. 325).

Den har likevel ikke greid det som var målet med pengepolitikken, nemlig å unngå store negative realøkonomiske virkninger med høy arbeidsløshet og direkte fall i verdiskapingen. Virkningene var globale, og de ble langvarige: ettervirkningene merkes fortsatt godt. Dette har spesielt sammenheng med at tiltakene så langt i USA bare har flyttet på de finansielle ubalansene, mens de i mange andre land har skapt store ubalanser. Spesielt viser offentlige budsjetter store underskudd, dels på grunn av bortfall av skatteinntekter og dels på grunn av økt behov for offentlige ytelser, særlig til dem som er blitt arbeidsledige. I mange land hadde en dessuten sine egne bobler som sprakk ettertrykkelig.

Vi skal i det følgende diskutere sentrale årsaker til og virkninger av finanskrisen, med vekt på slike som kan belyses med stoff som vi har diskutert tidligere i denne boka. Det gjelder også de langsiktige virkningene, som faktisk blir regnet som så alvorlige av mange sentrale økonomer at de ansees som systemtruende.

Store negative ­virkninger over hele verden

26.2 Utløsende faktorer Boblesprekk i boligmarkedet En sentral del av kjernen i det problemkomplekset som utløste finanskrisen, var altså en boble i boligmarkedet som sprakk ettertrykkelig. Både selve oppbyggingen og det som skjedde etterpå lar seg enkelt forklare på grunnlag av elementær makroteori for konsumentatferd som vi har gjort rede for i kapittel 20. Det framgår der at disponibel inntekt er en sentral forklaringsfaktor for konsumetterspørselen, men at også en rekke andre forhold spiller inn. Det gjelder spesielt forventninger om framtiden, situasjonen på arbeidsmarkedet og konsumentenes formue. Disse er alle nært knyttet til konjunktursituasjonen, og her er det gjerne en vekselvirkning: Gode tider innebærer gode forhold på arbeidsmarkedet, høy formue på grunn av både høye finansverdier (spesielt aksjer) og høye eiendoms­ priser, og høye forventninger om framtiden. Dette virker til å gjøre tidene enda bedre – så lenge det varer – fordi det stimulerer til økt konsumetterspørsel. Når krisen så er et faktum, snur optimismen til pessimisme, og med redusert formue, økt arbeidsløshet og reduserte forventninger om framtiden faller konsumetterspørselen, noe som forsterker krisen og gjør at pessimismen blir enda større.

(Bare i 2008 fikk amerikanske huseiere en formuesreduksjon på grunn av lavere huspriser på 3600 milliarder USD, (Formisano, 2015, s. 35.) Ettersom privat kon463

Bobler og konsum­ etterspørsel

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Stor privat gjeld i utgangspunktet forsterket krisen

sum utgjør ca. 70 % av verdiskapingen i USA (i Norge er andelen lavere, jf. tabell 18.1), vil disse variasjonene i konsumetterspørselen gi store utslag i verdiskaping og sysselsetting.

Noe som bidro til å gjøre krisen verre enn den ellers ville ha vært, var at amerikanske konsumenter over lang tid hadde pådratt seg stor gjeld, slik at de ikke hadde noen skikkelig buffer mot tilbakeslaget som kom (jf. første sitat på slutten av kapittel 25). Dette gjorde at mange som tidligere hadde greid seg bra, ikke lenger maktet å betjene sin gjeld, noe som forsterket tilbakeslaget i amerikansk økonomi. En betydelig del av middelklassen endte opp i fattigdom.

Bankpengesystemets skjørhet

Pengemengden består nesten bare av bankpenger

Reservene i bankene er små i forhold til innskuddene

Som det framgår av tabell 22.1, utgjør «vanlige penger» (sedler og mynt) bare knapt 2,5 % av samlet pengemengde etter snever definisjon og knapt 2,3 % etter utvidet definisjon. Disse andelene er stadig synkende over tid. Vi er altså i ferd med å gå over til «det pengeløse samfunn», hvis en tenker kun på vanlige kontanter. Dette forsterkes av at en betydelig (men ukjent) andel av vanlige penger i omløp brukes i den svarte økonomien, altså i ulovlig virksomhet av ulike slag.

Nesten alt av vanlige, lovlige, økonomiske transaksjoner foregår altså ved å flytte penger fra en konto til en annen. Når du får betaling for arbeid, skjer det vanligvis ved at arbeidsgiver flytter penger fra sin egen konto til din lønnskonto.

Når du går i butikken, betaler du gjerne med kort (eller med mobiltelefon) som flytter det du skal betale fra din lønnskonto til butikkens konto. Det foretas mange millioner slike transaksjoner hver dag her i landet. Dette utgjør samfunnets økonomiske blodomløp. Det er derfor uhyre viktig at dette systemet virker som det skal, men det er sårbart.

Hvor sårbart det er, ga krisen et meget klart eksempel på. Nøkkelen til å forstå denne sårbarheten ligger i måten bankpenger blir skapt på, slik vi forklarte i kapittel 22. Overlikviditet i bankene, f.eks. ved lån i Norges Bank, lånes ut til publikum.

Disse utlånene kommer helt eller delvis tilbake til bankene. Etter at bankene har avsatt noe av disse innskuddene som en reserve for å møte krav om uttak av innskuddene, kan resten lånes ut, med nye innskudd som resultat, og så videre.

Som vist i kapittel 22, genereres det på denne måten en samlet innskuddsmengde – bankpenger – som er mange ganger større enn de reservene bankene sitter med.

I normale tider fungerer dette systemet godt og er av uvurderlig betydning for det moderne økonomiske livet, men det er altså sårbart. Hvis innskyterne blir det minste i tvil om bankenes evne til å betale ut igjen innskuddene, kan det bli et stormløp mot dem for å få innskuddene tilbake. Om tvilen er berettiget eller ikke, 464

26.2 Utløsende faktorer

er av underordnet betydning. Hvis en ikke har et sikkerhetsnett for bankene i en slik situasjon, vil de lett kunne gå over ende. Og hvis mange gjør det, kan det bli fullstendig kaos i pengemarkedet, med store, negative realøkonomiske virkninger.

Dette har vært et hovedproblem i tidligere kriser og førte til at en fikk offentlige innskuddsgarantier. Her i landet har en for eksempel slike garantier for inntil 2 millioner pr. innskyter, men beløpet kan bli redusert etter påtrykk fra EU. Derfor var da heller ikke slik innskyterpanikk noe stort problem i Norge i forbindelse med finanskrisen, men det var eksempler på det andre steder, bl.a. i Storbritannia.

Det store problemet oppsto i en annen del av pengemarkedet. Det består nemlig ikke bare i transaksjoner mellom bankene og publikum; i tillegg foregår det omfattende transaksjoner mellom bankene. Noen banker kan ha ledige midler som de kan låne til andre banker med behov for likviditet. De er også vevd sammen ved omfattende ordinære økonomiske transaksjoner. Dette er et internasjonalt nettverk som tar seg av finanstransaksjoner i forbindelse med både handel, overføringer, finansinvesteringer, rene valutatransaksjoner og kjøp og salg av eiendommer.

I dette nettverket er det mye som kan gå feil, det har en mange eksempler på fra tidligere kriser. Noe av det som gikk galt denne gangen, er forklart på slutten av foregående kapittel. Da boligboblen for alvor sprakk i USA i 2008, ble bankene påført store tap.

Det var imidlertid stor usikkerhet knyttet til hvor store tapene var, og hvem som hadde tapt. Dermed tok ikke bankene sjansen på å låne penger til hverandre, noe som skapte store likviditetsproblemer og enda større usikkerhet. Dette førte til

Pengemarkedet består også av transaksjoner mellom bankene

Banktapene skapte stor usikkerhet i hele banksystemet

at også banker som ikke satt med råtne boliglån, fikk problemer, og via det internasjonale nettverket av banker og andre finansinstitusjoner ble krisen i løpet av kort tid global.

Det er neppe noen overdrivelse å si at om ikke sentralbankene, spesielt den amerikanske, hadde gått tungt inn med både sine tradisjonelle pengepolitiske virkemidler og ved omstrukturering av problembanker, hadde krisen antakelig endt med sammenbrudd i det internasjonale økonomiske systemet.

Betydningen av atferdsrisiko Som vi påpekte på slutten av foregående kapittel, var atferdsrisiko i pengemarkedet betraktet som et stort problem i forkant av krisen, og dette slo til da krisen 465

Too big to fail

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Problemet med atferdsrisiko er i stor grad skapt av myndighetene

kom. Når dette problemet er så alvorlig, har det sammenheng med at finansinstitusjonene i både USA og resten av verden er blitt så store at de må berges av myndighetene dersom de får problemer. De er too big to fail, som det heter (Sorkin, 2010). Sammen med det nære nettverket mellom dem gir dette dem en enestående makt i samfunnet.

Dette er en spektakulær form for markedssvikt som har store konsekvenser. Den har bare delvis sammenheng med den makten som markedsdominans gir, slik vi har diskutert i avsnitt 5.1. Viktigere er det at deres ve og vel er helt avgjørende for at ikke det økonomiske blodomløpet som bankepengesystemet representerer, skal gå seg tett med store, uoversiktlige negative realøkonomiske virkninger som resultat.

Too big to fail-problemet har i stor grad oppstått ved sammenslutninger og oppkjøp av mindre banker med myndighetenes velsignelse. Enda mer påfallende er det at spesielt i krisetider har myndighetene aktivt bidratt til at de store er blitt enda større ved at institusjoner som har fått problemer, er blitt overtatt av andre som greier seg bedre. Dette skjedde også under den siste krisen, og problemet med atferdsrisiko i pengemarkedet er derfor blitt enda større enn før.

Lobby- og tilkarringsvirksomhet

Tre hovedformer for lobbyvirksomhet

Finansinstitusjonene, som forvaltere av et lands blodomløp, har naturligvis stor makt. Det er imidlertid ikke den eneste årsaken til deres mektige stilling, spesielt i USA. Her kunne flere forhold ha vært nevnt, men noe som helt sikkert har hatt avgjørende betydning, er det vi i kapittel 11 kalte for lobby- og tilkarringsvirksomhet. Det er altså snakk om ulike former for aksjoner i det politiske marked for å hente ut økonomiske fordeler av offentlige administrative og politiske organer på bekostning av fellesskapet. Slik virksomhet kan ha positive virkninger, ettersom særinteresser i noen tilfeller kan tilføre den politiske prosessen kunnskaper som byråkrater og politikere mangler. I praksis er imidlertid de mest spektakulære virkningene av negativ karakter.

En kan regne med tre former for lobbyvirksomhet. En av dem er det en kan kalle «vanlig» lobbyvirksomhet, altså aktører som prøver å påvirke politiske og administrative organer i det offentlige, enten direkte eller ved profesjonelle lobbyister. Som påpekt helt til slutt i avsnitt 11.3, har det vært en sterk økning i profesjonell lobbyisme, spesielt i USA, men vi har samme tendens i EU og også her i landet.

Lobbyistene er ikke bare velinformert om det saken gjelder, de er også velskolerte og godt betalt – finansiert av det de greier å hente ut av fellesskapet, med 466

26.2 Utløsende faktorer

andre ord en slags prestasjonslønn. Og fellesskapet kan, som nevnt, få noe igjen, i form av et bedre fungerende samfunn. Men regelen er heller det motsatte, det viser i hvert fall det som skjedde i USA både før, under og i etterkant av finanskrisen. Det er enormt lønnsom virksomhet det her er snakk om. For noen få millioner USD kan en hente ut av fellesskapet fordeler som i følge Brill (2010) er verdt milliarder, jf. ellers Kaiser (2009). Finansinstitusjonene var de mest aktive (Ritholtz, 2009, s. 144 og Lanchester, 2010 s. 163).

Lobbyistene bidro til å få fjernet reguleringer, slik at det ble mulig for amerikanske

Lobbyistene bidro til å fjerne reguleringer av finansmarkedene

finansinstitusjoner å ta på seg den enorme risikoen som de gjorde i forkant av krisen.

Det tjente institusjonene stort på, uten at de måtte svi da krisen kom. Etter krisen har lobbyister aktivt motarbeidet de tiltakene som myndighetene har forsøkt å sette i verk for å unngå en ny krise.

De har også maktet å påvirke lovgivningen på en måte som senere gjør det lettere å reversere de reguleringene som en prøver å få innført for finansnæringen. De som forårsaket krisen, har altså kommet best ut av den, mens uskyldige tredjepersoner fikk regningen, jf. boks 26.2.

Den mest effektive formen for lobbyvirksomhet er likevel det som gjerne blir kalt «lobbying innenfra». Det har nemlig blitt stadig mer vanlig at det hentes inn sentrale personer, spesielt fra finansinstitusjonene, til viktige offentlige stillinger – for eksempel rådgivere og regjeringsmedlemmer – som etter en tid går tilbake til ledende stillinger der de kom fra. I utgangspunktet er ikke det så rart, ettersom de besitter detaljkunnskaper om finansvesenet som få andre har. Men det er også klart at de tar med seg sin virkelighetsoppfatning, bl.a. fra finansverdenen; de har et nettverk der, og de har, som andre, lett for å se sammenfall mellom egne interesser og fellesskapets. I tillegg finnes det sikkert også dem som kaldt og kynisk utnytter sin posisjon i ren egeninteresse, både direkte og indirekte, ved å imøtekomme ønskemål i nettverket. Når de så går tilbake til finansinstitusjonene, tar de med seg nyttig kunnskap om hvordan det politiske systemet fungerer, og naturligvis et nettverk i administrasjonen og blant politikere som de senere kan trekke på. I sentralbanken er dette systemet like gammelt som banken selv, dvs. ca. 100 år (Sorkin, 2010, s. 61). I tillegg til finansinstitusjonenes egen gevinst hadde også de aktuelle personene gjerne særdeles god økonomisk uttelling, jf. igjen boks 26.2.

467

Lobbying innenfra

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Boks 26.2 Too big to jail Etter finanskrisen har det gjentatte ganger blitt reist krav om at de mest sentrale personene bak krisen måtte stilles til ansvar. I 2010 anbefalte en undersøkelseskommisjon (Financial Crisis Inquiry Commision) at Justisdepartementet skulle granske nærmere den rollen som en rekke navngitte personer spilte i forbindelse med krisen, men ingenting har skjedd. Forklaringen er trolig at det ville ha stilt sentrale politikere i et dårlig lys.

En av dem som kommisjonen navnga, var Robert Rubin, som jobbet 26 år i Goldman Sachs før han gikk inn i Clinton-adminstrasjonen i 1993, der han endte opp som finansminister. Han fikk opphevet reguleringer som senere gjorde krisen mulig, eller som i hvert fall bidro til dens størrelse. Min største prestasjon, skal han ha sagt. Deretter gikk han over i en ledende stilling i Citigroup med 40 millioner USD i årslønn, der han utnyttet de mulighetene for investeringer med kortsiktige gevinster som disse dereguleringene ga. I 2008 ville banken ha gått konkurs på grunn av omfattende tap på disse investeringene hvis ikke myndighetene hadde reddet den. Rubin mistet jobben omtrent samtidig. Denne historien, og flere som ligner, har bidratt til enda større politikerforakt i USA enn det som var tilfellet før finanskrisen. (Kilder: Ritholtz, 2009, s. 213–214 og Gandel, 2016)

Økonomisk støtte til politikere og politiske partier

En tredje måte å skaffe seg fordeler på fellesskapets bekostning på er ved å yte bidrag til politikere og politiske partier. Slik støtte har vokst kraftig, og den fikk en ny omdreining da Høyesterett i USA i 2010 tillot institusjoner å yte slik støtte.

Dette gir utvilsomt sterke særinteresser enda større innflytelse på politikken. Det er dyrt å drive valgkamp i USA, og tørker finansieringskildene inn, er det jevngodt med et tap ved neste valg. Også industrien, spesielt den delen som er avhengig av det offentlige som avtaker av sine produkter, så som leverandører til det militære, er aktiv her. Det samme gjelder landbruket, og det gjelder dessuten fagforeninger, som nå i hovedsak bare omfatter offentlige ansatte.

Det finnes også eksempler på politikere som aktivt driver akkvisisjon blant pengesterke aktører som kan tenkes å være villige til å betale for politisk innflytelse. For eksempel sendte et kongressmedlem brev til 150 næringsdrivende mv. med spørsmål om hvilke reguleringer de mislikte mest (Herbert, 2011). Det er omtrent som om en sauegjeter inviterer ulvene på besøk.

Resultatet er et system som er blitt stadig dårligere egnet til å finne løsninger på sentrale økonomiske problemer – ja, som selv bidrar til å skape disse problemene.

Det er altså snakk om styringssvikt i stor skala.

468

26.2 Utløsende faktorer

Markedsfundamentalisme I siste del av kapittel 4 forklarte vi hvor enestående viktig det er å ha en velfungerende markedsøkonomi. Det er ikke tvil om at markedskreftene, representert ved Adam Smiths usynlige hånd, har avgjørende betydning for vår velferd. På den andre siden er det også åpenbart at den i mange sammenhenger ikke fungerer skikkelig: Vi trenger en synlig hånd i tillegg, et fellesskap som supplerer og regulerer markedsmekanismene, for at en skal få best mulig ressursutnyttelse i samfunnsøkonomisk forstand. Det som kan diskuteres, er hva og hvor mye fellesskapets synlige hånd skal gjøre, ikke hvorvidt den trengs.

Likevel opplever vi sterkt ideologisk pregede oppfatninger som hevder at reguleringene er overflødige – ja, rent ut sagt skadelige. Slike oppfatninger har vært toneangivende i

Utbredt markedsfundamentalisme

USA, og de har dannet grunnlaget for bl.a. de dereguleringene som vi har omtalt tidligere, med de konsekvensene det fikk for bobledannelsene og den påfølgende krisen.

Det finnes en rekke nesten ubegripelige paradokser i den forbindelse. Et av dem er at selv framtredende økonomer har hevdet at det økonomiske livet er fullstendig selvregulerende. Kanskje noen av dem mener det fortsatt. En eksponent for dette synet er omtalt i forordet; det har stått sentralt i faget, og har også fått gjennomslag i praktisk politikk, og ikke bare i USA. Dette paradokset blir ikke mindre av at samme person var blant de få som advarte mot å basere den økonomiske politikken på Phillips-kurven, slik vi var inne på i avsnitt 22.5. Spesielt i 1970- og 1980-årene var dette en viktig årsak til makroøkonomisk ustabilitet. Men nå har han altså bidratt til et teorigrunnlag som sånn sett er enda verre.

Et annet stort paradoks er at tilhengerne av dette teorigrunnlaget påberoper seg Adam Smith. Det er helt feil, men det er faktisk en vanlig misforståelse ellers også at han gikk inn for en uregulert markedsøkonomi uten noen vesentlig rolle for fellesskapsorganer. Det Smith hevdet, var derimot nettopp det vi begynte dette avsnittet med: Markedskreftene er uhyre viktige for et lands velstand, men en trenger også noe mer. Når det gjelder bankvesenet, var han klar på at det kunne være behov for reguleringer (Smith, 1981, s. 324).

Feil av markedsfundamentalistene å påberope seg Adam Smith

Dessuten: De formene for offentlige reguleringer som Adam Smith angrep, var slike som hadde kommet i stand for å skaffe næringsinteresser fordeler på fellesskapets bekostning. Han var altså sterkt og intenst mot «kompiskapitalisme» av det slaget som blomstrer så frodig også i vår tid.

469

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Markedsfundamentalistene er gjerne selv godt beskyttet mot markedskreftene

Et tredje paradoks er at de som er de ivrigste tilhengerne av uregulerte markedskrefter i USA, selv er beskyttet, gjerne godt beskyttet, mot dem. De sitter i trygge stillinger på universitetene, de lever av store kontrakter med det offentlige, de har ledende stillinger i det offentlige, de har toppstillinger i store, dominerende konserner og konglomerater, og/eller de har et solid nettverk blant likesinnede som sikkerhetsnett.

Er det så galt med dereguleringer? Nei, ikke nødvendigvis. Det er akkurat som med

Behøver ikke å være noe galt med dereguleringer

reguleringer: Det kommer an på. Etter at det økonomiske livet kom i gjenge igjen etter andre verdenskrig, ble reguleringene på omsetningen av en rekke varer som krigen og oppbyggingen etterpå hadde nødvendiggjort, etter hvert opphevet. Senere ble valutareguleringene lempet på og de fleste fjernet. Vi deregulerte penge- og kredittmarkedet i 1980-årene, slik det er forklart i avsnitt 25.5, men viktige reguleringer ble beholdt. Alt dette var riktig og fornuftig, selv om dereguleringen altså ble gjort på en ubegripelig klønete måte.

26.3 Sentrale elementer i krisens forløp Konsumentatferd: Spareparadokset Når boligprisene faller – uten at gjelden gjør det – og inntektsutsiktene er mer usikre, er det rasjonelt for de enkelte konsumenter å kvitte seg med gjeld, og da må forbruket ned og sparingen opp. Dette kan imidlertid føre til at krisen blir dypere uten at sparingen går opp, og dermed blir heller ikke gjelden mindre.

Dette paradokset kan forklares på grunnlag av den enkle modellen i (20.3).

For enhver gitt inntekt sparer altså husholdningene mer. Noe forenklet kan vi si at dette svarer til at b i konsumfunksjonen i (20.3) får et negativt skift: Δb < 0. Hvis investeringsetterpørselen ikke endrer seg, får vi i stedet for (20.4):

ΔR = ΔC

(26.1)

ΔC = aΔR + Δb

ΔI = 0

470

26.3 Sentrale elementer i krisens forløp

Dette gir oss: (26.2)

ΔR = ΔC = Δb/(1–a)

Både produksjon (og dermed sysselsetting) og konsum går altså ned i en slik situa-

Økt ­sparetilbøyelighet forsterker krisen

sjon, og dette bidrar til å forsterke de problemene som landets økonomi står oppe i.

Det kan dreie seg om store utslag, avhengig av den marginale konsumtilbøyeligheten (a). Sett at den er 0,9, slik figur 20.1 tyder på. Da vil et negativt skift i b på 10 mrd kr medføre en reduksjon i produksjon og konsum på 100 mrd. kr.

Ettersom sparing er ikke-forbrukt inntekt, får vi den som: (26.3)

ΔS = ΔR – ΔC = 0

Gjennomsnittlig sparetilbøyelighet, S/R, altså den andelen av samlede inntekter som spares, går opp, men det er kun fordi inntektene går ned. Paradokset er altså at sparingen ikke går opp, selv om sparetilbøyeligheten gjør det.

Dette ser vi enda lettere ved å ta utgangspunkt i at et land uten utenrikshandel og offentlig sektor (som i modellen vi her bruker) må ha: (26.4) ΔS = ΔI

Ettersom vi har forutsatt uendrede investeringer, vil heller ikke sparingen endre seg.

For at sparingen skal øke, må ­investeringene også øke

Den eneste måten å få opp sparingen på, i denne modellverdenen, er å stimulere til økt investering. Og det er ikke enkelt. Ved et økonomisk tilbakeslag er det ikke bare konsumentene som er pessimistiske, det gjelder også investorene, bl.a. fordi utsiktene til å selge mer konsumvarer er blitt dårligere.

I tillegg har vi her også sett bort fra at nedgangen i produksjon og sysselsetting kan forsterke pessimismen hos konsumentene, slik vi var inne på i foregående avsnitt.

I en slik situasjon kan samfunnet være avhengig av investorer som tar irrasjonelt store sjanser for å normalisere situasjonen, ifølge John M. Keynes; personer som styres av animal spirits, jf. avsnitt 10.4.

471

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Finanspolitikk og flytting av finansielle ubalanser Som vi har forklart i kapittel 25, består finanspolitikken i å endre offentlige inntekter (skatter) og utgifter (offentlig konsum og investering) slik at en realiserer stabiliseringspolitiske målsettinger om sysselsetting, prisstigning og utenriksøkonomi.

Får vi et tilbakeslag i produksjon og sysselsetting, vil det kunne motvirkes ved finanspolitikken. I avsnitt 25.2 er det vist at dette kan gjøres ved å øke offentlige utgifter og/eller redusere offentlige inntekter. Hva skjer i så fall med de finansielle balansene i offentlig og privat sektor, dvs. sektorenes gjeld og fordringer?

La oss gå ut fra at det skjer et tilbakeslag i privat konsum av samme slaget som før (Δb < 0), og stille spørsmålet: Hvilken finanspolitikk må myndighetene føre for at dette ikke skal få negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting, dvs. at politikken føres slik at ΔR = 0?

Dette kan vi belyse på grunnlag av modellen i (25.1) – (25.3), når vi for enkelhets skyld antar at investeringsetterspørselen og eksporten ikke endrer seg (ΔI = ΔA = 0).

Da får vi nemlig:

(26.5)

0 = ΔC + ΔG – ΔB ΔC = – aΔT + Δb ΔB = 0

Dette gir oss: (26.6) – Δb = ΔG – aΔT Ekspansiv finans­ politikk nøytraliserer virkningene av krisen

Dersom konsumetterspørselen går ned med 10 milliarder kr, vil en like stor økning i offentlig etterspørsel, eller en noe større reduksjon i skattene, avhengig av den marginale konsumtilbøyeligheten, medføre uendret aktivitetsnivå. Dersom den marginale konsumtilbøyeligheten er for eksempel 0,9, vil skattene måtte reduseres med vel 11 milliarder kroner.

For den private sektoren er dette gunstig også på en annen måte. Vi har nemlig privat sparing i dette tilfellet som: (26.7) Sp = R – T – C

Ettersom ΔR = 0, får vi (26.8) ΔSp = – ΔT – ΔC

Ved å kombinere uttrykkene for ΔC og Δb ovenfor får vi: (26.9)

472

ΔSp = ΔG – ΔT

26.3 Sentrale elementer i krisens forløp

Husholdningene vil altså spare mer og dermed redusere sin gjeld tilsvarende. Dette kan etter hvert bidra til at optimismen kommer tilbake, og dermed kan en få et positivt skift i konsumet. Da kan finanspolitikken reverseres.

Men hva skjer med offentlige finanser i denne situasjonen? Offentlig sparing kan skrives som: (26.10) So = T – G

Altså har vi at: (26.11)

ΔSo = ΔT – ΔG

Det som skjer, er at privat gjeld er flyttet over på det offentlige. Den samlede gjelden er altså ikke blitt mindre.

Etter en boblesprekk kan imidlertid situasjonen være atskillig mer dramatisk, spesielt ved at også investeringsetterspørselen har en tendens til å svikte, slik vi var inne på ovenfor, men også på andre måter. Her står vi overfor det som trolig er det største dilemmaet i de fleste OECD-land i etterkant av krisen. De fleste hadde nemlig svært lite å gå på av finansielle ressurser til å møte krisen på den måten vi her har diskutert. Enkelte hadde begrenset offentlig gjeld i utgangspunktet og rimelig god balanse mellom offentlige inntekter og utgifter. Andre, bl.a. USA, hadde opparbeidet seg stor gjeld i forkant av krisen og hadde store løpende underskudd. De har nå pådratt seg enda større gjeldsproblemer. USA flyter fortsatt på sin posisjon som verdens dominerende reservevalutaland, mens andre har slitt med å opprettholde den tilliten de trenger i de internasjonale finansmarkedene for å kunne få finansiert sine underskudd (og refinansiere stadig stigende gammel gjeld).

Problemet er altså å få opp igjen produksjon og sysselsetting uten at gjelden blir så stor at den finansielle stabiliteten settes i fare. Hvis det er fare for mislighold av

Sentralt dilemma i stabiliseringspolitikken

gjeld, kan det til og med være aktuelt å stramme inn på offentlige budsjetter, med de konsekvenser det har på produksjon og sysselsetting i en situasjon med stor uutnyttet kapasitet og arbeidsløshet fra før. Dette er altså det motsatte av tradisjonell finanspolitisk stabilisering av økonomien. Det kan likevel være et reelt alternativ dersom økt gjeld øker sjansen for mislighold vesentlig.

473

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Felles for de to alternativene er at de har en tendens til å øke problemene på lengre sikt. Det er typisk i den situasjonen mange OECD-land befinner seg i. For å unngå å komme i en slik dilemmasituasjon, er det bare én ting som hjelper, nemlig nøkternhet i offentlig pengebruk i forhold til inntektene i gode tider, akkurat som for husholdningene.

Automatisk stabilisering og destabilisering

Skattene er ­prosykliske og stønadene er motsykliske

Virkningene av krisen på nettoskattene

Vi har så langt gått ut fra at det offentlige fritt kan endre på sine inntekter og utgifter for å nå stabiliseringspolitiske målsettinger som rimelig stabile priser og lav arbeidsløshet. Det kan myndighetene naturligvis i noen grad gjøre, men på kort sikt er det meste styrt av lover, avtaler og regler. La oss først se på offentlige inntekter, skattene.

Som forklart i kapittel 12, har vi både positive og negative skatter. De positive består av det vi i dagligtale kaller skatter og avgifter, og de negative er overføringer til den private sektoren, dvs. stønader til husholdninger og subsidier til bedrifter.

T i våre modeller svarer til det som der er kalt netto skatter, altså positive minus negative skatter, jf. tabell 12.1.

Det som er et hovedpoeng her, er at flere av elementene i T er konjunkturavhengige. De fleste (positive) skatter, så som inntektsskatt og merverdiavgift, er det en gjerne kaller for prosykliske: De går opp når konjunkturene går opp, og ned igjen når konjunkturene går ned. Tar vi hensyn til at det gjerne er en underliggende økonomisk vekst i samfunnet, kan en kanskje heller si at de går sterkt opp ved stigende konjunkturer, mens de stiger mindre sterkt ved konjunkturnedgang, bortsett fra ved kraftige tilbakeslag, da de går ned. Formues- og kapitalskatter er også prosykliske. I en boblefase kan spesielt økte papirformuer slå sterkt ut her. Når boblen sprekker, eller konjunkturene snur av andre årsaker, kan dette bli dramatisk reversert. Stønadene, spesielt arbeidsledighetstrygden, er derimot motsykliske, men med negativt fortegn i uttrykket for netto skatter virker de til å forsterke nettoskattenes prosykliske karakter.

For Norge er det her snakk om store tall. Finanskrisen slo til for fullt i 2008, og i 2009 var brutto skatter nær 100 milliarder kroner lavere enn året før, samtidig som innenlandske overføringer gikk opp med 36 milliarder. Dette gjorde at «vår» T ble redusert med hele 135 milliarder kroner. I tillegg fikk det offentlige en reduksjon i andre inntekter, hovedsakelig fra forretningsdrift, på 72 milliarder kr.

Offentlige finanser ble dermed svekket med over 200 milliarder kroner, eller med vel 18 %, på ett år!

Dette virket som en kraftig stimulans på den norske økonomien. Likevel ble de realøkonomiske utslagene ganske store. Bruttonasjonalproduktet gikk ned med 474

26.4 Ettervirkningene

nesten 150 milliarder kroner fra 2008 til 2009. Også eksporten, importen og investeringene gikk ned, mens privat konsum gikk opp. Finanspolitikken (sammen med andre virkemidler) hadde altså en en slik innretning at virkningene av reduksjonen i eksport og investeringer som krisen medførte, i stor grad ble motvirket av en økning i privat konsumetterspørsel. Ellers ville utslagene i produksjon og sysselsetting ha blitt mye større.

Nettoskattene virker stabiliserende også i oppgangstider, men dermed er det ikke sagt at finanspolitikken totalt virker slik. Når alt går oppover, føler «alle» seg rike – og stadig rikere – og det er en tendens til å oppfatte dette som en normalsituasjon. Dette gjelder også politikere og de som nyter godt av det offentlige.

Tidligere perioder med økonomisk hybris og etterfølgende kriser er gjerne glemt.

De som husker dem (eller har lest om dem), sier gjerne at «det er annerledes denne gangen», men vet ikke (eller har fortrengt) at det har en sagt før også, jf.

Reinhart og Rogoff (2009).

Når skattepengene strømmer på, er det derfor vanskelig å holde igjen på offentlige utgifter. Det som i grove trekk skjer i en oppgangsperiode, er altså at skatteinntektene øker på grunn av økt aktivitet, høyere inntekter og høyere formuer, og at dette har en tendens til å dra med seg utgiftene oppover.

For å belyse hvilke konsekvenser dette får, kan vi ta utgangspunkt i den enkleste situasjonen, der utgiftene eksakt følger inntektene, dvs. at ΔG = ΔT. I en oppgangsperiode har vi altså Δb > 0, og det er lett å vise på grunnlag av vår enkle modell at dette har en tendens til å destabilisere det økonomiske livet ytterligere (jf. oppgave 26.5).

Det er altså en grunnleggende mangel på symmetri mellom utviklingen i offentlige inntekter og utgifter i en krise sammenliknet med i den forutgående oppgangsfasen. I oppgangsfasen har utgiftene en tendens til å følge inntektene.

Noe tilsvarende gjelder ikke uten videre i en krise. Det kan være tilsiktet politikk, men det er også andre krefter i sving, slik vi skal gå litt inn på i neste avsnitt. Dette er bra på kort sikt, ved at det bidrar til å redusere kriseomfanget slik vi har forklart ovenfor, men det øker altså offentlige gjeldsproblemer. Med større tilbakeholdenhet i oppgangsfasen ville disse problemene ha vært mindre.

Finanspolitikken kan virke destabiliserende i oppgangstider

Offentlige utgifter som følger inntektene virker destabiliserende

26.4 Ettervirkningene Likviditetsfeller og deflasjonstendenser Én måte å motvirke en økonomisk krise med stor arbeidsløshet og mye ledig produksjonskapasitet på er å senke sentralbankens styringsrente, slik vi var inne på i avsnitt 25.3. Dette virkemidlet har da også vært brukt etter at krisen slo inn, 475

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Likviditetsfelle

Det store ­marerittet: Deflasjon

slik at styringsrenten nå i praksis er nær null, noe som selv med en beskjeden prisstigning innebærer en negativ realrente. Her i landet er styringsrenten for tiden 0,5 % (desember 2016), noe som gjør det tilsvarende billig for publikum å låne i bankene.

Mange land sliter imidlertid med å komme ut av ettervirkningene av finanskrisen på denne måten. I en periode med stor pessimisme både blant husholdningene og i næringslivet er dette ikke enkelt, slik vi har vært inne på i flere sammenhenger tidligere i dette kapitlet. Stor gjeld fra før, som blant amerikanske husholdninger, og mange ferske eksempler i husholdningenes omgivelser på hva dette kan føre med seg, gjør dem forsiktige med å ta på seg mer gjeld.

Bankenes store tap gjør også at de er mer forsiktige med hvem de låner penger til, og hvor mye.

Denne kombinasjonen gjør at selv ikke nullrente er nok for å dra hjulene i gang igjen; vi har altså det som kalles en likviditetsfelle, slik vi var inne på i siste del av kapittel 25. Det betyr imidlertid ikke at sentralbanken er maktesløs: Den kan kjøpe verdipapirer, spesielt obligasjoner, både private og offentlige. Dette er såkalte kvantitative lettelser som bidrar til å presse rentenivået på mellomlang og lang sikt nedover. Her er det, i motsetning til styringsrenten, snakk om såkalte lange renter som påvirkes, dvs. renter på lån med lengre løpetid.

Hva så om en ikke makter å dra i gang igjen økonomien på denne måten? Da truer det store marerittet i bakgrunnen: deflasjon, altså fallende prisnivå. Ikke bare bidrar fallende priser til enda større svikt i etterspørselen og dermed enda høyere arbeidsløshet, slik vi var inne på i kapittel 25. Lånene blir også tyngre, ved at gjeld må betales tilbake med penger som er mer verdt. En kan således risikere at lånene reelt sett øker, selv om de nominelt går ned, slik en hadde eksempel på i USA i mellomkrigstiden. Fra oktober 1929 til mars 1933 reduserte låntakerne i USA sin gjeld med 20 %, men på grunn av deflasjonen hadde gjelden likevel reelt sett økt med 40 %. Det er ikke rart at forgjeldede nasjoner som Japan, USA, Storbritannia og middelhavslandene i EU gjør desperate forsøk på å unngå noe liknende.

Krisen og veksten i den offentlige sektoren I sin avskjedstale til det amerikanske folket for 50 år siden advarte president Eisenhower mot veksten i det militær-industrielle kompleksets makt (jf. boks 11.3). Som femstjernes general og øverstkommanderende for de allierte styrkene under andre verdenskrig og president ved avslutningen av Koreakrigen visste han selvsagt hva han snakket om. Denne advarselen var utvilsomt berettiget og blir ofte referert 476

26.4 Ettervirkningene

til. Mindre kjent er det at han i samme tale advarte mot å bruke det offentlige så snart det oppstår kriser i samfunnet. Det han pekte på, var tendensen til å sette i gang store, kostbare programmer med usikker virkning så snart det oppstår et problem i samfunnet, og ikke bare kriser av det slaget vi her diskuterer. Det som er problemet, er ikke bare at virkningene kan være usikre, men også at bevilgningene har en tendens til å bli opprettholdt.

Den siste krisen er en god illustrasjon på flere fenomener i den forbindelse, men vi skal nøye oss med et par eksempler. Vi pekte i slutten av avsnitt 26.3 på en påfallende mangel på symmetri mellom boblefasen og krisefasen når det gjelder utviklingen i offentlige utgifter. Økte skatteinntekter i boblefasen gir grunnlag for mange fantasifulle prosjekter, spesielt dersom økningen i disse inntektene anses som en normalsituasjon, og det blir de gjerne. Flere blir ansatt i det offentlige, og mange får høyere lønn og bedre arbeidsbetingelser. I USA skjedde dette spesielt på delstats- og lokalt nivå (The Economist, 2010 a,b og 2011). Når så boblen sprekker, blir mye av dette reversert, men ikke nødvendigvis alt. Det har sammenheng med at offentlig ansatte er godt organisert, de representerer et viktig velgergrunnlag, og omfattende oppsigelser vil gjøre de realøkonomiske virkningene av krisen større.

Resultat: Store og økende gjeldsproblemer, slik vi har vært inne på ovenfor. Men det viktigste her er at veksten i den offentlige sektoren får en ny omdreining. Den blir større for hver krise.

Finanskrisen viser også et annet problem: En slik krise fører gjerne til at det blir opprettet nye organer for å ta seg av problemene, samtidig som det finnes en portefølje av slike organer fra tidligere kriser som en ikke har maktet å bli kvitt.

En greier heller ikke å omorganisere dem slik at de kan ta seg av de nye problemene, men må opprette nye. En hovedforklaring på dette er igjen godt organiserte ansatte med gode politiske nettverk. De motsetter seg endringer fordi det ikke er i deres interesse.

Et eksempel her er reguleringsorganer som ble opprettet i USA etter finanskrisen på tross av at en hadde mange slike organer fra før. Resultatet av dette er ikke bare økte offentlige utgifter. Det fører også til revirkonflikter, uklar ansvarsfordeling, koordineringsproblemer, dårlig kommunikasjon, dobbeltarbeid og økt byråkrati som er en plage for dem som kommer i kontakt med disse organene.

Et enda bedre eksempel er alle de sikkerhetsorganene som ble opprettet etter terrorangrepet på World Trade Center i 2001, på tross av at angrepet kanskje kunne ha vært avverget dersom sikkerhetsansvaret ikke hadde vært så fragmentert. Nå er det altså enda verre (Posner, 2010 s. 132–133).

477

Offentlige ­utgifter går lettere opp i boblefasen enn ned i krisefasen

Oppretter nye offentlige organer for hver ny krise

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Bobler og kriser som fattigdomsgenererende mekanisme Krisen er også et godt eksempel på at mislykket stabiliseringspolitikk har en tendens til å skape større fattigdom. I boblefasen kunne personer i USA som i et mer langsiktig perspektiv ikke hadde økonomisk bæreevne til det, pådra seg stor gjeld, slik vi var inne på i siste del av kapittel 25. Da krisen slo inn, var de på enda barere bakke enn før.

Dette er de en kan kalle de gammel-fattige. I tillegg fikk vi et stort antall nyfattige, spesielt folk som mistet jobben. Det er også et tilsig av ny-fattige på grunn av boliglån med lokkerenter i starten og langt høyere renter deretter, spesielt såkalte 2/28-lån («to år i himmelen og 28 år i helvete»). I tillegg har vi de som tapte penger på konkurser eller på garantier for andre som gikk konkurs, og/eller som ble utsatt for ren svindel.

Lett å ­undervurdere virkningene av fattigdom

Det er lett å undervurdere virkningene av fattigdom. Etter hvert er det blitt godt dokumentert at fattigdom medfører en rekke negative virkninger, som høyere sykelighet, lavere levealder, mer mentale lidelser, større kriminalitet, overfylte fengsler osv., jf. avsnitt 15.2. Det kan også føre til politisk polarisering og latente, etter hvert kanskje også åpne, konflikter mellom dem som har og dem som ikke har.

Liten politisk interesse for fattigdomsspørsmål

Da skulle en tro at de fattiges situasjon ville stå i sentrum av den politiske debatten i USA etter krisen, men det var ikke tilfelle (Herbert, 2011). Det meste dreide seg om å få orden på makroøkonomien, og det er i og for seg ikke vanskelig å forstå, jf. det vi tidligere har vært inne på. De siste årene har fattigdomsproblemene fått atskillig større oppmerksomhet, jf. referansene i kapittel 15. Det er mange som advarer mot konsekvensene for det amerikanske samfunnet av å ignorere de store og økende fattigdomsproblemene og de enorme formuene som er samlet av noen ganske få. Spesielt eksplosivt kan det være at en så stor del av middelklassen har endt opp i fattigdom. Det er vanskelig å tenke seg at ikke dette vil kunne få omfattende politiske konsekvenser. Det som skjedde under presidentvalget høsten 2016 kan være bare begynnelsen.

26.5 Et stabiliseringspolitisk system ved veis ende? Økt gjeld og rekortlavt rentenivå

Som vi var inne på i slutten av kapittel 25, skapte tiltakene for å takle problemene i forbindelse med dotcom-krisen rundt år 2000 og ettervirkningene av 9/11 grunn478

26.5 Et stabiliseringspolitisk system ved veis ende?

laget for finanskrisen. Rentenivået ble holdt lavt, gjelden økte, og det ble bygget bobler som til slutt sprakk. Etter krisen fortsatte en med mer av det samme. På kort sikt hadde en vel ikke noe valg for å unngå fullstendig systemsammenbrudd.

Myndighetene har etter den tid pumpet ca. 30 billioner (30 000 milliarder) USD inn i det globale økonomiske systemet (Foroohar, 2016a), og rentenivået har ikke vært lavere i historisk tid, dvs. på 5000 år (Homer og Sylla, 2005 og Østgårdgjelten, 2015). Styringsrenten er nå faktisk null eller negativ for store deler av OECDområdet (The Economist, 2016a). Gjelden har fortsatt å øke. I perioden 2008–2015 økte den offentlige gjelden i USA som andel av nasjonalproduktet fra 64 % til 104 %. Tilsvarende tall for euroområdet er 66 og 94, og for Japan 176 og 237 (The Economist, 2016c). Etter hvert skulle en tro at andre tiltak ville ha blitt satt i verk, men myndighetene har bare skjøvet problemene foran seg.

Det er da også ganske uklart hva de egentlig kan gjøre. Hovedproblemet er at det er utviklet et internasjonalt økonomisk system med store, mektige aktører som selv de største landenes nasjonale myndigheter bare har begrenset innflytelse på. En mangler altså et overnasjonalt styringssystem, et problem som har utviklet seg over lang tid (jf. f.eks. Lindbeck, 1975a).

Spesielt problematiske er de store finansinstitusjonene i denne forbindelse. De har stor innflytelse på nasjonale myndigheter, og de siste tiårene har de blitt vevd sammen i et nettverk som gjør at et problem ett sted kan spre seg med bokstavelig talt lysets hastighet over hele verden. Det var dette som fikk Nassim Taleb til å hevde at vi for første gang i historien sto overfor trusselen om global kollaps (Taleb, 2007). Året etter holdt det på å skje. Økonomer og andre som har studert situasjonen i detalj og på nært hold, har egentlig ikke så mye å bidra med. Bare i år har det kommet tre bøker (som jeg vet om) om den stabiliseringspolitiske situasjonen i verdensøkonomien (El-Erian, 2016; Foroohar, 2016b og King, 2016). Tittelen på boka til den tidligere engelske sentralbanksjefen, Marvyn King, virker lovende (The End of Alchemy), men hans viktigste forslag innebærer i praksis at systemet må reformere seg selv, og hvordan det skal kunne skje, er det vanskelig å forestille seg. Det er heller ikke lett å se for seg at en får etablert en storstilt, internasjonalt koordinert prosess for å løse problemene i fellesskap. Det hersker en rådløshet som den tidligere sjefsøkonomen i Den europeiske sentralbanken, Otmar Issing, formulerer på følgende måte: «Vi kan bare be» (Wir können nur beten) (Pletter og Schieritz, 2016). Nobelprisvinneren fra 2015, Angus Deaton, uttaler til Dagens Næringsliv: «Noe virkelig dramatisk er på gang» (Bertelsen, 2015). Slike uttalelser fra sentrale økonomer virker ikke akkurat beroligende – og bør heller ikke være det.

479

Et overnasjonalt styringssystem mangler

Et tett sammenvevd, men sårbart internasjonalt finanssystem

Rådløshet blant sentrale økonomer

26

Kapittel 26 fra finanskrise til systemkrise?

Toneangivende land har lite å gå på i stabiliseringspolitikken

Stor usikkerhet om hva myndighetene kan gjøre

Det var ikke stabiliseringspolitikken som løste den store krisen i mellomkrigstiden

Slik er altså situasjonen ved utgangen av 2016: En verden som flyter over av gjeld, rekordlavt rentenivå, og myndigheter som har malt seg opp i et hjørne i stabiliseringspolitikken. Norge er i denne forbindelse i en særstilling, på grunn av oljefondet og vår forsiktighet med å bruke renten som ekspansivt virkemiddel. Stormakter som USA og Storbritannia har atskillig mindre å gå på, for ikke å snakke om Japan, som ligger aller dårligst an. De europeiske middelhavslandene har også små marginer (The Economist, 2015a).

Denne situasjonen skaper økt usikkerhet i seg selv fordi tvilen kan øke om hvorvidt myndighetene har evne til å stå imot en ny krise. I tillegg har det kommet til nye usikkerhetsfaktorer slik det til en hver tid alltid bruker å være. De viktigste er trolig hva som skjer i forholdet mellom Storbritannia og EU, utviklingen i Kina og Russland framover, hvilke virkninger flyktningkrisen vil få, de politiske virkningene av denne krisen, av den økte inntektsulikheten og av høy ungdomsarbeidsløshet i mange land – og naturligvis de økonomiske tilbakevirkningene dette i sin tur vil kunne få.

Det en ville hatt mest av alt bruk for i en slik situasjon var et robust stabiliseringspolitisk system, spesielt i de økonomiske stormaktene i verden. Det har vi altså ikke. Det hadde en heller ikke i mellomkrigstiden. Det er verdt å huske på at den store krisen da ikke ble løst ved stabiliseringspolitikk, men ved stormaktenes opprustning, andre verdenskrig og en nyordning av verdensøkonomien etter krigen.

Situasjonen er preget av stor usikkerhet – ja, egentlig radikal usikkerhet, i Mervyn Kings terminologi, jf. avsnitt 7.4. Én ting kan vi imidlertid regne som helt sikker: Det blir mye turbulens i det økonomiske livet også i tiden framover, og det vil kunne ha stor betydning for oss alle. Kunnskap av det slaget vi har presentert i denne boka, vil da kunne være nyttig for å forstå bedre det som skjer.

480

Oversikt og omtale av sentrale begreper Utvalget av begreper er noe skjønnsmessig, og de er uthevet med farget skrift. Det er gitt bare en kort omtale eller korte definisjoner av dem, og krysshenvisninger til andre sentrale begreper der dette er naturlig. Det er også gitt referanser til deler av boka der begrepene (i noe varierende grad) er nærmere omtalt. Å angi korresponderende engelske termer har i noen tilfeller budt på utfordringer. Dette gjelder spesielt i kapittel 10, ettersom atferdsøkonomi er en forholdsvis ny underdisiplin i faget, med nokså varierende terminologi både på norsk og engelsk. Det kan derfor være at det etter hvert vil utvikle seg en terminologi som avviker fra den jeg har brukt. Det kan meget vel også gjelde enkelte andre sentrale begreper i boka.

A Adam Smiths usynlige hånd (Adam Smith’s invisible hand). En metafor som brukes om markedskreftene ved fullkommen konkurranse. Kreftene fører til det best mulige samfunnsøkonomiske resultatet, ved at samfunnsøkonomisk overskudd blir størst mulig, selv om aktørene kun tar hensyn til egne interesser. Det er som om den enkelte aktør var «styrt av en usynlig hånd for å fremme et formål som ikke var del av hans intensjoner» (Adam Smith 1981, s. 456. Denne boka kom ut første gang i 1776.) Jf. ellers avsnitt 4.5.

Allokeringspolitikk (allocation policy). Hensikten med allokeringspolitikken er å bøte på markedssvikt, som innebærer at ressursene blir brukt feil i forhold til de behov som gjør seg gjeldende i samfunnet. Situasjoner der det kan være aktuelt med allokeringspolitiske tiltak er f.eks. ved monopol og ved eksterne virkninger.

Dette er ett av de tre hovedområdene for økonomisk politikk. De to andre er stabiliseringspolitikk og fordelingspolitikk. Jf. avsnitt 11.4.

Alternative goder (alternative goods). Dette er goder som helt eller delvis kan dekke samme behov, så som smør og margarin, eller private og kollektive trans481

oversikt og omtale av sentrale begreper

portmidler. Slike goder er karakterisert ved at krysspriselastisiteten er positiv. Se også komplementære goder og uavhengige goder. Jf. avsnitt 3.3 og 3.4.

Alternative prosjekter (alternative projects eller competing projects). Begrep som brukes i forbindelse med nytte-kostnadsanalyse, og som betegner prosjekter som i større eller mindre grad kan erstatte hverandre, så som bro over en fjordarm, utbedring av veien rundt fjorden, ferje over fjorden og tunnel under. Se også komplementære prosjekter. Jf. avsnitt 16.5.

Alternativkostnader (opportunity costs). En vanlig definisjon er verdien av anvendte ressurser i deres beste alternative anvendelse. Det er nyttevirkningen, gjerne målt ved betalingsvilligheten, av de godene som alternativt kunne ha vært framstilt med de samme ressurser som går med til framstillingen av et gode. Se også produsentoverskudd, samfunnsøkonomisk overskudd og marginale alternativkostnader. Jf. avsnitt 4.5.

Appresiering (currency appreciation). Et begrep som brukes under et system med flytende valutakurser, og som innebærer at et lands valuta blir dyrere målt i et annet lands valuta. Dersom verdien på NOK (norske kroner) går opp i forhold til SEK (svenske kroner), f.eks. at verdien av 1 NOK går opp fra 1 SEK til 1,1 SEK, er NOK appresiert i forhold til SEK. Dette innebærer at valutakursen, som gjerne måles i antall NOK pr. utenlandsk valutaenhet (i vårt eksempel SEK), har gått ned, i vårt eksempel fra 1 til ca. 0,91. Se også depresiering og revaluering. Jf. avsnitt 23.1.

Arbeidsgiveroverskudd. Dette kan defineres som samlet betalingsvillighet som en bedrift, eller alle bedrifter i et arbeidsmarked, har for et gitt antall arbeidskraftenheter (timeverk, dagsverk, årsverk), minus det som faktisk betales for disse enhetene. Se også arbeidstakeroverskudd. Jf. avsnitt 6.2.

Arbeidskraft (labor power). En av de tre kategoriene av ressurser som en opererer med i samfunnsøkonomien. De to andre er naturressurser og realkapital. For et land måles den gjerne ved antall personer i arbeidsstyrken, som igjen er definert som antall sysselsatte pluss antall arbeidsløse. Jf. avsnitt 1.1 og 6.3.

Arbeidsløshet (unemployment). Arbeidsløshet kan ikke gis noen entydig definisjon. Den omfatter personer uten lønnet arbeid som er mer eller mindre aktive arbeidssøkere. Her i landet måles den vanligvis på én av to måter: ved personer som er registrert som helt arbeidsløse ved arbeidskontorene, og ved de tall som framkommer av Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelser. Publiseres ofte i prosent av arbeidsstyrken, dvs. som prosent av antall sysselsatte pluss antall arbeidsløse. Jf. avsnitt 6.3.

482

oversikt og omtale av sentrale begreper

Arbeidsløshetsfelle (unemployment trap). Dette har en i situasjoner der en har omfattende støtteordninger for arbeidsløse, som de mister når de går ut i arbeid igjen, kombinert med bortfall av inntekter og andre fordeler ved virksomhet i det uformelle arbeidsmarkedet, lav lønn ved nytt lønnet arbeid og skatteregler som innebærer høy skatt selv for lave inntekter. Da vil det kunne lønne seg meget dårlig å ta seg arbeid. I ekstreme tilfeller kan det innebære direkte tap. Dette kan bidra til at mange som ellers ville ha tatt seg nytt arbeid, forblir permanent arbeidsløse.

Se også fattigdomsfeller. Jf. avsnitt 15.6.

Arbeidstakeroverskudd. Kan defineres som de inntekter en arbeidstaker, eller alle arbeidstakere i et arbeidsmarked, har av å utføre et bestemt antall arbeidskraftenheter (timeverk, dagsverk, årsverk), minus det nyttetapet som oppstår på grunn av at arbeidskraftinnsatsen legger beslag på fritid. Dette nyttetapet er i denne forbindelse alternativkostnadene for det utførte arbeidet. Jf. avsnitt 6.2.

Asymmetrisk informasjon (asymmetric information). «Skjev» informasjon i markedet. For eksempel vil en bruktbilselger ha bedre informasjon om bilens tilstand enn potensielle kjøpere, og en forsikringstaker vil ha bedre informasjon om sin helsetilstand enn forsikringsselskapet. Kan lede til bestemte former for markedssvikt. Se også atferdsrisiko. Jf. kapittel 9.

Atferdsrisiko (moral hazard). Et særtrekk bl.a. ved forsikringsordninger og sosiale ordninger som gir aktørene incitamenter til en atferd som fører til at de kan benytte seg av ordningene. Dette har sammenheng med at ordningene reduserer de økonomiske konsekvensene av slik atferd. Fenomenet finnes også i pengemarkedet, bl.a. der myndighetene griper inn for å berge finansinstitusjoner som får problemer. Dette gjør at institusjonene tar på seg større risiko, og dermed blir sjansen større for at de nettopp får problemer. Se også asymmetrisk informasjon.

Jf. avsnitt 9.2 og 15.6.

Atferdsøkonomi (behavioral economics). En egen underdisiplin i samfunnsøkonomien som bygger på kognitiv psykologi. I motsetning til tradisjonell mikro­ øko­no­mi, som tar menneskenes atferd for gitt, studerer en i atferdsøkonomien hvordan menneskenes faktiske atferd er, og hvordan avvik fra forutsetningene i tradisjonell mikroteori kan forklares. Se avsnitt 10.1.

Autarki (autarky). Betegnelse på en situasjon der næringslivet i et land er helt avskjermet fra konkurranse med andre land. Se utenrikshandel og autarkipris.

Jf. avsnitt 21.2.

483

oversikt og omtale av sentrale begreper

Autarkipris (autarky price) Likevektsprisen som etablerer seg i et marked avskjermet fra utenlandsk konkurranse. Jf. utenrikshandel og autarki. Jf. avsnitt 21.2.

Avgifter (duties). Dette er en skatt som i hovedsak legges på produkter, f.eks. biler og tobakk. Betegnes gjerne også som indirekte skatter. Se også subsidier. Jf. avsnitt 12.1.

Avstemningsparadokset (Arrow’s impossibility theorem). Dette viser at utfallet av en sak som tas opp til votering, under bestemte forhold er avhengig av voteringsrekkefølgen. Jf. avsnitt 11.2.

B Bandwagon-effekten (bandwagon effect). Innebærer at en konsuments etterspørsel er positivt påvirket av andre konsumenters etterspørsel. Består av to d ­ eleffekter: naboeffekten og nettverkseffekten. Jf. avsnitt 3.5.

Bankpenger (bank money). Betalingsmidler som består av bankinnskudd og udisponerte kassakreditter som publikum (husholdninger, bedrifter og kommunal sektor) har i bankene. Disse kan brukes som vanlige penger (sedler og mynt) til å betale regninger og andre krav, bl.a. ved bankkort eller giro. Kan måles på litt forskjellig måte. Se også pengemengde og pengemultiplikatoren. Jf. avsnitt 19.1 og 19.2.

Basisalternativ (default option) Begrep som brukes i atferdsøkonomi. Det er det alternativet som automatisk blir valgt dersom den det gjelder ikke foretar et aktivt valg. Det gjelder gjerne i kompliserte valgsituasjoner, som for eksempel i forbindelse med valg av pensjonssparing, der arbeidsgiver har et alternativ for de av arbeidstakerne som ikke velger selv. Jf avsnitt 10.2.

Baumols sykdom (Baumol’s disease). Har sammenheng med at offentlig produserte eller finansierte goder i større grad består av tjenester enn private. I tjenesteproduksjon antas det å være mindre muligheter for teknologiske endringer, noe som trekker i retning av relativ oppgang i kostnadene i førstnevnte kategori goder i forhold til sistnevnte. Hvis offentlige goder er mer prisuelastiske enn private, trekker dette i retning av at det offentliges andel av nasjonalproduktet øker over tid. Jf. avsnitt 11.3.

Bedrift (establishment eller firm). En av de to typene mikroenheter i samfunnsøkonomiske problemstillinger. Produserer varer og tjenester som direkte eller indirekte kan dekke menneskelige behov, og etterspør ulike typer ressurser i forbindelse med produksjon. Jf. avsnitt 2.1.

484

oversikt og omtale av sentrale begreper

Bedriftens tilbudsfunksjon (the firm’s supply function). Viser en sammenheng mellom prisen som en bedrift oppnår på sitt produkt, og antall produserte og tilbudte enheter. Hvis bedriften tar prisen som gitt, faller tilbudsfunksjonen sammen med bedriftens grensekostnadsfunksjon. Jf. avsnitt 2.4.

Behov (needs). Gir uttrykk for det den enkelte konsument trenger og/eller ønsker av konsumgoder. Se også nytte og preferanser. Jf. avsnitt 3.1.

Bekreftelsesskjevhet (confirmation bias). En form for kognitiv skjevhet. Har sammenheng med at folk gjerne tror mest på informasjon som støtter de oppfatningene, holdningene og synspunktene de har fra før, at de også legger mer merke til slik informasjon; den er mer «synlig», og folk husker den bedre. Er bl.a. en forklaring på at radikale vitenskapelige nyvinninger gjerne møter motstand i det etablerte vitenskapelige miljøet. Jf. avsnitt 10.2.

Betalingsbalanse (balance of payment). Gir uttrykk for forskjellen mellom valutatilgang til og valutautgang fra et land. Valutatilgang består i hovedsak av eksportinntekter, renteinntekter, stønader til landet og lån i utlandet. Valutautgang består tilsvarende i hovedsak av importutgifter, renteutgifter, stønader til andre land og utlån til utlandet. Kan måles ved endringer i valutareservene. Se også utenriksregnskap. Jf. avsnitt 18.3.

Betalingsvillighet (willingness to pay). Gir uttrykk for det beløpet som en konsument (eller konsumentene i markedet) er villig til å betale for et gitt antall enheter av et konsumgode ut fra den nytten disse enhetene gir. Jf. avsnitt 3.2.

Analog definisjon for arbeidskraft. Jf. avsnitt 6.2. Se også konsumentoverskudd og arbeidsgiveroverskudd.

Betinget verdsetting-metoden (contingent valuation method). Metode som går ut på å registrere folks betalingsvillighet for et gode som det ikke eksisterer noe marked (og dermed heller ingen markedspris) for. Brukes også for å registrere den minste kompensasjonen de er villig til å akseptere for å kunne tolerere ulemper som f.eks. støy fra en ny vei. Se også nytte-kostnadsanalyse og kalkulasjonspriser.

Jf. avsnitt 16.3.

Beveridge-kurve (Beveridge curve).Viser en fallende sammenheng mellom vakansraten (antall ledige stillinger i prosent av arbeidsstyrken) og arbeidsløshetsraten, jf. avsnitt 6.3.

Bilateralt monopol (bilateral monopoly). Dette er en markedsform der det er én tilbyder og én etterspørrer. Se ellers fullkommen konkurranse, monopol og monopsoni. Jf. avsnitt 6.2.

485

oversikt og omtale av sentrale begreper

Blandede goder (mixed goods). Goder som på ulike måter og i ulik grad, men ikke fullt ut, er preget av rivalisering og ekskludering. Dette gjør at de er mellomformer mellom rent private goder og rent kollektive goder. Jf. avsnitt 13.1.

Blandingsøkonomi (mixed economy). Det økonomiske systemet i land med en økonomi som i stor grad er basert på markeder, men som har en stor offentlig sektor med en dominerende innflytelse, dels ved styringen av verdiskapingen i privat sektor, dels ved at den selv står for en betydelig del av verdiskapingen, og dels ved at den foretar omfattende omfordeling av inntektene i samfunnet. Regnes ofte som en mellomform mellom ren markedsøkonomi og kommandoøkonomi.

Se også velferdsstaten. Jf. avsnitt 4.7.

Bruttonasjonalprodukt (gross domestic product). Gir uttrykk for brutto verdiskaping i samfunnet, måles i hovedsak som differansen mellom salgsverdien av det som produseres i de enkelte bedriftene i landet, og verdien av produktinnsatsen i bedriftene, dvs. verdien av råvarer og halvfabrikata som inngår i denne produksjonen. Se også nettonasjonalproduktet. Jf. avsnitt 18.2.

Brutto realinvesteringer (gross real investment). Omfatter nyanskaffet realkapital til erstatning for foreldet og utslitt realkapital (kapitalslit) og til eventuell utvidelse av realkapitalbeholdningen, netto realinvesteringer. Jf. avsnitt 18.2.

Budsjettandel (budget share). Viser hvor stor andel av en husholdnings inntekt eller samlede utgift til konsumgoder som går til et bestemt gode i løpet av en periode, f.eks. et år. Gjennomsnittlige budsjettandeler for et representativt utvalg av husholdninger brukes som vekter i konsumprisindeksen. Jf. avsnitt 3.4 og 18.5.

Byråkrati (bureaucracy). Noe verdiladet betegnelse på administrasjonen i store økonomiske enheter, spesielt i det offentlige. Se også politisk marked. Jf. avsnitt 11.2.

D Deflasjon (deflation). Innebærer en nedgang i prisnivået, i motsetning til inflasjon. Se også stagflasjon. Jf. avsnitt 24.1 og 26.4.

Depresiering (currency depreciation). Brukes i forbindelse med et system med flytende valutakurser og innebærer at et lands valuta blir billigere målt i et annet lands valuta. Dersom verdien på NOK (norske kroner) går ned i forhold til SEK (svenske kroner), f.eks. at verdien på 1 NOK går ned fra 1 SEK til 0,9 SEK, er NOK depresiert i forhold til SEK. Dette innebærer at valutakursen, som gjerne måles 486

oversikt og omtale av sentrale begreper

som antall NOK pr. utenlandsk valutaenhet (i vårt eksempel SEK), går opp, i vårt eksempel fra 1 til ca. 1,11. Se også appresiering og devaluering. Jf. avsnitt 23.1.

De store talls lov (law of large numbers). Ved gjentatte usikre hendelser, eller handlinger av samme slag, vil den andelen et bestemt utfall får, ligge nærmere utfallets sannsynlighet dess større antall hendelser eller handlinger det er snakk om. Sannsynligheten for å få seks øyne er 1/6 ved kast av en terning. Ved 10 kast kan andelen seksere være langt unna denne sannsynligheten. Ved 100 kast vil andelen normalt være mye nærmere, og ved 1000 kast enda nærmere. Jf. avsnitt 7.1.

Devaluering (devaluation). Dette er en betegnelse som brukes når en har et system med faste valutakurser, og innebærer at sentralbanken reduserer verdien av landets valuta regnet i utenlandske valutaenheter. Dersom Norges Bank reduserer verdien på NOK (norske kroner) i forhold til SEK (svenske kroner) (f.eks. at verdien på 1 NOK reduseres fra 1 SEK til 0,9 SEK), er NOK devaluert i forhold til SEK. Dette innebærer at valutakursen, som gjerne måles som antall NOK pr. utenlandsk valutaenhet (i vårt eksempel SEK), går opp, i vårt eksempel fra 1 til ca. 1,11. Se også depresiering og revaluering. Jf. avsnitt 23.1.

Dilemmasituasjon. Begrep som brukes i spillteorien om en situasjon der det lønner seg for aktører i samfunnet å samarbeide, inngå avtaler som begrenser deres disposisjoner, o.l., men der det vil være incitament for den enkelte avtalepartner til å bryte samarbeidet eller avtalen når den er inngått. Hvor sterkt dette incitamentet er, vil være avhengig av en rekke forhold, bl.a. hvor lett det er å bli oppdaget – noe som igjen kan være avhengig av antall samarbeids/avtaleparter – art og omfang av represalier fra de andre, og hvilken tidshorisont aktørene har. Jf. kapittel 8.

Disponibel inntekt (disposable income) Brukes om den inntekten et land har til disposisjon til konsum og sparing. Disponibel inntekt er lik nettonasjonalproduktet pluss rente- og stønadsbalansen. Jf. avsnitt 18.4. Brukes også i andre sammenhenger, f.eks. for husholdninger, jf. avsnitt 20.1.

Dominant strategi (dominant strategy). Begrep som brukes i spillteorien. Det er en strategi som er karakterisert ved at det er den beste strategien en aktør kan følge uansett hva de(n) andre gjør. Se også Nash-likevekt. Jf. avsnitt 8.1.

Driftsbalanse (current account balance). Se netto finansinvestering.

Driftsregnskap (current account). Ett av to underregnskaper i utenriksregnskapet.

Det viser valutainntekter fra eksport, renteinntekter og stønader, og valutautgifter ved import, renteutgifter og stønadsbetalinger til utlandet. Består av to hoveddeler, handelsbalansen og rente- og stønadsbalansen. Jf. avsnitt 18.3.

487

oversikt og omtale av sentrale begreper

E Effektivitetslønn (efficiency wages). Har sammenheng med asymmetrisk informasjon i arbeidsmarkedet der arbeidstakerne kan ta ut en informasjonsrente i form av unnasluntring. Ved å betale en lønn som er høyere enn likevektslønnen i et «vanlig» arbeidsmarked, vil unnasluntring være forbundet med risiko. Hvis unnasluntringen blir oppdaget og en mister jobben, vil det være vanskelig å finne en ny jobb som er like godt betalt, ettersom det (på grunn av den høyere lønnen) vil være en viss arbeidsledighet. En kan tenke seg en likevekt i et slikt arbeidsmarked der lønnen blir satt så høyt at arbeidsløsheten akkurat er stor nok til at unnasluntringen er eliminert. Dette betegnes som effektivitetslønn. Se avsnitt 9.4.

Egenpriselastisitet. (own price elasticity). Kan defineres som prosentvis endring i etterspørselen etter et gode i forhold til en gitt prosentvis endring i prisen på samme gode, når det er nevnte prisendring som har forårsaket etterspørselsendringen. Se også priselastiske goder, prisuelastiske goder og krysspriselastisitet. Jf. avsnitt 3.4.

Ekskludering. (excludability). Dette er en egenskap som karakteriserer private goder ved at det for denne typen goder er lett å ekskludere brukere, spesielt ved at det er lett å ta betaling for bruk av godet, slik at de som har lavere betalingsvillighet enn den prisen som kreves, ekskluderes. Se også ikke-ekskludering, kollektive goder og blandede goder. Jf. avsnitt 13.1.

Eksport (export). Salg av varer og tjenester fra et land til utlandet. Se også import og handelsbalansen. Jf. avsnitt 18.2 og 18.3.

Eksterne virkninger (external effects). En form for markedssvikt som kan defineres på litt ulike måter. Defineres i denne boka som effekter av økonomiske aktørers virksomhet på andre aktører som ikke fanges opp av markedssystemet. En har både positive eksterne virkninger – f.eks. skogsbilveier som også kan brukes til rekreasjonsformål – og negative eksterne virkninger – f.eks. utslipp av forurensninger i en drikkevannskilde. Jf. avsnitt 13.2.

Etterspørselselastisitet (demand elasticity). Fellesbetegnelse på størrelser som brukes for å karakterisere konsumetterspørselens avhengighet av pris- og inntektsendringer. Jf. avsnitt 3.4.

Etterspørselsinflasjon (demand inflation). Betegnelse på en prisstigningsprosess som settes i gang ved en økning i etterspørselen slik at det oppstår et etterspørselsoverskudd i en situasjon der det er liten ledig kapasitet i bedriftene i samfunnet. Se også inflasjon og kostnadsinflasjon. Jf. avsnitt 24.3.

488

oversikt og omtale av sentrale begreper

Evolusjonspsykologi (evolutionary psychology). Del av psykologien som tar for seg hvordan menneskenes mentale egenskaper trolig har utviklet seg i samspill med omgivelsene ved at de egenskapene som ga størst overlevelsessannsynlighet, ble bragt videre til etterkommerne. Er grunnlag for en del av evolusjonsøkonomien. Jf. avsnitt 10.5.

Evolusjonsøkonomi (evolutionary economics). Et todelt fag. En del bygger på evolusjonspsykologi og tar for seg hvordan menneskenes økonomiske atferd har utviklet seg på grunn av deres psykologiske utvikling. Den andre delen tar for seg de omkalfatringer som hele tiden foregår i det økonomiske livet ved at nye produksjonsmetoder, nye varer og tjenester, nye bedrifter osv. kommer til og helt eller delvis fortrenger de gamle, jf. skapende ødeleggelse. Jf. avsnitt 10.5.

F Fangens dilemma (prisoner’s dilemma). Mye brukt eksempel i spillteorien på at samarbeid eller avtalt spill er en forutsetning for det beste resultatet. Eksempelet går ut på at to personer blir tatt for en forbrytelse, men politiet har dårlige bevis.

Om ingen av dem tilstår, får de f.eks. 1 års fengsel hver. Hvis bare én tilstår, går han fri, mens den andre får 5 år. Hvis begge tilstår, får begge tre år. Hvis ikke andre forhold spiller inn, er det lett å vise at det er rasjonelt for begge å tilstå, selv om det hadde vært best om begge holdt tett. Se ellers dominant strategi og Nash-likevekt. Jf. avsnitt 8.1.

Faste alternativkostnader (fixed opportunity costs). Dette er alternativkostnader som ikke er avhengige av hvor mange enheter som produseres i en bedrift eller omsettes i markedet (eller på annen måte). De er knyttet til de investeringene som må gjøres, og til andre utgifter som påløper før et gode i det hele tatt er tilgjengelig. Kan være en forskjell mellom faste kostnader i bedriftsøkonomisk forstand og faste alternativkostnader på grunn av ugjenkallelige kostnader. Jf. avsnitt 14.1.

Faste kostnader (fixed costs). Omfatter utgifter til produksjonsfaktorer som en ikke kan variere innsatsen av på kort sikt. Vanligvis inngår kapitalkostnader, f.eks. i tilknytning til et produksjonsanlegg. Se også variable kostnader. Jf. avsnitt 2.2.

Faste valutakurser (fixed exchange rates). Valutaregime der myndighetene har bestemt at valutakursen skal ha en gitt verdi, med et visst slingringsmonn til begge sider. Det blir så opp til sentralbanken å foreta låneoperasjoner og bruke valutareservene slik at denne kursen kan forsvares. Kursendringer i et slikt regime kalles gjerne devaluering og revaluering. Se også flytende valutakurser. Jf. avsnitt 23.1.

489

oversikt og omtale av sentrale begreper

Fattigdomsfelle (poverty trap). Betegnelse på en situasjon der det ikke lønner seg for husholdninger med lave inntekter å skaffe seg høyere inntekter, dels fordi de mister inntektsavhengige stønader, og dels på grunn av økt skatt. Se også arbeidsløshetsfelle. Jf. avsnitt 15.6.

Finansobjekt (financial asset). En fordring som en aktør i det økonomiske livet har på en annen, for eksempel lån, bankinnskudd, aksjer og obligasjoner. I motsetning til et realobjekt har ikke finansobjekter noen egenverdi ved at de som konsumgoder kan dekke behov, eller ved at de som ressurser kan omformes til produkter som direkte eller indirekte kan dekke behov. Det er bytteverdien overfor realobjekter som gir finansobjektene verdi. Jf. avsnitt 1.6.

Finanspolitikk (fiscal policy). Begrep som brukes i stabiliseringspolitikken. Det er vanligvis snakk om to virkemidler: offentlige inntekter (samlede skatter, vanligvis regnet netto ved at overføringer er trukket fra) og samlede offentlige utgifter, dvs. offentlige kjøp av varer og tjenester. Jf. kapittel 25.

Finansregnskapet (capital account). En del av utenriksregnskapet som viser lånetransaksjoner med utlandet i løpet av en bestemt periode, for eksempel et år, samt endringer i valutareservene. Se også driftsregnskapet og betalingsbalansen.

Jf. avsnitt 18.3.

Finanssektor (financial sector). Oppdeling av et lands økonomi som brukes i forbindelse med analyser av finansøkonomiske problemstillinger. Et eksempel på en slik oppdeling er gitt i avsnitt 22.2. På engelsk brukes betegnelsen i forbindelse med den delen av et lands økonomi som steller med finanser, som banker, forsikringsselskaper osv.

Finansøkonomi (financial economics). Gjelder aktørers atferd og disposisjoner, og markedsforhold for øvrig, for finansobjekter. Aktøratferd, disposisjoner og andre forhold som har betydning for rentedannelsen i pengemarkedet og kursdannelsen i valutamarkedet, er således eksempler på finansøkonomi. Jf. kapittel 22 og 23.

Fiskalillusjon (fiscal illusion). Betegnelse på en situasjon der borgerne ikke er klar over de reelle kostnadene ved offentlige tiltak, mens fordelene ved tiltakene (nye veier, et nytt sykehus, bedre sosiale tjenester osv.) er åpenbare. Har sin bakgrunn i at kostnadene ved tiltakene normalt er spredd på alle skattytere sammen med kostnader i forbindelse med alle andre offentlige tiltak. De er derfor svært vanskelige å identifisere. Har en tendens til å skape en etterspørsel etter offentlig finansierte goder som er «for stor» ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering. Jf. avsnitt 11.3.

490

oversikt og omtale av sentrale begreper

Flytende valutakurser (floating exchange rates). Valutaregime der valutakursene til enhver tid blir bestemt ved et samspill mellom tilbud og etterspørsel. Se også appresiering, depresiering og faste valutakurser. Jf. avsnitt 23.1.

Forankring (anchoring). Begrep innen atferdsøkonomi. Det innebærer at et bestemt utgangspunkt kan påvirke hvilket valg som gjøres, for eksempel at den prisantydningen som gis for en eiendom, påvirker salgsprisen. Jf. avsnitt 10.2.

Fordelingspolitikk (redistribution policy). Ett av de tre hovedområdene for økonomisk politikk. (De to andre er allokeringspolitikk og stabiliseringspolitikk.)

Fordelingspolitikk går i prinsippet ut på å utjevne levekårene i samfunnet. I praksis kan deler av den av ulike årsaker virke motsatt. Se også velferdsstaten og tilkarringsvirksomhet. Jf. avsnitt 11.4 og 15.5.

Fortjeneste (profit). Defineres som salgsinntekter for en bedrift minus variable kostnader minus eventuelle faste kostnader. Se også produsentoverskudd. Jf. avsnitt 2.3.

Forurensninger (pollution). Er resultat av økonomisk virksomhet og består av utslipp til jord, luft og vann av stoffer som på ulike måter skaper ulemper i form av negative nyttevirkninger. Viktigste form for negative eksterne virkninger. Jf. avsnitt 13.2.

Forvalteransvar. Det ansvaret mange mener menneskene har i sin disponering av ressurser, overfor framtidige generasjoner og andre arter. Jf. avsnitt 1.3.

Forventningsverdi (expected value). Begrepet forutsetter vanligvis at utfallet av en usikker handling kan uttrykkes i tall. Hvis en for eksempel vet at avkastningen av en investering enten blir 1 million med sannsynlighet 0,2 eller 10 millioner med sannsynlighet 0,8, er forventningsverdien (i dette tilfellet forventet fortjeneste) lik 1 ∙ 0,2 + 10 ∙ 0,8 = 8,2 millioner. Forventningsverdien er altså den veide summen av de ulike utfallene, med sannsynligheten som vekter. De ulike vektene i vårt eksempel gjør at forventningsverdien blir liggende mye nærmere 10 millioner enn 1 million. Jf. avsnitt 7.1.

Friksjonsarbeidsløshet (frictional unemployment). På grunn av de kontinuerlige endringene som foregår i nærings- og arbeidslivet i et land, kan det være en del som er arbeidsløse selv om det er stor etterspørsel etter arbeidskraft. Noen bedrifter må innskrenke eller permittere ansatte, og noen arbeidstakere kommer inn i arbeidsmarkedet uten å få arbeid med én gang. Sammenliknet med andre former for arbeidsløshet, f.eks. strukturarbeidsløshet, er friksjonsarbeidsløshet relativt uproblematisk, fordi den normalt ikke fører til langvarig arbeidsløshet. Jf. avsnitt 6.3.

491

oversikt og omtale av sentrale begreper

Fullkommen konkurranse (perfect competition). En teoretisk markedsform som blir mye brukt for å analysere samfunnsøkonomiske problemstillinger, bl.a. fordi den fører til effektiv ressursutnyttelse når alle forutsetningene er oppfylt.

Jf. avsnitt 4.1.

Følsomhetsanalyse (sensitivity analysis). Betegnelse som brukes i forbindelse med nytte-kostnadsanalyse, og som brukes om utregninger som viser hvor følsomme konklusjonene er overfor endrede forutsetninger. Beregninger kan for eksempel vise at det lønner seg samfunnsøkonomisk å bygge en bro når den er antatt å vare i 50 år. En kan imidlertid være usikker på om den vil vare så lenge. Videre utregninger kan vise at broen lønner seg akkurat dersom den varer i 25 år. Hvis en er meget sikker på at broen vil vare så lenge, er konklusjonen om samfunns­ økonomisk lønnsomhet av broen lite følsom overfor den antakelsen som er gjort om en varighet på 50 år. Jf. avsnitt 16.6.

G Giffen-gode (Giffen good). Sterkt mindreverdig gode som det etterspørres mye av. Går prisen på godet opp, går etterspørselen også opp, fordi konsumenten får enda dårligere råd til å etterspørre litt bedre goder. Effekten er påvist for matvarer som fattige i hovedsak må dekke sitt kaloribehov med. Jf. avsnitt 3.5.

Gini-koeffisient (Gini coeffisient). Arealet mellom Lorenz-kurven og 45-graderslinjen i et Lorenz-diagram i forhold til arealet mellom den horisontale aksen og 45-graders-linjen. Brukes bl.a. til å måle grad av inntektsulikhet. Jf. avsnitt 15.5.

Gjennomsnittlig konsumtilbøyelighet (average propensity to consume). Brukes gjerne i forbindelse med makroøkonomiske analyser og viser den andelen som privat konsum utgjør av husholdningenes disponible inntekt. Se også marginal konsumtilbøyelighet og gjennomsnittlig sparetilbøyelighet. Jf. avsnitt 20.1.

Gjennomsnittlig sparetilbøyelighet (average propensity to save). Brukes gjerne i forbindelse med makroøkonomiske analyser og viser den andelen privat sparing utgjør av husholdningenes disponible inntekt. Se også marginal sparetilbøyelighet og gjennomsnittlig konsumtilbøyelighet. Jf. avsnitt 20.1.

Gratispassasjer (free rider). Begrep som gjerne brukes i forbindelse med kollektive goder, der ekskludering per definisjon ikke er mulig. Dette gjør at det ikke er mulig å ta betaling direkte for bruk av det kollektive godet. Hvis brukerne pålegges av myndighetene å betale etter sin betalingsvillighet, kan de svare strategisk og oppgi ingen eller svært lav betalingsvillighet. De vil da betale lite eller ingen 492

oversikt og omtale av sentrale begreper

ting, mens de altså har fordeler av godet. Se også gratispassasjerproblemet. Jf. avsnitt 13.1.

Gratispassasjerproblemet (the free rider problem). Dette oppstår dersom et kollektivt gode (en demning mot flom, forsvaret, antall politipatruljer i et lokalområde) blir dimensjonert etter registrert betalingsvillighet. Skal de enkelte betale etter betalingsvillighet, vil de gjerne oppgi for lav betalingsvillighet, og det brukes for små ressurser på godet. Blir utgiftene dekket av generell skattlegging, har den enkelte et incitament til å oppgi for høy betalingsvillighet, fordi godet da framtrer som tilnærmet gratis for den enkelte. I begge tilfeller oppstår et samfunnsøkonomisk effektivitetstap. Se også gratispassasjer. Jf. avsnitt 13.1.

Grenseinntekt (marginal income) For en produsent kan dette begrepet defineres som den merinntekten (den økningen i salgsinntekt) produsenten får ved å øke produksjon og salg med én enhet. For en liten produsent er grenseinntekten (tilnærmet) lik markedspris. En stor produsent (som ved monopol) må regne med en prisreduksjon når salget øker, slik at grenseinntekten blir lavere enn markedsprisen. Brukes på tilsvarende vis i arbeidsmarkedet. Jf. avsnitt 5.1.

Grensekostnader (marginal costs) Kan defineres som de merkostnader (den økningen i kostnader) en får ved å framstille én enhet til. Begrepet brukes både for en enkelt produsent og for markedet. Jf. avsnitt 2.2.

Grunnrente (ground rent). Avkastningen som utnyttelse av en naturressurs gir ut over den avkastning en får fra vanlig verdiskaping. Det kan gjelde utnyttelse av arealer til landbruk og skogbruk, utnyttelse av fossefall til kraftproduksjon, utnyttelse av fiskeressurser, olje, gass, mineraler osv. Jf. avsnitt 25.4.

H Handelsbalansen (balance of trade) Viser forskjellen mellom eksport og import.

Et overskudd på handelsbalansen innebærer at eksportverdien er større enn importverdien. Handelsbalansen er en del av driftsregnskapet, som igjen er en del av utenriksregnskapet, som igjen er en del av nasjonalregnskapet. Jf. avsnitt 18.3.

Heuristikk (heuristics). Sentralt begrep i atferdsøkonomien. Det er enkle beslutningsregler som brukes når en har mangelfull informasjon, når det er stor usikkerhet om konsekvensene og beslutningene må tas raskt. Bygger på flere grunnleggende kognitive ferdigheter, som evne til å gjenkjenne tidligere opplevelser, evne til å bedømme likheten mellom objekter og hendelser og evne til å «se»

493

oversikt og omtale av sentrale begreper

kausalsammenhenger mellom hendelser. Se også System 1 og kognitive skjevheter.

Jf avsnitt 10.2.

Hjemmekonkurrerende næringer (import competing industries). Næringer som selger sine produkter på hjemmemarkedet i konkurranse med import av de samme produktene. Prisen på hjemmemarkedet vil være bestemt av prisen på konkurrerende import. Eksempel på slike næringer her i landet er tekstil og konfeksjon. Synonym er importkonkurrerende næringer. En bruker også betegnelsene importkonkurrerende bransjer/produsenter. Utgjør sammen med utekonkurrerende næringer de konkurranseutsatte næringer. Jf. avsnitt 21.2.

Husholdning (household). En av de to typer mikroenheter i samfunnsøkonomien.

(Den andre er bedrift.) Husholdninger etterspør konsumgoder og tilbyr arbeidskraft. Jf. avsnitt 1.6 og 3.1.

Husholdningens etterspørselsfunksjon (the household’s demand function). Viser sammenhengen mellom den prisen husholdningen må betale for et gode og antall enheter den etterspør. Faller sammen med husholdningens marginale betalingsvillighet for godet. Jf. avsnitt 3.2.

Hyperinflasjon (hyperinflation). En situasjon med meget sterk stigning i prisene, hvor prisnivået mer enn tidobles, ja, i ekstreme tilfeller mer enn hundredobles i løpet av en måned. Eksempler på situasjoner med hyperinflasjon er Tyskland i begynnelsen av 1920-årene og Kina like etter andre verdenskrig. Se ellers inflasjon. Jf. avsnitt 24.2.

I Ikke-ekskludering (non excludability). Innebærer at en som har nytte av et gode, ikke kan ekskluderes fra bruk av det. Ingen i et dalføre kan ekskluderes fra den nytten som flomsikring av dalføret gir. Ingen i et land kan ekskluderes fra den sikkerheten som et godt utbygd forsvar gir. Sammen med ikke-rivalisering er dette en egenskap som kjennetegner kollektive goder. Se ellers ekskludering, private goder og blandede goder. Jf. avsnitt 13.1.

Ikke-rivalisering (non rivalry). Innebærer at den nytten en person har av et gode, ikke reduserer den nytten andre har av det. Den nytten en person har av flomsikring av et dalføre, reduserer ikke nytten andre personer i dalføret har av flomsikringen. Den nytten en person har av et godt forsvar, reduserer ikke nytten andre i samme land har av forsvaret. Sammen med ikke-ekskludering er dette en egenskap som kjennetegner kollektive goder. Se ellers rivalisering, private goder og blandede goder. Jf. avsnitt 13.1.

494

oversikt og omtale av sentrale begreper

Import (import). Et lands kjøp av varer og tjenester i andre land. Se også eksport og handelsbalansen. Jf. avsnitt 18.2 og 18.3.

Inflasjon (inflation). Synonym for stigning i prisnivået. Brukes også som betegnelse på vedvarende og sterk stigning i prisnivået. Vanskelig å gi noen eksakt definisjon, fordi det ikke er mulig å sette noen entydig grense verken for «vedvarende» eller «sterk» prisstigning. Se også deflasjon. Jf. avsnitt 24.1.

Informasjonskostnader (information costs). Kostnader som aktørene i det økonomiske livet har i forbindelse med å skaffe seg oversikt over priser, kvalitet og andre egenskaper til produkter, nye produkter som kommer til, leveringsvilkår osv. Se også asymmetrisk informasjon og transaksjonskostnader. Jf. avsnitt 1.6 og 4.6.

Informasjonsrente (information rent). Brukes i forbindelse med prinsipal-agentteori. Det er den gevinst agentene kan ha, f.eks. i form av høyere lønn eller mer behagelig jobb, fordi de har bedre informasjon om jobben og ulike måter den kan gjøres på enn prinsipalen. For prinsipalen innebærer dette kostnader, og informasjonsrente kalles derfor også for agentkostnader. Se også asymmetrisk informasjon. Jf. avsnitt 9.3.

Innkrevingskostnader (collection costs). Kostnader som det offentlige (eller andre) påføres for å ta betaling for goder som ikke kan omsettes på vanlig måte i et marked, f.eks. bruk av en bro eller veistrekning. Jf. avsnitt 14.1.

Innramming (framing). De valg folk foretar kan være sterkt avhengig av måten valgalternativene presenteres på, eller «omgivelsene» i valgsituasjonen. Hvis en bilselger vil selge en bestemt modell, kan vedkommende reklamere med en annen modell som er mye dyrere, men bare marginalt bedre, og/eller en modell som er mye dårligere utstyrt, men bare litt billigere. Jf. avsnitt 10.2.

Inntektselastisitet (income elasticity). Kan defineres som prosentvis endring i etterspørselen etter et gode i forhold til prosentvis endring i inntekt, når det er denne inntektsendringen som har forårsaket etterspørselsendringen. Se også inntektsuelastiske goder, inntektselastiske goder, normale goder og mindreverdige goder. Jf. avsnitt 3.4.

Inntektselastiske goder (income elastic goods). Goder med en inntekts­elastisitet større enn 1. Dette innebærer f.eks. at om inntekten går opp med 10 %, øker etterspørselen med mer enn 10 %, f.eks. 15 %. (Inntektselastisiteten er da 15/10 = 1,5.)

Biler og feriereiser er eksempler på inntektselastiske goder i henhold til de fleste undersøkelser som er utført. Se også inntektsuelastiske goder og normale goder.

Jf. avsnittene 3.3 og 3.4.

495

oversikt og omtale av sentrale begreper

Inntektsuelastiske goder (income inelastic goods). Goder med en inntekts­ elastisitet som er positiv, men mindre enn 1. Dette innebærer at om inntekten øker med f.eks. 10 %, øker etterspørselen med mindre enn 10 %, f.eks. 5 % (inntekts­ elastisiteten er da 5/10 = 0,5). Vanlige matvarer er inntektsuelastiske i henhold til de fleste undersøkelser. Se også inntektselastiske goder og normale goder. Jf. avsnittene 3.3 og 3.4.

Interessegrupper (interest groups). Formelle eller uformelle sammenslutninger av aktører i det politiske marked med formål å påvirke politiske beslutninger til sin fordel, gjerne i allianser med andre interessegrupper eller aktører i dette markedet.

Se også stemmehandel, lobbyvirksomhet og tilkarringsvirksomhet. Jf. avsnitt 11.2.

Internasjonale kollektive goder (international public goods). Kollektive goder som gjelder det internasjonale samfunn, så som fredsbevarende tiltak, avtaler for å sikre reduksjon av klimagasser og avtaler for å sikre rettighetene til aktører som er engasjert i økonomiske transaksjoner over landegrensene. Jf. avsnitt 13.1.

Investering (investment). Innebærer tilførsel av ny kapital til kapitalbeholdningen i løpet av en bestemt periode, f.eks. et år. For realkapital opererer en med både brutto realinvestering og netto realinvestering. For finanskapital opererer en vanligvis bare med netto finansinvestering. Når det ikke kan misforstås, brukes begrepet som synonym for realinvestering. Jf. avsnittene 18.2 og 18.3.

Investeringsfunksjonen (investment function). Viser private netto realinvesteringer som funksjon av renten. Er en fallende funksjon, slik at investeringene er store når renten er lav, og omvendt. Framstilles grafisk vanligvis med renten som funksjon av investeringene. Jf. avsnitt 20.2 og vedlegg til kapittel 20.

Irrasjonell atferd (irrational behaviour). Det motsatte av rasjonell atferd. Innebærer at aktøren handler i strid med sine egne interesser. Kan skyldes kognitive skjevheter. Jf. avsnitt 10.1.

Irrasjonelt overmot (irrational exuberance). Et gjennomgående trekk ved mennesker, ved at de gjerne har et overdrevent positivt selvbilde og overdrevne forestillinger om egne evner og ferdigheter. En viktig årsak til (privat) irrasjonell atferd, men kan innebære kollektiv rasjonalitet. Jf. avsnitt 10.4.

Iøynefallende konsum (conspicious consumption). Folk med ekstra mye penger kan imponere (eller tro de imponerer) sine omgivelser med dyre klær, biler og selskaper. Henger sammen med Veblen-effekten. Jf. avsnitt 3.5.

496

oversikt og omtale av sentrale begreper

J Jerntriangel (iron triangle). Allianse mellom aktører i det politiske marked som er særlig effektive i forbindelse med tilkarringsvirksomhet. Det kan være bestemte grupperinger av politikere, offentlige etater, brukere av offentlige tjenester eller private leverandører til det offentlige. Jf. avsnitt 11.2.

K Kaldor-Hicks-kriteriet (Kaldor Hicks criterion). Brukes gjerne i forbindelse med tiltak der noen tjener og noen taper, som f.eks. bygging av en vei, båndleggelse av et område til rekreasjonsformål eller opphevelse av handelsrestriksjoner. Hvis gevinsten til dem som tjener på tiltaket, er så stor at de fullt ut kunne kompensert dem som taper og likevel sitte igjen med en netto gevinst, er tiltaket samfunnsøkonomisk lønnsomt etter dette kriteriet. Det er ikke forutsatt at slik kompensasjon faktisk gis. Se også Pareto-kriteriet. Jf. ellers avsnitt 11.2.

Kalkulasjonslønn (shadow price for labor). Kalkulasjonspris for arbeid, f.eks. i tilfellet med arbeidsløshet eller monopol. Jf. avsnitt 16.3.

Kalkulasjonspris (shadow price). Et begrep som brukes i nytte-kostnadsanalyse på beregnede priser som benyttes i tilfelle markedsprisene ikke avspeiler riktige nytte- eller kostnadsvirkninger, eller hvor markeder ikke eksisterer. Jf. avsnitt 16.3.

Kapitalslit (capital depreciation). Omfatter den verdiforringelsen som realkapitalen blir utsatt for i en bestemt periode, f.eks. et år, på grunn av slitasje og foreldelse.

Se også brutto realinvestering og netto realinvestering. Jf. avsnitt 18.2.

Kartell (cartel). En sammenslutning av tidligere uavhengige aktører. Brukes i denne boka i forbindelse med sammenslutninger av tilbydere. Dersom kartellet omfatter alle tilbyderne i et marked, har en monopol. Jf. avsnitt 5.1.

Kausalsammenheng (causal relationship). Sammenheng mellom (økonomiske) størrelser med en årsak-/virkningsretning, dvs. at en variabel kan påvirke en annen som inngår i sammenhengen. Ut fra økonomisk teori kan en for eksempel utlede en sammenheng mellom en husholdnings etterspørsel etter et gode på den ene siden og husholdningens inntekt, pris på det aktuelle godet og prisen på andre goder på den andre siden. Her vil inntekt og priser bestemme etterspørsel, mens etterspørselen ikke har noen betydning for inntekt og priser. Se også økonomiske modeller. Jf. avsnitt 1.8.

497

oversikt og omtale av sentrale begreper

Keynesiansk arbeidsløshet (Keynesian unemployment). Arbeidsløshet som oppstår ved nedgang i samlet etterspørsel i samfunnet (f.eks. i investeringsetterspørselen eller etterspørselen fra utlandet) uten at det skjer endringer i pris- og lønnsnivå. Det er derfor ulikevekt i både produkt- og arbeidsmarkedet i en slik situasjon. Jf. avsnitt 6.3 og kapittel 25.

Klassisk arbeidsløshet (classic unemployment). Arbeidsløshet som oppstår på grunn av «for høyt» lønnsnivå. En slik situasjon kan en ha ved monopol i arbeidsmarkedet. Jf. avsnitt 6.3.

Kognitive skjevheter (cognitive biases eller cognitive errors). Systematiske feil som opptrer i forbindelse med anvendelse av heuristikk. Eksempler er representativitetsskjevhet, tilgjengelighetsskjevhet og bekreftelsesskjevhet. Jf avsnitt 10.2.

Kognitiv psykologi (cognitive psychology). Den del av psykologien som omhandler de mentale prosessene som ligger til grunn for oppfattelse, tenkning og kunnskapservervelse. Slike prosesser er sanseoppfatning, oppmerksomhet, forestillingsvirksomhet, hukommelse, begrepsdanning, språk, bedømming, resonnering og problemløsing. Se atferdsøkonomi, System 1 og System 2. Jf. avsnitt 10.1.

Kollektive beslutninger (collective decisions). Vedtak som fattes av kollektive organer om saker som berører alle eller mange i samfunnet. Se også avstemnings­ paradokset, medianvelgerproblemet og stemmehandel,. Jf. avsnitt 11.1.

Kollektive goder (public goods). Goder karakterisert ved ikke-rivalisering og ikkeekskludering. Det første innebærer at den bruken og nytten en person har av godet, ikke reduserer nytten andre har av det. Det andre innebærer at en person som ønsker å bruke godet, ikke kan ekskluderes fra å bruke det. Den nytten en person i et dalføre med flomsikring har av flomsikringen, reduserer ikke nytten andre har av flomsikringen. Han vil heller ikke kunne utelukkes fra å gjøre seg nytte av flomsikringen. Den nytten en person har av et godt forsvar, reduserer ikke nytten andre har av det. Han vil heller ikke kunne ekskluderes fra å gjøre seg nytte av det. Se også gratispassasjerproblemet, blandede goder og private goder.

Jf. avsnitt 13.1.

Kollektiv irrasjonalitet (collective irrationality). Det motsatte av kollektiv rasjonalitet. Se også privat rasjonalitet/irrasjonalitet. Jf. avsnitt 10.4.

Kollektiv rasjonalitet (collective rationality). Innebærer at menneskenes atferd og institusjonelle forhold i samfunnet er slik at samfunnets ressurser blir brukt best mulig i samfunnsøkonomisk forstand, det vil si at samfunnsøkonomisk

498

oversikt og omtale av sentrale begreper

overskudd er maksimalt og at en unngår en åpenbart uheldig velferdsfordeling.

Se også kollektiv irrasjonalitet og privat rasjonalitet/irrasjonalitet. Jf. avsnitt 10.4.

Komplementære goder (complementary goods). Goder som i større eller mindre grad må brukes sammen for å dekke et behov, f.eks. biler og bensin, DVD-plater og DVD-spillere. Karakterisert ved negativ krysspriselastisitet. Se også alternative goder og uavhengige goder. Jf. avsnittene 3.3 og 3.4.

Komplementære prosjekter (complementary projects). Begrep som brukes i forbindelse med nytte-kostnadsanalyser; betegner prosjekter som i større eller mindre grad henger sammen, slik at nytten av det ene er positivt avhengig av om det andre blir gjennomført eller ikke. For eksempel kan nytten av en ny bro være meget avhengig av om det bygges en ny vei samtidig. Tilsvarende vil nytten av en ny innfartsvei til en by kunne være avhengig av flere parkeringsplasser og av at en bedrer mulighetene for gjennomgangstrafikken. Jf. avsnitt 16.5.

Konkurranseevne (competitiveness). Begrepet som gjerne brukes i forbindelse med utenrikshandel og omfatter alle forhold som påvirker handelsbalansen i positiv retning. Jf. avsnitt 21.3.

Konkurranseutsatte næringer (exposed industries). Består av utekonkurrerende næringer og hjemmekonkurrerende næringer. Betegnelsen konkurranseutsatte bransjer, bedrifter og virksomhet brukes også. Jf. avsnitt 21.2.

Konsum (consumption). Mengden av konsumgoder som forbrukes i løpet av en bestemt periode, f.eks. et år. Deles gjerne opp i privat konsum og offentlig konsum. Jf. avsnitt 18.2.

Konsument (consumer). I de fleste sammenhenger det samme som husholdning.

Jf. avsnitt 3.1.

Konsumentoverskudd (consumer surplus). Kan defineres som forskjellen mellom samlet betalingsvillighet for et bestemt antall enheter av et konsumgode og det som faktisk betales for disse enhetene. Begrepet brukes både for den enkelte konsument og i markedet. Jf. avsnitt 3.2.

Konsumentsuverenitet (consumer sovereignty). Innebærer en forutsetning om at det er konsumentene selv som er best skikket til å vurdere sine behov. Alternativet ville være at en hadde en instans som kunne overprøve konsumentenes preferanser og disposisjoner, som i en planøkonomi eller i et patriarkalsk samfunn.

Jf. avsnitt 1.1

499

oversikt og omtale av sentrale begreper

Konsumfunksjonen (the consumption function). Relasjon som uttrykker en sammenheng mellom samlet privat konsum og husholdningenes disponible inntekt.

Har en sentral plass i makroøkonomiske modeller, ofte kalt multiplikatormodeller. Se også marginal konsumtilbøyelighet. Jf. avsnitt 20.1.

Konsumgoder (consumer goods). Varer og tjenester som kan dekke menneskenes ulike behov. Matvarer dekker behov for næringsstoffer, biler dekker transportbehov, legetjenester dekker behov for helsetjenester, osv. Se også nytte og preferanser. Jf. avsnitt 3.1.

Konsumprisindeks (consumer price index). Uttrykk som viser gjennomsnittlig prisendring for privat konsum, der prisendringen for de enkelte goder veies sammen med den betydningen de har i konsumentenes forbruk målt ved budsjettandeler. For eksempel har melk større vekt enn synåler, fordi utgifter til melk utgjør en større andel av samlet konsumutgift enn utgifter til synåler. Jf. avsnitt 18.5.

Korrupsjon (corruption). Betaling, med penger eller på annen måte, til politikere og offentlige ansatte for å oppnå fordeler i forbindelse med lovgivning, leveranser til det offentlige, saksbehandling, reguleringer osv. Korrupsjon er i motsetning til tilkarringsvirksomhet ulovlig. Jf. avsnitt 11.2.

Kostnadsinflasjon (cost inflation). En periode med sterk prisstigning som utløses av kostnadsøkninger, f.eks. som følge av sterk lønnsøkning eller økning i råvarepriser, f.eks. på olje. Se også etterspørselsinflasjon. Jf. avsnitt 24.3.

Krysspriselastisitet (cross price elasticity). Prosentvis endring i etterspørselen etter et gode i forhold til en gitt prosentvis endring i prisen på et annet gode, når det er denne prisendringen som har forårsaket etterspørselsendringen. Se også egenpriselastisitet, alternative goder og komplementære goder. Jf. avsnitt 3.4.

Kvantitetsteorien (the quantity theory of money). Teori for etterspørsel etter penger som i sin enkleste form innebærer at etterspørselen kun er avhengig av prisnivå og produksjon i samfunnet. Se også transaksjonsbehov for penger. Jf. avsnitt 22.3.

Kvoter (quotas). En type virkemidler som kan brukes bl.a. for å begrense eksterne virkninger som forurensninger og overutnyttelse av fellesressurser. Har den fordelen at en har direkte mengdekontroll, men kan medføre effektivitetstap, fordi det kan være vanskelig å fordele kvotene på de enkelte aktørene slik at fordelingen er kostnadseffektiv. Dette problemet kan løses ved omsettelige kvoter. Jf. avsnitt 13.3.

500

oversikt og omtale av sentrale begreper

Køprising (congestion charge). Bomavgift som varierer over døgnet, med størst avgift når trafikken er størst. Brukes for å redusere køer og forurensninger i større byer. Jf. avsnitt 14.3.

L Likevektskurs (equilibrium exchange rate). Den valutakursen som etablerer seg ved likhet mellom tilbud og etterspørsel i valutamarkedet. Innebærer uendrede valutareserver. Se også betalingsbalanse. Jf. avsnitt 23.1.

Likevektspris (equilibrium price). Den prisen som danner seg i et marked når en har markedslikevekt, dvs. når tilbud er lik etterspørsel. Jf. avsnitt 4.2.

Likviditetsfelle (liquidity trap). Oppstår når det er stor arbeidsløshet og en ikke makter å stimulere økonomien tilstrekkelig, selv med en så ekspansiv penge­ politikk at renten blir null. Økt likviditetstilførsel i en slik situasjon vil ikke kunne redusere renten ytterligere, ettersom den ikke kan bli negativ. Jf. avsnitt 25.3 og 26.4.

Livsinntekt (life cycle income). Den samlede inntekten som en person kan tjene i løpet av sitt voksne liv. Av og til definert noe snevrere ved arbeidsinntekt (med eller uten fratrekk for netto skatt) opptjent i yrkesaktiv del av livet. Jf. avsnitt 20.1.

Lobbyvirksomhet (lobbying). Ulike aktiviteter som enkeltaktører eller interessegrupper bedriver overfor politikere og offentlig administrasjon, for å påvirke politiske avgjørelser f.eks. i forbindelse med beskatning, reguleringer og offentlige bevilgninger til ulike formål. Se også tilkarringsvirksomhet. Jf. avsnitt 11.2.

Lokale kollektive goder (local public goods). Kollektive goder som bare de som bor, har eiendom eller oppholder seg i et lokalt avgrenset område har nytte av, så som et lokalt veisystem eller flomsikring av et dalføre. Jf. avsnitt 13.1.

Lorenz-kurve (Lorenz curve). Figur som brukes til å framstille graden av skjevhet i fordelingen bl.a. av inntekt. Kumulert andel av personer (eller husholdninger), f.eks. rangert etter inntekt, dvs. de fattigste 10 %, 20 % osv., avsettes gjerne langs den horisontale aksen, og den andelen av total inntekt som de fattigste 10 %, 20 % osv. har, avsettes langs den vertikale aksen. Jf. avsnitt 15.5.

M Makroøkonomi (macroeconomics). Del av samfunnsøkonomien som gjelder de store trekkene i det økonomiske livet i et land, så som samlet verdiskaping, 501

oversikt og omtale av sentrale begreper

sysselsetting og arbeidsløshet, endringer i prisnivå og utenriksøkonomi. Se også nasjonalregnskapet, mikro­øko­no­mi og markedsøkonomi. Jf. kapittel 17.

Maksiminkriteriet (maximin criterion). Kriterium en bruker i spillteorien når en vil unngå store tap. Da velger en den strategien der det dårligste utfallet innebærer lavest tap. Jf. avsnitt 8.3.

Marginal betalingsvillighet (marginal willingness to pay). Betalingsvillighet for én ekstra enhet av et gode. Brukes tilsvarende for arbeidskraft. Faller under bestemte betingelser sammen med etterspørselsfunksjonen. Jf. avsnitt 3.2, 4.2 og 6.2.

Marginale alternativkostnader (marginal opportunity costs). Endring i alternativkostnader ved å endre produksjon eller arbeidskraftinnsats med én enhet. Faller under bestemte betingelser sammen med tilbudsfunksjonen. Jf. avsnitt 4.5 og 6.2.

Marginale eksterne virkninger (marginal external effects). Endringer i eksterne virkninger som følger av økt omsetning av et produkt med én enhet. Jf. avsnitt 13.2.

Marginal konsumtilbøyelighet (marginal propensity to consume). Den andelen av én ekstra krone i disponibel inntekt som går til konsum. Begrepet brukes gjerne i forbindelse med konsumfunksjonen. Se også gjennomsnittlig konsumtilbøyelighet og marginal sparetilbøyelighet. Jf. avsnitt 20.1.

Marginal sparetilbøyelighet (marginal propensity to save). Den andelen av én ekstra krone i disponibel inntekt som ikke forbrukes, dvs. som ikke går til konsum. Begrepet brukes gjerne i forbindelse med konsumfunksjonen. Jf. også gjennomsnittlig sparetilbøyelighet og marginal konsumtilbøyelighet. Jf. avsnitt 20.1.

Markedets etterspørselsfunksjon (market demand function). Viser en sammenheng mellom pris i markedet og samlet etterspørsel i markedet. Jf. avsnitt 4.2.

Markedets tilbudsfunksjon (market supply function).Viser en sammenheng mellom pris i markedet og samlet tilbud i markedet. Jf. ellers avsnitt 4.2.

Markedslikevekt (market equilibrium). Tilstand der tilbud i markedet er lik etterspørsel. Det etableres da en bestemt likevektspris. Likevekten kan bli forstyrret av endringer i forhold som bestemmer tilbud eller etterspørsel, så som teknologiske endringer eller økt inntekt. Dette gjør at en generelt sett får likevekt på nytt ved en ny likevektspris. Jf. avsnitt 4.2 og 4.3.

Markedssvikt (market failure). Former for avvik fra forutsetningene for fullkommen konkurranse som fører til samfunnsøkonomisk effektivitetstap. Monopol og eksterne virkninger er eksempler på markedssvikt. Jf. avsnitt 4.7.

502

oversikt og omtale av sentrale begreper

Markedsøkonomi (market economy). Begrepet brukes i to betydninger. For det første som læren om hvordan markeder fungerer; hva som bestemmer tilbud og etterspørsel, hvordan markedslikevekt blir etablert, hvilken betydning strukturelle forhold i markedet – f.eks. antall tilbydere – har for markedsresultatet, osv. For det andre brukes ordet om et økonomisk system der økonomiske transaksjoner i hovedsak foregår i markeder uten offentlige reguleringer ut over slike som skal korrigere for markedssvikt. Er det stort sett privat eiendomsrett til realkapitalen, snakker en gjerne om kapitalistisk markedsøkonomi. En kan også ha sosialistisk markedsøkonomi, der det offentlige har kontroll med tilbudssiden, men tilbudet tilpasses den etterspørselen som framkommer i de ulike markeder. Jf. avsnitt 4.7.

På engelsk brukes begrepet bare i den sistnevnte betydningen.

Medianvelger (median voter). «Velgeren i midten» når en sak eller et voteringstema er av en slik natur at velgerne (eller mer generelt de som voterer) kan rangeres etter en bestemt skala, f.eks. etter det beløpet som de vil bevilge til en bestemt sak. Se også medianvelgerteoremet. Jf. avsnitt 11.2.

Medianvelgerteoremet (the median voter theorem). Medianvelgerteoremet sier at det alternativet medianvelgeren foretrekker, vil vinne ved en avstemning som avgjøres ved vanlig flertall. Et eksempel på dette er gitt i avsnitt 11.2.

Mellomledd i markedet (intermediary agents). Bedrifter som står mellom produsentene av goder og konsumentene (eller andre sluttbrukere). Eksempler er varehandelsbedrifter, transportbedrifter og eiendomsmeglere. Bidrar til reduksjon av informasjons- og spesielt transaksjonskostnadene i det økonomiske livet. Jf. avsnitt 4.6.

Mental regnskapsføring (mental accounting). En heuristikk som har sammenheng med at konsumentene må forholde seg til mange tusen konsumgoder og konsumgodevarianter, slik at de vil måtte tenke i kategorier som mat, klær, transport osv. Dette er rasjonelt, men ulempen er at en kan være låst fast i omfang og fordeling av forbruket på disse kategoriene når forholdene endrer seg på en måte som tilsier omfordeling, f.eks ved endrede priser, arbeidsløshet, sykdom osv. Jf. avsnitt 10.2.

Merkevarer (brand). Produkter som er, eller framstår å være, litt forskjellige. Er gjerne identifisert ved bestemte merkenavn. Det finnes mange eksempler på dette når det gjelder vaskemidler, klær, sko, biler osv. Se også monopolistisk konkurranse. Jf. avsnitt 5.2.

Mikroøkonomi (microeconomics). Omhandler atferd og beslutninger til de minste aktørene i det økonomiske livet: bedrifter og husholdninger. Omfatter 503

oversikt og omtale av sentrale begreper

også markedsøkonomi i den første betydningen av begrepet som er gitt. Se også makroøkonomi. Jf. avsnitt 1.9.

Miljøavgift (environmental tax). Brukes i forbindelse med negative eksterne virkninger i form av skader på naturen e.l. for å unngå et samfunnsøkonomisk effektivitetstap som ellers ville ha oppstått i markedet. Kan legges på produkter, produksjonsfaktorer eller utslipp e.l. Denne typen avgifter har også den fordelen at de inntektene de innbringer, kan erstatte vanlige skatter, som normalt medfører et samfunnsøkonomisk effektivitetstap. Jf. avsnitt 13.3.

Mindreverdige goder (inferior goods). Dette er goder med negativ inntektselastisitet, dvs. at etterspørselen går ned når inntekten går opp. Kan gjelde matvarer av dårlig kvalitet (f.eks. kjøttvarer med høyt fettinnhold) som en kjøper mindre av når en får bedre råd. Jf. avsnitt 3.4.

Monetarisme (monetarism). Teoriretning som bl.a. postulerer at en økning i pengemengden når en har makroøkonomisk likevekt, kun har virkning på prisnivået, og at pengepolitikken bør tilpasses den økonomiske veksten, slik at endringene i pengemengden til enhver tid sikrer indre makroøkonomisk likevekt. Jf. avsnitt 24.3.

Monopol (monopoly). Markedsform som avviker fra fullkommen konkurranse ved at det bare er én tilbyder. Dette gjør at tilbyderen kan oppnå større fortjeneste enn den samlede fortjenesten til alle produsenter under fullkommen konkurranse. Årsaker til monopol kan være lovbeskyttelse, patentrettigheter, enerett til en naturressurs, store transportkostnader eller store faste kostnader. Se også kartell og monopsoni. Jf. avsnitt 5.1.

Monopolistisk konkurranse (monopolistic competition). Markedsform som avviker fra fullkommen konkurranse ved at de enkelte produsentene tilbyr produkter som er, eller gis inntrykk av å være, litt forskjellige. Den enkelte tilbyder har således monopol på sitt produkt, men mulighetene for å ta ut en monopolfortjeneste er mer begrenset enn ved vanlig monopol på grunn av mange nær beslektede konkurrerende produkter. Se også merkevarer. Jf. avsnitt 5.2.

Monopsoni (monopsony). Markedsform som avviker fra fullkommen konkurranse ved at det bare er én etterspørrer. Se også monopol. Jf. avsnitt 6.2.

Motmakt (countervailing power). Fenomen som kan oppstå i markeder der den ene siden har opparbeidet seg markedsmakt, som et marked med kartell eller naturlig monopol. Da kan det oppstå en motmakt ved at aktørene på den andre siden av markedet samordner sine interesser overfor motparten for å unngå de negative virkningene av monopolistens markedsdominans. Jf. avsnitt 5.1 og 6.2.

504

oversikt og omtale av sentrale begreper

Multiplikator (multiplier). Begrep som benyttes i tilknytning til multiplikatormodeller i forbindelse med analyser av virkningene av etterspørselsendringer.

Viser forholdet mellom økning i nasjonalproduktet og økningen i den etterspørselskomponenten (f.eks. private investeringer) som førte til denne økningen i nasjonalproduktet. I den enkleste varianten av slike modeller er multiplikatoren kun avhengig av marginal konsumtilbøyelighet. Brukes også i forbindelse med bankpenger, se pengemultiplikatoren. Jf. avsnitt 20.3.

Multiplikatormodell (multiplier model). En type modell i makroøkonomi som fokuserer på virkningene på produksjon, sysselsetting mv. av endring i en etterspørselskomponent, som private investeringer eller eksport. Se også m ­ ultiplikator.

Jf. avsnitt 20.3.

Multiplikatorvirkninger (multiplier effects). Indirekte virkninger bl.a. på produksjon og sysselsetting av f.eks. økning i investeringer ved at dette øker inntektene i samfunnet når det er ledig produksjonskapasitet. Disse virkningene gjør seg primært gjeldende ved at inntektsøkningen medfører økt konsumetterspørsel (og dermed økt produksjon og sysselsetting.) Jf. avsnitt 20.3.

Målsetting (objective). Gir uttrykk for hva en ønsker / tar sikte på å oppnå ved den økonomiske politikken en fører, eller tar sikte på å føre, f.eks. lavere arbeidsløshet, bedre utnyttelse av oljeressursene i Nordsjøen, jevnere velferdsfordeling.

Jf. avsnitt 11.4.

N Naboeffekten (neighbor effect). Innebærer at atferden til de som bor i nærmiljøet påvirker en konsuments atferd, f.eks. at kjøp av ny bil gjør sannsynligheten større for at andre i nærheten gjør det samme. Er en del av bandwagon-effekten. Se også nettverkseffekten. Jf. avsnitt 3.5.

Nash-likevekt (Nash equilibrium). Begrep som brukes i spillteorien. Det er en likevekt som er karakterisert ved at ingen av spillerne har noe incitament til å endre strategi, gitt de(n) andres valg. Se også dominant strategi. Jf. avsnitt 8.1.

Nasjonalbudsjettet (national budget). Dokument som legges fram for Stortinget som St.meld. nr. 1 i hver sesjon sammen med statsbudsjettet. Det viser den økonomiske tilstanden i landet, den utviklingen som ventes i budsjettåret, og hvilken politikk regjeringen har tenkt å føre. Se også nasjonalregnskap. Jf. avsnitt 11.3.

505

oversikt og omtale av sentrale begreper

Nasjonalregnskap (national accounts). Gir en systematisk regnskapsmessig oversikt over de økonomiske forholdene i et land. Bygger på bestemte definisjoner av de fleste sentrale makroøkonomiske størrelser og gir grunnlag for makroøkonomiske analyser og planer, som bl.a. legges fram i nasjonalbudsjettet. Jf. avsnitt 18.1.

Naturlig monopol (natural monopoly). Produksjonstekniske forhold kan innebære at de faste kostnadene er så store det bare er plass til én lønnsom bedrift i markedet. Selv det kan være for lite, for eksempel for kraftkrevende industri her i landet, som er avhengig av eksport for å kunne drive lønnsomt. Se også regulert monopol. Jf. avsnitt 5.1.

Naturressurser (natural resources). En av de tre sentrale kategorier av ressurser som en opererer med i samfunnsøkonomien. Består av realobjekter som finnes i vårt naturgrunnlag, og som alene eller sammen med andre ressurser kan inngå i produksjonen av varer og tjenester som direkte eller indirekte kan dekke menneskelige behov. Eksempler på naturressurser er fisk i havet, elver og fosser som kan benyttes til vannkraftproduksjon, olje, mineraler, metaller. Se også arbeidskraft og realkapital. Jf. avsnitt 1.1.

Netto finansinvestering (net finance investment). Fordringsendringen som har skjedd overfor utlandet i en bestemt periode, f.eks. et år. Svarer til driftsbalansen overfor utlandet. Se også driftsregnskapet, netto realinvestering og sparing. Jf. avsnittene 18.2 og 18.3.

Netto realinvestering (net real investment). Den endringen en får i beholdningen av realkapital. Er lik brutto realinvestering minus kapitalslit. Jf. avsnitt 18.2.

Nettonasjonalprodukt (net domestic product). Mål på den samlede verdiskapingen i et land i en bestemt periode, f.eks. et år. Består av salgsverdien av alt som blir produsert i landet i denne perioden, fratrukket produktinnsats og kapitalslit.

Se også bruttonasjonalproduktet. Jf. avsnitt 18.2.

Nettverkseffekten (network effect). Innebærer at nytten av et gode påvirkes positivt av at andre etterspør det samme godet. Nytten av telefon er således avhengig av at andre også har det. Er en del av bandwagon-effekten. Se også naboeffekten. Jf. avsnitt 3.5 Normale goder (normal goods). Goder med positiv inntektselastisitet, dvs. goder det blir økt etterspørsel etter når inntekten øker. Se også mindreverdige goder.

Jf. avsnittene 3.3 og 3.4.

Nytte (utility). Grad av behovstilfredsstillelse eller behovsdekning som en bestemt godemengde eller en bestemt godekombinasjon gir. Jf. avsnitt 3.1.

506

oversikt og omtale av sentrale begreper

Nytte-kostnadsanalyse (cost benefit analysis). Systematisk oppstilling av positive og negative nyttevirkninger, målt ved betalingsvillighet eller beslektede begreper og alternativkostnader. Foretas bl.a. i forbindelse med offentlige tiltak som bygging av en ny vei. Brukes gjerne i situasjoner med flere former for markedssvikt, eller der det av andre grunner er sammensatte og uoversiktlige nytte- og/eller kostnadsvirkninger. Jf. kapittel 16.

Nytte-kostnadsdifferens (cost benefit difference). Begrep som brukes i nytte-kostnadsanalyser som viser forskjellen mellom nytte- og kostnadsvirkninger f.eks. av et offentlig tiltak. Differansen viser tiltakets bidrag til samfunnsøkonomisk overskudd, og det lønner seg derfor samfunnsøkonomisk dersom den er positiv. Jf. kapittel 16.

Nåverdi (present value). Brukes bl.a. i investeringskalkyler og nytte-kostnadsanalyser når inntekter og/eller utgifter, eller nytte og/eller kostnader, er spredd over flere år. Framtidige virkninger neddiskonteres da gjerne, slik at de refererer til «i dag» eller «i år». Dette gjør det mulig å få et entydig mål på både inntekter (eller nytte) og utgifter (eller kostnader), slik at en kan beregne lønnsomheten på en entydig måte. Jf. avsnitt 16.2 og tillegg til kapittel 20.

O Offentlig sektor (public sector). Denne er todelt, i en forvaltningsdel og en foretaksdel. Begge deler er igjen todelt: forvaltningsdelen i en statlig og en kommunal del, foretaksdelen i finansielle og ikke-finansielle foretak. Blant de finansielle foretakene står Norges Bank i en særstilling. Se også privat sektor. Jf. avsnitt 11.3.

Omsettelige kvoter (tradeable quotas). Kvoter for utslipp, produksjon av forurensende produkter, bruk av en begrenset fellesressurs osv. som kan omsettes.

Poenget med omsetteligheten er at de mest effektive kan kjøpe kvoter av de minst effektive, slik at en oppnår gitt reduksjon i f.eks. samlet mengde utslipp på billigst mulige måte. Jf. avsnitt 13.3.

Opphopningsproblemer (congestion problems). Oppstår for goder som brukes av flere samtidig, og som har begrenset kapasitet i forhold til etterspørselen, for eksempel veier. Når utnyttelsesgraden er nær eller på kapasitetsgrensen, påfører brukerne hverandre negative eksterne virkninger i form av tidsforsinkelser, stress og økte forurensninger. Jf. avsnitt 14.2.

Overføringer (transfers). Negative skatter; av to slag: stønader til husholdninger, så som ulike trygdeytelser, og subsidier som av ulike årsaker utbetales til bedrifter.

Jf. avsnitt 12.1.

507

oversikt og omtale av sentrale begreper

P Pareto-kriteriet (Pareto criterion). Brukes for å avgjøre om endret ressursbruk innebærer mer effektiv ressursutnyttelse i samfunnsøkonomisk forstand. Hvis minst én konsument har fått høyere behovsdekning uten at noen andre har fått lavere, er ressursutnyttelsen blitt bedre etter dette kriteriet. Se også Kaldor-Hickskriteriet. Jf. avsnitt 11.2.

Pengeenhet (monetary unit). Enheten et lands penger måles i. Synonym er myntenhet. Norske kroner, som i internasjonal sammenheng betegnes ved NOK, er pengeenheten her i landet. Se også valuta. Jf. avsnitt 22.1.

Pengemengde (money supply). Mål på mengden av betalingsmidler som er tilgjengelig for publikum. Kan måles på ulike måter. Jf. avsnitt 22.1.

Pengemultiplikator (monetary multiplier). Viser hvor stor økning en får i mengden av bankpenger i forhold til en gitt økning i pengemengden i bankene som er disponible for utlån til publikum. Avhengig av den andelen av innskudd som avsettes som reservekasse i bankene. Jf. avsnitt 22.2.

Pengenes omløpshastighet (velocity of money). Gir uttrykk for hvor mange ganger hver krone i omløp blir brukt i gjennomsnitt i løpet av et år. Jf. avsnitt 22.3.

Pengepolitikk (monetary policy). Omfatter tiltak for å påvirke pengemengden hos publikum. Et sentralt virkemiddel i den forbindelse er styringsrenten. En del av stabiliseringspolitikken. Jf. avsnitt 22.4 og 25.3.

Penger (money). Finansobjekt som av ulike årsaker egner seg godt som bytte- og betalingsmiddel i økonomiske transaksjoner. Brukes i forskjellige betydninger. I vanlig språkbruk omfatter penger sedler og mynter. Utvidede begreper kan også omfatte såkalte bankpenger. Jf. avsnitt 22.1.

Phillips-kurve (Phillips curve). Sammenheng mellom prisstigning i prosent og arbeidsløshet i prosent av arbeidsstyrken. På kort sikt regner en med at sammenhengen er fallende. Jf. avsnitt 25.5.

Politisk marked (political market). Begrep som brukes i forbindelse med økonomiske analyser av politiske vedtak og disposisjoner. Hovedaktører er politikere som søker å maksimere velgeroppslutning om sin politikk, interessegrupper og byråkratiet. Jf. avsnitt 11.1.

Preferanser (preferences). Gir uttrykk for den nytten en konsument har av ulike godemengder eller godekombinasjoner. Brukes også i andre sammenhenger, for 508

oversikt og omtale av sentrale begreper

eksempel i forbindelse med de forholdene aktørene i det politiske marked legger vekt på, og som derfor har betydning for deres disposisjoner.

Prinsipal-agent-teori (principal agent theory). Anvendes i forbindelse med hierarkier, som bedrifter og institusjoner, både offentlige og private. Ledelsen (prinsipalen) bestemmer, mens de ansatte (agenter) utfører jobben. Sistnevnte har bedre informasjon om hvordan det skal gjøres, noe som gir spillerom for å realisere egne målsettinger. Se asymmetrisk informasjon og informasjonsrente. Jf. avsnitt 9.3.

Prisdiskriminering av 1. grad (price discrimination of first degree). Kalles også fullstendig prisdiskriminering, og går ut på at produsenten, ved å ta ulik pris for salg til ulike kjøpergrupper, legger beslag på hele det samfunnsøkonomiske overskuddet. Se også prisdiskriminering av 2. og 3. grad. Jf. avsnitt 5.3.

Prisdiskriminering av 2. grad (price discrimination of second degree). I dette tilfellet gis konsumentene en meny av valgmuligheter som er slik at produsenten legger beslag på deler av konsumentoverskuddet. Dette gjøres ved å tilby billige alternativer som har visse ulemper, men som likevel vil kunne bli etterspurt av kjøpere med lav betalingsvillighet. Tilsvarende kan de med høy betalingsvillighet få dyre alternativer som har visse positive sider, jf. økonomi- og business-klasser på fly. Se ellers prisdiskriminering av 1. og 3. grad. Jf. avsnitt 5.3.

Prisdiskriminering av 3. grad (price discrimination of third degree). I dette tilfellet er det mulig å dele opp markedet i nisjer med helt eller tilnærmet vanntette skott imellom. Et eksempel er transporttjenester der pensjonister og studenter har lavere betalingsvillighet enn «vanlige» reisende. Ved å heve prisen for sistnevnte og senke den for førstnevnte, vil transportselskapet kunne legge beslag på en del av konsumentoverskuddet for samme volum på det samlede transporttjenestetilbudet. Se også prisdiskriminering av 1. og 2. grad. Jf. avsnitt 5.3.

Priselastisk gode (price elastic goods). Et gode der egenpriselastisiteten er mindre enn –1. Se også prisuelastisk gode. Jf. avsnitt 3.4.

Prisindeks (price index). Uttrykk som viser gjennomsnittlig prisutvikling for de komponentene som inngår i den størrelsen prisindeksen gjelder for (f.eks. privat konsum eller aksjene på Oslo Børs). Prisutviklingen på de enkelte komponentene veies med den betydningen hver komponent har. Se også konsumprisindeks. Jf. avsnitt 18.5.

Prisnivå (price level). Måles gjerne ved en prisindeks og gir uttrykk for hvor mye høyere eller lavere prisene i gjennomsnitt er i forhold til et referanseår. Hvis en prisindeks er 100 i 1985 og 120 i 1995, er prisnivået 20 % høyere i 1995 enn i 1985.

Jf. avsnitt 24.1.

509

oversikt og omtale av sentrale begreper

Prisuelastisk gode (price inelastic goods). Et gode med en egenpriselastisitet som er større enn –1 (men negativ). Se også priselastisk gode. Jf. avsnitt 3.4.

Private goder (private goods). Er i motsetning til kollektive goder karakterisert ved rivalisering og muligheter for ekskludering. Eksempler på private goder er matvarer, klær og tannlegetjenester. Se også blandede goder. Jf. avsnitt 13.1.

Privat irrasjonalitet (private irrationality). Synonym for irrasjonell atferd som brukes når det er behov for å skille mellom privat og kollektiv rasjonalitet/irrasjonalitet. Jf. avsnitt 10.4.

Privat rasjonalitet (private rationality). Synonym for rasjonell atferd som brukes når det er behov for å skille mellom privat og kollektiv rasjonalitet/irrasjonalitet. Jf. avsnitt 10.4.

Privat sektor (private sector). Omfatter i grove trekk private husholdninger, institusjoner og bedrifter. Se også offentlig sektor.

Produksjonsmulighetskurve (production possibility curve). Kurve som, i et to­ godetilfelle, viser hvor mye en maksimalt kan produsere av et gode for hver gitt mengde av det andre godet. Jf. avsnitt 1.4.

Produktinnsats (intermediate inputs). Kategori innsats i produksjonen som er framstilt i andre bedrifter, så som tremasse som brukes i papirproduksjon, fisk som brukes i fiskematproduksjon, konsulenttjenester av ulike slag og elektrisk kraft som brukes i nesten all slags produksjon. Jf. avsnitt 18.2.

Produsentoverskudd (producer surplus). Kan defineres som salgsverdi av det som omsettes av et gode av en bedrift eller i markedet, minus alternativkostnadene knyttet til produksjonen av godet. Se også konsumentoverskudd og samfunns­ økonomisk overskudd. Jf. avsnitt 4.5.

Produsentpris (producer price). Begrep som gjerne brukes i forbindelse med avgifter. Er lik markedspris minus avgiften. Jf. avsnitt 12.3.

R Radikal usikkerhet (radical uncertainty). Begrep som brukes når en ikke har holdepunkter for å anslå sannsynligheter for ulike utfall. Se også usikkerhet og subjektive sannsynligheter. Jf. avsnitt 7.4.

Rasjonell atferd (rational behaviour). Kan defineres på litt forskjellige måter. Her definert som «å gjøre det best mulig for seg selv» i den forstand som en har lagt til grunn i hovedmodellene i kapittel 2 og 3. Fortjenestemaksimering og nyttemak510

oversikt og omtale av sentrale begreper

simering (å gjøre behovsdekningen best mulig) er altså eksempler på rasjonell atferd. Se også irrasjonell atferd. Jf. avsnitt 10.1.

Realkapital (real capital). En av de tre hovedkategoriene av ressurser som en opererer med i samfunnsøkonomien. Det er en produsert ressurs, ettersom den omfatter produkter som er framstilt i bedriftene i tidligere perioder (eller er importert). Jf. avsnitt 1.1.

Realobjekt. Omfatter alle ressurser, samt alle typer varer og tjenester som kan framstilles av disse. Se også finansobjekt. Jf. avsnitt 1.6.

Realpengemengde (real money supply). Kan defineres som (nominell) pengemengde dividert med prisnivået i samfunnet. Jf. avsnitt 22.3.

Realøkonomi (real economy). Omfatter alle økonomiske forhold som berører realobjekter. Se også finansøkonomi. Jf. avsnitt 1.6.

Regulert monopol (regulated monopoly). Et monopol som ikke får lov til å tilpasse seg fritt, f.eks. ved at det er pålagt å produsere mer enn det en ønsker, eller ved en maksimalpris. Jf. avsnitt 5.1.

Rente (interest rate). Kan betraktes som en godtgjøring for å unnlate å konsumere og i stedet stille midler til disposisjon for investeringsformål. Se også styringsrenten. Jf. kapittel 22.

Representativitetsskjevhet (representative bias). Kognitiv skjevhet som bl.a. kan opptre i forbindelse med subjektive sannsynligheter. En har et mentalt bilde av hva som er «normalt», og dette har igjen sammenheng med hva som er mest «synlig».

De fleste vil for eksempel regne lottorekka 1,2,3,4,5,6,7 som mindre sannsynlig enn f.eks. 5,7,13,20,21,26,30 siden «ingen» har sett den første, mens «alle» har sett tallene spredd ut over hele skalaen. Eksemplene er ulikt synlige, men like sannsynlige (eller usannsynlige). Jf. avsnitt 10.2.

Reservekasse (bank reserves). Likvide reserver i bankene som de må ha for å imøtekomme krav om uttak av innskudd. Kan være selvpålagt eller pålagt av myndighetene. Se også bankpenger og pengemultiplikatoren, avsnitt 22.2.

Resipient (recipient). Betegnelse på mottaker av avfallsstoffer og andre forurensninger. En skiller gjerne mellom tre kategorier: luft, vann og jord. Således er luft resipient for røyk fra en fabrikk, mens vann eller jord kan være resipient for kloakk fra en husholdning. Jf. avsnitt 13.2.

511

oversikt og omtale av sentrale begreper

Ressurser (resources). Består av tre kategorier: naturressurser, arbeidskraft og realkapital. Brukes for å framstille varer og tjenester som direkte eller indirekte kan dekke menneskenes ulike behov. Se også sam­funns­øko­nomi. Jf. avsnitt 1.1.

Rettsstaten (rule of law). Betegnelsen på en rettsorden som sikrer borgerne i et land bestemte rettigheter, spesielt når det gjelder hvilke inngrep myndighetene kan gjøre overfor den enkelte. Jf. avsnitt 11.1.

Revaluering (revaluation). Betegnelsen, i et system med faste valutakurser, på en oppskriving av verdien av det aktuelle landets valuta. Dersom Norges Bank øker verdien på NOK (norske kroner) i forhold til SEK (svenske kroner), f.eks. at verdien av 1 NOK øker til 1,1 SEK, er NOK blitt revaluert i forhold til SEK. Dette innebærer at valutakursen, som gjerne måles som antall NOK pr. utenlandsk valutaenhet (i vårt eksempel SEK), går ned, i vårt eksempel fra 1 til ca. 0,91. Se også devaluering og appresiering. Jf. avsnitt 23.1.

Risiko (risk). Hvis det knytter seg gevinst eller tap til handlinger eller hendelser det knytter seg usikkerhet til, snakker vi om risiko. Er det snakk om økonomisk gevinst eller tap, snakker vi om økonomisk risiko. Jf. avsnitt 7.1.

Risikoaversjon (risk aversion). Folk har ulike holdninger til usikkerhet og risiko, ulike risikopreferanser. En person med risikoaversjon ser på risiko som noe negativt som de har positiv betalingsvillighet for å bli kvitt. Jf. avsnitt 7.2.

Risikopreferanser (risk preferences). Brukes her i betydningen «ulike holdninger til risiko» Blir også brukt som synonym for positive holdninger til risiko, dvs. holdningene til en risikosøker. Jf. avsnitt 7.2.

Risikopremie (risk premium). Brukes i litt forskjellige, men nær beslektede betydninger. Det kan for noen være det høyeste beløpet vedkommende er villig til å betale for å bli kvitt risiko. For andre kan det være det minste beløpet vedkommende vil måtte ha for å ta på seg risiko. I markedet for et objekt som det knytter seg risiko til, vil det oppstå en likevektsavkastning som er større enn for et tilsvarende objekt uten risiko. Differansen er risikopremien. Jf. avsnitt 7.2.

Risikospredning (spread of risk). Måte å redusere risiko på ved å satse på flere forskjellige markeder, objekter e.l.; såkalt diversifisering. Sannsynlighetene for gevinst og tap for de ulike elementene bør være uavhengige, eller aller helst vise negativ samvariasjon. Jf. avsnitt 7.3.

Risikosøker (risk seeker). Det motsatte av en person med risikoaversjon. For en risikosøker er f.eks. et objekt som det knytter seg usikkerhet og risiko til, bedre 512

oversikt og omtale av sentrale begreper

enn et tilsvarende, men mindre usikkert objekt. Et usikkert objekt innebærer (i motsetning til et sikkert) muligheter for en gevinst, men også muligheter for tap.

Se ellers risikopremie. Jf. avsnitt 7.2.

Rivalisering (rivalry). Egenskap som karakteriserer private goder og også en del blandede goder. Det innebærer at i den grad en konsument gjør seg nytte av et gode, vil ikke andre kunne gjøre det. Se også ikke-rivalisering og kollektive goder.

Jf. avsnitt 13.1.

S Samfunnsøkonomi (economics). Læren om bruk av knappe ressurser for å dekke behov. Tar for seg dels hvordan dette faktisk foregår, dels hvordan det burde foregå for at behovsdekningen skal bli best mulig. Brukes også i betydningen «et samfunns økonomi», eller «de økonomiske forholdene i et samfunn», dvs. det som studeres i faget sam­funns­øko­nomi. Jf. avsnitt 1.1.

Samfunnsøkonomisk effektivitetstap (deadweight loss). Nyttetap som oppstår fordi ikke alle enheter av et gode der betalingsvilligheten er større enn alternativkostnadene, blir omsatt, eller fordi det omsettes «for mye» ved at alternativkostnadene er større enn betalingsvilligheten for en del av omsetningen. Tilsvarende for arbeidskraft. Medfører at samfunnsøkonomisk overskudd blir mindre enn det maksimale. Jf. avsnitt 4.5.

Samfunnsøkonomisk overskudd (economic surplus eller total surplus). Mål på netto nyttevirkning av et gode som gir uttrykk for forskjellen mellom samlet betalingsvillighet for de enheter som omsettes og alternativkostnadene til disse enhetene. Tilsvarende for arbeidskraft. Jf. avsnitt 4.5 og 6.2.

Sannsynlighet (probability). Tall mellom 0 og 1 (eller 0 og 100 hvis en regner i prosent) som er tilordnet hvert utfall av en handling eller hendelse som det knytter seg usikkerhet til. Høy sannsynlighet viser at det aktuelle utfallet av handlingen eller hendelsen vil opptre ofte ved gjentatte tilsvarende handlinger og hendelser.

Se også de store talls lov. Jf. avsnitt 7.1.

Signalisering (signalling). Brukes i forbindelse med asymmetrisk informasjon, f.eks. i arbeidsmarkedet. En arbeidsgiver har normalt ufullstendig informasjon om hva en arbeidssøker kan yte som arbeidstaker. Han vil da kunne se etter kjennetegn som kan gi indikasjoner på dette, så som utdanning og kulturell bakgrunn.

Fullført utdanning med godt resultat vil normalt bety høyere kompetanse, men også gi et signal om at arbeidssøkeren er godt strukturert og kan gjennomføre 513

oversikt og omtale av sentrale begreper

omfattende oppdrag. Se også prinsipal-agent-teori, unnasluntring og effektivitetslønn. Jf. avsnitt 9.4.

Skapende ødeleggelse (creative destruction). Begrep som brukes i deler av evolusjonsøkonomien der en studerer økonomiske endringsprosesser. Gamle bedrifter, varer, tjenester, produksjonsmetoder osv. forsvinner til fordel for det som er nytt og bedre. Jf. avsnitt 10.5.

Skatteoverveltning (tax incidence). Betegnelse på et fenomen som innebærer at andre enn de som betaler skatten, faktisk belastes økonomisk. En produktavgift betalt av produsenten vil således vanligvis i noen grad bli belastet – overveltet på – etterspørrerne ved at markedsprisen går opp. Graden av overveltning vil bl.a. være avhengig av helningen på tilbuds- og etterspørselsfunksjonene. Jf. avsnitt 12.3.

Skatteplanlegging (tax planning). Er i motsetning til skatteunndragelseen lovlig aktivitet, men med et komplisert regelverk kan mye av den foregå i en juridisk gråsone. Krever gjerne store ressurser, noe som gir store bedrifter en fordel framfor små. Jf. avsnitt 12.4.

Skatter (taxes). Deles gjerne opp i direkte skatter, f.eks. inntekts- og formuesskatter, og indirekte skatter, gjerne kalt avgifter, f.eks. på alkohol og tobakk. En snakker også om positive og negative skatter. Positive er vanlige skatter og avgifter, mens negative er overføringer. Se også miljøavgift. Jf. avsnitt 12.1.

Skatteunndragelse (tax avoidance).Virksomhet som innebærer at en skattepliktig betaler mindre skatt enn vedkommende skal i henhold til gjeldende skattelovgivning. Kan foregå på mange måter; ved svart arbeid (arbeidsinntekt som ikke blir rapportert til likningsmyndighetene), ved smugling, ved ikke-regnskapsført omsetning som gjør at en slipper å betale merverdiavgift eller spesialavgifter (f.eks. på servering av alkohol) og så videre. Jf. avsnitt 12.4.

Skjermede næringer (sheltered industries). Næringer som, i motsetning til konkurranseutsatte næringer, er skjermet fra utenlandsk konkurranse. Eksempler er offentlig tjenesteyting og landbruket. Jf. avsnitt 21.2.

Skyggepris (shadow price). Pris som ikke kan observeres direkte, for eksempel pris på fritid. Da kan en bruke lønn som skyggepris, ettersom en time fritid alternativ kunne ha vært brukt til arbeid. Kalkulasjonspris og kalkulasjonslønn i avsnitt 16.3 er andre eksempler.

514

oversikt og omtale av sentrale begreper

Snobb-effekten (snob effect). Er det motsatte av naboeffekten. En ønsker å skille seg ut ved å kjøpe goder som andre etterspør lite av, som dyre eller sjeldne bilmerker, eller en lar være å kjøpe goder som andre etterspør (mye) av, f.eks. TV. Jf. avsnitt 3.5.

Sparing (saving). Den delen av disponibel inntekt som ikke går til konsum. Sparing kan anta to former: ved netto realinvestering og ved netto finansinvestering.

Jf. avsnitt 18.2.

Spillteori (game theory). Analyseverktøy som er mye brukt for å analysere atferd og disposisjoner til aktørene i det økonomiske livet når de påvirker tilpasningsforholdene for hverandre. Brukes også på en rekke andre områder. Jf. avsnitt 8.1.

Spotkurs (spot rate of exchange). Den valutakursen som til enhver tid gjelder i løpende kjøp og salg av valuta. Se også terminkurs og spotmarked. Jf. avsnitt 23.4.

Spotmarked (spot market). Betegnelse som brukes bl.a. i valutatransaksjoner.

Det gjelder løpende kjøp og salg av f.eks. valuta til den til enhver tid gjeldende valutakurs, såkalt spotkurs. Hvis ikke annet er sagt, vil et marked være å betrakte som et spotmarked. Se også terminmarked. Jf. avsnitt 23.4.

Stabiliseringspolitikk (stabilisation policy). Ett av de tre hovedområdene for økonomisk politikk. Har som hovedmål å holde høy sysselsetting og dermed lav arbeidsløshet og lav prisstigning, og å unngå betalingsproblemer overfor utlandet.

Se også allokeringspolitikk og fordelingspolitikk. Jf. avsnitt 17.1 og 25.1.

Stagflasjon (stagflation). Situasjon med tiltakende arbeidsløshet og tiltakende inflasjon. Typisk i tidlige faser av kostnadsinflasjon. Jf. avsnitt 24.3.

Statistisk diskriminering (statistical diskrimination). Forekommer i arbeidsmarkedet i tilfelle asymmetrisk informasjon. Fargede i USA kan for eksempel ha større problemer med å få jobb fordi relativt sett flere av dem har vært i fengsel. Jf. avsnitt 9.5.

Statsbudsjettet (government budget). Dokument som legges fram for Stortinget som St.prp. nr. 1 i hver sesjon og viser i detalj hvilken politikk som regjeringen har tenkt å føre i budsjettåret. Se også nasjonalbudsjettet. Jf. avsnitt 11.3.

Stemmehandel (vote trading). Begrep som brukes i forbindelse med avgjørelse av saker der ulike interesser kan gå sammen og sikre flertall for eller mot saker slik at alle samarbeidende parter tjener på det, selv om de kan tape på enkeltsaker.

Kan være både til fordel og til ulempe samfunnsøkonomisk sett. Jf. avsnitt 11.2.

Strukturarbeidsløshet (structual unemployment). Arbeidsløshet som oppstår ved store endringer i teknologiske forhold eller andre forhold som skaper permanent 515

oversikt og omtale av sentrale begreper

forverring av lønnsomheten til eksisterende produksjon. Kan kreve store omstillinger i produksjonslivet og ofte ny teknologi. De som blir arbeidsløse i en slik prosess, kan ha problemer med å skaffe seg nytt arbeid på grunn av krav til nye kunnskaper og kompetanse. Se ellers avsnitt 6.3.

Styringsrente (key policy rate). Kalles også for signalrenten og er betegnelsen på den renten bankene får for kortsiktige innskudd i Norges Bank. Jf. avsnitt 25.3.

Styringssvikt (government failure eller policy failure). Svakheter ved det økonomisk-politiske systemet i et land som gjør at ressursene blir dårligere utnyttet for å dekke behov i samfunnet, dvs. at det oppstår et samfunnsøkonomisk effektivitetstap. Se også markedssvikt. Jf. avsnitt 4.7 og 11.2.

Stønader (benefits). Betalinger uten krav om motytelser, og brukes i to sammenhenger: fra det offentlige til private husholdninger (hovedsakelig trygdeytelser), og over landegrensene. Se også rente- og stønadsbalansen og overføringer. Jf. avsnittene 12.1 og 18.3.

Subjektive sannsynligheter (subjective probabilities). Brukes gjerne når det foreligger bare mangelfullt informasjonsgrunnlag for å anslå sannsynligheter. Det skjer gjerne på grunnlag av tro, håp, ønsketenkning, rykter osv. og kan av den grunn variere sterkt både mellom personer og over tid. Se også radikal usikkerhet. Jf. avsnitt 7.4.

Subsidier (subsidies). Overføringer fra det offentlige til bedrifter, dvs. utbetaling uten krav om noen direkte motytelse. Se også avgifter. Jf. avsnitt 12.1.

System 1 (System 1). I kognitiv psykologi opererer en med en fundamental todeling i menneskenes tenkning. Det ene systemet, System 1, gir grunnlag for raske, intuitive handlinger uten bevisste valg. Innebærer store fordeler i bestemte situasjoner, men er også beheftet med svakheter, kognitive skjevheter. Se også System 2 og heuristikk. Jf. avsnitt 10.1.

System 2 (System 2). Den andre delen i den fundamentale todelingen i menneskenes tenkning som en opererer med i kognitiv psykologi, jf. System 1. I motsetning til System 1 er System 2 grunnlaget for reflektert, men mer tidkrevende, og også mer ressurskrevende, tankevirksomhet. Jf. avsnitt 10.1.

T Tapsaversjon (loss aversion). Kognitiv skjevhet som innebærer at et tap tillegges større negativ verdi enn den positive verdien som tillegges en tilsvarende gevinst.

516

oversikt og omtale av sentrale begreper

Dette gjør bl.a. at en gevinst og et tap av stamme størrelse medfører et netto tap.

Jf. avsnitt 10.2.

Teknologiske endringer (technological change). Samlebetegnelse på alle store og små forbedringer av produksjonen i samfunnet som gjør at en får større verdiskaping for samme bruk av ressurser. Jf. avsnitt 19.1.

Terminkurs (forward rate of exchange). Den valutakursen som gjelder nå for avtaler om omsetning på et framtidig tidspunkt. Se også terminmarked og spotkurs. Jf. avsnitt 23.4.

Terminmarked (forward market). Begrep som brukes bl.a. i forbindelse med valuta. Det gjelder marked for framtidige transaksjoner (f.eks. av valuta) til vilkår (spesielt pris, dvs. valutakurs i vårt eksempel) som avtales nå. Se også spotmarked.

Jf. avsnitt 23.4.

Tilgjengelighetsskjevhet (availability bias). Kognitiv skjevhet som har sammenheng med «synlighet». Den subjektive sannsynligheten for å dø av sjeldne årsaker, som av koppevaksine og lynnedslag, blir gjerne systematisk overvurdert, mens sannsynligheten for å dø av vanlige årsaker, som slag og hjerteinfarkt, blir undervurdert. Årsaken til det er at den omtalen de ulike årsakene får i media og andre steder ikke avspeiler hvor ofte de ulike dødsårsakene opptrer. Store, dramatiske hendelser får mye oppmerksomhet, og sannsynligheten for at det kan skje igjen, blir overvurdert. Jf. avsnitt 10.2.

Tilkarringsvirksomhet (rent seeking). Betegnelse på den virksomheten som en del interessegrupper, næringer og institusjoner driver for å få fattet politiske vedtak slik at de får en større andel av den samlede verdiskapingen i samfunnet. Innebærer redusert velferd for andre, også fordi tilkarringsvirksomhet gjerne medfører lavere samlet verdiskaping. Jf. avsnitt 11.2.

Totale enhetskostnader (total unit costs eller total average costs). Totale kostnader pr. produsert enhet. Jf. avsnitt 2.2.

Totale kostnader (total costs). Summen av faste kostnader og variable kostnader.

Jf. avsnitt 2.2.

Transaksjonsbehov for penger (transaction motive for holding money). Et motiv for pengeetterspørsel fra publikum. En trenger penger for å foreta løpende økonomiske transaksjoner. I makroøkonomiske modeller regner en gjerne at transaksjonsbehovet er knyttet til nominell verdi av nasjonalproduktet. Jf. avsnitt 22.3.

517

oversikt og omtale av sentrale begreper

Transaksjonskostnader (transaction costs). Kostnader i forbindelse med kjøp og salg av varer og tjenester som kommer i tillegg til den prisen som må betales. Det kan være kostnader i forbindelse med forsikring, garantier og transport. Uten et godt utviklet pengesystem kommer det dessuten en rekke andre slike kostnader i tillegg. Jf. avsnittene 4.6 og 22.1.

U Uavhengige goder (independent goods). Goder der prisendring på ett gode ikke påvirker etterspørselen etter et annet. Se også alternative goder, komplementære goder og krysspriselastisitet. Jf. avsnittene 3.3 og 3.4.

Ugjenkallelige kostnader (sunk costs). Forskjell mellom faktiske kostnader, f.eks. ved et anlegg, og alternativkostnadene. Før anlegget bygges, er ofte disse to kostnadene tilnærmet like. I ettertid vil derimot alternativkostnadene i mange tilfeller være langt mindre, fordi et anlegg beregnet på et bestemt formål ikke har så stor verdi i alternativ anvendelse. Differansen er ugjenkallelige kostnader. Jf. avsnitt 16.8.

Ugunstig utvalg (adverse selection). Skyldes asymmetrisk informasjon. Et forsikringsselskap vet for eksempel mindre om forsikringstakernes helse enn forsikringstakerne selv. På grunn av forsikringstakere med høy dødssannsynlighet, må selskapet sette livsforsikringspremiene så høyt at de friskeste lar være å forsikre seg. Dette gjør at andelen med høy dødssannsynlighet blir høyere, slik at selskapet må sette premiene ytterligere opp, osv. Se også atferdsrisiko. Jf. avsnitt 9.2.

Unnasluntring (shirking). Har sammenheng med asymmetrisk informasjon i arbeidsmarkedet, der arbeidsgiver har mangelfull informasjon om ansatte har mulighet for å sluntre unna. I så fall tar de ansatte ut en form for informasjonsrente i form av en mer bedagelig jobbinnsats. Se også prinsipal-agent-teori og effektivitetslønn. Jf. avsnitt 9.4.

Usikkerhet (uncertainty). Har sammenheng med at en handling eller hendelse kan ha flere utfall. I de enkleste tilfellene kan hvert utfall tilordnes en sannsynlighet. Se også radikal usikkerhet. Jf. avsnitt 7.1.

Utekonkurrerende næringer (export industries). Næringer som i hovedsak selger sine produkter på internasjonale markeder. En regner normalt med at de da er så små på disse markedene at de ikke har noen innflytelse på prisen internasjonalt.

En bruker også betegnelsen eksportkonkurrerende næringer, bransjer og produsenter. Se også hjemmekonkurrerende næringer, konkurranseutsatte næringer og skjermede næringer. Jf. avsnitt 21.2.

518

oversikt og omtale av sentrale begreper

Utenriksregnskapet. En del av nasjonalregnskapet, viser økonomiske transaksjoner mellom et land og utlandet. Er delt i to: driftsregnskapet og finansregnskapet.

Det er ført fra et valutasynspunkt, slik at alle poster som bringer valuta inn i landet, er ført på debetsiden, og alle poster som bringer valuta ut av landet, er ført på kreditsiden. Jf. også betalingsbalansen. Jf. avsnitt 18.3.

V Valuta (currency). Betegnelse på andre lands pengeenhet. Brukes også som betegnelse på mengde eller beholdning av utenlandske penger. Se også valutakurs og valutareserver. Jf. avsnitt 23.1.

Valutakurs (exchange rate). Prisen på et annet lands penger målt med egen pengeenhet. For Norge betyr det f.eks. at en måler prisen på USD i NOK. Alternativt kunne en ha regnet prisen på NOK f.eks. i USD. Da snakker en gjerne om kronekurs. Jf. avsnitt 21.2.

Valutapolitikk (currency policy). Omfatter alle tiltak som myndighetene setter i verk i forbindelse med valutamarkedet. Det kan gjelde valg av kurssystem, mellom faste og flytende valutakurser, og, i det første tilfellet, hvilken verdi valutakursen skal ha, og når den eventuelt skal endres. I det siste tilfellet kan det gjelde hvorvidt en skal ha et system med ren flyt eller styrt flyt. Gjelder også om en skal bruke et kurv-system eller ikke, og hvordan en skal forholde seg til de endringer som skjer internasjonalt. I Norge regner en nå valutapolitikken som en del av pengepolitikken. Jf. kapittel 23.5.

Valutareserver (currency reserves). Den beholdningen som Norges Bank rår over av likvide fordringer på utlandet. Gullbeholdningen inngår også her, men den har etter hvert fått relativt sett mindre betydning. Se ellers utenriksregnskapet og betalingsbalansen. Jf. avsnitt 18.3.

Variable enhetskostnader (variable unit costs eller average costs). Variable enhetskostnader er variable kostnader pr. produsert enhet. Jf. avsnitt 2.2.

Variable kostnader (variable costs). Utgifter til produksjonsfaktorer som en kan variere innsatsen av på kort sikt. En vil vanligvis oppfatte arbeidskraftkostnader og utgifter til vareinnsats som variable kostnader. Kapitalkostnader er derimot faste kostnader, ettersom kapitalinnsatsen ikke kan varieres på kort sikt. Jf. avsnitt 2.2.

Varige konsumgoder (durable goods). Konsumgoder som ikke kan forbrukes i sin helhet med én gang. Eksempler er hus, hytte, biler og kjøleskap. Jf. avsnitt 20.1.

519

oversikt og omtale av sentrale begreper

Veblen-effekten (Veblen effect). Høy pris på et gode tillegges en egenverdi fordi prisen bidrar (eller en tror den bidrar) til å imponere omgivelsene. Effekten kan være så sterk at den mer enn oppveier den «vanlige» effekten av høyere pris, slik at etterspørselen blir stigende med pris. Se ellers iøynefallende konsum. Jf. avsnitt 3.5.

Velferdsstaten (welfare state). Betegnelse på et vidt sett av tiltak for å sikre alle innbyggerne i et land rimelig gode materielle forhold, tilgang på utdanningstjenester, sosiale tjenester og helsetjenester. Se også fordelingspolitikk. Jf. avsnitt 15.5.

Verdiskaping (value creation). Verdien av de varer og tjenester som framstilles i løpet av en periode. Måles gjerne (noe misvisende) ved bruttonasjonalproduktet eller nettonasjonalproduktet. Jf. avsnitt 18.2.

Virkemidler (means). Tiltak som myndighetene setter i verk for å nå målsettinger.

Eksempler er trygdeytelser for å sikre de med lav inntektsevne en viss materiell minstestandard, skattereduksjoner for å øke etterspørselen og redusere arbeidsløsheten, og økning av tobakksavgiften for å få ned etterspørselen etter tobakk og sigaretter. Jf. avsnitt 11.4.

X X-ineffektivitet (X inefficiency). Oppstår bl.a. i forbindelse med monopol og har sammenheng med at monopoler makter å ta ut av markedet større inntekter enn bedrifter som konkurrerer med andre. Disse inntektene kan i noen grad tas ut internt i bedriften i form av høyere lønn, mer behagelig tempo og andre fordeler for dem som er knyttet til bedriften. Det er heller ikke så nødvendig for en monopolbedrift å effektivisere produksjonen for å overleve. Alt i alt drar dette i retning av høyere kostnader og lavere effektivitet for monopoler. Jf. avsnitt 5.1.

Ø Økonomiske teorier for politiske beslutninger (public choice). Teorier for atferd til, og beslutninger som fattes av, aktører i det politiske marked. Jf. avsnitt 11.2. Økonomisk modell (economic model). En (sterkt) forenklet utgave av «det virkelige livet» der en ser bort fra mindre viktige forhold for de problemstillingene som diskuteres. Er nødvendig for å kunne studere og analysere økonomiske forhold på en oversiktlig, systematisk og logisk sett tilfredsstillende måte. Se også kausalsammenheng. Eksempler på økonomiske modeller finnes i avsnittene 20.3 og 25.2.

520

oversikt og omtale av sentrale begreper

Økonomisk politikk (economic policy). Bruk av virkemidler for å nå målsettinger, enten i forbindelse med allokeringspolitikk, fordelingspolitikk eller stabiliseringspolitikk. Jf. avsnitt 17.1 og 25.1. Økonomisk system (economic system). En måte å organisere et samfunns økonomi på, for eksempel kapitalistisk markedsøkonomi eller sosialistisk kommando­ økonomi. Se også blandingsøkonomi. Jf. avsnittene 1.7 og 4.7. Økonomisk vekst (economic growth). Økning i verdiskapingen over tid, gjerne målt ved prosentvis økning i bruttonasjonalproduktet. Kan skyldes økt tilgang på ressurser eller teknologiske endringer og økt kunnskapsnivå som gjør at en makter å utnytte ressursene bedre. På kort sikt kan den økonomiske veksten, slik den måles, også være påvirket av endringer i grad av kapasitetsutnyttelse. Jf. avsnitt 19.4.

521