Innledning
Denne boken er ikke ment som et forsøk på å gi en nøytral framstilling av Den katolske kirke. Den har et kritisk siktemål. Etter min oppfatning har kirken, særlig det siste tiåret, befunnet seg i krise. Og når det er fare for brann, hvisker en ikke – da roper en ut et varsku, forhåpentligvis uten at det blir altfor øredøvende. Dette er mitt bidrag til en kritisk belysning og bredt anlagt debatt om katolisismens utvikling. I motsetning til mange konservative trosfeller betrakter jeg kritikk som en dyd og ikke som et tegn på illojalitet. Kritiske ytringer – interne så vel som eksterne – utgjør viktige forutsetninger for vekst. I det følgende ønsker jeg for det første å beskrive og dokumentere krisen. Dette forsøker jeg å ivareta ved å referere til relevante hendelser og fakta. Selv om bildet ikke er helsvart, har de positive innslagene i kirkens liv lenge vært færre enn de negative. Dernest vil jeg se på årsakene til krisen. Årsaksforholdet er sammensatt, og min redegjørelse er ikke komplett. Men jeg håper å få fram faktorer som kan inngå i en sakssvarende analyse av katolisismens utvikling og aktuelle situasjon. Boken kan et stykke på vei også leses som en innføring i Den katolske kirkes nyere historie. Trekk i denne historien forklarer dagens krise. Det andre vatikankonsil (1962–65) brakte med seg en fornyelse og vitalitet som katolikker sjelden har opplevd. Spesielt siden 1980-tallet har impulsene fra denne avgjørende begivenheten blitt marginalisert, med kirkeledelsens medvirkning. Det har funnet sted en konservativ vending hvor det presses på for å stille klokka tilbake til tiden før konsilet. Slike forsøk på å møte framtiden med ryggen først er problematiske for en institusjon som har et klart reformbehov. Tre konservative paver – Pius IX, X og XII – var toneangivende i perioden mellom 1846 og 1958. Nå synes den konfronterende «antimodernismen» deres å ha gjort comeback. Dette er grunnen til at moderniteten spiller en sentral rolle i drøftingen min. Selv om jeg mener at mulighetene for et konstruktivt samspill mellom religiøs tro og moderne verdier er gode, betrakter jeg ikke denne posisjonen som en allmenn fasit på religionsfeltet. Men jeg har innvendinger mot den katolske modernitetsangsten. Etter min mening trenger vår tids katolisisme å bli lutret av sann opplysning og sunn fornuft. Ellers innbefatter bokens kritiske perspektiv et forsøk på å bidra til en mer balansert religionskritikk. På hjemlig plan skaper førmoderne innslag blant muslimer ofte storm, mens liknende tendenser blant katolikker gjerne
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 11
05/11/14 15:22
12 Innledning
blir oppfattet som fascinerende. Enkelte norske medier synes å ha tildelt Den katolske kirke frikort som et sjarmerende raritetskabinett i samfunnet. Det avspeiler en slagside som er urettferdig og misvisende – og som må korrigeres. Da pave Benedikt XVI i februar 2013 kunngjorde at han ville gå av, var bestyrtelsen stor. En måned seinere ble Jorge Bergoglio valgt til etterfølger og tok navnet Frans. Jubelen for den nye kirkelederen har vært nesten unison, og jeg ser også løfterike tendenser her. Men til tross for at jeg risikerer å bli oppfattet som en festbrems, makter jeg ikke å delta i ovasjonene. Så langt synes Frans å ha bedrevet mer symbolpolitikk enn konkret handling. Kirkens problemer har ikke blitt løst, de har bare kommet mer på avstand. Endringene i Vatikanet innebar at dette bokprosjektet måtte justeres. Tanken min var opprinnelig å diskutere Benedikts pontifikat og dets nære kontekst. Men som undertittelen viser, har rammene blitt utvidet til å omfatte Den katolske kirkes utvikling fra ca. 1850 og fram til i dag. Dette må imidlertid presiseres. Boken har tre tyngdepunkt: Fornyelsen fra Det andre vatikankonsil og dens etter hvert traurige skjebne, de siste tiårenes konservative vending og krisens kulminasjon under forrige pave. Disse momentene blir supplert med en historisk redegjørelse for den katolske antimoderniteten fra hundreåret før konsilet, et blikk på dagens norske – også sterkt konservative – katolisisme, samt noen avsluttende betraktninger om pave Frans og kirkens framtidsutsikter. Jeg har i hovedsak satt strek for drøftingen ved Benedikts avgang vinteren 2013. Det siste drøye året har imidlertid flere avgjørende begivenheter funnet sted i kirken. Jeg har derfor satset på å få med enkelte vesentlige oppdateringer fram til manusarbeidet ble avsluttet i september 2014. Dette gjelder særlig kapittel 8 og deler av kapittel 1. Siden jeg har vært – og fortsatt er – i tvil om hva det nye pontifikatet kommer til å bringe, kan det tenkes at enkelte av bokens framtidsperspektiver vil framstå som litt diffuse. Men jeg er ingen profet, og det er vanskelig å tenke seg at noen kan levere sikre prognoser for de neste årene. Jeg vet hva jeg mener om utviklingen omkring Vaticanum II – og hva jeg håper på under den nye paven. Ellers får vi vel vente og se hva som skjer. Selv om bokens forfatter er teolog, har framstillingen en brei målgruppe. Med drøyt 1,2 milliarder medlemmer er Den katolske kirke verdens i særklasse største religiøse organisasjon. Forholdene i kirken bør derfor engasjere, uavhengig av eget livssynsmessig ståsted. Jeg har satset på å gjøre nødvendige teologiske resonnementer så korte og presise som mulig. Fagfolk vil allerede være kjent med problematikken, mens andre lesere vil få en føling med den. Ordlisten er ment som en ekstra håndsrekning.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 12
05/11/14 15:22
13 Innledning
Etter en prosess med mye nøling ble jeg tatt opp i Den katolske kirkes fulle fellesskap i januar 2003. I utgangspunktet hadde jeg et ønske om å stå fram som en «økumenisk konvertitt», blant annet ved at jeg ville forsøke å bringe med meg impulser fra den lutherske teologiske tradisjonen og Den norske kirke som et tilskudd til den katolske fylden. Dette viste seg å være en naiv ambisjon og et fåfengt prosjekt. Jeg vil ikke legge skjul på at bokens tema berører meg på et personlig plan. Deler av manuset er skrevet i sorg over en anfektende kirkelig utvikling. Skrivearbeidet har til tider vært smertefullt, primært fordi jeg stadig har møtt meg selv i døra. Framstillingen min er likevel ikke ment som en privat vendetta fra en skuffet katolikk. Jeg strever riktignok med å holde liv i et håp om bedring. Men det må være tillatt å endre syn, og kritiske refleksjoner kan være et konstruktivt botemiddel. Inntil videre trøster jeg meg med et utsagn av poeten Gertrud von le Fort: «Wer nicht an der Kirche leidet, liebt sie nicht». Det må vel bety at den som ikke lider ved eller på grunn av kirken, heller ikke kan elske den. Jeg ytrer meg som menig katolikk. Mitt primære ståsted er tekstene fra Det andre vatikankonsil – som fortsatt er offisiell kirkelig lære – og den fornyelsen som fant sted i årene etter konsilet. For øvrig identifiserer jeg meg med en voksende katolsk opposisjon og store grupper troende som lengter etter at den konsiliære reformprosessen skal bli gjenopptatt. Sammenliknet med det som kommer til uttrykk andre steder, spesielt i de tyskspråklige områdene og USA, er mine kritiske innvendinger nokså moderate. Før det bærer løs, må noen formale momenter nevnes: Det er et langt lerret som skal blekes her. Dersom deler av framstillingen har fått et summarisk preg, skyldes det at jeg har prioritert store linjer framfor detaljer. Jeg har også prøvd å holde manusets omfang på et rimelig nivå. Selv om det har vært vrient å unngå en viss overlapping mellom kapitlene, håper jeg dette vil bli opplevd som nyttige påminnelser snarere enn slitsomme repetisjoner. Begrep som «konservativ» og «reaksjonær», «liberal» og «progressiv» vil dukke opp jevnlig. Jeg medgir at slike uttrykk mangler nyanser, men presiserer at jeg benytter dem som generelle retningsvisere og ikke som fullt ut dekkende karakteristikker. Drøftingen er basert på et bredt litteraturtilfang og jevnlig lesning av National Catholic Reporter (USA), Publik-Forum (Tyskland) og The Tablet (England). Disse katolske tidsskriftene har nettutgaver og anbefales varmt. Jeg har også fulgt med i nyhetsbyrået Zenits noe Kim Il-sung-aktige dekning av pavenes gjøren og laden. Jeg har til og med begitt meg inn i krattskogen av reaksjonære katolske blogger. Informasjonen om Den katolske kirke på Wikipedia er ujevn, mye stammer fra konservative aktører.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 13
05/11/14 15:22
14 Innledning
Et par av bokens kapitler har bakgrunn i tidligere arbeider av undertegnede. Jeg har selvsagt også trukket veksler på andres bidrag. Framstillingens hovedkilder angis i litteraturlisten. For at det skal bli enklere å bruke denne lange listen, er den satt opp kapittelvis. I et forsøk på å unngå et altfor uhåndterlig antall noter, har jeg i enkelte tilfeller avstått fra detaljreferanser. Noen ganger vil belegg framgå av sammenhengen. Til slutt en takk til alle som har medvirket til dette bokprosjektet: Det faglitterære fond og Fritt Ord for sjenerøs økonomisk støtte, Cappelen Damm Akademisk for vilje til å satse på et såpass «eksotisk» prosjekt, forlagsredaktør Knut Vegard Bergem for god hjelp i forbindelse med klargjøringen av manuset, samt venner som har lest, kritisert og inspirert underveis – ingen nevnt, ingen glemt. Ansvaret for innholdet er selvsagt utelukkende mitt. Stavanger i oktober 2014 Ola Tjørhom
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 14
05/11/14 15:22
Kapittel 1 Status: En kirke i krise ved slutten av Benedikt XVI s pontifikat
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 15
05/11/14 15:22
M
ange katolikker vil benekte at Den katolske kirke de siste tiårene har opplevd en krise. For noen er den fortsatt et «perfekt samfunn» (societas perfecta) som ikke kan feile, i hvert fall ikke på avgjørende punkter.1 Andre forklarer den kirkelige krisen med å vise til påstått moralsk oppløsning i samfunnet. Atter andre legger stor vekt på lojalitet overfor lederskapet. Det synes dessuten å være en historisk kjensgjerning at eksterne problemer ofte har bidratt til intern konsolidering på katolsk hold. Jeg har allerede antydet at kirkens stilling ikke er helsvart. Katolisismen har hatt framgang i deler av Afrika og Asia, ordenssøstre jobber ufortrødent for påkrevd modernisering, en åpen og sant menneskelig katolisitet har overvintret – om enn ofte i krokene, de livsviktige impulsene fra Det andre vatikankonsil har ikke latt seg utrydde, og ingen kan ensrette det rike katolske mangfoldet. Pave Frans har også bidratt til fornyelsestilløp på en del felter. Til tross for dette vil jeg hevde at kirken har befunnet seg i og til dels fortsatt befinner seg i en kritisk tilstand. Krisen skyldes dels strukturelle forhold. Den er knyttet til en hierarkisk struktur hvor det i for liten grad lyttes til lekfolkets behov og hvor mulighetene for aktiv kvinnelig medvirkning er små. Den forsterkes av prelater som opptrer på autoritært vis. Og den fikk akutte trekk i og med de mange seksuelle overgrepene som har blitt avdekket. En grunnleggende forutsetning for å løse problemer er at de blir erkjent. I mitt forsøk på å redegjøre for sentrale trekk i Den katolske kirkes nyere utvikling, starter jeg med sluttresultatet – nemlig den situasjonen som avtegnet seg i løpet av Benedikt XVIs pontifikat (2005–2013). Selv om problemene har en lang forhistorie, kulminerte de i denne fasen. Det skjedde parallelt med at fornyelsesimpulsene fra Det andre vatikankonsil ble parkert. Jeg vil begrunne dette synspunktet i det følgende. Selv om vi nå har fått en ny pave, kaster krisen fortsatt skygger over alt katolsk liv. Før jeg går inn på krisens innhold og følger, vil jeg påpeke at det her ikke er snakk om et unikt forhold. All religion stilles overfor store utfordringer i møte med moderniteten og samtiden. Det er likevel mye som tyder på at Den katolske kirke har besvart disse utfordringene på mindre konstruktivt 1.
Denne tanken har røtter hos Aristoteles og Thomas Aquinas, som begge beskrev staten som et potensielt perfekt fellesskap. På 1800- og det tidlige 1900-tallet hevdet en at kirkeinstitusjonen er i besittelse av alle de midler som behøves for å sikre en fullkommen eksistens (se bl.a. Leo XIIIs encyklika Immortale Dei fra 1885). I denne fasen inngikk societas perfecta-forestillingen i polemikk mot moderne statsdannelser og demokratiets framvekst. På Vaticanum II ble prinsippet skiftet ut med fokusering på kirkens behov for kontinuerlig fornyelse.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 16
05/11/14 15:22
17 Kapittel 1 Status: En kirke i krise (…)
vis enn andre kirkesamfunn. Dette beror særlig på katolisismens affinitet til en «antimodernisme» med tilbakeskuende og forskansende trekk.
«Kan kirken fortsatt reddes?» – en innledende diagnose Forsøk på å tone ned – kanskje til og med benekte – den kirkelige krisen finnes også innenfor det katolske lederskapet. I biskop Bernt Eidsvigs kronikk om de seksuelle overgrepssakene i Aftenposten av 10. april 2013 øyner vi innslag som trekker i denne retning.2 Under tittelen «Overgrep er ingen katolsk synd», hevdes blant annet følgende: Påstandene om at Den katolske kirke befinner seg i en kritisk tilstand, er et «refreng» som skyldes manglende historisk kunnskap og pressens sensasjonshunger. De løsningene som foreskrives i offentligheten, er overflatiske, alle kirkesamfunn opplever for tiden kriser, og overgrep skjer «flere andre steder». Når horder av katolikker melder seg ut av kirken, beror det på «likegyldighet». Ellers kan det nesten virke som om biskopen er like bekymret for katolske «barn og unge som må høre at de tilhører en kirke hvor overgrep … aksepteres», som for de titusener av jevnaldrende som har blitt utsatt for misbruk. Og den nye pavens oppgave består ikke i «å rydde opp, men konsekvent å håndheve kirkens (underforstått forsvarlige) forskrifter». Etter min mening gir dette et mangelfullt bilde av Den katolske kirkes situasjon. Mange resonnerer annerledes. Sveitseren Hans Küng ble født i 1928 og ordinert til prest i 1954. Under Det andre vatikankonsil spilte han en sentral rolle som rådgiver, kun 35 år gammel. Han har hatt flere professorater ved Universitetet i Tübingen, også etter at den kirkelige læretillatelsen hans ble inndratt i 1979 på grunn av avvikende meninger. De siste årene har han engasjert seg i sosialetikk og religionsdialog gjennom Stiftung Weltethos, som ble grunnlagt i 1995. Küng har lenge vært en av de viktigste kritiske røstene på katolsk hold. Mye av kritikken rettes mot hans tidligere professor kollega i Tübingen, Joseph Ratzinger. Gjennom en rekke bidrag har Küng forsøkt å belyse Den katolske kirkes stilling. Målet har hele tiden vært å komme med konstruktive korrektiver. I en fersk bok stiller han spørsmålet Ist die Kirche noch zu retten? – kan kirken fortsatt reddes?3 Svaret hans er at kirkeinstitusjonen befinner seg i en svært bekymringsfull situasjon som har fått akutte trekk under Benedikt XVIs pontifikat. Alt håp er imidlertid ikke ute. Kirken har flere 2.
3.
Biskopens kronikk kan leses i sin helhet her http://www.aftenposten.no/meninger/ kronikker/Overgrep-er-ingen-katolsk-synd-7169733.html#.UwMXmOXh5M0 (lastet ned 2. februar 2014). Se Küng (2011).
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 17
05/11/14 15:22
18 Fornyelsen som forsvant
ganger gjennomgått radikale endringer og paradigmeskifter. Men dersom omfattende reformer ikke blir iverksatt raskt, er faren stor for at den vil degenerere og bli henvist til en tilværelse som reaksjonær sekt. Denne påstanden begrunnes gjennom en bredt anlagt analyse av den katolske krisen. Küng er spesielt opptatt av krisens strukturelle årsaker, med vekt på kuriens maktstilling, sentralisering på bekostning av globalitet og akselererende papalisme eller pavedyrking – ikke minst slik dette kommer til uttrykk i og med forestillingen om pavelig «ufeilbarlighet». Her tar han opp tråden fra den banebrytende studien Unfehlbar?, hvor ufeilbarlighets dogmet problematiseres.4 Küng konkluderer med at han fremdeles ønsker å holde liv i en forventning om at bedring er mulig. Samtidig slår han fast at kirkens utfordringer bare kan løses ved fornyet forpliktelse på evangeliet og dets sjenerøsitet, sterkere bevissthet om kirkens tjeneste i verden, en fellesskapsorientert struktur hvor det gis rom for kvinnenes bidrag, og et oppgjør med selvbekreftende og antiøkumeniske holdninger. Küngs diagnose legger også stor vekt på Det andre vatikankonsil og dets kranke skjebne, særlig under Benedikt XVIs regime. Han peker på at konsilets tekster inneholder løsninger på mange av de problemene kirken nå strir med. Dette gjelder understrekningen av lekfolkets stilling, kirkens karakter som communio eller levende fellesskap samt tanken om biskoppelig kollegialitet – hvor det slås fast at ansvaret for å sikre et tjenlig kirkelig lederskap påligger alle biskoper eller hele episkopatet. I kraft av embetet som biskop av Rom inngår også paven i dette kollegiet. Han er den fremste blant likemenn og skal styre kirken i samråd med de lokale biskopene. Men med unntak av visse tilløp ble disse momentene aldri omsatt i praksis. Selv om pave Paul VI i utgangspunktet hadde en positiv innstilling, trakk han seg underveis – primært fordi han var engstelig for å miste kontrollen over den postkonsiliære utviklingen. Johannes Paul II sto på mange måter for et autoritært lederskap. Benedikt XVI var lite opptatt av kollegialitet og bispekonferansenes rolle. Som vi skal se seinere, er de lokale kirkene ifølge sistnevnte underordnet universalkirken med dens pavelige og kuriale ledelse. Resultatet ble sterk sentralisering og et europeisk, framfor alt italiensk, hegemoni. Uten å slutte meg til alle enkeltheter anser jeg Küngs analyse for å være både treffende og dekkende – spesielt når det gjelder krisens strukturelle årsaker. Den katolske kirke må nedtone det hierarkiske og autoritære til fordel for en mer inkluderende praksis hvor embetsautoritet og de troendes votum, sensus fidelium, går hånd i hånd. Tilbøyelighet til å blokkere disku sjoner om fornyelsestiltak er et feilspor. I møte med modne mennesker er pavelig kadaverdisiplin ingen farbar vei. Eller for å si det med Peter de 4.
Jf. Küng, Hans (1970). Unfehlbar?: eine Anfrage. Einsiedeln: Benziger.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 18
05/11/14 15:22
19 Kapittel 1 Status: En kirke i krise (…)
Rosa, nok en kritisk røst med bakgrunn som prest: Historien viser at vi ikke bør lytte til paver som nekter å lytte til kirkefolket. Den katolske krisen skyldes at det kirkelige lederskapet, med krav om total lydighet, lærer ting som mange katolikker verken kan eller vil tro.5 Bortsett fra menighetsråd og pastoralråd på bispedømmeplan, som kun har et rådgivende mandat, oppviser Den katolske kirke mangel på demokratiske strukturer. Et økende antall blant de leke troende opplever at synspunktene og ønskene deres ikke blir tatt på alvor. Poenget med dette er ikke at trosinnholdet bør fastlegges gjennom demokratiske prosesser, men at behovet for en fellesskapsorientert kirkeforståelse er stort. Det tilsier dessuten at lære som ikke tar folks faktiske livssituasjon på alvor, er ute av stand til å gi fungerende livshjelp. Problemer innenfor kurien, kirkens sentrale administrasjon eller «regjeringsapparat», går som en rød tråd gjennom den siste femtiårsperioden. Etter Vaticanum II ble renkespill og boikottliknende tiltak tatt i bruk for å blokkere reformer. Det finnes også eksempler på grumsete økonomisk moral. Vatikanbanken, eller Istituto per le Opere di Religione (IOR), har flere ganger blitt gransket for tvilsomme transaksjoner og hvitvasking av store pengebeløp som blant annet skal stamme fra mafiaen. Erkebiskop Paul Marcinkus var IORs president. Hans rolle i skandalene omkring Banco Ambrosianos kollaps og mordet på dens leder Roberto Calvi i 1982 sjokkerte mange. Calvi ble omtalt som «Guds bankier» og samarbeidet nært med Vatikanbanken. Michele Sindona, med tilnavnet «Haien», var en annen av Marcinkus’ sammensvorne. Han ble dømt for kontakter med den sicilianske mafiaen.6 I 2012 skapte Vatileaks-affæren kraftige bølger. Benedikt XVIs butler, Paolo Gabriele, ble fengslet i mai, anklaget for å ha lekket pavelige dokumenter til pressen. Han satt lenge i fangenskap i Vatikanet, og saken kom først opp for retten tre måneder etter arrestasjonen. Butleren ble dømt til 18 måneders fengsel, men ble siden benådet av paven. Det hevdes at Gabriele konspirerte med sentrale personer innenfor kurien. Lekkasjene avdekket en kultur preget av intrigemakeri og maktbruk. I desember 2012, i kjølvannet av Vatileaks, mottok Benedikt en hemmeligstemplet rapport fra tre kardinaler. Ifølge italienske medier rettet rapporten søkelyset mot en innflytelsesrik homofil lobby som bedrev regelrett utpressing innenfor det katolske hierarkiet. Dette ble først avvist av kirkelige talsmenn. Alle disse faktorene viser at behovet for en gjennomgripende kuriereform er åpenbart.7 Jf. da Rosa, Peter (2000). Vicars of Christ: the dark side of the papacy. Dublin: Poolberg. Disse forholdene beskrives – trolig på litt vel dramatisk vis – i Yallop, David (2007). In God’s name: an investigation into the murder of pope John Paul I. London: Robinson Publishing. 7. Om Vatileaks-skandalens bakgrunn og konsekvenser se Nuzzi, Gianluigi (2012). Seine Heiligkeit: die geheimen Briefe aus dem Schreibtisch von Papst Benedikt XVI. München: Piper. 5. 6.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 19
05/11/14 15:22
20 Fornyelsen som forsvant
Den antimoderne katolske tradisjonalismens renessanse har også bidratt sterkt til dagens krise. Særlig under Benedikt XVI har disse holdningene fått bredt gjennomslag innenfor kirkeledelsen. Den såkalte messereformen og den akselererende gjeninnføringen av fortidens liturgiske skikker er et uttrykk for dette. Jeg vil seinere komme tilbake til den katolske antimodernismen i dens opprinnelige så vel som nåværende form. Kort sagt arter fenomenet seg som et nostalgisk program som fremmer utdatert teologi og krass kulturkritikk. Sett i et større perspektiv er dette et langt på vei fåfengt prosjekt. For det første kan nok the good old religion gjenreises innenfor mindre sekter, men ikke i en kirke med 1,2 milliarder medlemmer. Dernest lar den verden kirken er kalt til å tjene, seg definitivt ikke tilbakestille med flerfoldige tiår. For det tredje er det vanskelig å tenke seg at retrospektiv tradisjonalisme kan erobre moderne menneskers hjerter på brei basis. Kirkens læreembete eller magisteriet, med paven på toppen og biskopene som sentrale aktører, ytrer seg ofte om hvordan livet bør leves. Det er deres klare plikt. Men i mange tilfeller står disse ytringene i sterk kontrast til folks livserfaringer. Dette er en sentral årsak til at mange leke katolikker, i hvert fall i praksis, legger begrenset vekt på kirkeledelsens hyppige utspill. Den tradisjonalistiske posisjonens tilhengere presser likevel på for å få gjennomslag for synspunktene sine, oppildnet av at de har store deler av kurien og hierarkiet med på laget. Denne holdningen har skapt rom for en lære med trekk som er passé og til dels dysfunksjonelle, noe som igjen har ført til frustrasjon blant mange troende. Hans Küng er med rette opptatt av Den katolske kirkes strukturproblemer. Han understreker at hvis en ikke forsøker å løse disse, kan kirken vanskelig «reddes». Samtidig indikerer læremessige ytringer som minner om livsfjern markeringsetikk og tradisjonalismens nostalgiske sekterisme, at den strukturelle krisen også har omfattende ringvirkninger på et eksist ensielt plan. Kravet om strukturreformer må derfor holdes sammen med håp om og bønn for åndelig fornyelse. Vi trenger en vekkelse som vil sette kirken i stand til å gjøre det den skal gjøre, nemlig stå fram som et virkekraftig redskap for hele skaperverkets frigjøring. Sann kirkelig identitet kan aldri utformes innenfor rammen av institusjonell selvtilstrekkelighet, men bare i tjeneste for menneskene og verden. Kardinal Carlo Maria Martini var erkebiskop i Milano fra 1979 til 2002 og ble flere ganger nevnt som kandidat til paveembetet. I et intervju rett før sin død i august 2012 ytret han seg om den katolske krisen. Han anbefalte tre reformtiltak: En omvendelse hvor kirken innrømmer og gjør bot for tidligere feilgrep, en ny lydhørhet overfor Guds ord og evangeliet – også som kritiske korrektiver, samt en åpen praksis hvor sakramentene blir gjort tilgjengelig for flest mulig. «Den siste liberale katolske prelat» konkluderte slik:
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 20
05/11/14 15:22
21 Kapittel 1 Status: En kirke i krise (…)
The church is 200 years behind the times. Why doesn’t it stir? Are we afraid? Is it fear rather than courage? In any event, faith is the foundation of the church. Faith, trust, courage. I’m old and sick, and I depend on the help of others. Good people around me make me feel their love. This love is stronger than the sentiment of distrust that I feel every now and then with regard to the church in Europe. Only love defeats exhaustion. God is love.8
Høsten 2012 tok to sveitsiske benediktinerabbeder, Martin Werlen fra Einsiedeln og Peter von Sury fra Mariastein, til orde for en kirkelig reformprosess langs liknende linjer. Her ble hovedvekten lagt på åpen dialog og involvering av lekfolket, blant annet ved bispeutnevnelser. Jeg slutter meg til kardinalen og abbedenes pastoralt motiverte fornyelsesønsker. Under Benedikt XVI ble imidlertid slike ønsker parkert eller neglisjert. Til tross for at graverende feil hyppig ble avdekket, hørte det meg til sjeldenhetene at kirkeledelsen kom med innrømmelser. Interne kritiske ytringer ble i stor grad betraktet som uttrykk for manglende lojalitet, og ekstern kritikk ble avfeid som antikatolisisme. Negative reaksjoner i møte med kritisk tenkning har lenge fungert som en bremsekloss på katolsk hold. Endring og utvikling har like lenge blitt ansett for å være noe en bør skygge unna, mens det nøres opp under kjærlighet til fortiden – med særlig vekt på 1500-tallets motreformatoriske og 1800-tallets antimodernistiske katolisisme. Fortiden er en verdifull ressurs for kirken, men den må aldri gjøre oss blinde for samtiden og framtiden. Innser en ikke dette, blir det vrient å finne en vei ut av dagens krise.
Krisen i tall – utmeldinger, passivisering og prestemangel Da jeg ikke kan gå inn på det statistiske materialet i detalj, må jeg nøye meg med enkelte hovedtrekk.9 Globalt opplever katolisismen en viss vekst. 8. 9.
Her sitert i John Allens oversettelse, hentet fra http://ncronline.org/blogs/ncr-today/ translated-final-interview-martini (lest i september 2012). Tallene i dette avsnittet er basert på flere kilder – bl.a. Pew Forum’s US Religious Landscape Survey fra 2007 og en nyere Pew-studie fra 2009, en artikkel i Der Spiegel av 29. juli 2011 med tittelen «Katholiken treten massenhaft aus der Kirche aus» og et oppslag i The Week av 30. april 2010 om «Catholics in Crisis». Deler av opplysningene er hentet fra nasjonale katolske nettsider. Statistisk materiale presenteres dessuten jevnlig i katolske tidsskrift som National Catholic Reporter og i Vatikanets årsoversikter. De angitte tallene avspeiler i hovedsak situasjonen fram mot 2011/12. I den forbindelse bør det for øvrig nevnes at kuriens statistikker ofte fokuserer på kirkens samlede vekst og mangler opplysninger om endringer i medlemsmassen.
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 21
05/11/14 15:22
22 Fornyelsen som forsvant
I dag finnes det totalt vel 1,2 milliarder katolikker, noe som tilsvarer ca. 17,5 prosent av jordens befolkning. Dette betyr at Den katolske kirke ikke bare er verdens suverent største kirkesamfunn, men også den største religiøse organisasjonen overhodet. Oppsvinget skjer imidlertid så godt som utelukkende i sør – primært i Afrika sør for Sahara og delvis i Asia. Omkring 1900 fantes det 20 millioner katolikker i Afrika. I 2011 lå tallet på 170 millioner, eller 17 prosent av kontinentets innbyggere. I Asia er kun ca. 3 prosent katolikker, men andelen er økende. I tradisjonelle katolske kjerneområder – som det europeiske kontinentet og Nord-Amerika – forholder det seg i beste fall slik at innvandring sikrer noenlunde stabil oppslutning, mens kirken mister stadig flere av de «innfødte» medlemmene. Den katolske kirken i Norge har siden 1990-tallet opplevd kraftig vekst. Dette skyldes så godt som utelukkende immigrasjon, for tiden arbeidsinnvandring. Internasjonalt makter tilveksten gjennom konversjoner ikke å balansere antallet utmeldinger. Til og med i en rekke latinamerikanske land har medlemstapet vært massivt de siste tiårene. I Brasil oppga ca. 95 prosent av befolkningen at de var katolikker i 1991, i 2005 hadde oppslutningen sunket til 67 prosent og i 2010 til godt under 65 prosent. Dette er en av de mest dramatiske religiøse endringsprosessene som har blitt registrert. Reduksjonen skyldes blant annet at mange har gått over til nykarismatiske menigheter. Det mest alarmerende trekket ved medlemsutviklingen er at gruppen med utmeldte og passive katolikker vokser sterkt flere steder. Selv om denne tendensen har pågått lenge, steg den til uante høyder på 2000-tallet. I USA forlot omkring 400 000 medlemmer kirken i løpet av 2008. Vel en tredjedel av de amerikanske krybbekatolikkene, det vil si personer som er født med katolsk tilhørighet, deltar knapt i kirkens liv. Hvis tidligere og passive medlemmer hadde organisert seg, ville de inntatt andreplassen på landets religionsstatistikk. Og ifølge 2012-utgaven av den bredt anlagte General Social Survey sa kun 35 prosent av landets katolikker at de følte seg sterkt knyttet til sin egen religion. Blant evangelikale kristne lå dette tallet på 56 prosent. Når den samlede oppslutningen om den amerikanske nasjonalkirken er noenlunde stabil, skyldes det latinamerikanske innvandere. Innenfor de tyskspråklige områdene er situasjonen minst like dyster. Her regner en med ca. 2,5 millioner utmeldte siden 1990-tallet. I Tyskland forlot nesten 200 000 katolikker kirken i 2010. 90 000 østerrikere gjorde det samme i 2011, noe som innebærer en økning på 64 prosent fra året før. I Frankrike har nedgangen lenge vært markant. Kun 7,5 prosent av medlemmene der går jevnlig til messe, 71 prosent av de døpte katolikkene under 35 år deltar bare unntaksvis i kirkens liv, mens konfirmantkullene ble redusert med drøyt 20 prosent mellom 1996 og 2006. Ifølge en belgisk undersøkelse fra juni 2013 identifiserer 50 prosent av innbyggerne seg som katolikker, mot ca. 75 prosent tretti år tidligere. På samme tidspunkt
104353 GRMAT Fornyelsen som forsvant 140101.indd 22
05/11/14 15:22