Engasjement i praksis: Utdrag

Introduksjon

Engasjement i praksis Anders Johan W. Andersen, Inger Beate Larsen og Anne Brita Thorød Engasjement. Smak på ordet. Det oser av begeistring og interesse, men også av byråkrati og formalisme. Ordet brukes både om tidsavgrensede kontrakter i arbeidslivet og om sterke følelsesmessige tilknytninger til en sak. Vi har gitt denne boken tittelen Engasjement i praksis og baserer oss da aller mest på en forståelse av engasjement som en form for begeistret entusiasme. Imidlertid kan også midlertidigheten gi viktige assosiasjoner i den forstand at noen forhold tjener på et blikk utenfra en gang imellom. På samme måte som Ibsen dro til Italia for å forstå det norske bedre, kan det også argumenteres for at en slik avstand også kan gi nye perspektiver i praksis.

Boktittelen i seg selv er også tosidig. På den ene siden viser den til betydningen av å vise engasjement i det konkrete. Begeistringen må få et konkret uttrykk. Det hjelper mindre om en foredragsholder er dypt engasjert i forelesningsemnet hvis det ikke kommer til uttrykk på en slik måte at de som hører på, merker det. På den andre siden har formuleringen en tilleggsbetydning i menneskefagene i den forstand at det viser til et engasjement som er forankret i filosofi og vitenskap, som grunnleggende kilde til utvikling av praktisk kunnskap (Lundstøl 1999). Dette er en annen måte å forstå tittelen på og peker på utfordringen med å skape sammenhenger mellom det som ofte omtales som teori og praksis. Ifølge norske myndigheter (St.meld. nr. 13 (2011–2012)) er det viktig at slike sammenhenger også skapes i et tverrprofesjonelt samarbeid slik at studentene gis mulighet til å utvikle helhetsforståelse og felleskunnskap.

Sagt på en annen måte må grunnutdanningene på det helse- og sosialfaglige området stimulere til utvikling av en dobbel identitet:

17

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 17

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

– som profesjonsutøver med kompetanse til å løse bestemte oppgaver, og – som velferdsarbeider med forståelse for helheten i velferdssystemet og evne til å bruke sin kompetanse i samspill med andre yrkesgrupper for å møte brukernes behov (St.meld. nr. 13 (2011–2012): 45).

Samfunnet er i kontinuerlig bevegelse og skaper behov for endringer både i tjenesteutøvelsen og i selve kunnskapsgrunnlaget for tjenestene til befolkningen. Helse- og sosialtjenestene rommer på denne måten både vedvarende og skiftende etiske og filosofiske problemstillinger. Dette utfordrer helse- og sosial­ arbeidere i deres utøvelse av en moralsk og faglig dømmekraft og gjør både filosofi og etikk nødvendig og relevant for å skape reflekterte praktikere. Samtidig kan mange streve med å se relevansen av det som oppleves som abstrakt filosofi og tenkning i en kompleks og hektisk hverdag.

Denne antologien retter seg mot denne utfordringen og sikter mot å skape broer mellom teori og praksis. Gjennom tolv ulike kapitler viser forfatterne hvordan ulike tenkere og filosofiske retninger har betydning for praksis i bred forstand. Dette må ikke forstås rettlinjet i den forstand at teorien skal instruere praksis og slik sett står i en herredømmeposisjon, men mer at den kan bistå praktikere til å se hverdagen i ulike perspektiv og bedre forstå egen praksis og styrke deres dømmekraft i det konkrete.

Engasjert i kunnskap og filosofi?

Tradisjonelt har mange sagt at gyldig kunnskap er objektiv, nøytral og sann.

I så fall vil enhver forsker som undersøker det samme fenomenet, få samme resultater. Andre vil si at kunnskap blir «skapt» og formet av de interessene som skaper kunnskapen (Schaanning 1997). Derfor vil ulike forskere finne ulike svar.

Forskjellige måter å forstå verden på er i seg selv engasjerende. Engasjement og diskusjon er viktig for å gjøre en god jobb i møte med mennesker som trenger hjelp. Ulike filosofer har ulike perspektiver på hvordan vi forstår mennesker, hvordan vi beskriver dem, og hvordan vi kommuniserer med dem. Slik sett vil vi som helse- og sosialarbeidere opptre forskjellig avhengig av hvem vi lar oss inspirere av, men også av hvem vi er som personer.

Dersom jeg er opptatt av å gjøre en god jobb i møte med personer som trenger min bistand, kan jeg late som om jeg vil diskutere situasjonen med en filosof. En slik samtale kan være berikende for både liv og praksis. En person som førte slike samtaler, er den sveitsiske filosofen Alexandre Jollien (2010).

18

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 18

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

På grunn av en skade under fødselen fikk han alvorlige problemer med talen og koordinasjonen, og hans funksjonshemning medførte at han tilbrakte store deler av barne- og ungdomsårene på institusjon. Hans erfaring var imidlertid at hjelperne i liten grad anså han som en verdig samtalepartner, men tvert imot var mest opptatt av å kategorisere livet hans og feste det til et skjema. «Slik oppstod min interesse for filosofien. Jeg måtte væpne meg for å bekjempe alle etikettene man uavlatelig satte på oss» (Jollien 2010, s. 32). Han fant styrke i sine samtaler med filosofen Sokrates og har senere gitt ut deres dialog i boken som har fått den norske tittelen Lovet være svakheten. Den viser tydelig at filosofien kan både inspirere og forandre.

En annen person som har hentet stor styrke og tankekraft i filosofien, er den norske filosofen John Lundstøl. Han er en person som har evnen til å engasjere, og han har klart å begeistre utallige studenter og ansatte til å oppdage viktige sammenhenger mellom teori og praksis. Våren 2012 ble det arrangert et seminar til ære for John. Seminaret ble gjennomført i denne ånden og startet med at John ble intervjuet om sitt liv og virke som filosof. I intervjuet fortalte han om vilkårene for å bli gode praktikere og understreket at det viktigste er at man tar alle sine erfaringer på alvor. Han beskrev oppveksten på Eydehavn, et lite lokalsamfunn øst for Arendal, og sa: Der fant jeg noe av det som jeg synes er bærekraften i livet mitt. Altså at folk tok både seg selv, andre mennesker og forhold rundt seg på alvor. Det ble en slags start. Og det ga meg en enorm motivasjon for livet rundt meg. Jeg har både vært sportsjournalist og studert Platon.

Lundstøl har tatt på alvor sin egen bakgrunn og sin egen historie. Han har ingen ambisjoner om å fremstå som en objektiv og nøytral filosof. Det er ikke bare den boklige lærdommen som har preget ham, men også sports­ journalistjobben eller for den saks skyld hans politikerkarriere. Om sine egne studier fortalte han: Jeg brukte altså det første halve semesteret, nei det første semesteret da jeg studerte filosofi, til å studere en halv side i Dialogen av Platon. Og det er umulig ikke å gjøre det hvis ikke du tar det som står der, på alvor.

Med Platon gikk altså John Lundstøl inn i et abstrakt og teoretisk studium, som man kunne tenke ville føre bort fra praktisk kunnskap. Men de som har sittet under hans kateter, har derimot erfart Johns evne til å omsette teoretisk kunn19

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 19

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

skap til praksis. For helse- og sosialfagene har dette betydd en anerkjennelse av kunnskapsfelter som tradisjonelt ikke har hatt høy status i akademia, men det har betydd mer enn det. Det har også utfordret mer etablerte forståelser av vitenskap og kunnskapens plass i samfunnet, for som han sa: Det handler om å endre tenkningen rundt vitenskap og kunnskap slik at man ser likeverdigheten mellom alle typer kunnskap – alle typer kompetanser og kyndigheter.

Og ser at de egentlig ikke er adskilt med noen sånn uovervinnelig kløft, men at det er et sterkt vekselforhold mellom alle disse. Og det betyr at en utdypet forståelse av praktisk kunnskap blant annet må begynne å ta på alvor alle nivåer av utdanning, men også alle nivåer av læring i kunnskap uansett hvor i samfunnet det er. Og se at også når man er utenfor lærings- og forskningsinstitusjoner, så skjer det ekte kunnskapsutvikling og fagutvikling som er en helt uunnværlig og stadig viktigere del av kunnskapens kilder og kunnskapens stilling i samfunnet.

Sammenhengen mellom personlige erfaringer og boklig kunnskap vil prege helse- og sosialarbeidere. Dette handler om forholdet mellom verdier og vitenskap, ifølge Lundstøl: Ja, en av de tankene som har gjort mest inntrykk på meg, er at vi har et forkjært synspunkt på forholdet mellom verdier og vitenskap. Svært ofte lager man i dag et skille som ble utviklet på 1600- og 1700-tallet, og som har fått er sterkt fotfeste både i vitenskapelige miljøer og i offentligheten. Dette viser seg som en skarp todeling mellom faktakunnskap som den eneste rette kilden til vitenskap, og verdikunnskap som ikke er faktaorientert, men hvor egne vurderinger og verdier er involvert. Men de verdier man har med seg, kan man ikke komme utenom.

John Lundstøl har hentet sitt engasjement for praksis mange steder, nettopp fordi han mener at man som fagperson er preget av hjemmet og lokalmiljøet man vokste opp i, og de verdiene som gjør seg gjeldende der. Som fagpersoner som har lært om vitenskap og filosofi, er vi derfor ikke løsrevet fra verden, men snarere en del av den på både godt og ondt.

Med denne boken ønsker vi å inspirere til engasjement i praksis. Vi vil la leserne møte ulike tenkere som på ulike måter kan bli viktige for deres arbeid med mennesker som trenger hjelp. Derfor har vi vist hvordan bokens utvalgte tenkere kan inngå i refleksjoner om praksis, men bare som diskusjonspartnere og aldri som sannhetens apostler.

20

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 20

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

Bokens innhold Boken har tolv kapitler som er plassert i tre ulike deler. I del 1 vil vi vise at vår forståelse av det som skjer rundt oss, handler om våre møter med ulike fenomener. Fenomener er noe som er synlig for oss som personer, men som vil fremstå forskjellig avhengig av hvem man er, og hvor man er. Fenomener er med andre ord noe vi alle forholder oss til og mange ganger tar for gitt. For eksempel tenker vi ikke alltid over at vi alle beveger oss på ulike steder. Noen ganger er vi hjemme, andre ganger på jobb eller ute i naturen. Som barn, voksne, kvinner og menn forstår vi hverandre og verden.

I kapittel 1, Dialogisk materialitet. Broer mellom litteraturvitenskap, arkitekturteori og helsevesenets rom og steder, viser Inger Beate Larsen og Jaakko Seikkula hvor betydningsfulle helse- og sosialvesenets bygninger og rom kan være for hvordan man snakker og forstår hverandre. På den måten synliggjøres det at materielle forhold på våre arbeidsplasser kan være gode støttespillere for å få i stand viktige, dialogiske prosesser som har betydning for mennesker som trenger hjelp.

I kapittel 2, Simone de Beauvoir. Kjønn og situert frihet, er Kamilla Freyr opptatt av kjønn som fenomen og viser at det i praksis er viktig å ha en bevissthet om kjønn. Med utgangspunkt i Beauvoirs bok Det annet kjønn argumenteres det mot en essensialistisk tilnærming til kjønn og for en tilnærming til problematikken som i stedet legger vekt på individers levde erfaringer og konkrete situasjon.

Kapittel 3, Lekens sanselighet, handler om lek, bevegelse og kropp i relasjon til omgivelsene. Ved hjelp av Maurice Merleau-Ponty og Hans Georg Gadamer minner Merete Lund Fasting oss om betydningen av noe så selvfølgelig som barns lek. I helse- og sosialvesenet vil man ofte møte barn som sliter på en eller annen måte. Da kan leken være en bidragsyter til å gjøre livet til barna bedre.

Leken vil hjelpe dem å glemme vanskene for en stund, og de vil også kunne oppleve å mestre noe de kanskje ikke har klart før.

I kapittel 4, Depresjon, angst og innesluttethet i Søren Kierkegaards Begrebet Angest, tar Hans Grelland for seg Kierkegaards syn på angst. Angst som fenomen blir av Kierkegaard forstått som innesluttethet, noe som kanskje alle kan kjenne seg igjen i. Slik blir angsten noe som angår alle, og dermed kan helse- og sosialarbeidere møte mennesker med angst og relatere dette til noe de kjenner seg igjen i, nettopp fordi dette er et allmennmenneskelig fenomen.

Del 2 handler om profesjonalitet og hvordan vi som profesjonelle kan hente inspirasjon hos ulike vitenskapsfilosofer for å bli enda bedre praktikere. Det er 21

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 21

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

mange måter å forstå profesjonalitet på. Men i John Lundstøls ånd forstår vi i denne boken en profesjonell person som en person som har hentet sitt engasjement fra både personlige erfaringer og boklige kunnskaper. I denne delen hentes inspirasjonen fra teoretiske begreper som lykke, refleksjon, nøytralitet og anerkjennelse.

I kapittel 5, Platon om lykke – faglig dyktighet som gode gjerninger, diskuterer Tor Freyr om faglig dyktighet kan forstås som gode gjerninger, og ser på dette i lys av Platons lykkebegrep. Når vi får rede på at lykke i Platonsk forstand handler om moralsk dyktighet, vil det være av stor betydning at profesjonelle er opptatte av lykke fordi lykke og moral har mye til felles.

Kapittel 6, Donald Schöns refleksjonsbegrep. Teori, kritikk og anvendelse i veiledning, handler om å bli gode, reflekterende praktikere. Her skriver Carl Christian Bachke om at refleksjon handler om å se og forstå, og om å se og forstå om igjen. På den måten vil vi som profesjonelle gjennom veiledning lære å bøye oss ned mot de praktiske situasjonene og tilpasse våre væremåter, vårt språk og våre handlinger etter det som skjer der og da.

Kapittel 7, Den gjenstridige nøytraliteten. Seyla Benhabib og hennes etiske tenkning, handler om det rette og gode i etisk tenkning og hvordan profesjonalitet ofte forbindes med å være nøytral. Trine Habberstad viser hvordan Benhabib problematiserer nøytraliteten. Kapitlet legger vekt på at det er når profesjonelle ikke er nøytrale, men bringer det private tilbake til den offentlige arenaen (som for eksempel et NAV-kontor), at vi klarer å foreta moralske valg.

I kapittel 8, Anerkjennelse – et begrep for helse og sosialarbeidere – forstått i lys av Axel Honneth, lærer vi at det er nødvendig med anerkjennelse. Laila Aamot viser hvordan vi blir oss selv gjennom anerkjennende relasjoner. Imidlertid vil manglende anerkjennelse føre til krenkelser. Bevisstheten om dette skal gjøre profesjonelle i stand til å anerkjenne den andre og dermed bidra til å hindre stigmatisering og marginalisering.

Del 3 viser hvordan ulike vitenskapsfilosofer hjelper oss å stille spørsmål som fører til en dypere forståelse av mennesker og praksisfelter. Ved å lese vitenskapsfilosofer som problematiserer verden omkring oss, vil vi få hjelp til å tolke praktiske situasjoner på nye måter. Ved hjelp av kunnskap om språklige handlinger, kritisk realisme, maktforhold i samfunnet og samfunnsdisiplinering lærer man også å forstå helse- og sosialfeltet på nye måter.

I kapittel 9, Kunnskap er an-svar. Tanker om kunnskap i lys av Mikhail Bakh­ tin, skriver Tore Dag Bøe om at vi som mennesker er født dialogiske. Dette 22

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 22

28.08.13 09:03

engasjement i praksis

innebærer at vi ikke kan betraktes som isolerte individer. Vi har alle et ansvar for hverandre, og slik ansvarskunnskap handler om at mennesker inngår i dialogiske hendelser med etikken som rettesnor.

I kapittel 10, Roy Bhaskars kritisk realisme - en bro til dypere forståelse av sosiale fenomener, skriver Anne Brita Thorød om den vitenskapsteoretiske retningen kritisk realisme. Kapitlet handler om at det som vi sanser, ikke gir et fullstendig bilde av virkeligheten. Kritisk realisme tar mål av seg til å avdekke dypere lag ved tilværelsen for å komplementere virkeligheten.

I kapittel 11, Pierre Bourdieus betydning for profesjonell praksis, diskuterer Janneke Quarles van Ufford både sammenhengen mellom teori og praksis og hvordan sosialt arbeid må forstås som innvevd i mange andre samfunns- og maktstrukturer. Hun er opptatt av hvordan sosiale og politiske forhold påvirker menneskers livssituasjon.

Det siste kapitlet, kapittel 12, er skrevet av Anders Johan W. Andersen og heter Forstyrrelsens filosofi. Om å tenke med Jens Bjørneboe og Michel Foucault.

Andersen viser hvordan både en forfatter og en «vitenskaper» synliggjør at tankesystemer i samfunnet gjør at mennesker underordner seg og opptrer på måter som passer inn i disse tankesystemene. Denne kunnskapen er viktig fordi vi som fagpersoner også er innvevd i tankesystemer som bidrar til å forme oss, selv om disse systemene ikke nødvendigvis gjør oss til gode praktikere.

Referanser Jollien, A. (2010). Lovet være svakheten. Bergen: Efrem forlag.

Lundstøl, J. (1999). Kunnskapens hemmeligheter. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Schaanning, E. (1997). Vitenskap som skapt viten. Oslo: Spartacus.

St.meld. nr. 13 (2011–2012). Utdanning for velferd.

23

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 23

28.08.13 09:03

Kapittel 1

Dialogisk materialitet Broer mellom litteraturvitenskap, arkitekturteori og helsevesenets rom og steder Inger Beate Larsen og Jaakko Seikkula1

Innledning En kvinne som var innlagt i et distriktspsykiatrisk senter, fortalte hvilke betydning rommene i institusjonen hadde: Men ellers er huset inni veldig all right. Med små rom, og litt lune rom. Jeg synes stua er akkurat passelig. De [ansatte] sier jo det selv at den kunne jo gjerne vært litt større.

Men jeg synes den er passelig. For skulle den vært større, så ville det bli sånn institusjonspreg. Jeg føler vi får mye nærmere kontakt når den ikke er så voldsomt stor. Jeg synes alle rommene er passelig store. Farger og alt. Jeg trives veldig godt. Det er liksom ikke noe asylpreg over det […] hvite vegger og trange korridorer (Larsen 2009, s. 138).

Sitatet viser tydelig at rommene har betydning for forholdet mellom henne, de andre pasientene og de ansatte på stedet. Beskrivelsen er hentet fra et forsk­ ningsprosjekt som viste at måten hun snakket på, og hva hun gjorde, hadde noe med stua å gjøre. Språket blir slik sett preget av hvor vi oppholder oss (Larsen 2009). Flere studier har vist at dialog mellom psykisk lidende mennesker, deres pårørende og profesjonelle hjelpere har avgjørende betydning når folk skal håndtere kriser og få det bedre (Seikkula 2006; 2011; Topor 2003).

Forskning har også vist at materielle forhold som gjenstander, rom og steder har vesentlig verdi for menneskers identitet som henholdsvis de syke eller de friske.

Noen steder bidrar til å forsterke opplevelsen som frisk, andre understreker menneskers sykdomsopplevelser (Larsen 2009; 2010; Larsen og Andersen 2011).

1.

Takk til førstelektor Cathrine Melhuus for inspirasjon og nyttige innspill til dette kapitlet.

27

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 27

28.08.13 09:03

kapittel 1

Det finnes med andre ord god dokumentasjon for både at dialog mellom klienter, klienters nettverk og fagpersoner gjør folk bedre, og at selve stedene hvor klientene oppholder seg, også har betydning i så måte. Denne dokumentasjonen tilsier at kunnskap om sammenhengen mellom hva folk sier, og hvor de oppholder seg – sammenhengen mellom verbalspråk og stedsspråk – ytterligere vil kunne bidra til at mennesker med psykiske problemer får bedre helse.

I dette kapitlet vil vi derfor først presentere tenkningen omkring dialogiske praksiser med utgangspunkt i erfaringer fra Finland (Seikkula 2011). Dernest vil vi presentere den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz’ stedsfenomenologi. Videre viser vi eksempler på forholdet mellom språk og steder og diskuterer materialitetens betydning for dialogisk praksis. Kapitlets referanseramme er psykisk helsearbeid.

Helbredende elementer i dialogisk praksis Å legge vekt på dialog i praksis har vist seg å være effektivt for å få til å endre vanskelige situasjoner. Studier viser at dette gjelder både for mennesker som opplever psykotiske kriser (Seikkula mfl. 2006; 2011), og for dem som sliter med depresjon (Seikkula mfl. 2012). På mange måter kan vi si at dette er en radikal nytenkning i forhold til tidligere måter å drive behandling på. Endringen innebærer å gå fra en terapeutisk prosess styrt av den profesjonelle, til en dialog hvor brukeren er i sentrum og oppgaven til den profesjonelle blir å tilpasse seg det livet og det språket som klientene er kjent med. Det viktigste blir da å oppfatte klientenes språk. En slik forandring kan kalles et paradigmeskifte, fordi det innebærer en helt ny måte å forstå, beskrive og møte mennesker med psykiske problemer på. Den profesjonelle er ikke lenger den som vet best og dermed legger grunnlaget for samtalen. I stedet ser fagpersonen på den andre som en dialogpartner.

I dialogiske praksiser blir det viktig å møte klienten så fort som mulig etter at en krise oppstår. Overraskende nok erfarer mange profesjonelle at det ofte blir unødvendig med andre tiltak enn en god dialog. Allerede når man begynner å planlegge ulike hjelpetiltak, ser det ut til at det viktigste alt har hendt. Seikkula opplevde for eksempel en ung jente som var alvorlig psykotisk, opprørt, engstelig og svært forvirret når han møtte jenta og familien hennes. Senere i møtet kunne jenta diskutere på linje med alle de andre som var til stede.

28

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 28

28.08.13 09:03

dialogisk materialitet

Hvorfor kan dialog føre til helbredelse eller bedring? Den russiske filosofen og litteraturviteren, Mikhail Bakhtin2 viser til at dialog ikke bare er kommunikasjon, men en væremåte hvor vi som mennesker blir til i relasjon til andre og til omgivelsene vi ferdes i. Dialog er noe av det første vi lærer i livet. Bakhtin (1984) skriver: [A]uthentic human life is the open-ended dialogue. Life by its very nature is dialogic.

To live means to participate in dialogue: to ask questions, to heed, to respond, to agree, and so forth. In this dialogue a person participates wholly and throughout his whole life: with his eyes, lips, hands, soul, spirit, with his whole body and deeds. He invests his entire self in discourse, and this discourse enters into the dialogic fabric of human life, into the world symposium (Bakhtin 1984, s. 293).

Gjennom vårt første åndedrag blir dialogen en del av livet. Det er medfødt at vi helt fra begynnelsen innstiller oss på respons og responderer på andres initiativ.

I en bemerkelsesverdig studie har professor i barnepsykologi og psykobiologi, Colwyn Trevarthen (1992), vist at smårollingen oftere tar initiativ til «dialog» enn den voksne. Det er vår hypotese at dialog kan medføre nye erfaringer på en kraftfull måte, nettopp fordi det handler om det å være til. I tillegg viser nyere hjerneforskning på spedbarn at de har evnen til å ta innover seg den andre. Før den verbale dialogen tilpasser spedbarnet bevegelser og det umiddelbare til andre mennesker i en ikke-verbal kommunikasjon (Bråthen 2007).

I årevis har dialogiske praksiser blitt gjennomført i mange ulike sammenhenger, med barn, ungdom, voksne og familier og mange ulike profesjonsgrupper.

I vår kliniske erfaring har det overrasket oss å oppdage at det synes som om fagfolk som har vært opptatte av å arbeide etter spesifikke metoder, har strevd mest med overgangen til dialogiske måter å arbeide på. Selvsagt finnes det metodeorienterte profesjoner som fort griper ideen om dialogiske relasjoner, men det finnes også mange fagfolk med utstrakt erfaring med spesielle terapeutiske eller psykososiale metoder som har store problemer med å se at dialog ikke bare er en metode, men også en livsinnstilling.

På mange måter kan man hevde at det ikke er vanskelig å være dialogiske.

Dialog er jo noe av det første vi lærer i livet, eller for å være presis: Vi lærer det ikke, fordi det er i oss. Livets hovedbudskap er egentlig selvsagt – og paradoksalt nok er det nettopp det selvsagte som er snublesteinen for de som bruker 2.

Se kapittel 9 for mer utdypende presentasjon av Bakhtin og begrunnelse for hvorfor hans tenkning om dialog kan danne en viktig bro over til praksis.

29

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 29

28.08.13 09:03

kapittel 1

spesielle metoder å arbeide etter. Det er ikke vanskelig å forstå at de virksomme elementene i hvilken som helst relasjonell praksis handler om å bli hørt og sett (Miller og Duncan 1999). Når responsen fra brukeren er gitt og fagfolkene har mottatt den, er oppgaven så godt som fullført (Seikkula og Trimble 2005).

I mange hjelpesituasjoner er det selvfølgelig utfordringer som må løses. Det kan for eksempel handle om dårlig råd, boforhold, barneoppdragelse, mang­ lende utdanning eller somatiske sykdommer, slike forhold som brukerne er opptatte av når de søker hjelp for psykiske problemer. Det viktigste spørsmålet i den forbindelsen er at de som ber om hjelp, blir hørt og møtt på måter som støtter deres egne muligheter, og at de som skal hjelpe, også støtter oppunder ressursene hos menneskene som står dem nær – klientenes private nettverk.

Dersom en person føler seg oversett i situasjoner hvor hun eller han trenger hjelp, vil sannsynligvis ikke stemmen og budskapet komme frem. «For ordene (og dermed for menneskene) finnes det ikke noe mer fryktelig enn mangel på respons», skriver Bakhtin (1984, s. 127). Det selvsagte, og samtidig det vanskeligste, er at kjernen i en dialogisk og dermed relasjonell praksis er å gi den andre oppmerksomhet og sikre at klienten blir møtt. Til tross for at dette på en måte er enkelt, krever det at sykepleieren, vernepleieren eller sosionomen er til stede med hele seg, ikke bare som en profesjonell, men som et menneske med alle sine erfaringer. Selv om dialogen er i oss, er det likevel mange forhold som gjør det vanskelig å være dialogisk. Skal man lytte til klienter, må man være konsentrert og oppmerksom. Dette er ikke alltid like enkelt i en travel hverdag hvor mange klienter og kollegaer trenger vår oppmerksomhet. Vi kan i tillegg bli forstyrret av all kunnskapen vi har om smarte behandlingsteknikker, og dermed lett glemme det selvsagte. I stedet kan man bli opptatt av hvilken teknikk man som fagperson synes passer, selv om teknikken ikke nødvendigvis passer klienten.

En av de største utfordringene relasjonelle praktikere har, er å være til stede i øyeblikket som allsidige, levende personer og bekrefte enhver uttalelse. Det innebærer å leve i en «deltakende engangshendelse i livet» (Bakhtin 1993, s. 2). I en dialogisk relasjon er man til stede der og da, og man har ikke råd til å sløse bort et eneste øyeblikk av muligheter. Selvfølgelig vil det oppstå nye møter mellom folk, nye engangshendelser av tilstedeværelse og nye sjanser som kan gi rom for de opplevelsene som klienten ikke fikk nok oppmerksomhet rundt forrige gang. Men uansett vil ikke den neste gangen være den samme. Det vil aldri være mulig å finne tilbake til det samme innholdet som et tidligere møte handlet om. På den måten blir hvert møte det første møte som har et nytt innhold, og 30

103583 GRMAT Engasjement i praksis 130101 v05.indd 30

28.08.13 09:03