16 Kapittel 1 funnet. På sett og vis utgjør idretten en egen sektor i samfunnet. Samtidig som den er innvevd i andre samfunnssektorer. Dette gjør det hele ganske så komplisert. De ulike idrettene har ulike konkurranseregler, lisenser og manualer for hvordan konkurransene skal organiseres. Å sette seg inn i dette er overkommelig, og med hjelp fra folk med erfaring er det vel ingen heksekunst å lære seg hvordan en idrett organiseres? Sant nok, på det praktiske planet er det på mange måter bare å sette i gang med å lære seg regelverket og «håndverket». Det som gjør det hele mer komplisert er de større spørsmålene. Boksen «Aktuelle spørsmål i idretten» viser noen av dem, men listen kan lett gjøres lenger. Dette er spørsmål der svarene ikke alltid lar seg skrive inn i lovsamlinger og manualer. Og om de kan det, viser det seg likevel at regler og paragrafer ikke alltid er så effektive. I alle fall ikke over tid. Dermed må det forandringer til, noe som reiser spørsmål om hvordan man skal forandre. Aktuelle spørsmål i idretten • Hvilke konsekvenser får det om spillmonopolet avvikles? • Hvordan skal vi utforme idretten vår slik at TV og sponsorer blir interessert? • Hvilke tiltak er mest effektive for å heve det sportslige nivået på lokale eller nasjonale utøvere? • Hvilken innflytelse skal sponsorene ha når konkurransereglene våre skal forandres? • Hvilke konsekvenser får det når noen kan eie idrettsklubber slik de eier selskaper som driver med tjenester eller vareproduksjon? • Hvilke regler skal gjelde for landslagsdeltakelse for utøvere som har andre sponsorer enn landslaget? • Skal staten betale for toppidretten? I så fall hvorfor, for hvilke idretter, og hvor mye? • Hvordan kan man få bukt med forhold som truer idrettens integritet, som korrupsjon, kampfiksing, medisinsk doping, økonomisk doping og menneskehandel?
Et viktig utgangspunkt for å svare på slike mer kompliserte spørsmål er å forstå hvordan idrett på ulike plan er organisert i dag. Ikke bare innenfor
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 17
idrettens eget «rike», men også hvordan den er knyttet sammen med andre deler av samfunnslivet, som forretningslivet og det offentlige. Idrettens organisasjoner står overfor mange utfordringer, og når det blir gjort endringer av ulike slag får det ofte konsekvenser også for andre deler av idretten. Når vi ser at ulike organisasjoner på ulike plan stort sett er i konstant forandring, og påvirker hverandre til å gjøre forandringer, så skjønner vi at det å forstå og få en god oversikt over idrettens organisering er en gedigen utfordring. I denne boken tar vi denne utfordringen. Vi skal utforske den og bli klokere, uten nødvendigvis å bli sittende igjen med klare svar. Hva er vitsen da, spør du kanskje? Vel, viktige, men vanskelige og kompliserte spørsmål har ikke alltid klare svar. Og om de har det, er ikke dagens svar nødvendigvis morgendagens. Likevel må det tas beslutninger. Hovedutfordringen er derfor å forstå problemet og å kunne analysere konsekvenser av ulike valg. Dersom vi kan øke vår forståelse og bidra til bedre diskusjoner, kan vi kanskje også ta klokere beslutninger? I dette første kapitlet får du presentert en måte å tenke på som skal gå som en rød tråd gjennom boken. Denne tenkemåten, eller dette perspektivet, skal hjelpe oss til å analysere idrettens organisering. Samtidig vil den hjelpe oss til å analysere organiseringen fra flere vinkler. Vi skal ta utgangspunkt i sosiologien, og siden det er organisering vi studerer, kan vi godt kalle perspektivet organisasjonssosiologisk eller organisasjonsteoretisk. Mer konkret er det snakk om et institusjonelt perspektiv.
Idretten som institusjon I samfunnsvitenskapene brukes begrepet institusjon og forskjellige varianter av dette ofte. I denne boken skal vi også bruke disse variantene mye fordi vår måte å forstå idrettens organisering på, vil være institusjonell. Hva mener vi så med det? På det stedet der du bor, er det helt sikkert ett eller flere idrettslag. Hvorfor er det det? Du vil kanskje svare at det er et rart spørsmål. Og at et idrettslag er helt naturlig fordi det bor folk der som er interessert i idrett, som liker å bevege seg og konkurrere. Og sikkert noen som mener det er viktig med sunne fritidstilbud slik at de unge skal ha noe å gjøre i fritiden og ikke bare slenge rundt.
18 Kapittel 1 Hvis dette er svaret ditt, gir du uttrykk for forestillinger som er viktige for at det kan drives idrett. Når mange tenker omtrent som deg, blir det nemlig lettere å skape og holde aktiviteter i gang. Og motsatt, hvis ikke mange tenkte på samme måten, hadde det ikke blitt satt i gang idrettsklubber med mål og vedtekter og styrer og ledere og kanskje ulike grener, treningsgrupper og konkurranser. Organisasjoner og aktiviteter forutsetter ideer og forestillinger som deles av flere. Ideene må altså være kollektive. Men disse ideene kommer ikke nødvendigvis av seg selv. De er ikke naturlige slik som luft, jord og vann. Likevel de må eksistere i samspill med naturgitte eller menneskeskapte betingelser. Vi vet at om vi går 100 år tilbake, så var ikke idrett et massefenomen slik det er i dag. En viktig grunn til det er at det ikke fantes betingelser for det. Folk bodde mer spredt, de fleste var fattige, og fritid var bare for de få. Dermed var det ikke «naturlig» at forestillinger om sunne fritidstilbud for ungdommen skulle vokse fram og danne grunnlag for idrettsklubber. Et annet eksempel kan hentes fra forsøk på å eksportere den skandinaviske idrettsmodellen til land i Afrika.2 I Norges Idrettsforbund3 (NIF) forestilte man seg at en liten nasjon som Norge, i likhet med Sverige, som hadde gått foran, kunne berike den idrettslige utviklingen i et land som Tanzania, ikke minst når det gjaldt organisering av idretten.4 Et av initiativene rettet seg blant annet mot kvinner fordi man i NIF mente det var behov for å løfte kvinnenes posisjon i Tanzania. Sett fra Tanzania ble det imidlertid stilt spørsmål ved om det ikke var nordmennene, og ikke tanzanianske kvinner, som så behovet for frigjøring gjennom idrett, og om et slikt program var det riktige for å øke kvinnenes status. For det første var ikke fysisk mosjon en stor mangel blant tanzanianske kvinner flest. De hadde mye fysisk arbeid hjemme, og de var vant til å gå langt. Og nå måtte de fleste gå langt til treningene NIF organiserte. For det andre viste noen av idrettsaktivitetene seg å være upassende i den tanzanianske kulturen. Dette gjorde kvinnene flaue snarere enn stolte.5 Prosjektet fikk liten effekt fordi de norske hjelperne og mottakerne av hjelpen hadde sprikende forestillinger om idrett og om hva idretten kunne gjøre. Det vi skal legge merke til med disse eksemplene, er at det er sammenhenger mellom naturgitte og materielle betingelser, kulturelle betingelser og individers ideer og forestillinger. For de tanzanianske kvinnene harmonerte ikke idrettsaktiviteten godt med verken de kulturelle betingelsene
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 19
eller med det faktum at de egentlig ikke hadde behov for mer fysisk aktivitet. Derfor ble ikke aktiviteten meningsfull og lot seg ikke institusjonalisere. Dermed ble det heller ikke «norske» frivillige idrettslag av prosjektet. Institusjoner kan forstås som en sammenveving av 1) ideer og forestillinger, 2) konkrete aktiviteter og 3) formelle organisasjoner. Disse tre må støtte opp om hverandre, og sammenvevingen av dem skjer over tid, ut fra hvordan mennesker forstår og tolker betingelsene de lever under. Resultatet er at institusjoner i stor grad styrer våre handlinger. Hvorfor skal vi forklare nærmere nedenfor.
Modeller for handling De fleste organisasjoner, også innenfor idretten, består primært av mennesker (i tillegg til utstyr, systemer, bygninger og slikt). Når vi skal forklare hvordan organisasjoner handler som de gjør, tar vi bevisst eller ubevisst utgangspunkt i hvordan vi tror mennesker handler. Ulike vitenskaper har gjerne ulike forståelser av akkurat dette. Vi kaller det gjerne beslutningseller handlingsmodeller. Vi kan for eksempel skille mellom psykologiske, økonomiske og sosiologiske modeller for menneskelig handling.6 Psykologer aksepterer at vår personlighet delvis er nedarvet, men de er likevel mest opptatt av hvordan personligheten og psyken vår er preget av erfaringene med andre mennesker som står oss nær. Ofte kalles dette miljø. Dette gjelder særlig erfaringer i ung alder, eller helt spesielle erfaringer senere i livet. Ifølge den psykologiske modellen blir vi altså preget som mennesker gjennom våre (tidlige) erfaringer med våre nærmeste. Denne pregingen skaper handlingsmønstre som vi følger senere i livet. Vi tolker nye situasjoner ut fra våre (eller våre nærmestes) tidligere erfaringer med lignende situasjoner og tar valg ut fra de erfaringene vi da gjorde. I den økonomiske forståelsen av menneskelig handling er det ikke erfaringene våre som står sentralt, men derimot ideen om at vi er frie individer med interesser og behov som vi stadig prøver å tilfredsstille. Når økonomer forklarer handling, legger de derfor til grunn at hver og en av oss handler som individer som er på jakt etter å tilfredsstille våre egne mål. Ifølge den økonomiske modellen vet vi hva som er nyttig for oss. Vi velger derfor å gjøre det som gir oss størst nytte. Det som fører oss nærmest målet. Som
20 Kapittel 1 oppfyller våre behov. Når økonomer forklarer handlinger, rettes derfor oppmerksomheten mot individet, og de stiller spørsmålet: Hva hadde vedkommende å tjene på denne handlingen? I økonomiske teorier forklares samfunnet som et samlet resultat av alle disse nyttesøkende individuelle valgene og handlingene. Den sosiologiske modellen er særlig kritisk til økonomenes forståelse. Sosiologer peker på at «nytte» ikke er noe som er uforanderlig og gitt en gang for alle, som en slags autopilot vi er født med. Og klart definerte mål er ikke noe vi mennesker alltid har, nærmest per definisjon. Om så var, ville vi ikke være frie mennesker. Mål er derfor noe vi må sette oss. Men det er heller ikke alltid lett, for vi kan godt ha ulike ønsker som vi ikke helt greier å prioritere, eller som kanskje til og med er i konflikt med hverandre. Ifølge sosiologien gir det mer mening å forstå nytte og mål som kulturelle ideer. De fleste ideer er skapt av mennesker i fellesskap, uten at vi nødvendigvis tenker over det. Vi tar gjerne slike ideer for gitt fordi de «alltid» har vært der. Derfor tenker vi kanskje også at noe er mer nyttig enn noe annet. Hva som oppleves som nyttig, kan derfor variere mellom kulturer, ikke fordi menneskene nødvendigvis har forskjellige behov, men fordi de har forskjellige ideer om hva som er nyttig eller godt. I stedet for å anta at ditt valg av idrett er tatt ut fra kunnskap om framtidig nytte, vil en sosiolog heller spørre hvordan valgene kan forklares ut fra hvor du har vokst opp, hvilken familiebakgrunn du har (som foreldres utdanningsbakgrunn, inntektsnivå, sivilstand, interesser, bosted), om idretten du velger er populær blant vennene dine, hva du liker (her er talent relevant, vi liker gjerne det vi mestrer), og så videre. Det er altså ikke en vurdering av nytte (hva nå det er) som gjør at noen driver med fekting, andre med orientering og atter andre med ski, fotball eller tennis. Når det kommer til stykket, vet vi ikke hvilken idrett som vil være mest nyttig for oss (for eksempel i form av resultater, inntekter, opplevelser, erfaringer og kanskje prestisje og status), både fordi konsekvensene av disse valgene ligger så langt framme i tid og fordi det kan være vanskelig å velge mellom ulike «nytter». I den grad vi mener å handle ut fra nytte, må det derfor være gjetninger om framtidig utbytte av noe vi ønsker oss (trygghet, økonomisk rikdom, selvrealisering, lykke eller lignende), gjetninger som i seg selv er påvirket av hva andre mener.
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 21
Institusjoner Det institusjonelle perspektivet7 tar utgangspunkt i den sosiologiske beslutningsmodellen. Dermed påstås det at våre valg og handlinger skjer innenfor noen rammer som begrenser handlefriheten vår. Som for eksempel at foreldre, søsken eller venner har tatt deg med i idrettslaget fra du var liten, og at du dermed lærte at idrett er gøy. Hadde du vært født inn i en annen familie, ville du kanskje ha likt noe annet. Vi tar valg og handler innenfor institusjoner. I språket vårt bruker vi av og til «institusjon» om organisasjoner, for eksempel en helseinstitusjon eller en utdanningsinstitusjon. Ofte omtaler vi også personer som «institusjoner», for eksempel i et idrettslag eller et forbund. «Hun er en institusjon i klubben», kan vi av og til høre om personer som har vært med på det meste i idrettslaget, og som kjenner historien og vet det meste om hvordan ting er og skal gjøres. Ole Einar Bjørndalen ble en institusjon i norsk skiskyting, Nils Arne Eggen i Rosenborg Ballklubb, Frode Kyvåg i Norway Cup. Institusjoner, slik vi skal bruke begrepet her, er ikke personer og kan ikke reduseres til personer eller formelle organisasjoner. Vi sier gjerne at noen kan personifisere en organisasjon, for eksempel et idrettslag, men institusjonen er likevel noe annet. I praksis er institusjoner et slags sett av «spilleregler» som er «limt» sammen. Det er relativt stabile regler, normer og forestillinger som påvirker de valgene vi tar som individer og som organisasjoner. Likevel er de ofte usynlige for oss. Vi tar dem for gitt. Vi tenker ikke over dem.8 Dermed oppleves de som «naturlige». De nevnte personene kalles institusjoner fordi de «lever» mange av de viktigste spillereglene. De har dels arvet dem, dels laget dem (men slett ikke alltid skrevet dem ned, noe de kanskje heller ikke er i stand til), innenfor de miljøene de tilhører. Å handle innenfor institusjoner betyr å ta valg og handle ut fra disse ofte usynlige spillereglene. Siden vi følger slike regler, betyr det også at vi ofte handler uten å ha vurdert alternativer og konsekvenser. Mange av valgene våre er allerede tatt for oss, og handlingene er derfor «selvsagte». Selv valg vi opplever som våre, kan være sterkt sosialt bestemt. Å hevde at alle våre valg og handlinger er sosialt bestemt, ville likevel være vel drøyt. Hvis det var slik, ville vi ikke lenger kunne ses på som individer. Vi ville ikke ta unike personlige valg. Vi ville ikke kunne ta personlig
22 Kapittel 1 ansvar for våre handlinger. Vi ville bare være umyndige tannhjul i et stort maskineri. En teori som ikke tar hensyn til dette, er neppe en brukbar teori. Derfor må institusjonell teori også måtte forklare individuelle valg. Teorien må forklare to ting som tilsynelatende er motsetninger: Våre valg og handlinger er bestemt av institusjonelle spilleregler (sosialt bestemt), men samtidig er vi individer som tar selvstendige valg vi må stå til ansvar for. Hvordan kan dette henge sammen? Hvis vi ser for oss at samfunnet ikke er én institusjon, men mange, så betyr det også at det ikke bare finnes ett sett av spilleregler i samfunnet. Det finnes flere. Og disse institusjonene og spillereglene vil til dels være uforenlige eller i konkurranse med hverandre. Hvis de ikke var det, ville det være meningsløst å snakke om flere institusjoner og flere sett av spilleregler. Samtidig er det ikke slik at vi som mennesker er oss bevisst at vi så å si tilhører bare én institusjon og holder oss til bare ett sett av spilleregler. Det er nok heller slik at vi har evnen til å tilpasse oss flere sett av spilleregler. Vi har gjerne flere roller og identiteter som vi går inn og ut av (for eksempel som student, arbeidstaker, leder, partner, forelder, idrettsutøver, frivillig, politiker, kristen/muslim), uten at vi alltid gjør noe stort nummer ut av det. Men konsekvensen er at vi også beveger oss mellom ulike institusjoner. Dette betyr at vi som individer eller organisasjoner stort sett må forholde oss til flere sett av spilleregler, og derfor må vi ofte velge mellom hvilke spilleregler vi vil følge. Heller ikke disse valgene trenger alltid å være veldig bevisste og vanskelige, men når vi må velge mellom svært ulike spilleregler, kan det oppstå konflikter. Da tvinges vi til å stille spørsmål og tenke bevisst igjennom våre valg. I et institusjonelt perspektiv blir altså mine og dine (og organisasjoners) valg og handlinger forstått ut fra hvilke institusjoner og sett av spilleregler vi handler innenfor. Samtidig blir institusjoner skapt på nytt gjennom mine og dine (og organisasjoners) handlinger.9 Dette kalles et refleksivt forhold. Det betyr at samtidig som mine og dine handlinger i stor grad er bestemt av miljøet vi er en del av, altså institusjonene rundt oss, er det mine og dine handlinger som gjenskaper og ofte forandrer de institusjonene som omgir oss. Og de personene vi kaller «institusjoner», gjør det i særlig grad. Slik Nils Arne Eggen «omskapte» Rosenborg og Frode Kyvåg Norway Cup. Slik Ole Einar Bjørndalen satte nye standarder for norske skiskyttere. Ingen av
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 23
dem startet med blanke ark. De var som alle andre påvirket av spilleregler i sine miljø, men de var også i stand til å utvikle nye standarder. Det refleksive ligger altså i at de var produkt av historien, men samtidig skapte de ny historie. Slik det er for oss alle. Kanskje mer eller mindre, men likevel.
Idrett som idealtype og nøkkelinstitusjon Innenfor institusjonell teori har enkelte sosiologer påstått at samfunnet har eller er «satt sammen av» noen nøkkelinstitusjoner. Dette er på den ene siden det som kalles idealtyper, altså en slags prototype som vi i praksis ikke vil finne igjen i sin rene form i samfunnet. På den andre siden må idealtypene gi en så realistisk beskrivelse av samfunnet at de beskriver noe som vi kjenner oss igjen i. De kan ikke være rene fantasier eller utopier. Idealtyper er dermed en abstrakt, men likevel realistisk beskrivelse, og de beskriver dessuten ganske stabile strukturer i samfunnet. Nøkkelinstitusjonene i samfunnet endres ikke særlig raskt. Det er min vurdering at idretten i Skandinavia og idrett som en internasjonal organisert aktivitet ikke helt passer inn i de nøkkelinstitusjonene som er foreslått av sosiologer (se boksen «Nøkkelinstitusjoner og idrett»). Derfor foreslår jeg at vi i denne boken konstruerer idealtypen idrett som en nøkkelinstitusjon. Dette gjør vi for å beskrive og forstå viktige sider ved idretten. Vi påstår dermed at idretten har et sett av «spilleregler» som er forskjellige fra spillereglene til andre institusjoner i samfunnet. Det betyr blant annet at handlinger som er akseptert innenfor idretten, ofte ikke er akseptert innenfor andre deler av samfunnet. Tenk på det å slå og å slåss. Boksing og fribryting er akseptert innenfor idrettens rammer, men de handlingene som foregår innenfor disse idrettene, blir oppfattet som voldelige og uakseptable utenfor idretten. Spark, slag og dytt som på idrettsbanen straffes med gule eller røde kort, ville utenfor kunne ført til langt strengere straffereaksjoner og fordømmelse. Det er også slik at bruk av stimulerende stoffer som er forbudt innenfor idretten, ofte er lovlig utenfor. Idrettens spilleregler er annerledes enn spillereglene i andre nøkkelinstitusjoner.
24 Kapittel 1
Nøkkelinstitusjoner og idrett Det finnes ikke noe svar på hva som er nøkkelinstitusjonene i samfunnet, og det er også problematisk å tenke at samfunnet så å si er «satt sammen av» et bestemt antall institusjoner. I 1991 argumenterte sosiologene Roger Friedland og Robert Alford for at de sentrale institusjonene i vestlige samfunn var kapitalismen, kjernefamilien, den byråkratiske staten, demokratiet og kristendommen. Idretten var altså ikke nevnt, og man kan jo lure på hvor den hører hjemme i Friedland og Alfords samfunn. I 2012 kom boken The Institutional Logics Perspective. A New Approach to Culture, Structure, and Process av Patricia Thornton, William Ocasio og Michael Lounsbury. Disse nordamerikanske forfatterne bygger videre på Friedland og Alfords arbeid, men de argumenterer for en litt annen liste med institusjoner: familien, lokalsamfunnet, religionen, staten, markedet, profesjonen og foretaket. Heller ikke her er det umiddelbart lett å se hvor idretten hører hjemme, men så er heller ikke forfatterne opptatt av idrett som aktivitet. Spørsmålet blir aldri reist. Dette illustrerer at ideen om institusjoner er sosialt og kulturelt konstruert, og at også professorer konstruerer. Idrett er ikke en del av deres oppmerksomhet, og det er kanskje heller ikke like åpenbart at den kan forstås som en egen institusjon i nordamerikanske samfunn.
Ofte blir idretten tett assosiert og telt med blant det som kalles frivillige organisasjoner.10 Idrett foregår i stor grad innenfor organisasjoner der folk frivillig melder seg som medlemmer og «eier» organisasjonen gjennom sitt medlemskap. Dette er likevel ikke spesielt for idretten. Mennesker som er opptatt av for eksempel kultur, helse, miljø, fred, menneskerettigheter eller forbrukerinteresser, organiserer seg også ofte i frivillige organisasjoner. Selv om det er innenfor idretten vi finner de største frivillige organisasjonene og mest frivillig aktivitet, i alle fall i Norge,11 kan spørsmålet likevel reises om det er frivillighet generelt og ikke idretten som helst bør studeres som en egen institusjon. Hvis vi ser på idretten som en egen institusjon, betyr det også at vi ikke ser på den som det samme som frivillig sektor. Dette kan vi begrunne med at det finnes spilleregler innenfor idretten som ikke ville falle i god jord i
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 25
andre deler av frivillig sektor. Idrettens fokusering på det å konkurrere og vinne oppfordrer for eksempel til helt andre tenke- og handlemåter enn de man vil akseptere i hjelpeorganisasjoner som Amnesty International, Redd Barna og Røde Kors. I slike organisasjoner er frivillighet knyttet til det å hjelpe andre til å mestre eller redde livet. Det å sette egne prestasjoner i forgrunnen er ikke like akseptabelt som i idretten. Også innenfor frivillig sektor ser vi altså at ulike typer organisasjoner fungerer etter ulike spilleregler.
Institusjonelle forandringer Institusjoner er skapt av mennesker, og kan forandres av mennesker. Og akkurat slik samfunn er forskjellige i ulike deler av verden, er institusjoner det også. For å bruke et eksempel: Religion har blitt trukket fram som en nøkkelinstitusjon i samfunnet.12 Religion arter seg annerledes i Skandinavia enn i mange andre deler av verden. Ikke bare på den måten at ulike deler av verden preges av ulike religioner, men også ved at religionens posisjon i samfunnet varierer. I Skandinavia står for eksempel religion svakere enn i de fleste andre deler av verden. I tillegg forandres også religionens «spilleregler» over tid, og noen steder raskere enn andre steder. Om vi går noen generasjoner tilbake i Skandinavia, var det for eksempel slik at kirken var meget skeptisk til idretten fordi den mente at den førte med seg en utsvevende livsførsel.13 At idrettslag finansierte sin aktivitet med dansefester på lokalet, og at alkoholbruk var vanlig, kolliderte med kristne normer. At denne konflikten mellom kirkens og idrettens spilleregler synes å være langt mindre i dag, er organisasjonen Kristen Idrettskontakt (KRIK), etablert av en idrettsinteressert prest i 1976, et godt eksempel på.14 Mye av årsaken til at kirken og idretten har nærmet seg hverandre, ligger antakelig i at særlig kirken har endret sin holdning, og dermed sine spilleregler, til idrett. En grunn til det kan nettopp være organisasjoner som KRIK, og mennesker som har et bein både i kirken og i idretten. Den idrettsinteresserte presten bak KRIK, Kjell Markset, har måttet forholde seg til forskjellige spilleregler, men gjennom KRIK har han bidratt til å forandre disse slik at idrett og kristendom lettere lar seg forene for idrettsutøvere. Også familien kan forstås som en nøkkelinstitusjon. Også den kan være svært forskjellig fra samfunn til samfunn. Og den er i forandring, i alle fall hos oss. For eksempel er det relevant å spekulere i om det er en sammen-
26 Kapittel 1 heng mellom endringene i familiemønstrene i samfunnet og endringene i religionen og i en tredje nøkkelinstitusjon, nemlig vitenskapen. I likhet med religionen er vitenskapens formål å søke sannheten, men til forskjell fra religionen slår ikke vitenskapen seg til ro med svarene. Vitenskapen er sekulær og vil stadig utfordre bestående sannheter, også religionens. Særlig samfunnsvitenskapen har utfordret religionens spilleregler om familien. Dette har antakelig påvirket vår forståelse av familiemønstre og praksis med hensyn til giftemål, samboerskap, partnerskap og så videre. Dette har igjen kirken måtte ta hensyn til. Tenk bare på debattene om vielse av homofile i kirken, utenkelige for bare noen tiår siden. I disse eksemplene ser vi at det i møtet mellom institusjoner kan oppstå konflikter om hvilke spilleregler som skal gjelde. Representanter godt plantet i de enkelte institusjonene vil ofte argumentere for sine syn, men i praksis vil enkeltmennesker og organisasjoner ofte ha et bein i flere institusjoner. Disse vil gjerne harmonisere spillereglene slik at de ikke må leve med åpenbare konflikter. De valgene de tar, bidrar til å forandre de institusjonelle spillereglene. KRIK kan dermed ha bidratt til å endre spillereglene i religionen, mens samfunnsvitenskapen kan ha gjort det samme når det gjelder spillereglene i familieinstitusjonen. La meg likevel legge til at dette er illustrasjoner. Hvordan og hvorfor disse forholdene har endret seg, har helt sikkert mer kompliserte forklaringer. Om vi skal forstå endringer i idretten, kan vi altså analysere hvordan idrettens spilleregler blir utfordret og forandret i møtet med andre institusjoner i samfunnet. Et eksempel på dette er barneidretten, som knapt eksisterte for 100 år siden. Da ble organisert idrett oppfattet som skadelig for barnas kroppslige utvikling. I utviklingen fram til dagens organisering av idrett for barn og unge har legevitenskapen stått sentralt.15 Litt forenklet kan vi altså si at dagens barne- og ungdomsidrett er blitt formet i møtet mellom idretten og vitenskapen. Et annet eksempel er den såkalte Bosman-dommen, som førte til at profesjonelle idrettsutøvere innenfor EU/EØS fikk rettigheter på linje med andre arbeidstakere. Denne dommen kan ses på som resultatet av et spesielt møte mellom idretten og rettsstaten, to institusjoner i konflikt. Konflikten førte til en kamp som provoserte fram store forandringer i spillereglene i den profesjonelle idretten i Europa.
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 27
Eksemplene ovenfor viser at nye måter å tenke på fører til nye eller endrede aktiviteter og noen ganger nye organisasjoner, som i tilfellet KRIK. Det vi kan kalle symbolske (forestillinger og forståelsesmåter) og materielle (nye handlemåter, nye eller endrede organisasjoner) endringer, henger sammen. Nye regler og måter å handle på forutsetter nye måter å forstå på. Færre ekteskap og flere samboerskap er eksempler på materielle endringer i familien som vanskelig ville ha skjedd om ikke mange hadde fått en ny måte å forstå på. Uten en endring i kirkens måte å forstå idretten på ville antakelig færre kristne drevet konkurranseidrett. Og Bosman-dommen hadde ikke vært mulig uten at profesjonelle idrettsutøvere hadde blitt definert som ordinære arbeidstakere som skal kunne bevege seg fritt innenfor det europeiske arbeidsmarkedet. De materielle handlingene gir ikke mening for dem som utfører dem uten at de har et symbolsk system som de forstår verden ut fra. Institusjoner gir handlingene våre mening fordi de i sin kjerne har et grunnleggende logisk mønster. Eksemplene ovenfor viser at institusjoner er i forandring, men samtidig som de forandres, er de også svært stabile. Ingen av nøkkelinstitusjonene ovenfor er blitt sterkt svekket eller borte, men vi merker oss at særlig idretten er en ny institusjon i et langt historisk perspektiv. Deres varighet viser antakelig at det er noe som ligger dypere enn spillereglene, slik som verdier, antakelser og selve meningen med institusjonen. Mens spillereglene kan endres, er det sannsynligvis en fundamental idé, et slags anker i nøkkelinstitusjonens logikk som knapt nok forandres. For å illustrere med et av eksemplene våre ovenfor: Selv om religiøse regler for idrettsutøvelse og samliv endres, så er religionens dypeste idé fremdeles at den søker sannheten om eksistensielle og evige spørsmål. Dette står fast også når normer og regler forandres. Nedenfor skal vi prøve å komme tettere på kjernen, fundamentet eller nøkkelverdiene om en vil, i de tre institusjonene som vi skal konsentrere oss om i det meste av boken, nemlig idretten, staten og markedet. Formålet vårt er å forstå idrettens organisering, spesielt i en norsk og skandinavisk kontekst. Alle institusjonene som er nevnt så langt, er utvilsomt relevante for en slik analyse,16 men alle er kanskje ikke like sentrale. Når moderne idrett skal forstås, er det vanskelig å komme utenom den betydningen offentlige myndigheter og kommersielle aktører, næringslivet, har. Vår analyse må derfor ha med staten og markedet som institusjoner. Og ved å avgrense analysen til disse tre unngår vi at det blir for mye å holde styr på.
28 Kapittel 1 Vårt utgangspunkt er altså at vi ved å studere idretten, staten og markedet som nøkkelinstitusjoner kan forstå mer om hvordan idretten er organisert, og hvordan den forandres.
Idrettens fundamentale idé Hvis vi mener at det er hensiktsmessig å se på idretten som en nøkkel institusjon i samfunnet, må idretten ha fundamental idé som skiller den fra andre institusjoner. Så hva er dette fundamentet? Vi skal ta utgangspunkt i spørsmålet om hvorfor mennesker driver med idrett. Jeg har spurt studenter dette spørsmålet og får ofte til svar at idrett er underholdende og sosialt. Det er det jo. Men svaret vi ofte ender opp med etter en diskusjon, er at idrett dypest sett gir meningsfulle opplevelser for både utøveren, trenerapparatet og andre hjelpere. Dette betyr at selve gleden og meningen ved det å mestre idretten må være der. Slik sett kan det å drive idrett sammenlignes med det å mestre andre kulturformer, slik som et musikkinstrument. De fleste som spiller et instrument, blir ikke store artister, men mange fortsetter gjerne spillingen likevel, i alle fall til husbruk. Fordi de har glede av det. Antakelig er det slik med idretten også. Innerst inne er det ikke noe du og jeg gjør for å oppnå noe annet, som status, penger, eller helse. Målet, det man oppnår med idrett, ligger så å si i selve utøvelsen. De utøverne som ikke opplever idretten slik, vil antakelig gi opp tidlig. Selv de utøverne som lykkes i konkurranseidrett, trenger kjærligheten til idretten for å kunne motivere seg sesong etter sesong. Når toppidrettsutøvere blir spurt om hvorfor de utsetter seg for all treningen og risikoen knyttet til sporten, framhever de nytelsen og utfordringen ved å se hvor langt de kan komme.17 At idrett dypest sett er et mål i seg selv for utøverne, betyr ikke at idrett ikke også kan være et middel. Mange som begynner med idrett, gjør det antakelig for å høre til i et sosialt fellesskap, ikke først og fremst fordi de opplever det så meningsfullt å trene. Amatørskapets ideal om egenverdi var også lenge sett på som den profesjonelle idrettens motsetning. Profesjonell idrett ble sett på som det å drive idrett for pengenes skyld. Målet var penger, idrett var et middel til å tjene penger, slik som andre former for arbeid. Som vi vet, har mange utøverne latt seg friste til å bruke ulovlige stimulerende midler for å kunne komme helt til topps i idretten sin, kanskje for
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 29
å høste ekstra gevinster. Likevel, mye tyder på at selv utøvere som oppnår store penger og heltestatus, ofte først og fremst drives av gleden ved å trene og konkurrere. Det er dette som ofte uttrykkes av profesjonelle toppidrettsutøvere.18 Det å bli toppidrettsutøver krever mye trening fra ung alder, og uten gleden og utfordringen ved å drive idrett er det vanskelig å forklare hvorfor så mange barn, unge og voksne bruker så mye tid på idretten.19 Det å trene, å presse seg og oppleve smerte blir en slags lidenskap.20 Hvis det ikke var slik, ville få utøvere legge ned en så stor innsats for å bli god i småidretter der man kanskje er heldig om man tjener akkurat nok til å slippe å ha en fulltidsjobb ved siden av idretten. Idretten omfatter ikke bare aktive utøvere, men også dem som organiserer den. Er også disse aktørene i idretten drevet av idrettsgleden, eller er det andre motivasjonsfaktorer som gjør at personer engasjerer seg frivillig eller tar seg jobb i idrettens organisasjoner? Har idrettens økte mulighet til å lønne sine ledere åpnet den for organisasjoner og personer som primært vil tjene penger på den, som ikke motiveres av idrettens egenverdi? Selv om det er grunn til å stille dette spørsmålet særlig innenfor de delene av idretten der oppmerksomheten er størst og pengene vrimler, kan vi også her spørre om ikke et flertall av dem som søker seg til idretten, gjør det ut fra en genuin interesse for idrett. Vi vet at svært mange av dem som jobber profesjonelt i idretten, selv har vært utøvere, og vi kan anta at det å arbeide med idrett som trener eller leder er en måte å forlenge idrettskarrieren på. Å være nær utøverne og å hjelpe dem til å oppnå bedre resultater kan også gi stor idrettsglede. Dagens idrett handler som regel om konkurranse og kamp om seire. Om å vinne over andre, som i konkurranseidretten, eller over seg selv, som i mosjonsidretten. Kanskje er det slik at om man tar bort kampen om seieren, så tar man også bort menneskets motivasjon for å drive idrett og idrettsorganisasjoner?21 Hvis det skal gi mening å forstå idretten som institusjon, må den også ha en egen fundamental idé. Her har vi foreslått at denne ideen dypest sett ligger i idretten selv, i opplevelsen og meningen i den, som regel innenfor rammene av konkurransen. At selve grunnlaget for idrettsutøvelse er meningen den gir, forhindrer likevel ikke at idrett også kan bli forstått og brukt som et middel til å oppnå noe annet. Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel.
30 Kapittel 1
Statens fundamentale idé Intensjonen med den suverene staten22 er å sikre befolkningen innenfor et territorielt område sikkerhet og økonomisk trygghet, som igjen er grunn laget for befolkningens velferd.23 Befolkningen er de som etter visse regler er berettiget til statsborgerskap innenfor dette området.24 Denne organiseringen er i den moderne staten blitt stadig tydeligere knyttet til folkets vilje,25 i motsetning til en konge- eller keisermakt som i tidligere tider ble oppfattet som guddommelig. Legitime stater har monopol på bruk av fysisk makt og tvangsmakt innenfor sitt territorium. Det betyr at staten kontrollerer forsvar, politi, domstoler, innkrevingen av skatter (statens inntekter) og den statlige forvaltningen. Gjennom å anerkjenne hverandre som suverene gjennom internasjonale avtaler og organisasjoner som FN, EU og NATO forsøker stater også å redusere truslene utenfra. Tvangsmakt er institusjonelle spilleregler det kan settes fysisk makt bak. Vi mennesker risikerer å bli fengslet om vi ikke gjør det vi har plikt til å gjøre ifølge statens lover. Staten kan tvinge borgere til å delta i forsvaret av landet (verneplikt), til å sende sine barn på skolen, til å overholde regler i trafikken og til å betale skatter slik at staten kan finansiere sine oppgaver. Skandinaver flest godtar slik tvangsmakt. Ofte fordi vi tror den bidrar til vår felles trygghet og velferd. Samtidig er tvangsmakt en trussel mot individets frihet, og i en demokratisk stat skal derfor grensene for bruk av tvangsmakt kontrolleres av folket. Vi godtar altså ikke enhver type statsmakt. Under andre verdenskrig hadde den tyskstøttede norske staten lav oppslutning i den norske befolkningen. Like etter krigen valgte likevel det norske folk stort sett statsvennlige arbeiderpartiregjeringer, altså regjeringer som la mange oppgaver inn under statens kontroll. Folket hadde altså ikke mistet troen på staten som sådan. Forskjellen var selvfølgelig at kontrollen over tvangsmakten etter krigen var demokratisk, mens tvangen under krigen ble utført av en okkupasjonsmakt. Av dette kan vi konkludere med at vi godtar mye av staten, også tilfeller av tvang, så lenge vi opplever at vi får velge dem som skal representere oss (i parlament og regjering). Da kan vi i fellesskap definere hva som er samfunnsnyttig. Statens fundamentale idé i den typen stat vi kjenner, er at statlig makt er til vårt eget beste når vi kan kontrollere den på demokratisk vis.
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 31
For at stater skal kunne oppnå sine ideelle mål, må de kunne kontrollere og ofte organisere de mest kritiske oppgavene i samfunnet. At dette omfatter forsvar, politimakt, lovgivning, rettsapparat og skatteinnkreving, er lite omstridt. Men stater organiserer ofte også andre kritiske samfunnsfunksjoner slik som helsestell, utdanning, transport, vann- og energiforsyning. Noen stater engasjerer seg også sterkt i idretten og deltar i organiseringen av den. Hvilke aktiviteter staten organiserer, varierer likevel fra land til land, og i demokratiske land handler de innenrikspolitiske diskusjonene ofte om hva staten skal utføre selv, og hva den skal overlate til andre institusjoner. Som markedet, frivillige organisasjoner, familien, religionen med videre.26 Også staten som nøkkelinstitusjon møter andre institusjoner. De fleste av oss tror jo slett ikke at samfunnet blir bedre om staten skal bestemme og organisere alt. Vi vil altså ikke bruke statens spilleregler i alle samfunnets forhold. Mange frykter at statens maktbyråkrati, dens organisasjoner, kan bli for mektige og sågar folkets fiender. Bør for eksempel staten bestemme over idretten? Som vi skal se i kapittel 3, kan idrett defineres som en viktig samfunnsoppgave. Blant annet tror vi at idretten har trivsels- og helsefremmende virkninger for befolkningen, eller at den bidrar til å holde stater sammen. Ikke minst i Skandinavia har folket likevel utviklet frivillig organisering som en alternativ løsning til at staten organiserer idretten. Da vil ikke en regjering så lett kunne misbruke idretten til å fremme saker som kanskje ikke er til borgernes beste, for ikke å snakke om å påvirke konkurransene og resultatene i idretten. Statlig misbruk av idretten finner vi eksempler på i rekrutterings- og dopingregimene som ble bygget opp i østeuropeiske land etter andre verdenskrig. Et annet eksempel er den argentinske militærregjeringen som bortførte og likviderte anslagsvis 30 000 av landets egne borgere, men som samtidig gjorde alt som sto i dens makt for å gjøre VM i fotball på hjemmebane i 1978 til en nasjonal suksess. Da Peru sto i veien for Argentinas finaleplass – Argentina trengte en 4–0-seier for å nå finalen på bekostning av ubeseirede Brasil – skal kornleveranser og kreditter til den peruanske regjeringen ha vært en del av «løsningen» og dermed forklaringen på Argentinas 6–0-seier.27 Selv om verken de østeuropeiske statene eller den argentinske militærregjeringen var det vi etter vår målestokk vil kalle demokratiske, viser eksem-
32 Kapittel 1 plene at det kanskje er klokt at stater holder seg på en armlengdes avstand fra idretten. Idrettskonkurranser som i utgangspunktet skal være uskyldige, eller helst fredsskapende og integrerende, kan fort få mer alvorlige politiske overtoner både nasjonalt og internasjonalt dersom staten blander seg inn og mistanker om maktmisbruk brer seg.
Markedets fundamentale idé En annen nøkkelinstitusjon som også er relevant for organiseringen av samfunnsoppgaver, er markedet, den kapitalistiske markedsplassen som vi også kaller næringslivet. Produksjon av matvarer, klær og skotøy og forskjellige tjenester er også viktige oppgaver, og i kapitalistiske land er produksjon av slike nødvendighetsvarer overlatt til et markedssystem. På markedsplassen, torget, møtes produsentene som har varer eller tjenester for salg, og de som har noe de vil kjøpe. Kjøperne velger det de har bruk for blant tilbudene fra flere produsenter. Produsentene må derfor konkurrere om kundene. Til det bruker de priser og kvalitet. Denne konkurransen driver produsentene til å produsere mer effektivt og til en lavere pris. Deler av produsentenes overskudd brukes til å bedre produksjonen slik at salget og fortjenesten kan øke ytterligere. På denne måten får samfunnet produsert varer og tjenester til lavere priser og høyere kvalitet. Samtidig tjener produsentene og deres ansatte penger som de i neste omgang kan bruke til forbruk. Slik holdes økonomiens sirkel i gang. Markedets fundamentale idé er at mest mulig av det mennesket kan skape, kan gjøres tilgjengelig gjennom markeder. Det meste kan gjøres om til varer eller tjenester som kan byttes i et marked. Dette gjelder også prestasjoner. Dermed kan også arbeidskraft, kapital, kultur og idrettsprestasjoner28 selges og kjøpes. På grunn av produsentenes begjær etter overskudd, drives så sirkelen rundt, med økt kapital, ny produksjon og økt velstand i samfunnet som resultat. Slik er det i alle fall i teorien. For at konkurransen skal virke etter hensikten, må imidlertid produsentene faktisk konkurrere, og kjøperne må ha like god informasjon om produktene som produsentene har. Disse betingelsene er sjelden til stede. Produsentene ønsker egentlig ikke å gi fra seg informasjon som kan gå ut over salget, og de deler derfor ikke all informasjonen de har med deg og meg. Egentlig ønsker de ikke brysomme konkurrenter heller, og derfor vil
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 33
de gjerne fjerne dem, om nødvendig gjennom å kjøpe dem opp. På denne måten kan det etter hvert bli få produsenter som stilltiende eller etter avtale med hverandre blir enige om at det beste for hver av dem er å hindre konkurransen. Da kan de lettere holde prisene oppe og kostnadene nede. Problemene med at produsenter egentlig ikke vil konkurrere, har staten «løst» ved at den lager og håndhever regler for informasjonsplikt og begrensninger i produsentenes muligheter til å kjøpe sine konkurrenter. Det betyr at samtidig som vi som borgere er for markedets spilleregler, er de fleste av oss også enige i at staten må inn med sine spilleregler for å få produsentene til å etterleve markedets idé. Selv om det kan være uenighet om detaljer og hvor sterkt staten skal blande seg inn, er det stor enighet om at konkurransen må sikres gjennom konkurranseregler og statlig tilsyn. Om nødvendig må staten også kunne bruke sin tvangsmakt mot dem som gjør seg skyldig i brudd på konkurransereglene. Som vi ser, den ene institusjonen (staten) benyttes for å holde den andre (markedet) «sunn». Med andre ord korrigerer staten og markedet hverandre. Som vi skal se i senere kapitler, kan det samme også sies om idretten og staten eller, for den saks skyld, om idretten og markedet.
Institusjonelle logikker Jeg har nå argumentert for at idretten, staten og markedet er idealtyper som hviler på hver sine fundamentale ideer. Jeg har også illustrert hvordan institusjoner påvirker våre handlinger gjennom sett av spilleregler, handlingsregler som henger logisk sammen for oss. Likevel er ikke innholdet i institusjonene veldig konkret definert. Jeg skal nå gjøre et forsøk på å være mer presis, men først må vi likevel erkjenne at institusjoner ikke lar seg beskrive veldig konkret. På den ene siden lar de seg ikke redusere til konkrete handlinger eller strukturer eller personer. Det gjelder også for idrettspersonligheter som Eggen eller Kyvåg. På den andre siden er det umulig å observere institusjoner uten å henvise til konkrete organisasjoner, personer eller handlinger.29 Dette er nok noe vi må leve med, men vi skal likevel prøve å definere fenomenet nærmere. Det skal vi gjøre gjennom begrepet institusjonelle logikker.30
ak-
a-
34 Kapittel 1
Institusjonelle logikker «De sosialt konstruerte, historiske mønstre av materielle praksiser, antakelser, verdier, overbevisninger og regler som mennesker bruker til stadig å dekke sine materielle behov, organisere sine liv i tid og rom og gi mening til sin sosiale virkelighet» Kilde: Thornton og Ocasio 2008, s. 101 (min oversettelse)
Institusjonelle logikker er egentlig ikke vesensforskjellig fra det vi har kalt institusjoner. Det betyr at ulike institusjoner er ulike institusjonelle logikker. Men vi kan merke oss at nøkkelinstitusjoner er institusjonelle logikker på samfunnsnivå. Når vi går fra samfunnsnivået til lavere nivåer, for eksempel organisasjonsnivået eller gruppenivået, er det mer vanlig å bruke begrepet institusjonelle logikker i stedet for institusjoner. I empiriske studier får disse institusjonelle logikkene gjerne egne navn. I en empirisk studie jeg selv var med på, brukte vi begrepene profesjonell logikk, utdanningslogikk og konkurranseidrettslogikk for å beskrive ulike måter å se på forholdet mellom toppidrett og høyere utdanning på.31 Kapittel 10 gir også et godt eksempel på hvordan idrettsorganisasjoner kan møte en rekke ulike institusjonelle logikker. Institusjonelle logikker på organisasjonsnivå kan være avledet av nøkkelinstitusjonene, som er idealtyper, men samtidig vil de gjerne være mer dynamiske og mindre «rene» enn disse. På organisasjonsnivået ligger de institusjonelle logikkene tettere på praksis. Vi kan derfor tenke oss at institusjonelle logikker på organisasjonsnivå ofte er mer pragmatiske og dynamiske enn i nøkkelinstitusjonene. Dette er forsøkt illustrert i figur 1.1. Figuren viser hvordan organisert praksis, altså handlinger, kan bli påvirket av flere institusjonelle logikker (tankebobler) som til dels overlapper hverandre. Samtidig påvirkes institusjonelle logikker, og nøkkelinstitusjonene, gjennom de organiserte handlingene. Resultatet av handlingene kan både styrke og svekke logikkene og nøkkelinstitusjonene. Det er dette jeg tidligere kalte et refleksivt forhold. Det er viktig å understreke at illustrasjonen har klare svakheter. For det første, den har seks nøkkelinstitusjoner, men illustrasjonen kunne ha
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 35
ON
I LIG
ST AT
RE
logikk
log
ikk
logikk
Organisert praksis
ikk
log
ILI
EN
ikk
FA M
M A R K E D
log
V I T E N S K A P
ikk
log
TT
E IDR
Figur 1.1 Illustrasjoner av nøkkelinstitusjoner, institusjonelle logikker og organisert praksis
inneholdt både flere og færre. For det andre kan vi tenke oss at nøkkelinstitusjonene har ulik og skiftende betydning. Her er de tegnet som omtrent like store, men det gir ikke nødvendigvis et riktig bilde. For det tredje er det vanskelig å illustrere hvordan institusjonelle logikker overlapper eller kombineres med andre, ikke bare med institusjonen ved siden av, men også med andre institusjoner eller logikker. Med mer enn tre blir det ekstra vanskelig å illustrere dette i en slik figur. Som vi ser i boksen «Institusjonelle logikker», blir begrepet beskrevet som «sosialt konstruerte, historiske mønstre av materielle praksiser, antakelser, verdier, overbevisninger og regler som mennesker bruker til stadig å dekke sine materielle behov, organisere sine liv i tid og rom og gi mening til sin sosiale virkelighet». Dette er en omfattende definisjon som krever en smule konsentrasjon. Hvis vi skal ta den steg for steg, sier den omtrent dette om idretten:
36 Kapittel 1 Idretten utvikler over tid (altså historisk): • måter å handle på (materielle praksiser, for eksempel et gateløp eller ballspill, men også organisasjoner) • som samsvarer med måter å tenke på (antakelser, verdier, overbevisninger, for eksempel at idrett skaper bedre mennesker) • og veilede andre på (regler, for eksempel normer om trening og det å møte motstand) • og som fungerer med hensyn til å • sørge for at materielle behov som mat, vann, varme og økonomi blir dekket (for eksempel penger til det utøverne trenger i sin trenings- og konkurransehverdag) • og for at fellesskapet kan ta sine beslutninger (organisere i tid og rom, for eksempel system for å velge ledere og ta beslutninger for en spesifikk idrett) • slik at det hele oppleves riktig (gir mening til den sosiale virkeligheten, for eksempel slik at idretten gir mening og nærmest oppfattes om naturlig) I institusjonelle logikker er det altså en meningsfull sammenheng mellom hvordan en gruppe mennesker handler, tenker, organiserer seg og opplever verden. Selv om denne sammenhengen er sosialt konstruert, oppstår den ikke i et vakuum. Den oppstår innenfor naturgitte og kulturelle omgivelser som menneskene må beherske. Det kan være de ressursene naturen tilbyr, eller det kan være betingelser som er skapt av mennesker. I praksis er det «både og». I denne boken er vi spesielt opptatt av idrettens organisering. Det betyr at vi er spesielt interessert i hvordan institusjoner og institusjonelle logikker «inneholder» ulike prinsipper for organisering og dermed forklaringer på idrettens måter å organisere seg på. Organisasjonsprinsipper som springer ut av en og samme institusjonelle logikk, kan vi omtale som en organisasjonsform. Avhengig av om man tar utgangspunkt i idrettens, statens eller markedets logikker, vil en dermed kunne få ulike organisasjonsformer. Å organisere for å realisere «en verdi i seg selv» krever trolig en annen organisasjonsform enn om en vil organisere for «velferd». I praksis er det likevel
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 37
ofte slik at disse organisasjonsprinsippene blandes. Institusjonelle logikker vil av og til være blandinger eller kombinasjoner. Disse vil gjerne også føre til hybride organisasjonsformer. Slike hybride former er det grunn til å forvente flere av i idretten, hybrider som forsøker å skape både velferd, egenverdi og kommersielle mål. IDRETTEN
Verdi i seg selv
Idrettens organisering
Velferd STATEN
Bytteverdi MARKEDET
Figur 1.2 Idrettens organisering mellom nøkkelinstitusjoner – versjon 1.0
I figur 1.2 er de tre institusjonene satt sammen i en trekant der vi i stikkordform har illustrert hvordan idrettsaktiviteter vil bli oppfattet og definert innenfor de institusjonelle logikkene i nøkkelinstitusjonene idrett, stat og marked: idrett som verdi i seg selv, idrett som en verdi som kan byttes i penger, og idrett som velferdsproduksjon. Hvis vi tenker oss at idretten hadde fullt herredømme over sine egne organisasjoner, ville den da være organisert annerledes enn markedet og staten. Er den det? Vel, grunnen til at vi har med markedet og staten i analysen vår, er selvfølgelig at også disse institusjonene har innflytelse på idrettens organisering. Idrett er ikke organisert utelukkende på idrettens premisser. Den er organisert også på statens og markedets prinsipper. I de fire neste kapitlene skal vi ta utgangspunkt i trekanten i figur 1.2 og forsøke å svare på spørsmål om hvordan idretten organiseres. Hvordan skal vi definere idrett når både idretten, markedet og staten gjør krav på den og vil organisere den på sin måte? Har idretten de virkemidlene som skal til for å organisere dagens konkurranseidrett, eller må den lene seg
38 Kapittel 1 på staten og markedet? Hvor godt står de ulike institusjonene og deres spilleregler til hverandre? Går det greit å kombinere idrettens egenverdi med markedets krav til fortjeneste, eller vil idretten endre seg og bli noe annet om markedet får for stor innflytelse? Hvordan vil idretten se ut om stater skal organisere den som en del av sitt forvaltningsapparat? Hvilke konflikter oppstår i idretten når flere gjør krav på å ville organisere den etter sine egne ideer, normer og spilleregler?
Analytiske begreper Tenk deg at du sitter i et fly. I lommen foran deg finner du flyselskapets magasin der selskapets ruter er tegnet inn på et stort kart. Du ser hvor du flyr, og hvor du ikke flyr. Du ser sjøer og landområder, kanskje forhøyninger i terrenget, og kjente byer. Kartet er en kraftig forenkling av området, kanskje kontinentet, du flyr over, men det fungerer for deg. Piloten styrer etter noe mer avansert, i alle fall noe som forteller om værsystemer og om andre fly. Han har et mer avansert og dynamisk kartsystem. Men også det en forenkling. Et kart er en grov forenkling, men forenklingen fungerer for formålet, nettopp fordi det er enkelt. Tenk deg at kartet du har foran deg, skulle representere hele virkeligheten. Byenes størrelse skulle tegnes inn. Klimatiske forskjeller, befolkningers alderssammensetning, alle slags kulturer, religioner, andre transportsystemer, språk og dialekter. Og alle bevegelser i sann tid. Hvis et slikt kart i det hele tatt lot seg tegne, ville det bli riktigere, men ville det være til bedre hjelp? Analytiske begreper og perspektiver, som institusjoner og institusjonelle logikker, fungerer litt på samme måte. De fungerer fordi de er forenklinger. Samtidig, dersom du vil ha en dypere forståelse av et fenomen, kan det være nyttig med flere analytiske perspektiver. Slik flere typer kart er nyttig om du vil lære et geografisk område bedre å kjenne. I vår analyse tar vi ikke i bruk alle kartene. Vi har allerede lagt til side religionskartet, familiekartet og vitenskapskartet. Mest fordi vi tror de er mindre viktige enn dem vi har valgt: idrett, stat og marked. Når vi først må begrense oss. Om vi skulle studere idrett i andre deler av verden, ville vi gjort en annen vurdering. Og boken ville antakelig blitt mye tykkere og mer innfløkt.
idrett må organiseres. et institusjonelt perspektiv 39
For å gi et eksempel: Ville det vært meningsfullt å studere idretten som en institusjon i et land som USA? I USA er idretten delvis organisert gjennom bedrifter, delvis gjennom det offentlige og private skole- og universitetssystemet og gjennom familien (spesielt i individuelle idretter som tennis, turn og kunstløp på skøyter, men også innenfor lagidrettene). Frivillig organisering slik som i Europa, er heller uvanlig i USA. Dermed er det kanskje ikke like lett, eller like hensiktsmessig, å se på idretten i USA som en selvstendig institusjon med egne spilleregler? Det er kanskje mer hensiktsmessig å analysere idretten som en del av næringslivet (altså markedet), familien og det offentlige og private utdanningssystemet (både stat og marked)? Og dermed kommer også spørsmålet om utøvere i andre kulturer drives av andre motiv enn det vi har påstått er idrettens fundament. Og et annet eksempel: Om vi studerte idrett i et strengt muslimsk land der religionen spiller en avgjørende rolle når det gjelder blant annet kvinnenes adgang til idrett, burde vi selvfølgelig tatt med religion som nøkkelinstitusjon. Da ville det vært viktig å studere hvilket forhold idretten og staten har til religionen og religiøse ledere.32 Konsekvensen av det vi nå har sagt, er at idrettens organisering når det kommer til stykket ikke befinner seg innenfor en nøkkelinstitusjon vi kan kalle idretten. Idrettens organisering er tvert imot preget av både idrett, stat og marked (og vitenskap,33 religion og familien for den saks skyld). Idretten lever i spenningen mellom nøkkelinstitusjoner, mellom ulike logikker og spilleregler. Likevel, ved å konstruere ideen om idretten, staten og markedet som nøkkelinstitusjoner, kan vi lettere se disse spenningene og konfliktene, og hvordan idrettens organisasjoner forandres. Vi skal derfor holde på disse analytiske begrepene gjennom boken.
Kort oppsummert I dette kapitlet har vi sett på hvordan vi kan forstå samfunnets organisering gjennom idealtyper og begrepene nøkkelinstitusjoner og institusjonelle logikker. Vi har også sett hvordan institusjoner preges av ulike fundamentale ideer, logikker og «spilleregler». Samtidig har vi sett at disse institusjonene og institusjonelle logikkene ikke er isolert fra hverandre. Tvert imot, de påvirker og griper inn i hverandre. Dette fører til at de bidrar til å forandring og dynamikk. Ikke så mye i grunnvollene, men i alle fall i
40 Kapittel 1 ytterkantene. Dermed får vi ikke bare «rene» organisasjonsformer, men også hybrider. Jeg har også påpekt at idretten rent analytisk kan forstås som en egen nøkkelinstitusjon, og beskrev relativt kort hvilke institusjonelle logikker som preger både idretten, staten og markedet. Min påstand var at disse tre nøkkelinstitusjonene er spesielt viktige når vi skal forstå hvordan idretten er organisert i vår del av verden. Det at vi utelater noen nøkkelinstitusjoner, betyr at boken forenkler virkeligheten. Den skal likevel hjelpe oss til å begripe den bedre. Kunsten er å begripe mer. Ikke å begripe mindre, i et forsøk på å begripe alt.