INNHOLD
FORORD 11 INNLEDNING 13 KAPITTEL 1 ALMINNELIGE BESTEMMELSER 26
§ 1-1 Formål 26 § 1-1 a Virkeområde 29 § 1-2 Psykisk helsevern 32 § 1-3 Offentlig myndighet 35 § 1-4 Den faglig ansvarlige for vedtak 38 § 1-5 Forholdet til pasient- og brukerrettighetsloven 40 § 1-6 Forholdet til forvaltningsloven 48 § 1-7 Rett til advokat eller annen fullmektig 50 § 1-8 Bruk av elektronisk kommunikasjon 53 KAPITTEL 2 SÆRLIGE SAMTYKKEBESTEMMELSER 56
§ 2-1 § 2-2
Hovedregelen om samtykke 56 Samtykke til å være undergitt reglene om tvungent psykisk helsevern i § 3-5 72
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
KAPITTEL 3 ETABLERING OG OPPHØR AV TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN 77
§ 3-1 Legeundersøkelse 77 § 3-2 Vedtak om tvungen observasjon 82 § 3-3 Vedtak om tvungent psykisk helsevern 92 § 3-4 Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern 115 § 3-5 Hva tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern kan omfatte 120 § 3-6 Varslings- og bistandsplikt for offentlig myndighet 127 § 3-7 Vedtak om opphør av tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern 131 § 3-8 Etterprøving uten klage samt opphør og forlengelse av tvungent psykisk helsevern 134 § 3-9 Rett til å uttale seg 141 § 3-10 Forskrifter om tvungent psykisk helsevern 143 KAPITTEL 4 GJENNOMFØRING AV PSYKISK HELSEVERN 144
§ 4-1 Individuell plan 144 § 4-2 Vern om personlig integritet 149 § 4-3 Skjerming 155 § 4-4 Behandling uten eget samtykke 162 § 4-5 Forbindelse med omverdenen 174 § 4-6 Undersøkelse av rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon 180 § 4-7 Beslag 185 § 4-7 a Urinprøve 189 § 4-8 Bruk av tvangsmidler i institusjon for døgnopphold 192
6
Innhold
§ 4-9 Kontrollundersøkelser 204 § 4-10 Overføring uten samtykke 206 KAPITTEL 4 A SIKKERHETSTILTAK I REGIONALE SIKKERHETSAVDELINGER OG I ENHET MED SÆRLIG HØYT SIKKERHETSNIVÅ 213
§ 4A-1 Formål 213 § 4A-2 Virkeområde 215 § 4A-3 Forholdet til bestemmelsene i kapittel 4 219 § 4A-4 Undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler 222 § 4A-5 Undersøkelse av personer og gjenstander 226 § 4A-6 Forbindelse med omverdenen 230 § 4A-6 a Nattelåsing av pasientrom 236 § 4A-7 Krav om politiattest 240 § 4A-8 Vedtak om overføring til enhet for særlig høyt sikkerhetsnivå 244 § 4A-9 Samvær med andre pasienter 250 § 4A-10 Undersøkelse av pasientens person, rom og eiendeler 251 § 4A-11 Politiets utlevering av opplysninger om personer som ønsker tilgang til enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå 254 § 4A-12 Undersøkelse av personer og gjenstander 256 § 4A-13 Forbindelse med omverdenen 260 § 4A-14 Avvik eller lettelser i sikkerhetstiltakene 264 KAPITTEL 5 DOM PÅ OVERFØRING TIL TVUNGENT PSYKISK HELSEVERN 266
§ 5-1
Forholdet til de øvrige bestemmelsene i loven her 266
7
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
§ 5-2 Vedtak om behandlingsansvaret 270 § 5-2 a Nasjonal koordineringsenhet 272 § 5-2 b Nasjonal administrativ oversikt over tiltalte og domfelte til tvungent psykisk helsevern 274 § 5-3 Gjennomføring 276 § 5-4 Klage til kontrollkommisjonen 278 § 5-5 Begjæring om endring i gjennomføringen 280 § 5-6 Overføring til anstalt under kriminalomsorgen 281 § 5-6 a Opplysninger til påtalemyndigheten og retten 284 § 5-6 b Opplysninger til nasjonal koordineringsenhet 287 § 5-6 c Varsel til fornærmede og etterlatte 288 § 5-7 Opphør av reaksjonen og prøveløslatelse der domfelte er overført til anstalt under kriminalomsorgen 295 § 5-8 Tilbakeføring til tvungent psykisk helsevern fra anstalt under kriminalomsorgen 296 § 5-9 Forskrifter 297 KAPITTEL 6 KONTROLL OG ETTERPRØVING 299
§ 6-1 Kontrollkommisjonen 299 § 6-2 Kontrollkommisjonens sammensetning 304 § 6-3 Kontrollkommisjonens uavhengighet 306 § 6-4 Særlige saksbehandlingsregler 307 § 6-5 Forskrifter om saksbehandlingen 317 DOMSTOLSPRØVING 319
§ 7-1 Domstolsprøving 319
8
Innhold
KAPITTEL 8 FORSKJELLIGE BESTEMMELSER 323
§ 8-1 Forskrifter 323 § 8-2 Ikrafttredelse 323 § 8-3 Endringer i andre lover ved loven av 1999 325 FORSKRIFTER 326
Forskrift 16.12.2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften) 326 LITTERATUR OG OFFENTLIGE DOKUMENTER 355 STIKKORD 361
9
■■■
■■■
FORORD
Formålet med boken har vært å lage et praktisk og hendig verktøy for de ulike aktørene som er i kontakt med psykisk helsevernloven. En bok man kan ta med seg i sekken eller veska uten for mye besvær, samtidig som innholdet gir tilstrekkelig informasjon til de situasjoner som må løses når leseren befinner seg et stykke borte fra bokhylla. Vi har fått gode tilbakemeldinger på form og innhold i første utgave av boken, som kom ut i 2008. Mange av reglene i loven gir grunnlag for til dels svært omfattende tiltak overfor enkeltmennesker selv om vedkommende ikke samtykker i det. Dette medfører at det er mange temaer innen psykisk helsevern som innbyr til brede og prinsipielle drøftinger både fra en etisk og juridisk faglig synsvinkel. Noen lesere vil nok savne enkelte interessante og viktige drøftinger som ikke er tatt med i boken. Dette er et bevisst valg. Boken tar sikte på å gi svar på de mest vanlige spørsmål knyttet til lovens bestemmelser, og samtidig gi henvisninger og referanser til mer utfyllende litteratur dersom leseren er i behov for det. Komprimert, uten å miste helheten i regelverket. Boken er særlig tiltenkt de aktørene som bruker psykisk helsevernloven aktivt i det daglige og som har behov for god oversikt og for å se sammenhenger.
11
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
Hver enkelt bestemmelse i psykisk helsevernloven er kommentert i samme rekkefølge som lovteksten, og er ment å stå på egne ben. Det er ikke meningen at boken skal leses fra perm til perm. I de situasjonene det er nødvendig å lese kommentarene til andre bestemmelser i loven er dette spesifisert i teksten. Arbeidet med boken har for en stor del foregått ved siden av en hektisk hverdag med fullt trykk i vårt vanlige virke. Dette har på den ene siden vært krevende, men har på den andre siden sikret oss en samtidig nærhet til situasjoner hvor loven benyttes. Vekslingen mellom praksis og teori har vært en styrke. Særlig vår praktiske erfaring med kontrollkommisjonsarbeid har gitt inspirasjon og kunnskap som har vært til stor nytte. Andre utgave inneholder blant annet en langt mer ufyllende fremstilling av regler og praksis som gjelder for barn og unge, med utgangspunkt i problemstillinger vi har møtt på i praksis. Andre utgave er dessuten oppdatert med hensyn til lov- og forskriftsendringer og ny retts- og forvaltningspraksis. Vi vil rette en spesiell takk til psykiater Asbjørn Restan for god hjelp under skrivearbeidet. Han har bistått med psykiatrifaglig kompetanse, stor velvilje og ikke minst tålmodighet når våre juridiske hoder ikke har strukket til. Asbjørn er både usedvanlig kunnskapsrik og en god praktiker. Dette har gitt oss mulighet til å identifisere og forstå kliniske situasjoner som vi ikke hadde klart alene. Vi vil også takke våre familier for tålmodighet og god støtte underveis. Oslo, 22. april 2014 Tore Roald Riedl og Wenche Dahl Elde
12
■■■
INNLEDNING
OM DET PSYKISKE HELSEVERNET
Primærhelse tjenesten
Spesialhelse tjenesten
Det offentlige helsevesenet er ansvarlig for at det blir levert helsetjenester til befolkningen i form av både forebyggende tiltak, behandling, rehabilitering, habilitering og pleie og omsorg. Helsetjenester leveres innenfor rammen av to hovedsystemer, forankret på henholdsvis statlig/regionalt og kommunalt nivå. Primærhelsetjenesten er et kommunalt ansvar hvor fastlegen har den mest sentrale funksjonen. Fastlegen skal fungere som «døråpner» for mennesker med behov for tjenester av mer spesialisert karakter. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten har også i økende grad oppgaver knyttet til mennesker med psykisk lidelse i form av ulike typer av forebyggende tiltak og hjembaserte tjenester, blant annet for å bidra til at behovet for spesialiserte helsetjenester blir mindre. De statlig eide regionale helseforetakene har ansvar for å sikre befolkningen tilgang til spesialiserte helsetjenester. Spesialisert psykisk helsehjelp leveres både i form av poliklinisk undersøkelse eller behandling og i form av døgnopphold i institusjon (sykehus). Også i spesialisthelsetjenesten finnes flere ulike typer av tiltak som skal bidra til at behovet for døgninnleggelser
13
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
Opptrappings plan
Juridiske virkemidler
14
blir mindre, blant annet i form av ambulante tjenester som kan yte hjelp der pasientene bor. Den delen av spesialisthelsetjenesten som har ansvar for å tilby befolkningen spesialisert psykisk helsehjelp, betegnes psykisk helsevern. På bakgrunn av St.meld. nr. 25 (1996–97) Åpenhet og helhet, som beskriver omfattende utfordringer i tjenestetilbudet, vedtok Stortinget en økonomisk opptrappingsplan for å styrke tjenestetilbudet i alle ledd for mennesker med psykiske lidelser, jf. St.prp. nr. 63 (1997–98). Planperioden varte frem til 2008. Overordnet målsetting med planen var å fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv, samt å skape et helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud der brukerperspektivet stod sentralt. Det var også et mål at tjenestene skulle omstruktureres for at det kunne gis et mer desentralisert hjelpetilbud. Tiltak i planen tok sikte på å styrke brukerrettede tiltak, tilbudet i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp, utbygging og omstrukturering av voksenpsykiatrien, med satsing på kommunenære tiltak, utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien, samt stimulering av utdanning og forskning innenfor feltet. Planen omfattet både faglige, organisatoriske og økonomiske virkemidler på regionalt (spesialisthelsetjenesten) og kommunalt nivå (primærhelsetjenesten). Staten bruker også juridiske virkemidler for å styre utviklingen innen feltet for psykisk helsevern. Dette er både for å danne et formelt grunnlag for de økonomiske og organisatoriske virkemidlene og for å regulere befolkningens rettigheter utover dette. Verdiene bak opptrappingsplanen har også vært viktige premisser ved utviklingen av psykisk helsevernloven.
Innledning
1. januar 2012 trådte Samhandlingsreformen i kraft. I St.meld. nr. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) presenteres en rekke virkemidler for å bedre samordningen mellom de ulike nivåene i helsetjenesten. En klar målsetting i reformen er en overføring av ressurser og aktivitet fra spesialisthelsetjenesten til kommunene. På denne måten vil kommunene dels også få større ansvar for pasienter med psykisk lidelse som tidligere ble ivaretatt innen spesialisthelsetjenesten. I tillegg til en rekke tilpasninger i gjeldende helselover, ble det som ledd i reformen innført ny folkehelselov og ny helse- og omsorgstjenestelov for kommunene. Det karakteristiske ved behovet for regulering av det psykiske helsevernet er behovet for rettssikkerhetsgarantier, ettersom helsehjelpen i noen tilfeller nødvendiggjør inngrep i retten til selvbestemmelse i form av restriksjoner på livsutfoldelse og/eller bruk av tvang. Fremstillingen her omhandler bare reglene som gjelder for etablering og gjennomføring av psykisk helsevern innen spesialisthelsetjenesten. Det er i denne forbindelse grunn til å stille spørsmål ved om det som følge av nevnte ressursoverføring fra spesialisthelsetjenesten til kommunene vil oppstå behov for lignende rettssikkerhetsgarantier også på kommunalt nivå. Kommunene vil, som nevnt over, for fremtiden få ansvar for oppfølging av en del pasienter som tidligere ble ivaretatt innen spesialisthelsetjenesten på sykehusnivå. På sykehusnivå har man hjemmel for gjennomføringstiltak etter psykisk helsevernlovens kapittel 4, så som skjerming, ransaking og tvangsmidler. Det eksisterer ingen mulighet for bruk av slike tiltak for gjennomføring av psykisk helsehjelp på kommunalt nivå.
15
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
PLASSERING I RETTSSYSTEMET OG RETTSUTVIKLING KNYTTET TIL PSYKISK HELSEVERN
Lovutvikling
16
Tradisjonelt er rettsreglene tematisk delt inn i to hovedgrupper: privatrett og offentlig rett. Helsetjenestens virksomhet genererer problemstillinger av både privatrettslig og offentligrettslig karakter. Kommuner og helseforetak opererer som egne juridiske subjekter i en rekke privatrettslige forhold i forbindelse med at det er nødvendig å inngå kontrakter med underleverandører for å kunne yte de tjenester de er pålagt fra lovgivers side. Helserett som fagdisiplin hører derimot til den offentlige rett. Innen helseretten reguleres helsetjenestens virksomhet som ansvarlig offentlig tjenesteyter. Det psykiske helsevernet har vært styrt gjennom bruk av rettslig regulering (normativ tenkning) som statlig virkemiddel over lang tid. Den første loven på området skriver seg så langt tilbake som til 1848. Lov 17. august 1848 om Sindsykes Behandling og forplejning (sinnssykeloven) kom i stand etter påtrykk fra Herman Wedel Major, og er ansett for å ligge langt forut for sin tid med tanke på rettssikkerhetsgarantier. 1848-loven innførte blant annet ordningen med kontrollkommisjonene som uavhengig tilsynsorgan. Denne lovgivningen åpnet ikke for frivillige innleggelser. Dette ble mulig først ved lov 25. juni 1935 om frivillig innleggelse. Sinnssykeloven var, med enkelte endringer, gjeldende helt frem til lov 2. april 1961 om psykisk helsevern. Det rettslige systemet ble betydelig revidert ved 1961-loven. Med denne loven ble reglene som omhandlet den psykiatriske delen av spesialisthelsetjenesten, samlet i en lov. Begrepet «sinnssyk» ble med 1961-loven endret til «alvorlig sinnslidelse». 1961-loven inneholdt i liten grad
Innledning
regulering av gjennomføringen av psykisk helsevern. Bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling var ikke nærmere regulert. Først i 1977 fikk man en særskilt regulering av bruk av tvangsmidler, mens hjemmel for tvangsbehandling ble gitt i 1981. I 1981 ble også vilkårene for henholdsvis innleggelse og tilbakeholdelse gjort like, og det ble innført en plikt til å yte øyeblikkelig hjelp (Ot.prp. nr. 77 (1980– 81)). I 1980 ble «Rapport om forholdene ved Reitgjerdet sykehus» lagt frem av en granskningskommisjon under ledelse av høyesterettsdommer Knut Blom. Foranledningen for kommisjonens arbeid var at en ung lege i 1978 hadde hjulpet en pasient med å rømme fra institusjonen, noe som førte til en rettssak der det ble satt søkelys på forholdene ved institusjonen. Rapporten dokumenterte overgrep, lemfeldig terapi og overdreven bruk av tvangsmidler. Den reiste spørsmålet om bruk av psykiatri i samfunnets tjeneste. I 1981 ble det nedsatt et lovutvalg som fikk i oppdrag å utrede behovet for nye regler på feltet. Utvalget avga to innstillinger, først NOU 1983: 5 Asylsuvereniteten og deretter hovedinnstillingen NOU 1988: 5 Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke. Lovutkastet ble ikke møtt med stor nok oppslutning i høringsrunden, så det tok flere år før det ble fremmet lovforslag. Det er likevel sistnevnte innstilling som utgjør utgangspunktet for den nå gjeldende loven av 1999. Parallelt med Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999–2008), samt fremveksten av tydelig lovfestede pasientrettigheter og økt fokus på menneskerettigheter, har debatten om tvang innen psykisk helsevern i større grad åpnet seg for bruker- og rettighetsperspektivet. Særlig har spørsmålet om berettigelsen av behandlingsvilkåret i psykisk helsevernloven vært gjenstand for debatt. I forbin-
17
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
delse med endringene i psykisk helsevernloven i 2006 ba Stortinget i Innst. O. nr. 66 (2005–2006) om en grundig vurdering av behandlingsvilkåret. I august 2008 nedsatte Helsedirektoratet en arbeidsgruppe som blant annet ble gitt i mandat å foreta en slik vurdering. Arbeidsgruppen ble ledet av professor Jan Fridtjof Bernt, og den avga sin rapport i juni 2009. Et flertall i arbeidsgruppen anbefalte at det burde nedsettes et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis innen psykisk helsevern, særlig sett i forhold til pasientrettighetsloven og menneskerettighetsforpliktelser. Regjeringen oppnevnte den 28. mai 2010 et lovutvalg med mandat å utrede og vurdere bestemmelser om tvang innen psykisk helsevern. Utvalget ble ledet av advokat Kari Paulsrud og avga sin innstilling til Helse- og omsorgsdepartementet 17. juni 2011, inntatt i NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet – Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern. Utvalget foreslo flere lovendringer, bl. a. med sikte på å øke pasienters selvbestemmelsesrett. Utredningen har vært på høring, men har foreløpig ikke ført til forslag til lovendringer. I stedet har departementet satt i verk en Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012–2015). Strategien inneholder tiltak som veiledning, kompetansebygging, bedre dokumentasjon og styrking av kontroll- og tilsynsordningene. Av budsjettet for 2013 fremgår at departementet foreløpig ikke ønsker å gjennomføre store lovendringer, jf. Prp. 1 S (2012–2013), kap. 734.
18
Innledning
KORT OM RETTSKILDESITUASJONEN PER I DAG
Forarbeider
Dagens psykisk helsevernlov har et relativt oversiktlig rettskildebilde når det gjelder rettskilder i form av forarbeider. Bernt-utvalget la i 1988 frem utredningen Lov om psykisk helsevern uten eget samtykke i NOU 1988: 8. Utredningen dannet etter hvert grunnlaget for Ot.prp. nr. 11 (1998–99). I den påfølgende Innst. O. nr. 73 (1998–1999) sluttet Stortinget seg i det alt vesentlige til forslagene i proposisjonen. Det finnes egne forarbeider knyttet til reguleringen av de strafferettslige særreaksjoner i lovens kapittel 5, som allerede var behandlet av Stortinget da psykisk helsevernloven ble behandlet. For mer utfyllende motiver til lovens kapittel 5 må man derfor lete i Ot.prp. nr. 87 (1993–94) og Innst. O. nr. 34 (1996–97). Særreaksjonene er også behandlet i en forutgående offentlig utredning, NOU 1990: 5 Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Utover språklige tilpasninger av enkelte bestemmelser i loven var det ikke endringer før endringsloven av 30. juni 2006 nr. 45. Motivene til endringene fremgår av Ot.prp. nr. 65 (2005–2006). Forslagene i proposisjonen ble også denne gangen behandlet i Stortinget uten at det kom inn vesentlige justeringer, jf. Innst. O. nr. 66 (2005–2006). I 2012 kom en endringslov som skulle øke muligheten for sikkerhetstiltak i de regionale sikkerhetsavdelingene. Den inneholdt også en egen hjemmel for å etablere enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå, og nye regler i kapittel 5 om bl.a. en Nasjonal koordineringsenhet mv. Forarbeidene til endringene finnes i Prp. 108 L (2011–2012). Stortingets behandling finnes i Innst. 371 L (2011–2012). Selv om lovgiver ikke fokuserte eksplisitt på dette, må endringene ses i sammenheng med et ønske om økt sikkerhetsnivå for gjerningsmannen bak 22. juli-
19
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
Forskrifter
Rettspraksis
Forvaltnings praksis
20
drapene i 2011 dersom han ble dømt til tvungent psykisk helsevern. Ytterligere loverndringer i psykisk helsevernloven ble innført ved endingslov av 14. juni 2013 nr. 37, om bl.a. nattelåsing av pasientrom ved regionale sikkerhetsavdelinger. Forarbeidene til disse endringene finnes i Prp. 91 L (2012–2013) og Innst. 312 (2012–2013). Lovteksten er for mange av bestemmelsene utdypet nærmere eller supplert i forskrift. Opprinnelig var det gitt særskilte forskrifter til de enkelte bestemmelsene i loven. Disse ble samlet i én forskrift, med noen små justeringer, i 2011 (Forskrift av 16. desember 2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (Psykisk helsevernforskriften)). Forskriften er omtalt i tilknytning til de aktuelle bestemmelser i boken her, og er tatt med som vedlegg bakerst i boken. Det finnes også noe rettspraksis som kan være relevant ved fortolkning av loven. Dette gjelder i første rekke for rekkevidden av lovens vilkår for tvungent vern, men også i forbindelse med noen særlige prosessuelle spørsmål. I og med at vilkårene for tvungent vern i hovedsak ble videreført fra 1961-loven, kan også rettspraksis fra før loven ble vedtatt, være relevant. De mest aktuelle dommene er kommentert nærmere i relasjon til de aktuelle bestemmelser i lovens kapittel 3 og 7. Også forvaltningsuttalelser vil være en kilde ved fortolkning av loven. Slike uttalelser er uttrykk for forvaltningens syn på et tolkningsspørsmål, og har i utgangspunktet begrenset rettskildemessig betydning. Domstolene vil kunne ha en annen oppfatning av lovtolkningsspørsmål enn hva forvaltningen har. I mangel av andre rettskilder vil imidlertid forvaltningsuttalelser ofte få stor betydning i praksis. Forvaltningsuttalelser kan komme til uttrykk i
Innledning
Menneske rettighetene
form av uttalelser fra departement, direktorat eller tilsynsmyndighet, i rundskriv eller i enkeltsaker. I den grad slike uttalelser har vært tilgjengelige for forfatterne av boken, er de omtalt i kommentarene. Helsedirektoratets rundskriv IS-9/2012 inneholder kommentarer til de enkelte bestemmelsene i loven og en samling av fortolkningsuttalelser knyttet til loven frem til høsten 2012. Nye fortolkningsuttalelser etter utgivelsen av rundskrivet finnes på Helsedirektoratets hjemmeside. Loven regulerer et felt hvor det kan benyttes særlig inngripende tiltak overfor enkeltmennesker. Menneskerettighetene vil derfor ha stor betydning som overordnet ramme for lovgivningen. Dette gjelder særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 1950, artiklene 3 (forbud mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling), 5 (om personlig frihet og sikkerhet), 6 (om krav til domstolskontroll) og 8 (om retten til privatliv). EMK er inkorporert i norsk lov gjennom lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Det påpekes i teorien (Syse 2007) at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) på dette feltet har gitt statene en vid skjønnsmargin basert på psykiatrifaglige vurderinger. Det har så langt ikke vært reist sak mot Norge om psykiatriske pasienters rettsstilling verken for Menneskerettighetskommisjonen eller for domstolen i Strasbourg (EMD). Høyesterett uttalte i avgjørelsen inntatt i Rt. 2004 s. 583 at spørsmål om konvensjonsbrudd som ikke har som konsekvens at pasienten må utskrives, ikke kunne behandles i sak etter den gamle tvistemålsloven kapittel 33 (tvangsvern eller overføring). Spørsmål om konvensjonsbrudd som ikke har som konsekvens at pasienten skrives ut fra tvun-
21
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
Andre lover
22
gent vern, må henvises til «sivilt søksmål i vanlige former», jf. avgjørelsen inntatt i Rt. 2003 s. 301. Dette er svært lite praktisk for den enkelte pasient. FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne har aktualisert spørsmålet om dagens regulering av tvungent psykisk helsevern kan komme i strid med konvensjonen. Offisiell tittel er Convention on the Rights of Persons with Disabilities (CRPD). Norge undertegnet konvensjonen 30. mars 2007. Prinsippet om selvbestemmelse og ikke-diskriminering står sentralt i konvensjonen, som skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne nyter likeverdig rett til anerkjente menneskerettigheter og grunnleggende friheter. Forholdet til psykisk helsevernloven ble behandlet i forbindelse med ratifiseringsarbeidet. Regjeringen fremmet 11. mars 2012 en proposisjon for Stortinget med forslag om å samtykke til ratifikasjon av konvensjonen. Det ble vurdert at konvensjonsforpliktelsene ikke nødvendiggjør endringer i psykisk helsevernloven. Likevel ble det foreslått å avgi en erklæring ved ratifikasjonen for å klargjøre Norges forståelse av rekkevidden av konvensjonens art. 14 og 25 i forhold til psykisk helsevernloven. Stortinget ga samtykke til ratifikasjon 3. juni 2013. Det vises her til Innst. 203 S (2012–2013), jf. Prp. 106 S (2011–2012). For de ulike aktørene innen det psykiske helsevernet er det av stor betydning å se psykisk helsevernloven i sammenheng med tilgrensende lovgivning. Psykisk helsevernloven var ved vedtakelsen del av en større lovreform på helserettens område. Samtidig med loven vedtok Stortinget også lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. som regulerer spesialisthelsetjenestens oppbygning og oppgaver generelt, lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient-
Innledning
og brukerrettigheter som regulerer pasientenes forhold til helsetjenesten generelt, og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell mv. som regulerer helsepersonells yrkesutøvelse. Disse tre lovene får også anvendelse for det psykiske helsevernets virksomhet, men regulerer andre sider av virksomheten. I noen grad er det også slik at det er nødvendig å ha kjennskap til enkeltbestemmelser i de andre lovene for å kunne anvende bestemmelsene i psykisk helsevernloven. Dette gjelder særlig samtykkebestemmelsene i pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4. Det er også av sentral betydning å ha oversikt over de krav til forsvarlighet som stilles til virksomheten innen det psykiske helsevernet i henholdsvis spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helsepersonelloven § 4. En forutsetning for å kunne ha oversikt over den totale behandlingskjeden i helsetjenesten er kunnskap om helsetjenesten på kommunalt nivå, som er regulert i lov 24. juni 2011 nr. 30 kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. For aktører innen psykisk helsevern for barn og unge vil det i tillegg være en forutsetning at man har god oversikt over den privatrettslige reguleringen av forholdet mellom barn og foreldre i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre, samt reguleringen av barneverntjenestens virksomhet i lov 17. juli 1992 om barneverntjenester. LESERVEILEDNING
Nøkkel kommentarer
Alle bestemmelsene i psykisk helsevernloven (phlsvl.) kommenteres særskilt i boken. Kommentarene starter med en gjengivelse av lovteksten. Deretter følger en kort innledning som forteller hva bestemmelsen regulerer, og om det er foretatt endringer i bestemmelsen ved endringslovene. Hvert ledd i den enkelte bestemmelse kommenteres i den samme
23
■■■
■■■
PSYKISK HELSEVERNLOVEN
Oversikter
24
rekkefølgen som lovteksten. Kommentar til nytt ledd markeres i teksten med nytt avsnitt med innrykk. I noen grad vises det til rettskilder i teksten. Der lov- eller forskriftstekst siteres, er dette markert med anførselstegn (« »). Der det er forhold innenfor et ledd som vi mener leseren bør være særskilt oppmerksom på, eller hvor det er nødvendig med synliggjøring av en særskilt systematikk i teksten, har vi benyttet utheving. Vi har forsøkt å gjøre kommentarene til den enkelte bestemmelse kortfattede, men likevel så fyldige at leseren i utgangspunktet vil få tilstrekkelig informasjon til å forstå lovteksten på en måte som muliggjør rettsanvendelse (nøkkelkommentarer). I petitavsnitt etter hver bestemmelse finnes sidehenvisning til aktuelle forarbeider og henvisning til relevant litteratur m.m. Tanken bak er at teksten knyttet til hver enkelt bestemmelse i seg selv skal være lett tilgjengelig med stor informasjonsverdi, mens de nødvendige henvisninger til mer utfyllende analyse til bruk for den leseren som krever mer, også finnes i nær tilknytning til teksten. På denne måte vil ikke leseren ha behov for å lese boken fra perm til perm, men vil få den informasjonen som er nødvendig i tilknytning til den enkelte bestemmelse som skal anvendes eller fortolkes. Loven inneholder mange bestemmelser og regulering av ulike typer tiltak. Samtidig er det slik at behovet for å takle utfordringer som oppstår i den kliniske hverdagen, vil kunne innebære behov for en lettfattelig oversikt over lovens systemer. I bokens permer finnes en oversikt over prosessen knyttet til etablering av tvungent psykisk helsevern og tvungen observasjon etter lovens kapittel 3, samt en tabell med angivelse av de ulike inngrepshjemler i lovens kapittel 4 med nøkkelinformasjon.
Boken vil være relevant for både helsepersonell, jurister og andre som har befatning med eller interesse for regelverket. Den vil kunne være et særlig godt hjelpemiddel for kontrollkommisjonene, for faglig ansvarlige for vedtak i klinisk virksomhet, samt for leger og psykologer under spesialisering.
25
■■■