Innovasjon - organisasjon, region, politikk: Utdrag

Kapittel 1

Innledning Birgit Abelsen, Arne Isaksen, Stig-Erik Jakobsen

1.1 Innovasjon i norsk kontekst Denne boken diskuterer sentrale begreper, modeller og teorier for innovasjon.

Det gir oss en bedre forståelse for hvordan innovasjonsaktivitet foregår i bedrifter og regioner, og for hvordan innovasjonspolitikk utvikles og g­ jennomføres.

Bokens forståelse og analyse av innovasjon er imidlertid sterkt forankret i den norske virkeligheten. Det er flere særegenheter ved norsk økonomi og den norske formen for kapitalisme som påvirker hvordan innovasjonsaktivitet gjennomføres og organiseres i Norge. I likhet med andre land i Norden og NordEuropa har vi en såkalt koordinert markedsøkonomi, hvor det er tette nettverk mellom fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og hvor staten har en viktig rolle (Soskice 1999). Francis Sejersted har ytterligere spesifisert det spesielle ved vårt system gjennom begrepet «demokratisk kapitalisme», som innebærer at Norge har en kapitalisme som skaper velstand for folk flest og ikke bare for kapitalistene (Sejersted 1993). En slik tenkning kan også relateres til Olav Wickens betraktninger om at en småskaladesentralisert industriutvikling har stått sterkt i norsk næringsliv. Denne utviklingen kjennetegnes blant annet av lokalt eierskap, uformelle nettverk og en åpen kunnskapsdeling (Wicken 2009).

I et historisk perspektiv har også utnyttelse av de ressursene vi er rike på, vært preget av småskaladrift (fisk, oppdrett, jordbruk, maritim virksomhet) og en aktiv stat (olje).

Det er altså en egalitær form for kapitalisme som er hovedbildet av det norske. I denne boken ønsker vi å se nærmere på hvordan innovasjon og nyskaping skjer i en slik økonomi. Mer presist er vår intensjon å utvikle mer kunnskap om den norske innovasjonsmåten. Utgangspunktet er at vårt egalitære system fremmer variasjon. Lokalt eierskap og bedrifter preget av flate strukturer og medbestemmelse bidrar til at det etableres flere ulike ut­vik­lings­baner i bran-

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 17

22.10.13 10:00

ur i et]]

18 kapittel 1 sjer og regioner. Vi har en aktiv stat, men det egalitære norske kjennetegnes også av noe «opprørsk» og et ønske om å være annerledes, og at bedrifter, næringsmiljøer og regioner derfor utvikler seg ulikt. Et trekk ved den norske innovasjonsmåten blir dermed også at innovasjonsevnen og hvordan en løser innovasjonsutfordringer, varierer. Det er viktig med økt kunnskap om denne heterogeniteten og sammenhengen mellom de enkelte aktørenes strategier og den konteksten de handler innenfor. I denne boken ønsker vi derfor særlig å se nærmere på hvorfor noen bedrifter og regioner fremstår som særlig innovative, mens andre bedrifter og regioner i liten grad evner å utvikle nye varer og tjenester.

Innovative bedrifter og regioner preges også gjerne av økonomisk vekst og en positiv utvikling, mens de mindre innovative ofte kjennetegnes av stagnasjon og «innelåsing» i lite gunstige ut­vik­lings­baner. Begreper som kapabiliteter, kunnskap, lokal næringskultur, nettverk og regionale fortrinn er sentrale for å kunne forstå disse forskjellene.

Bakgrunnen for denne analysen er at Norge er en liten, åpen økonomi, og at vi i økende grad integreres i et internasjonalt og globalt system. Dette bidrar også til å sette den særnorske kapitalismen under press. En stor andel av våre bedrifter er avhengige av å selge produkter og tjenester på internasjonale markeder samtidig som vi importerer et stort volum varer og tjenester fra utenlandske leverandører. På den internasjonale arenaen har norske bedrifter en betydelig konkurranseulempe siden våre arbeidskraftkostnader er vesentlig høyere enn de landene vi konkurrerer med. Eksempelvis var timelønnskostnadene innenfor industrien i Norge i 2011 55 % høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere i EU (tabell 1.1). Trekker vi inn nye fremvoksende økonomier på den globale arenaen, slik som Kina og India, er forskjellene vesentlig større.

Det at vårt kostnadsnivå er såpass mye høyere enn hos våre konkurrenter, gjør at vi må tenke annerledes for å vinne markedsandeler. Norsk næringsliv må være bedre på å organisere produksjonsprosessen, å ha produkter med høy kvalitet, å utvikle nye produkter, å bruke nye teknologier og å markedsføre disse produktene. Anerkjente forskere som Philip Cooke (1996) og Michael Porter (1990) har argumentert for at høykostnadsland, slik som Norge, må følge en «high road strategy». I motsetning til en «low road strategy», hvor en oppnår konkurransefortrinn gjennom å ha lavere kostnader enn konkurrentene, innebærer en slik tilpasning at konkurransefortrinn først og fremst oppnås ved at vi er mer innovative enn våre handelspartnere. I denne boken ønsker vi altså å avdekke hva som kjennetegner den norske innovasjonsmåten. Vi vil rette oppmerksomhet både mot innovasjoner i bedrifter eller organisasjoner, inno-

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 18

22.10.13 10:00

innledning 19 Tabell 1.1 Timelønnskostnadene i industrien i Norge i 2011 i forhold til hos våre handelspartnere i EU. Gjennomsnitt for handelspartnere er 100 Norge

155

Belgia

127

Sverige

122

Danmark

120

Frankrike

111

Tyskland

107

Finland

105

Nederland

99

Østerrike

97

Irland

88

Italia

81

Spania

64

Storbritannia

60

Tsjekkia Polen 0

30 20

20

40

60

80

100

120

140

160

Kilde: Arbeidsdepartementet 2012: Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2012. Rapport fra Det tekniske beregningsgrunnlaget for inntektsoppgjørene (TBU), s. 63

vasjoner i regionale systemer og mot politikk for innovasjon. Vårt teo­retiske utgangspunkt er at innovasjoner må forstås som interaktive prosesser, og innledningsvis gis det derfor en introduksjon til denne tenkningen.

1.2

Innovasjon som interaktiv prosess

Ordet innovasjon kommer opprinnelig fra det latinske ordet «innovare», som betyr å fornye eller utvikle noe nytt. Innovasjonsforskningens far, Joseph Schumpeter, definerte innovasjoner som «nye kombinasjoner av eksisterende ressurser» (1934), og konsentrerte seg om det prosessuelle og etter hvert også det systemiske ved innovasjoner. Det er også viktig å skille mellom oppfinnelse og innovasjon. En oppfinnelse handler om å utvikle en idé, mens en innovasjon impliserer å introdusere denne i markedet eller å ta den i bruk. Det kan da eksempelvis dreie seg om et nytt produkt, en ny tjeneste eller en ny teknologi (Fagerberg 2005).

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 19

22.10.13 10:00

20 kapittel 1 Populære oppfatninger av hvordan innovasjoner frembringes, legger gjerne vekt på innsatsen til kreative enkeltpersoner. Det er på den ene siden oppfinnerentreprenøren. Det er en person som har en god forretningsidé som ofte er basert på personens erfaringer med å produsere eller selge et produkt eller en tjeneste. Det typiske bildet er at personen ut fra egen erfaring ser en for­ retningsidé til et nytt produkt eller tjeneste som han eller hun arbeider for å utnytte gjennom å etablere en ny virksomhet. Den andre populære oppfatningen av innovasjonsprosesser handler om den forsk­nings­­intensive bedriften.

Det er bildet av forskere som fremskaffer ny viten som deretter konkretiseres og kommersialiseres. Ideen og resultatet skal ofte patentbeskyttes, noe som krever at aktiviteten holdes mest mulig internt i bedriften.

Slike populære oppfatninger stemmer i mindre og mindre grad med hvordan innovativ aktivitet foregår i flertallet av virksomheter. Nyere litteratur om innovasjon legger også vekt på at innovasjoner utvikles i samspill mellom mange aktører med ulike typer kunnskap. Oxford Handbook of Innovation hevder at ‘a central finding in innovation research is that firms seldom innovate in isolation’ (Fagerberg mfl. 2005: 180). Én årsak til at innovasjonsaktivitet krever samarbeid mellom mange aktører, er at bedrifter ofte har satt bort (outsourcet) aktiviteter til ulike leverandører av komponenter, produkter og tjenester. Det medfører at bedrifter også har satt bort ferdigheter og kunnskap til å produsere produkter og tjenester. Det er ferdigheter og kunnskap som kan være viktige ved innovasjonsaktivitet, og som så må hentes fra andre. En annen årsak er at produkter og tjenester, så vel som produksjonsprosesser og markeder, blir mer avanserte og komplekse (Malecki 2010). Bedrifter har behov for kunnskap for å håndtere økt kompleksitet, og kunnskap må ofte hentes utenfor bedriftene, også ofte fra aktører som er lokaliserte forskjellige steder i verden.

Behovet for samarbeid mellom mange aktører i innovasjonsprosesser og behovet for å hente inn kompetanse utenfra, påpekes i begrepet ‘åpen innovasjon’ (Chesbrough 2003), men ble fremhevet langt tidligere i tilnærmingen med innovasjonssystemer (se for eksempel Lundvall 1992). Den siste tilnærmingen konsentrerer seg også om den enkelte aktøren, spesielt at innoverende bedrifter må bygge opp unike ferdigheter og kunnskap internt, som er helt sentralt for bedrifters konkurransestyrke. Tilnærmingen fremhever også at bedrifter må skaffe inn supplerende kunnskap utenfra for å gjennomføre innovasjonsaktivitet, og at innovasjon i bedrifter både stimuleres og hemmes av ulike eksterne forhold, som lover og regler, markedsutvikling, teknologisk utvikling og holdninger til endringer i et samfunn. Tilnærmingen legger vekt på at samarbeid

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 20

22.10.13 10:00

innledning 21

og interaktiv læring mellom aktører er viktig ved innovasjonsaktivitet, og at aktiviteten er forankret i sosiale, kulturelle, politiske og institusjonelle forhold.

Begrepet innovasjonssystem ble utviklet som et alternativt analytisk rammeverk til oppmerksomheten om relative lønnskostnader som den dominerende konkurransefaktoren. Tilnærmingen med innovasjonssystemer legger mer vekt på betydningen av innovasjon og læring for økonomisk utvikling og fremhever en annen og mer aktiv rolle for nasjonal økonomisk politikk. Innovasjonssystemer defineres gjerne vidt, som alle faktorer som påvirker utvikling, spredning og bruk av innovasjoner (Edquist 2005). Systemene kan imidlertid også defineres smalt, hvor det defineres en kjerne og omgivelser. Kjernen består av 1) bedrifter og bedrifters organisering av innovasjonsaktivitet og 2) interaksjonen mellom bedrifter og med kunnskapsinfrastrukturen, som bidrar til både å utvikle og å spre ny kunnskap. Denne interaksjonen mellom bedrifter og kunnskapsorganisasjoner er et kjernepunkt i begrepet om innovasjonssystemer, og anses som mer avgjørende for nasjoners innovasjonsevne enn innovasjonskapasiteten hos de enkelte aktørene. Omgivelsene i definisjonen av innovasjonssystemer omfatter den institusjonelle infrastrukturen, som nasjonalt utdanningssystem, arbeidsmarked, finansmarked og patentlovgivning. Institusjoner forstås også som felles regler, lover, normer og etablert praksis (som ofte omtales som rules of the game) som regulerer, og som kan både stimulere og hemme interaksjon og samarbeid mellom aktører i innovasjonssystemet. Sentralt i perspektivet med innovasjonssystem er derfor forståelsen av innovasjoner som interaktiv læring mellom ulike organisasjoner og der interaksjonen og samarbeidet er forankret i spesifikke sosiale og kulturelle forhold.

Den store betydningen som legges på (nasjonale og regionale) omgivelser og på institusjonelle forhold i tilnærmingen med innovasjonssystemer, betyr at innovasjonsprosesser anses som integrerte i bredere samfunnsmessige sammenhenger. Dermed blir konteksten viktig for hvordan innovasjonsprosesser skjer, og hvordan de kan stimuleres av offentlig politikk. For eksempel skilles det i grove trekk mellom to hovedtyper av nasjonale, institusjonelle rammeverk, det vil si mellom henholdsvis liberale og koordinerte markedsøkonomier (Soskice 1999). I liberale markedsøkonomier som USA og Storbritannia skjer koordinering av økonomisk aktivitet først og fremst gjennom markedet. Staten er lite aktiv. Styrken i denne typen økonomi anses å være utvikling av nye, radikalt innoverende næringer og stor nyetableringstakt. Det henger blant annet sammen med stor mobilitet på arbeidsmarkedet som stimulerer kopling av ulike typer kompetanse i etablerte og nye bedrifter. I koordinerte markedsøkonomier,

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 21

22.10.13 10:00

22 kapittel 1 som i Norden, skjer som tidligere nevnt koordinering i større grad også utenfor markedet gjennom nettverksrelasjoner der nasjonale aktører som fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner og staten er viktige. Styrken til denne typen økonomier anses å være kompleks produksjon med krav til tette bånd mellom bedrifter og med bruk av erfaren, faglært arbeidskraft.

Perspektivet med innovasjonssystemer har også noen føringer for forståelse av hva som hemmer og stimulerer økonomisk utvikling og hva som er relevante tilnærminger til næringspolitikk. Når en ser innovasjonssystemer som sentralt, blir systemic failures eller systemsvakheter et viktig begrep for å utforme politikk. Det avløser markedssvakhet som styrende for å utforme politikk. Markedssvakhet bunner særlig i synet på kunnskap som et fritt gode som enkelt kan tas i bruk av alle bedrifter. Det kan føre til at bedrifter heller henter ny kunnskap fra andre enn å bruke ressurser på å utvikle kunnskap selv. Hvis alle venter på andre, vil det derimot skje lite av ny kunnskapsutvikling. Det synspunktet er med på å begrunne støtte til FoU-aktivitet i bedrifter og til patentlovgivning for å beskytte aktører som investerer i kunnskapsutvikling. Perspektivet med innovasjonssystemer legger, som vi skal se, vekt på at mange typer kunnskap er vanskelige å overføre mellom bedrifter og geografiske områder, noe som gjør at oppmerksomheten rettes mot systemsvakheter heller enn markedssvakhe­ ter. Systemsvakheter kan på den ene siden være knyttet til mangel på, eller dårlig fungerende, aktører som bedrifter og/eller kunnskapsorganisasjoner i innovasjonssystemet (Chaminade mfl. 2009). Det kan for eksempel være lite utdanningskapasitet og lite forsk­nings­­virksomhet innenfor det som er sentrale næringer for et land. På den andre siden kan aktørene være på plass, men systemet kan fungere dårlig, for eksempel med barrierer for kunnskapsflyt mellom bedrifter innbyrdes og kunnskapsorganisasjoner.

1.3

Innovasjon i organisasjoner

Til tross for betoningen av det systemiske ved innovasjoner er det i de enkelte organisasjonene at innovasjoner ledes og gjennomføres. Et sentralt spørsmål er da hvordan organisasjoner bør struktureres og ledes for å fremme innovasjon. Det finnes ikke noe enkelt svar. Mange ulike aspekter spiller inn, og vi har valgt å utdype noen av disse i del 1 av boken. Forholdet mellom organisasjon og innovasjon er svært komplekst og dynamisk. Det kan studeres med basis i mange ulike perspektiv. Lazonick (2005) viser at hva som karakteriserer innovative bedrifter, har variert betydelig over tid og med institusjonelle omgivelser.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 22

22.10.13 10:00

innledning 23

Han peker på strategisk kontroll og finansielle ressurser som avgjørende for den innovative bedriften, men at bedriftens organisering også er bestemmende for dens innovative evne. Hvilken organisering som skaper innovasjon, varierer mellom bransjer og endres over tid. Den hierarkiske og funksjonelle arbeidsdelingen som i tidligere tider genererte innovasjon, kan ikke forventes å skape fremtidens innovasjoner i møte med ny teknologi, nye markeder, nye typer ansatte og endrede konkurranseforhold.

Burns og Stalker (1961) kategoriserte organisasjoner som enten mekaniske eller organiske og mente at disse strukturelle trekkene virker inn på hvordan innovasjonsarbeid og innovasjonsledelse foregår. Den mekaniske organisasjonen har en rigid, hierarkisk struktur og er tilpasset stabile og forutsigbare omgivelser. Den organiske organisasjonen har en mer dynamisk og flat struktur som er tilpasset ustabile og uforutsigbare omgivelser. Lawrence og Lorsh (1967) videreutviklet denne tankegangen ved å peke på at mekanisk og organisk struktur kan eksistere side om side i samme organisasjon. Deler av virksomheten kan være organisert med en mekanisk struktur, mens andre deler har en mer organisk struktur. Det er kanskje nærliggende å anta at den organiske strukturen i større grad fremmer innovasjon enn den mekaniske. Sånn er det nødvendigvis ikke. Organisasjonsstrukturen kan likevel være bestemmende for hvilke typer innovasjon som fremmes eller hemmes. Mekanisk organisering er trolig mer tilpasset inkrementelle (det vil si små eller skrittvise) innovasjoner, mens en organisk struktur er mer egnet for å skape radikale innovasjoner (jf. delkapittel 3.5).

Et annet perspektiv på hva som skaper innovasjon i organisasjoner, er å se innovasjon som et resultat av læring og kunnskapsutvikling i organisasjoner.

Organisasjonen definerer nye problemer og utvikler ny kunnskap med grunnlag i eksisterende kunnskap for å løse problemene. Dette perspektivet er basert på ideen om at organisasjoner kan tenke og lære kollektivt. Kollektiv kunnskap er den akkumulerte kunnskapen som organisasjonen har lagret i regler, arbeidsprosedyrer, rutiner og felles normer. Denne kunnskapen veileder den kreative problemløsende aktiviteten og er bestemmende for hvordan samhandlingen mellom de ansatte internt i organisasjonen foregår, og hvordan samhandling foregår med omgivelsene. Lam (2005) hevder at mye av litteraturen om organisatorisk læring handler om betydningen av sosial interaksjon og kontekst.

Det vil si at hvem som er med i samhandlingen, hvordan samhandlingen er, og hvor samhandlingen foregår, påvirker utfallet. Polanyi (1966) pekte på at en stor del av menneskelig kunnskap er subjektiv og taus. For at denne skal kunne

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 23

22.10.13 10:00

24 kapittel 1 overføres, kreves det sosial interaksjon og utvikling av felles forståelse og felles tolkninger i en organisasjon. De sosiale relasjonene som skapes gjennom forretningsallianser og eksterne nettverk, er også med på å videreutvikle og fornye organisasjonens kunnskapsbase. Det samme er tilfellet når nye medarbeidere rekrutteres, eller når bedriftens ansatte tar videreutdanning.

Lazonick (2005) hevder at for å forstå innovative organisasjoner må en forstå de læringsprosessene som finner sted. Det innebærer blant annet at en må forstå relasjonene mellom taus og kodifisert kunnskap. Den kodifiserte, vitenskapelige kunnskapen er lett å artikulere, kommunisere og lagre, mens den tause kunnskapen er mer personlig kunnskap basert på erfaring som det ikke er like enkelt å kommunisere, lagre eller overføre over geografisk avstand. Disse kunnskapstypene spiller en ulik rolle i forskjellige organisasjoner og innovasjonsprosesser.

Andre aspekter er forholdet mellom individuell og kollektiv innovasjonsevne, og hvordan det som læres på et tidspunkt bidrar til akkumulert læring over tid.

Etablerte strukturer kan imidlertid gjøre at det oppstår treghetseffekter som gjør det vanskelig å skape endring i eksisterende organisasjoner (Hannan og Freeman 1984). Samtidig som etablerte strukturer gir pålitelighet og stabilitet, kan faste rutiner og oppfatninger også gjøre organisasjonen motstandsdyktig mot endring. Resultatet kan bli at organisasjoner reagerer for langsomt på trusler og muligheter i omgivelsene som gjør at de i liten grad innoverer. Dette skaper rom for å etablere nye, innovative virksomheter. Ifølge Lam (2005) spiller nye aktører en betydelig rolle når organisasjoner lykkes i å utvikle radikale teknologiske nyvinninger. For eksisterende bedrifter som har bygget kompetanse rundt eksisterende teknologi, kan den nye teknologien være direkte kompetanseødeleggende og i noen tilfeller bidra til at bedriften konkurreres ut av markedet.

Eksisterende organisasjoner er i en bedre posisjon til å tilpasse seg nykommere som introduserer inkrementelle innovasjoner. Slike innovasjoner kan i større grad være kompetansestyrkende for de eksisterende organisasjonene.

Den første av bokens tre deler handler altså om ulike aspekter ved innovasjon i organisasjoner. Her er vi opptatt av hva det er som driver frem innovasjoner, hvordan innovasjonsprosesser ledes, og hvordan de ansatte kan bidra i innovasjonsprosesser. I kapittel 2 skriver Wallevik og medforfattere om drivkrefter for innovasjon, det vil si hvorfor bedrifter velger å investere i innovasjonsaktiviteter, og hvilke betingelser som må tilfredsstilles for å lykkes med slike investeringer.

Kapitlet fremhever at drivkrefter for innovasjon varierer fra bransje til bransje og gir eksempler på drivkrefter for innovasjon i henholdsvis maritim sektor, IKT-bransjen og kultur- og opplevelsesindustrien. Abelsen og Kvidal skriver i

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 24

22.10.13 10:00

innledning 25

kapittel 3 om innovasjonsledelse. De fremhever at måten innovasjonsprosesser ledes på, har endret seg over tid. Abelsen og Kvidal er spesielt opptatt av å få frem at den konteksten innovasjonsprosessen foregår i, er bestemmende for måten slike prosesser best kan ledes. I kapittel 4 setter Wold søkelyset på hvilke forutsetninger som må være til stede for at de ansatte skal kunne bidra i innovasjonsprosesser. Wold ser de ansatte som en innovativ ressurs, og hennes perspektiv er på hvordan organisasjonen kan tilpasse seg til de ansatte slik at de gis autonomi og mulighet til medvirkning.

Fagerberg (2005) slår fast at innovasjon i hovedsak skjer i bedrifter. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det foregår innovasjon også i offentlig sektor. Innovasjon i offentlig sektor blir i dag sett som avgjørende for å utnytte begrensede ressurser til å utvikle kvalitativt gode og effektive velferdstjenester.

Oppmerksomheten rundt innovasjon i offentlig sektor er derfor økende. Vi har derfor funnet det naturlig å inkludere et kapittel om innovasjon i offentlig sektor i den delen av boken som handler om innovasjon i organisasjoner.

I kapittel 5 skriver Karlsen om innovasjon i offentlig sektor og peker spesielt på hvordan innovasjon i offentlig sektor skiller seg fra innovasjon i bedrifter.

Karlsen er blant annet opptatt av forskjellen knyttet til markedsmekanismene.

Mens markedet i stor grad bestemmer hva som kan karakteriseres som innovasjoner i privat sektor, er markedet i tradisjonell forstand ikke til stede på samme måte i offentlig sektor. Det er dermed tilgjengelige budsjetter som i stor grad blir avgjørende for å skape innovasjon i offentlig sektor. Det er opplagt et dilemma at stramme offentlige budsjett gjør innovasjon nødvendig – samtidig som manglende økonomiske midler er den fremste hemmende faktoren for å få til innovasjon i offentlig sektor.

1.4

Innovasjon i regionale systemer

Bokens del 2 handler om innovasjon i regionale systemer. Delen starter med kapittel 6 som diskuterer sentrale teoretiske tilnærminger knyttet til begrepet regional innovasjon, og som ser særlig på hva som bidrar til regionale fortrinn for innovasjon og næringsvirksomhet. I dette kapitlet skal vi diskutere mer generelt hvorfor vi bør interessere oss for det regionale nivået i studier av innovasjonsprosesser i bedrifter. Med regioner menes et geografisk nivå under nasjonen, som gjerne avgrenses til funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner.

Regioner er ikke det samme som distriktene. Regioner dekker hele Norge og er av varierende størrelse og sentralitet, som er viktige dimensjoner i analysene i

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 25

22.10.13 10:00

26 kapittel 1 del 2 av boken. Osloregionen, som grovt sagt omfatter Oslo og Akershus, er en funksjonell bo- og arbeidsmarkedsregion, på samme måte som Lister i vestre del av Vest-Agder, som omtales i kapittel 7.

Det kan synes merkelig å henge seg opp i det regionale nivået når næringslivet blir mer og mer globalt. Mange bedrifter har utenlandske eiere, de inngår i globale verdikjeder med kunder og leverandører andre steder i verden, og de henter kunnskap fra mange steder. Og det meste av næringspolitikk, forsk­nings­­og innovasjonspolitikk bestemmes nasjonalt. Hvilken rolle gjenstår da for det regionale nivået i bedrifters innovasjonsaktivitet?

Noen forskere, som Fitjar og Rodríguez-Pose (2011), hevder at det regionale nivået og de regionale klyngene har mistet betydning for næringsutvikling. Det begrunnes med empiriske studier som viser at innoverende bedrifter først og fremst finner samarbeidspartnere, som kunder, leverandører og forsk­nings­­ institutter, utenfor egen region. Det er imidlertid en for rask konklusjon fordi den bare bygger på én type kunnskapskilder.

Vi har i delkapittel 1.2 fremhevet at bedrifter som innoverer, som oftest behøver å hente inn ideer og kunnskap utenfor bedriften. Det kan gjøres via to hovedkilder. Det ene er å kjøpe kunnskap fra, eller på ulike måter samarbeide med andre aktører, som Fitjar og Rodríguez-Pose (2011) konsenterer seg om.

En rekke studier viser at slike kunnskapsaktører, som kan være FoU-organisasjoner, men også kunder og leverandører, i økende grad finnes i andre deler av landet eller i utlandet (for eksempel Gertler og Wolfe 2006, se også kapittel 8). Det gjelder ikke minst for bedrifter som bruker forsk­nings­­basert kunnskap i innovasjonsprosesser, som i kapittel 6 er betegnet for STI-bedrifter, der STI står for science, technology, innovation. Bedriftene bruker i stor grad kodifisert, vitenskapelig kunnskap i innovasjonsprosesser, som er kunnskap som flyter lett over geografisk avstand (Asheim og Gertler 2005). Det gjør at bedrifter kan hente kunnskap og samarbeidspartnere fra hvor som helst i verden. Det viktige er å finne den beste og mest relevante kunnskapen. Likevel er det også for denne typen bedrifter en fordel å være geografisk nær noen kunnskapsaktører, særlig aktører som utfører relevant forskning. Bedrifter har da muligheter for å få tak i, og kunne utnytte, forsk­nings­­resultater før de blir formidlet og kan tas i bruk av mange andre. Bedrifter har også muligheter for å rekruttere personer som har arbeidet med det siste innen relevante forsk­nings­­prosjekter.

Den andre hovedkilden til ideer og kunnskap for innoverende bedrifter er det vi velger å betegne for den åpne kunnskapsallmenningen. Den omfatter kunnskap som bedrifter kan skaffe seg uten å samarbeide direkte med andre

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 26

22.10.13 10:00

innledning 27

aktører (Isaksen og Karlsen 2012). Kunnskap spres på tre hovedmåter i en slik kunnskapsallmenning. For det første spres kunnskap gjennom jobbmobilitet, det at ansatte bytter arbeidsplass og tar med seg ervervet kompetanse, gode løsninger og så videre mellom arbeidsplasser, som stort sett skjer innenfor et regionalt arbeidsmarked. For det andre spres kunnskap gjennom spin-off av bedrifter, det at ansatte i en bedrift eller en kunnskapsinstitusjon starter nytt med bakgrunn i ideer og kunnskap fra tidligere arbeidsplass, som bearbeides et skritt videre. Det er også vist i empiriske studier at nyetablerere som oftest starter opp der de bor og arbeider. For det tredje spres kunnskap gjennom buzz, eller summing på norsk, det vil si all den informasjonen som finnes i regionale næringsmiljøer av en viss størrelse, og som en må være på stedet for å få del i (Bathelt mfl 2004).

Den åpne kunnskapsallmenningen kan også forklares nærmere ved hjelp av begrepet agglomerasjonsfordeler (agglomeration economies). Slike fordeler deles vanligvis inn i to hovedtyper (se for eksempel Ki 2001). Den første er urbanisation economies, som peker på fordeler som bedrifter kan oppnå i større byområder på grunn av nærhet til et stort og krevende marked, god tilgang på arbeidskraft, mange tilbydere av komponenter, konsulenttjenester, utdanning og forskning osv. (Weterings og Boschma 2006). Bedrifter kan her få tilgang på ideer og kunnskap fra mange typer av aktører gjennom direkte samarbeid og via kunnskapsallmenningen. Urbanisation economies betyr god tilgang på kunnskap fra flere ulike og lokale kilder, som antas å stimulere innovasjonsprosesser. Den andre hovedtypen av agglomerasjonsfordeler består av localisation economies, som er basert på en langt mer spesialisert næringsstruktur med mange lokale bedrifter i samme bransje. Det gir først og fremst muligheter for samarbeid med regionale aktører med omtrent tilsvarende kunnskap.

Kunnskapsallmenningen vil også gjerne bidra med tilsvarende kunnskap, siden arbeidsmarkedet er sterkt spesialisert. Slike forhold vil særlig stimulere inkrementelle innovasjoner, «because knowledge spills over between similar firms, leading to gradual (instead of radical) improvement of existing products and processes» (Weterings og Boschma 2006: 66).

Det er likevel viktig å differensiere mellom bedrifter og næringer når det gjelder hvilken rolle regionale aktører og regional kunnskapsallmenning spiller for bedrifters konkurranseevne. Ett skille er mellom den spesifikke kunnskapsbasen som bedrifter og bransjer særlig bruker når de innoverer (Asheim og Coenen 2005). Innovasjonsaktivitet foregår på ulike måter i bedrifter og bransjer som domineres av forskjellige typer av kunnskap, som igjen betyr at

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 27

22.10.13 10:00

28 kapittel 1 bestemte typer av bedrifter og bransjer har behov for ulike typer av ressurser og støtte til innovasjonsprosesser, og ressursene og støtten kommer fra ulike geografiske områder. Det skilles her mellom vitenskapsbasert (analytisk), ingeniørbasert (syntetisk) og kunstbasert (symbolsk) kunnskap.

Bedrifters dominerende kunnskapsbase har betydning for hvor kunnskap og samarbeidspartnere ved innovasjonsaktivitet typisk hentes fra. I bedrifter som baserer seg på vitenskapsbasert kunnskap, som biotekbedrifter, er det globale nivået sentralt (Martin 2012). Som nevnt ovenfor baserer slike bedrifter seg på kodifisert, vitenskapelig kunnskap som forholdsvis enkelt kan overføres over geografisk avstand. Dessuten kan det regionale nivået ofte ikke tilby den høyt spesialiserte kunnskapen som denne typen bedrifter har behov for. Likevel kan det som påpekt ovenfor være en fordel å ligge geografisk nær kunnskapskilden i noen sammenhenger.

Bedrifter som baserer seg på ingeniørbasert og kunstbasert kunnskap, bruker en større andel taus kunnskap ved innovasjonsprosesser. Det er kunnskapsformer som vanskeligere kan flyttes over geografisk avstand fordi de er knyttet til personers erfaringer og til bestemte typer av produksjon og markeder. Denne typen bedrifter er derfor mer avhengige av å finne kunnskap ved innovasjonsprosesser på nasjonalt og regionalt nivå. Ifølge Martin (2012) vil bedrifter som bruker mye ingeniørbasert kunnskap, som mekanisk industri, særlig hente kunnskap fra kunder og leverandører på det nasjonale nivået. I bedrifter der kunstbasert kunnskap er sentralt ved innovasjonsprosesser, som i film- og motebransjen, er det regionale nivået det klart viktigste. Mye av den tause kunnskapen som brukes i innovasjonsprosjekter i slike bedrifter, er svært kontekstspesifikk, knyttet til personer som hentes inn i tidsavgrensede prosjekter og hentes fra egen region (Johnsen 2011). Diskusjonen peker dermed på at det regionale nivået fortsatt er viktig ved bedrifters innovasjonsprosesser, men viktig i ulik grad og på ulik måte for forskjellige typer av bedrifter og bransjer.

I kapittel 6 i del 2 av boken gjennomgår Isaksen noen sentrale og nye teoretiske tilnærminger knyttet til begrepet regional innovasjon. Kapitlet bruker særlig det analytiske rammeverket med å skape regionale fortrinn for å peke på sentrale regionale forhold som kan stimulere og hemme innovasjonsaktivitet.

Kapittel 7 og 8 analyserer sider ved regional næringsutvikling og innovasjon i Norge ved hjelp av FoU- og innovasjonsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå.

I kapittel 7 analyserer Isaksen forskjeller i innovasjonsresultat mellom ulike typer av regioner, som måles gjennom hvor stor andel av bedriftene i ulike regioner som oppgir i FoU- og innovasjonsundersøkelsen at de har introdusert en eller

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 28

22.10.13 10:00

innledning 29

annen type innovasjon. Analysen avdekker lite forskjell i innovasjonsresultat mellom typer av norske regioner. Næringslivet i Oslo og de tre storbyregionene er for eksempel bare marginalt mer innovative enn det som er gjennomsnit­ tet for alle norske regioner. Ser en på enkeltregioner, og ikke på grupper av regioner, finner en imidlertid store variasjoner i innovasjonsresultat. Kapitlet avdekker at interne ressurser i bedrifter, spesielt internt FoU-arbeid, er en viktig forklaring på regionale variasjoner i innovasjonsresultat. I likhet med kapittel 8 finner kapittel 7 at innovative bedrifter i små og perifere regioner kompenserer for et tynt lokalt nærings- og kunnskapsmiljø med eget FoU-arbeid, kjøp av FoU-tjenester utenfor regionen og samarbeid ut av regionen.

Kapittel 8 av Jakobsen og Lorentzen analyserer innovasjonssamarbeid i ulike regiontyper. Forfatterne avdekker at innovative bedrifter i distriktene (småbyregioner og rurale områder) innoverer i større grad gjennom samspill og nettverk med andre aktører enn det som er tilfellet for innovative bedrifter i større og mer sentrale regioner. Jakobsen og Lorentzen forklarer forskjellene med at bedrifter i små og perifere regioner opplever et tynt lokalt næringsmiljø, som gjør at bedriftene der ofte må etablere relasjoner ut av regionen for å hente inn innspill, informasjon og kunnskap ved innovasjonsprosesser. Argumentet er videre at relasjoner over større avstander ofte formaliseres, som dermed øker muligheten for at relasjonene registreres som innovasjonssamarbeid i FoU- og innovasjonsundersøkelsen. Bedrifter i større regioner har større muligheter for å hente informasjon og kunnskap fra egen region og gjennom uformelle kontakter, som trolig i mindre grad registreres som innovasjonssamarbeid.

I kapittel 9 diskuterer Fløysand og Jakobsen hvordan og hvorfor stedsspesifikke forhold påvirker innovasjonsprosesser på ulike måter. Forfatterne argumenterer for en praksisteori som tar hensyn til at innovasjonsaktivitet foregår hos aktører som inngår i komplekse nettverk og interaksjonsprosesser. Nettverkene studeres ved hjelp av begrepet sosiale felter som analytisk kategori. Men innovasjonsaktivitet anses også som et resultat av det forfatterne kaller steders sosiale, kulturelle og materielle inventar. Det poenget illustreres gjennom studier av innovasjonsaktivitet i Sogndal og Stryn i Sogn og Fjordane. Forfatterne konkluderer med at innovative steder kjennetegnes av aktører med sterk lokal identitet som deltar i feltsystem på ulike geografiske nivåer, og der det er fleksibel flyt av kodifisert og taus kunnskap.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 29

22.10.13 10:00

30 kapittel 1

1.5

Politikk for innovasjon

Den tredje delen av boken handler om innovasjonspolitikk og dreier seg om ulike tiltak og virkemidler for å styrke nærings- og samfunnslivets evne til nyskaping, omstilling og vekst. De siste tiårene har den innovasjonspolitiske innsatsen økt i de fleste vestlige land parallelt med at tradisjonelle former for næringsstøtte og skjermingstiltak er blitt bygget ned. I Norge dukket innovasjonspolitikk opp som begrep tidlig i 1980-årene og er etter hvert i økende grad blitt institusjonalisert som et eget politikkområde (Jakobsen og Onsager 2008).

Den første planen for en helhetlig nasjonal innovasjonspolitikk ble lansert i 2003 («Fra idé til verdi. Regjeringens plan for en helhetlig innovasjonspolitikk»), mens den første stortingsmeldingen om innovasjonspolitikk kom i 2008 («Et nyskapende og bærekraftig Norge» St.meld. nr. 7 2007–2008).

Norge som samfunn kjennetegnes av en relativt aktiv stat og tette bånd mellom de ulike aktørene som inngår i økonomien og verdiskapningen (offentlige institusjoner, næringslivet, arbeidstakere). Vi har tidligere i kapitlet (delkapittel 1.2) vist at Norge, i likhet med de øvrige nordiske land, har en såkalt koordinert markedsøkonomi, som innebærer en betydelig grad av regulering av økonomien og en sterk offentlig sektor (Soskice 1999). Utviklingen av et slikt institusjonelt rammeverk for politikken har også langt på vei lagt føringer på innretningen av den norske forsk­nings­­- og innovasjonspolitikken. I Norge er det en betydelig vilje til å bruke offentlige midler til å fremme forskning og innovasjon. I 2010 var den offentlige finansieringen av FoU på 4 110 kroner per innbygger, mens gjennomsnittstallet for EU var 2 277 kr per innbygger (gjelder EU15). I Norge kommer nesten halvparten av de samlede midlene til FoU fra offentlige finansieringskilder (47 %), mens andelen i EU er lavere (35 %) (Indikatorrapporten 2012). Offentlige inntekter fra olje- og gassvirksomhet har naturligvis bidratt til å muliggjøre en slik satsing. Samtidig er ideen om en aktiv og koordinerende stat godt forankret i det norske systemet.

Det brukes altså mye offentlige ressurser til å fremme forskning og innovasjon. Her inngår både tilskudd til å styrke forsk­nings­­miljøer og forsk­nings­­ aktiviteter og tilskudd som skal stimulere til kommersialisering og innovasjon. Vår oppmerksomhet rettes mot innovasjonspolitikken, og det kan hevdes at den norske politikken på dette området har vært påvirket av to teoretiske hovedretninger. På den ene siden har vi neoklassisk økonomisk teori, som har som utgangspunkt at markedet er best egnet til å frembringe økonomisk effektivitet og maksimal verdiskaping. Innovasjonspolitikken bør da begrenses til generelle og mer nøytrale virkemidler for å korrigere markedssvikt. Deler

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 30

22.10.13 10:00

innledning 31

av innovasjonspolitikken i Norge er koplet opp mot en slik tenkning, og den handler da om nærings- og områdenøytrale virkemidler som iverksettes for å rette opp markedssvikt i det som gjennomgående antas å være velfungerende markeder med rasjonelle aktører. SkatteFUNN og FORNY er eksempler på slike virkemidler. SkatteFUNN er en rettighetsbasert skattefradragsordning som består i at norske bedrifter som har eller planlegger forsk­nings­­- eller ut­vik­ lings­­prosjekter, kan søke om godkjenning av prosjektet, slik at bedriften kan bruke retten til skattefradrag. FORNY støtter nystartede småbedrifter basert på resultater og ideer fra offentlig finansierte forsk­nings­­institusjoner, kommersialiseringsaktører knyttet til universiteter, høgskoler, forsk­nings­­institutter og sykehus.

Den andre teoretiske hovedretningen er den såkalte innovasjonssystemtilnærmingen (som ble omtalt i delkapittel 1.2), hvor innovasjoner forstås som komplekse prosesser som foregår i systemer med ulike typer aktører. Begrunnelsen for politikktiltak blir da en observasjon av at samhandlingen mellom de ulike aktørene ikke fungerer godt nok, og at det foreligger en såkalt systemsvikt (Lundvall 2007). Mye av innovasjonspolitikken i Norge har de siste årene blitt begrunnet ut fra en observasjon av at samhandlingen både mellom næringslivsaktører og mellom næringslivsaktører og FoU-institusjoner er mangelfull.

Eksempler på virkemidler som kan relateres til en slik tenkning, er Arena, NCE (Norwegian Centre of Expertise), VRI (Virkemidler for regional FoU og innovasjon) og RFF (Regionale forsk­nings­­fond) (disse programmene omtales nærmere i del 3 av boken). Norsk innovasjonspolitikk består dermed av både nærings- og områdenøytrale virkemidler og programmer og virkemidler som er næringsmessige og regionalt differensierte (Jakobsen og Onsager 2008).

I et innovasjonssystemperspektiv handler altså innovasjonspolitikken om å bygge opp et mer velfungerende innovasjonssystem. Ifølge Asheim (2012) har ikke Norge hatt en like systematisk satsing på utvikling av et nasjonalt innovasjonssystem som det en eksempelvis finner i andre nordiske land, slik som Sverige og Finland. I Norge har det vært en kombinasjon av nasjonale og sektorielle satsinger for å styrke samhandlingen mellom kjerneaktørene i det nasjonale innovasjonssystemet, det vil si de som utvikler forsk­nings­­basert kunnskap (FoU-institusjoner), og de som utnytter den (næringslivet). Både i et nordisk og et europeisk perspektiv kjennetegnes imidlertid Norge av et sterkt regionalt søkelys i innovasjonspolitikken (Spilling mfl. 2012). Norge har både en mer velutbygd regional infrastruktur for innovasjon (FoU-institusjoner og offentlig virkemiddelapparat) og flere programmer og virkemidler med en regional

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 31

22.10.13 10:00

32 kapittel 1 innretning. Arbeidet med å utvikle regionale innovasjonssystemer er altså godt forankret innenfor den norske innovasjonspolitikken.

Det er flere utfordringer knyttet til det å utvikle en hensiktmessig innovasjonspolitikk, og flere avveininger som må gjøres når politikken utformes. En sentral utfordring er relatert til mulighetene for å styre eller regissere innovasjonsprosessene. Professor Bengt Åge Lundvall, som var sentral i utformingen av innovasjonssystemtilnærmingen, har vært opptatt av usikkerheten knyttet til innovasjonsprosesser. Han hevder også at grensene for slike systemer må forstås som åpne, og at en i innovasjonsprosesser ofte ender opp med «results which were neither anticipated nor looked for» (Lundvall 1992: 12). Videreutviklingen av innovasjonssystemperspektivet i tiden etter Lundvalls klassiske arbeider har vært preget av et tett samspill mellom forskere, konsulenter, offentlige virkemiddelaktører (for eksempel Innovasjon Norge og Norges forsk­nings­­råd), byråkrater og politikere som har vært engasjerte innenfor innovasjonsfeltet. Ifølge Balzat og Hanusch (2004) har dette resultert i såkalte policyorienterte studier, som kombinerer de opprinnelige ideene fra perspektivet, med en mer instrumentell tilnærming, blant annet inspirert av amerikansk ledelses- og strategilitteratur.

Det handler da om å designe løsninger for hvordan systemer kan bli mer innovative. Denne tenkningen har etter hvert fått en svært dominerende posisjon innenfor perspektivet med innovasjonssystemer, noe som blant annet har gitt et økende antall studier som jakter på kritiske suksessfaktorer og oppskrifter for hvordan bedrifter, klynger, bransjer og systemer, gjennom bruk av politiske virkemidler, kan «oppgraderes» og blir mer innovative (Sölvell mfl. 2003). Det kan dermed synes som om styringsambisjonene innenfor innovasjonspolitikken er økende (Arbo 2004; Lundvall 2007).

En slik utvikling både innenfor forskningen, i politikkutformingen og ikke minst i det tette samspillet mellom forskning og politikkutforming, innebærer en sterk forenkling av de opprinnelige teoretiske betraktningene innenfor innovasjonssystemtilnærmingen. Innovasjoner blir da noe som kan regisseres og planlegges, og det etableres idealmodeller for innovasjon som kan anvendes nærmest uavhengig av kontekst (De Bruijn og Lagendijk 2005; Uyarra 2012).

I kapittel 14 argumenteres det også for at en slik instrumentell forståelse, hvor politikken i stor grad frikoples fra kontekstuelle karakteristika ved de aktuelle innovasjonssystemene, må erstattes av perspektiver som evner å fange «treenigheten» mellom idé, materielle forhold og praksis når innovasjoner skal studeres, og når innovasjonspolitikk skal utformes. Mange av innovasjonsvirkemidlene, både i Norge og internasjonalt, er imidlertid preget av en overdreven tro på

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 32

22.10.13 10:00

innledning 33

mulighetene for å planlegge og regissere innovasjonsforløpet og bygge innovasjonssystemer. Innovasjoner er som tidligere påpekt interaktive prosesser som foregår i komplekse samspill mellom ulike aktører, og som er forankret i institusjoner, og det er betydelig grad av usikkerhet knyttet til utfallet. Det er derfor viktig med en viss grad av nøkternhet når det gjelder både mulighetene for å styre slike prosesser og hvor hensiktsmessig en slik detaljstyring egentlig er.

En annen utfordring er knyttet til ønsket om en dynamisk innovasjonspolitikk som kan endres i tråd med nye politiske prioriteringer eller et ønske om å være à jour med eller i front av nye ut­vik­lings­­tendenser i samfunnet. Nye innovasjonsvirkemidler lanseres gjerne som noe genuint nytt som på en bedre måte skal håndtere utfordringene. Et eksempel her er VRI-programmet, som omtales nærmere i kapittel 10. Det var store forventninger knyttet til VRI og hvordan programmet på en ny måte skulle bidra til økt regional samhandling og et sterkere søkelys på forskning og innovasjon i regionene (se blant annet VRI-programplan 2007; St.meld. nr. 25 (2008–2009): Lokal vekstkraft og framtidstru. Om distrikts- og regionalpolitikken: 105). Analyser som er gjort av programmet i etterkant, viser imidlertid at VRI-programmet, som består av 15 regionale VRI-satsinger, handler mye om kontinuitet opp mot tidligere satsinger. De mest omfattende endringene var at fylkeskommunen fikk en mer fremtredende rolle i den regionale innovasjonssatsingen, og at en etablerte et tydeligere regionalt partnerskap for innovasjon. Samtidig ble arbeidsmetoder, nettverk og strukturer fra tre tidligere innovasjonsprogrammer – VS (verdiskapning) 2010, kompetansemegling og nHS (næringsrettet høyskolesatsing) – videreført inn i det nye programmet (Jakobsen mfl. 2012). Det dreide seg derfor om en viss grad av «path dependent development», eller stiavhengig utvikling, innenfor innovasjonspolitikken (Martin og Sunley 2006).

Rundt et politikkområde, slik som innovasjonspolitikken, etableres det organisasjoner og systemer, både nasjonale og regionale, som skal ivareta gjennomføringen av politikken. Slike systemer preges ofte av en betydelig grad av institusjonell treghet (Meyer og Rowan 1977). Det innebærer at systemene er krevende å endre når en ønsker å gjøre nye politiske prioriteringer. En annen implikasjon av denne stiavhengigheten er at nye politiske tiltak, eksempelvis det å stimulere til økt regional innovasjon, må ta hensyn til den «virkemiddelhistorien» som finnes i regionene. Dette er et viktig utgangspunkt blant annet når kapittel 10 drøfter hvordan VRI kan stimulere til økt sosial kapital i regionene, og når kapittel 12 diskuterer regional samhandling. Hvilke tradisjoner og systemer for nettverksbygging og samhandling som finnes, er av stor betydning for hvordan politikken

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 33

22.10.13 10:00

34 kapittel 1 kan innrettes regionalt. I kapittel 10 legges det særlig vekt på i hvilken grad det allerede finnes «bonding» sosial kapital i regionene, det vil si om det er tillitsbånd mellom regionale aktører, mens kapittel 12 retter søkelyset mot forekomsten av endogene ressurser. Her trekker en også inn hvilke tradisjoner som finnes for regional samhandling i de utvalgte regionene. Også organiseringen og styringen av regionale klyngeprosjekter, som drøftes i kapittel 13, er avhengig av hvilke erfaringer de ulike miljøene tidligere har gjort på dette området. Betydningen av det institusjonelle aspektet og hvordan det over tid etableres noen spesifikke styringsstrategier, understrekes ytterligere ved at kapitlet ser på sammenhengen mellom klyngeprosjektets livsfase og strategier for nettverksstyring.

En tredje utfordring i innovasjonspolitikken er relatert til forholdet mellom en nasjonal innovasjonspolitikk og en regional innovasjonspolitikk. Mens nasjonal innovasjonspolitikk handler om å utvikle en felles og overordnet politikk for nasjonen, dreier regional innovasjonspolitikk seg om de ulike tiltakene som iverksettes på regionalt nivå for å stimulere til innovasjon og utvikling.

Forholdet mellom det nasjonale og det regionale nivået er blant annet knyttet til arbeids- og rollefordeling, eksempelvis hvilke deler av politikken det er naturlig å organisere nasjonalt og hvilke deler som bør organiseres regionalt.

En annen og relatert dimensjon er knyttet til governanceproblematikken eller styring av politikken. Dette er noe kapittel 10 er spesifikt opptatt av når kapitlet drøfter utformingen og praktiseringen av regional innovasjonspolitikk i Norge.

Det avdekkes her blant annet at det er betydelig grad av spenning mellom de to styringsnivåene. Spenningen mellom det nasjonale og det regionale er også tema i kapittel 11, som drøfter statens rolle for regional innovasjon i Finnmark.

Gjennom analyse av tre innovasjonsprosjekter, som alle har en sterk regional forankring, drøftes det hvordan statens rolle har endret seg over tid.

1.6

Norge som innovasjonsland

Hva er så statusen for innovasjon i Norge? Det finnes en rekke undersøkelser som søker å gi svar på det spørsmålet. Et naturlig utgangspunkt for å svare på spørsmålet er forskning og utvikling (FoU) og innovasjonsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) som gjennomføres ved at virksomheter svarer på et spørreskjema hvert andre år. SSBs undersøkelse er en del av Community Innovation Survey (CIS), som utføres i regi av EUs statistikkbyrå Eurostat. Dette er en veletablert undersøkelse som kan si både noe om forskjeller mellom bedrifter i Norge og noe om norske bedrifters innovasjonsevne sett i forhold til en del

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 34

22.10.13 10:00

innledning 35

av de landene vi konkurrerer med. I undersøkelsen opereres det med fire ulike innovasjonstyper: produktinnovasjon, prosessinnovasjon, markedsinnovasjon og organisasjonsinnovasjon. Det er særlig de to første som har vært lagt vekt på innenfor innovasjonslitteraturen. I SSBs undersøkelse defineres produktinnovasjon som «en vare eller tjeneste som enten er ny eller vesentlig forbedret med hensyn på dens egenskaper, tekniske spesifikasjoner, innebygd software eller andre immaterielle komponenter eller brukervennlighet. Innovasjon skal være ny for foretaket: den må ikke nødvendigvis være ny for markedet» (SSB 2008, s. 6).

Virksomheten blir så spurt om de i løpet av den siste treårsperioden «har introdusert produkter (varer eller tjenester) på markedet som er nye eller vesentlig forbedret for foretaket» (ibid.). I undersøkelsen som vi baserer oss på, er det rundt 27 % av de norske bedriftene som oppgir at de har gjennomført en eller flere produktinnovasjoner i løpet av en treårsperiode (2006–2008) (tabell 1.2).

Prosessinnovasjoner defineres som «nye eller vesentlig forbedrede produksjonsteknologi/-metoder og nye eller vesentlig forbedrede metoder for levering av varer og tjenester. Innovasjonen skal være ny for foretaket; foretaket må ikke nødvendigvis være den første til å introdusere denne prosessen» (SSB 2008: 7).

Rundt 23 % av bedriftene i undersøkelsen oppga at de har gjennomført prosess­ inno­vasjoner1.

Når det rapporteres fra slike innovasjonsundersøkelser, er det gjerne virksomheter med produkt- og/eller prosessinnovasjoner, eller «PP-innovasjoner», som omtales som «innovative» (Wilhelmsen 2011). Samlet er det ca. 35 % av bedriftene i norsk næringsliv som med utgangspunkt i en slik definisjon kan omtales som innovative, det vil si at de har gjennomført produkt- og/eller prosessinnovasjon i løpet av en treårsperiode (2006–2008). Videre er det også en del virksomheter som gjennomfører markeds- og organisasjonsinnovasjoner, enten sammen med PP-innovasjoner eller uavhengig av disse. Totalt er det rundt 47 % av bedriftene i undersøkelsen som gjennomførte en eller flere av disse innovasjonstypene.

1. SSBs undersøkelse gjelder både foretak og bedrifter. Et foretak kan bestå av én eller flere bedrifter og er den primære enheten i undersøkelsen. I tillegg er det noen spørsmål rettet mot de ulike bedriftene ett foretak eventuelt kan bestå av. For å kunne anvende dataene på regionalt nivå er det imidlertid fordelaktig å bruke bedrift som analyseenhet. SSBs undersøkelse for 2008 inkluderer 6 029 foretak og 9 978 bedrifter. 4 986 av disse foretakene er såkalte enbedriftsforetak, mens de resterende er flerbedriftsforetak.

I vår tilrettelegging av datamaterialet har vi latt bedrifter i flerbedriftsforetak «arve» alle egenskapene til foretaket, noe som er et utbredt metodisk prinsipp (se eksempelvis Gundersen og Onsager 2011).

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 35

22.10.13 10:00

36 kapittel 1 Tabell 1.2 Innovative bedrifter etter størrelse, næring og region 2006–2008* Prosentandel bedrifter Produktinnovasjon

Prosessinnovasjon

Produkt- og/eller prosessinnovasjon

Alle inno­ vasjoner**

5–9 årsverk

20,2

19,2

27,4

37,4

1 727

10–19 årsverk

26,5

22,0

34,6

45,3

2 106

20–49 årsverk

27,9

22,8

34,9

47,5

2 521

50–99 årsverk

32,4

27,2

40,7

54,1

1 254

100 eller flere

40,4

34,1

49,2

60,8

1 007

Alle

28,1

23,8

35,9

47,5

N (antall bedrifter)

8 615

8 615

8 615

8 615

8 615

Primær

12,9

36,4

39,3

50,5

140

Industri med bergverk

34,0

24,0

41,0

51,5

3 467

Handel, transport, offentlig

18,9

18,4

25,7

38,4

4 162

Kunnskapsintensiv tjeneste

34,1

30,8

43,6

54,2

2 209

Alle

27,4

23,4

35,2

46,6

N (antall bedrifter)

9 978

9 978

9 978

9 978

9 978

Hovedstadsregionen

29,2

23,0

36,4

48,2

2 334

Storbyregioner

28,4

24,2

36,5

48,5

2 128

Mellomstore byregioner

28,1

23,2

35,3

45,9

2 924

Småbyregioner

25,9

24,7

34,6

46,1

1 801

Rurale områder

21,2

20,5

29,9

40,8

706

Alle

27,5

23,5

35,3

46,7

N (antall bedrifter)

9 893

9 893

9 893

9 893

N

Størrelse

Næring**

Lokalisering

9 893

* Oversikten viser bedrifter som i løpet av perioden 2006–2008 har gjennomført den aktuelle innovasjonen. ** Inkluderer produkt-, prosess-, markeds- og organisasjonsinnovasjoner.

Kilde: SSBs innovasjonsundersøkelse 2006–2008, egne beregninger

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 36

22.10.13 10:00

innledning 37

Tidligere undersøkelser har vist at innovasjonsaktivitet i første rekke varierer etter bedriftsstørrelse, etter bransje eller sektor og etter hvor bedriftene er lokalisert (Tödtling og Trippl 2005; Wilhelmsen og Foyn 2009). Tallene fra SSBs undersøkelse bekrefter dette. Vi ser da at de større bedriftene er mer innovative enn de små bedriftene, at bedrifter innenfor industri og kunnskapsintensiv tjenesteyting er mer innovative enn virksomheter innenfor handel, transport og offentlig sektor, og at bedriftene i sentrale strøk er noe mer innovative enn bedriftene på de mindre stedene (tabell 1.2). Dette er forskjeller vi skal drøfte nærmere i særlig kapittel 7 og 8.

Internasjonale sammenlikninger har vist at norske bedrifter plasserer seg i midtsjiktet på disse innovasjonsindikatorene. Andelen innovative bedrifter er eksempelvis noe høyere i Norge enn i Spania, Frankrike og Italia, men vesentlig lavere enn i Sverige og Tyskland (Fagerberg mfl. 2009: 12). Samtidig vet vi at norske bedrifter kjennetegnes av høy grad av verdiskapning. Derfor kan det være at slike innovasjonsindikatorer ikke fanger opp all innovasjonsaktivitet i bedriftene, eksempelvis innovasjon som baserer seg på erfaringsbasert eller en syntetisk kunnskapsbase, og som dreier seg om småstegsendringer og justeringer av produktene i tett dialog med leverandører og kunder. Det kan også være at slike innovasjoner vil ha en særlig stor plass i ressursbaserte økonomier, som den norske. I ressursbaserte økonomier er det gjerne slik at en har noen store teknologiske gjennombrudd eller radikale innovasjoner, hvor det utvikles en teknologisk plattform for drift og utnyttelse av ressursene. Norske eksempler på dette er offshoreboreplattformer og subseainstallasjoner innenfor olje- og gassnæringen og merdteknologien innenfor fiskeoppdrett. I fasen etter slike teknologiske gjennombrudd preges utviklingen i hovedsak av inkrementelle innovasjoner og justeringer av produkter og teknologier på bakgrunn av tilbakemeldinger fra kundene (Wicken 2009). Når en får en slik stabil vekstfase, vil ut­vik­lings­­prosessene i næringslivet mer være markedsdrevet («market pull») enn teknologidrevet («technology push») (Trott 2008).

Ett alternativ til å analysere innovasjon med utgangspunkt i de veletablerte innovasjonsindikatorene som SSB bruker, er at vi tar videre tanken om at kontekst har betydning, og at ulike økonomier, regioner og bedrifter har forskjellige måter å innovere på. Derfor kan det være behov for også å anvende mer induktive tilnærminger til innovasjon, hvor vi nettopp ser på det særegne og kvalitative ved innovasjonspraksisen i de ulike bedriftene og regionene. I boken ønsker vi også å se nærmere på en slik forståelse av innovasjon, spesielt i kapittel 9 og 14.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 37

22.10.13 10:00

38 kapittel 1 Et siste element er at SSBs FoU- og innovasjonsundersøkelse ikke inkluderer innovasjon i offentlig sektor. SSB gjennomførte imidlertid høsten 2010 en pilotstudie om innovasjon i offentlig sektor (se også kapittel 5). I studien er alle fylkeskommuner, et utvalg kommuner og et utvalg statlige virksomheter spurt om de har introdusert innovasjoner i toårsperioden 2008–2009 fordelt på ­produkt-, prosess-, organisasjons- og kommunikasjonsinnovasjon. Litt over 80 % oppga at de hadde introdusert en eller annen form for innovasjon. Dette er et svært høyt tall, spesielt sammenliknet med andelen innovative bedrifter i norsk næringsliv (tabell 1.2). Foyn (2011) påpeker at en stor andel av de offentlige innovasjonene er inkrementelle, det vil si at de handler om små endringer eller justeringer av produkter eller tjenester. Studien omfatter også store offentlige virksomheter med en bred portefølje. Det ville vært overraskende om de ikke hadde utviklet noen innovasjoner i løpet av en toårsperiode. Prosess- og organisatoriske innovasjoner synes generelt mer utbredt i offentlig sektor enn produkt- og kommunikasjonsinnovasjoner. Innovasjonene ble primært utviklet av egen organisasjon, men nærmere 60 % av respondentene oppga at de samarbeidet med andre om innovasjon. De vanligste samarbeidspartnerne var leverandører og brukere. Resultatene fra denne norske undersøkelsen skiller seg ikke nevneverdig fra undersøkelser som ble gjort samtidig i Danmark, Sverige, Finland og Island. Det offentlige virkemiddelapparatet er imidlertid innrettet på å understøtte innovasjon i bedrifter. Et tilsvarende apparat finnes foreløpig ikke for offentlig sektor.

1.7

Innholdet i boken

Vi har i dette innledningskapitlet gitt en introduksjon til bokens tre deler. Den første delen handler om innovasjon i organisasjoner og berører høyst ulike forhold som har betydning for at det skal kunne skapes innovasjon i bedrifter og organisasjoner. Disse spenner fra ytre forhold som bedriften i liten grad har mulighet til å kontrollere, til indre forhold som i hvilken grad ansatte gis rom og mulighet til å delta i innovasjonsarbeid. Den andre delen av boken handler om hvordan innovasjon foregår i regionale systemer. Det dokumenteres og diskuteres med basis i både teori og empiri fra norske regioner og steder hvorfor noen regioner er mer innovative enn andre. Den tredje delen av boken handler om innovasjonspolitikk og de virkemidlene som er utviklet for å stimulere til innovasjon i norske bedrifter. Søkelyset er i stor grad på virkemiddel for samhandling i regionale systemer, nettverk og klynger. Også på dette området tegner

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 38

22.10.13 10:00

innledning 39

det seg interessante regionale ulikheter. Vi viser at de relasjonelle ressursene som blant annet bestemmer forholdet mellom ulike aktører i en region og mellom stat og region, er så forskjellige at de må betraktes som en viktig skaper av ulikheter i den regionale samhandlingen for innovasjon rundt omkring i landet.

Boken avsluttes med kapittel 14 og 15. Begge kapitlene har en overordnet og oppsummerende diskusjon av bokens hovedtema om innovasjonsaktivitet.

Kapittel 14 har en reflekterende teoretisk diskusjon. Kapitlet legger vekt på at innovasjoner må forstås ut fra en ‘treenighet’ av diskursiv, materiell og praktisk karakter. Kapittel 15 benytter perspektiver og resultater fra boken til å diskutere hva som kan være den spesifikke måten som innovasjonsaktivitet gjennomføres på, og forsøkes stimulert ved hjelp av politikk, i Norge.

Litteratur Arbo, P. (2004). Kan innovasjon planlegges?, i P. Arbo og H. Gammelsæter (red.)

Innovasjonspolitikkens scenografi. Nye perspektiver på næringsutvikling. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Asheim, B.T. (2012). Det innovative Norge – hvilken innovasjonspolitikk for nyskaping?

Magma 7.

Asheim, B.T. og Coenen, L. (2005). Knowledge bases and regional innovation systems.

Comparing Nordic clusters, Research Policy 34 (8): 1173–1190.

Asheim, B. og Gertler, M.S. (2005). The geography of innovation. Regional innovation systems, i J. Fagerberg, D.C. Mowery og R.R. Nelson, The Oxford Handbook of Innovation. Oxford: Oxford University Press.

Balzat, M. og Hanusch, H. (2004). Recent trends in the research on national innovation systems. Journal of Evolutionary Economics 14: 197–210.

Bathelt, H., Malmberg, A. og Maskell, P. (2004). Clusters and knowledge. Local buzz, global pipelines and the process of knowledge creation, Progress in Human Geography 28 (1): 31–56.

Chaminade, C., Lundvall, B.-Å., Vang, J. og Joseph, K.J. (2009). Designing innovation policies for development. Towards a systemic experimentation-based approach, i B.-Å.

Lundvall, K.J. Joseph, C. Chaminade og J. Vang (red.) Handbook of innovation systems and developing countries. Cheltenham: Edward Elgar.

Chesbrough, H.W. (2003). The era of open innovation, MIT Sloan Management Review: 35–41.

Cooke, P. (1996). Enterprise support policies in dynamic European regions, in National Economic and Social Council, networking for competitive advantage, NESC report No. 100. Dublin: National Economic and Social Council.

De Bruijn, P. og Lagendijk, A. (2005). Regional innovation systems in the Lisbon Strategy, European Planning Studies 13: 1153–1172.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 39

22.10.13 10:00

40 kapittel 1 Edquist, C. (2005). Systems of innovation. Perspectives and challenges, i J. Fagerberg, D.C. Mowery og R.R. Nelson (red.) The Oxford handbook of innovation. Oxford: Oxford University Press.

Fagerberg, J., Mowery, D.C. og Verspagen, B. (2009). Introduction. Innovation in Norway, i J. Fagerberg, D.C. Mowery og B. Verspagen (red.) Innovation, path dependency and policy. The Norwegian case. New York: Oxford University Press.

Fagerberg, J., Mowery, D.C. og Nelson, R.R. (2005) (red.). The Oxford handbook of innovation. Oxford: Oxford University Press.

Fitjar, R.D. og Rodríguez-Pose, A. (2011). When local interaction does not suffice.

Sources of firm innovation in urban Norway, Environment and Planning A 43 (6): 1248–1267.

Gertler, M.S. og Wolfe, D.A. (2006). Spaces of knowledge flows, i B. Asheim, P. Cooke og R. Martin (red.) Clusters and regional development. Critical reflections and explorations.

New York: Routledge.

Gundersen, F. og Onsager, K. (2011). FoU- og innovasjonsstatistikken – egnethet for regional dokumentasjon og analyse. NIBR-notat 2011: 111. Oslo.

Indikatorrapporten (2012). Det norske forsk­nings­­og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer 2012. Oslo: Norges forsk­nings­­råd.

Isaksen, A. og Karlsen, J. (2012). What is regional in regional clusters? The case of the globally oriented oil and gas cluster in Agder Norway, Industry and Innovation 19 (3): 249–263.

Jakobsen, S.-E. og Onsager, K. (2008). Innovasjonspolitikk for regional næringsutvikling, i A. Isaksen, A. Karlsen og B. Sæther (red.) Innovasjoner i norske næringer. Et geografisk perspektiv. Bergen: Fagbokforlaget.

Jakobsen, S.-E., Byrkjeland, M., Båtevik, F.O., Pettersen, I.B., Skogseid, I. og Yttredal E.R. (2012). Continuity and change in path dependent regional policy development. The regional implementation of the Norwegian VRI programme, Norwegian Journal of Geography 66: 133–143.

Johnsen, I.H. (2011). Formal project organization and informal social networks. Regional advantages in the emergent animation industry in Oslo, Norway, European Planning Studies 19 (7): 1165–1181.

Ki, J.-H. (2001). The role of two agglomeration economies in the production of innovation. A comparison between localization economies and urbanization economies, Enterprise and Innovation Management Studies 2 (2): 103–117.

Lundvall, B-Å. (1992). National systems of innovations. Towards a theory of innovation and interactive learning. London: Pinter Publishers.

Lundvall, B-Å. (2007). National innovation systems. Analytical concept and development tool, Industry and Innovation 14 (1): 95–119.

Malecki, E.J. (2010). Global knowledge and creativity. New challenges for firms and regions, Regional Studies 44 (8): 1033–1052.

Martin, R. (2012). Knowledge bases and the geography of innovation. Lund: Lund University.

Martin, R. og Sunley, P. (2006). Path dependence and regional economic evolution, Journal of Economic Geography 6: 395–437.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 40

22.10.13 10:00

innledning 41

Meyer J.W. og Rowan, B. 1977. Institutionalized organizations. Formal structure as myth and ceremony, American Journal of Sociology 83: 340–363.

Porter, M. (1990). The competitive advantage of nations. New York: Free Press.

Sejersted, F. (1993). Demokratisk kapitalisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Soskice, D. (1999). Divergent production regimes. Coordinated and uncoordinated market economies in the 1980s and 1990s, i P. Kitschelt, G. Lange og J.D. Stephens (red.) Continuity and change in contemporary capitalism. Cambridge: Cambridge University Press.

Spilling, O.R., Asheim, B., Langfeldt, L. og Thune, T. (2012). To år med regionale forsk­ nings­­fond. Rapport fra følgeevalueringen. Rapport 1/2012. Oslo: NIFU. SSB (2008). Spørreskjema for Forskning og utvikling (FoU) og innovasjonsundersøkelsen 2008.

Sölvell, Ö., Lindqvist, G. og Ketels, C. (2003). The cluster initiative greenbook. Stockholm: Bromma Tryck.

Trott, P. (2008). Innovation management and new product development (4. utgave).

Harlow: Pearson.

Tödtling, F. og Trippl, M. 2005. One size fits all? Towards a differentiated regional innovation policy approach, Research Policy 34: 1203–1219.

Uyarra, E. og Flanagan, K. (2012). Reframing regional innovation system. Evolution, complexity and public policy, i P. Cooke (red.) Re-framing regional development.

Evolution, innovation and transition. Abingdon: Routledge.

Weterings, A. og Boschma, R. (2006). The Impact of geography on the innovative productivity of sofware firms in the Netherlands, i P. Cooke og A. Piccaluga (red.)

Regional development in the knowledge economy. New York: Routledge.

Wicken, O. (2007). Policies for path creation. The rise and fall of Norway’s research driven strategy for industrialization, I J. Fagerberg, D.C. Mowery og B. Verspagen (red.) Innovation, path dependency and policy. The Norwegian case. New York: Oxford University Press.

Wilhelmsen, L. (2011). Innovasjon i norsk næringsliv 2006–2008. Rapport 32/2011. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Wilhelmsen, L. og Foyn, F. (2009). Innovasjon i norsk næringsliv 2004–2006. Rapport 46/2009. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

103611 GRMAT Innovasjon 130101.indd 41

22.10.13 10:00