HB
Torgrim Eggen, Jon Bertelsen, Rudi Høynes
HB En destillert norgeshistorie
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48214-5 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Bengt Olsson Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2015 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
INNHOLD
Forord 9 Selvbiografi med alkohol Let’s cook! 27 En ulovlig destillering i oktober 2014 C2H5OH 43 Hva er alkohol, hvordan lages den og hvordan virker den? Et gørrkjedelig teknisk kapittel Kvæssinger 60 Hedmark og Oppland: den norske brennevinproduksjonens vugge «Politiet gjorde store øyne …» 78 Lov og rett om hjembrent og annet brennevin, forbudsfiaskoen og det som fulgte siden Heimert 105 En reise til hjembrentens grand cru, Melhus og Trondheim. Om NTNU og sprit av akademisk kvalitet Smaken er som baken 131 Om kunsten å lure i folk hjembrent, både anende og intetanende 5
Kaillkjæft 159 Nordtrøndelag noir. Om rai-rai og jussibassi og annen festlyd, og hvordan det gikk da fylket skulle trekke heimbrent-ondet opp med rota Det so kalla fråhalds-Noreg 179 Om hvordan store deler av Norge ble helt tørrlagt, og hvordan folk i bibelbeltet stelte seg når de ble tørste likevel «Silda e’ kommen!» 199 Hjembrent og hjembrentkultur i Nord-Norge. Litt relevant forskning og fortellingen om Lars Levi Læstadius, fyllehundenes apostel Måneskinn 223 Hjembrent i USA og noen europeiske land. Om legalisering og annen forvitring Epilog 246 Klagesang og kokekurs. Har hjembrent noen fremtid i Norge? En liten brukerhåndbok for deg som vil føre kulturen videre Takk (og skål!) Ordliste 266 Litteratur 269 Register 271
263
Det klassiske skremmebildet av brennevinets farer: «Gin Lane» av William Hogarth, etsning fra 1751. «Gin Lane» ble for øvrig publisert sammen med «Beer Street», som skildrer et velstående, harmonisk gatemiljø der folk drikker øl og er glade.
Forord Selvbiografi med alkohol
Bröder! Akta er för spriten, fast den smakar fan så bra. Jag har supt sen jag var liten så jag vet vad jag vill ha. Taffel, öl, rhenvin, genever, gammal konjak det är bra. Det är taskigt med min lever, men nåt fanstyg ska man ha. (Fred Åkerström)
«Spriten og bivirkningene var så ille at allerede på mandag begynte vi å grue oss til helga.» Mannen som forteller om sin ungdoms festkultur er født i 1972 og vokste opp i Svolvær. Som voksen har han blitt politisk journalist, og har fått et etter alt å dømme «alminnelig» forhold til alkohol. Han ville neppe blitt såret dersom jeg påsto at han som voksen er blitt en distingvert alkoholbruker, det vil si en mann som kan «distingvere» eller skjelne. Dette er en herre som kan sine maltwhiskyer, som tar en titt på drikkekartet før han bestiller en øl. Han er anonymisert. Mange personer i denne boka er anonymisert, fritatt fra å oppgi sin virkelige identitet. Det vi diskuterer her, tangerer tross alt straffbare forhold. Hvor straffbare de i virkeligheten er, skal vi komme tilbake til. Det korte utsagnet forteller også om den av hjembrentens bivirkninger som vi mangler forskning på: Hjembrent fører til galgenhumor. Opprinnelsen til ordet galgenhumor, ifølge Store norske leksikon, er «fortvilet lystighet hos en som er dømt til galgen». Å gjøre seg lystig over sin egen smerte, sin vanske9
lige eller sørgelige situasjon. Begrepet er opprinnelig tysk. Man regner med at det har røtter i Mellom-Europa, og i USA beskrives det som – a mekhaye! – et jødisk fenomen. Europeiske jøder har som kjent hatt rikelig anledning til å ironisere foran galgen. Sigmund Freud tar opp saken i sitt essay «Der Humor» fra 1927, og skriver at galgenhumor er uttrykk for egoet som nekter å la seg forstyrre av virkelighetens traumer; faktisk er dypt tragiske omstendigheter intet annet for et slikt ego enn en anledning til å skape lystfølelse. Hjembrent er altså stoffet som forvandler en landsens gutt fra Norge til en jødisk standup-komiker. «Har De selv smakt …?» Det kan likevel ikke gjelde alle, for i så fall ville svart humor vært vår fremste eksportartikkel, større enn svartmetall, større enn fisk og olje. Norsk Gallup har gjennom mange år stilt et representativt utvalg nordmenn over 15 år dette spørsmålet: «Har De selv smakt hjemmebrent eller noe som er laget av hjemmebrent i løpet av de siste 12 måneder?» I september 1986 svarte 45,2 prosent ja og 54,8 prosent nei. På spørsmålet «Kjenner De fremgangsmåten ved å brenne brennevin?» svarte 40,1 prosent ja. 18,0 prosent responderte at de «kjenner den delvis». Hadde det dreid seg om en hvilken som helst annen forbrytelse, ville dette vært «sjokktall». Tallene er høyere, til dels mye høyere, enn i Sverige, Danmark og Finland. Regjeringer hadde måttet love å gjøre noe eller gå av. Det ville vært satt i gang et fryktinngytende program med forebyggende arbeid i skolen, ja, hvorfor ikke allerede i barnehagen? Men dette er hjembrent. Av alle onde og forbudte ting, er hjembrent noe av det eneste folk har varme følelser for. Mye rart har passert gjennom destillasjonsapparatene i bygd og by opp gjennom årene, men hver eneste dråpe inneholder 10
et molekyl av den norske folkesjela. Dette er en ikke ubetydelig del av hva vi er. Nordmenns pubertetsriter og paringsspill foregår i hjembrentens tegn. Enten er det blitt flere nordmenn på grunn av hjembrentpåvirkning, eller det kunne vært enda flere av oss hvis det ikke var for den. Vi kan bare gjette. Hadde all oppfinnsomhet og gründerånd vi nordmenn har investert i hjembrent vært kanalisert i andre retninger, kunne Volvo, Nokia og Lego bare gått hjem og lagt seg. I 2003 sto Harald Lein, daværende konsernsjef i Sparebank 1 Midt-Norge, på talerstolen under Nord-Trøndelag Bondelags ledersamling på Snåsa. Utspillet han kom med var relativt oppsiktsvekkende: «Turister som vil ha en ekte smak av Trøndelag bør få servert heimbrent. (…) I mange sammenhenger er heimbrent som en trøndersk nasjonaldrikk å regne. Jeg ser for meg at flere gårdbrukere kan gå sammen om produksjonen, akkurat som det satses på andre nisjeprodukter», sa Lein ifølge NRK. Vi skal ikke se bort fra at dette samarbeidet foregår allerede, og har foregått i generasjoner. Men det Lein tar til orde for, er legalisering. Vanligvis er det bare perifere kantspillere fra FrP som foreslår sånt. Lein fikk straks motbør av sin kollega i Sparebank 1-ledelsen, den forhenværende populære Høyre-ordføreren Marvin Wiseth. «Det er ingen som ønsker at hjemmebrenten skal bli en del av den fremtidige trønderske tilværelsen. Jeg har faktisk smakt hjemmebrent én gang i mitt liv, og jeg synes det var pyton», sa Wiseth til VG. Marvin snakket fremdeles, etter fem år utenfor politikken, som om det skulle være valg neste uke. Hadde han påstått at han aldri hadde smakt hjembrent, ville det vært ekvivalent med å si «Æ e itj trønder».
11
Oslo-virkelighet i forfatterens barndom. Bildet er tatt nedover Hausmanns gate og viser stupfyllas kvartaler, Ankertorget til venstre og Blåkors-bygningen i midten. (Foto: Henrik Ørsted, ca. 1965. Fra Byhistorisk samling, Oslo Museum)
Fedrenes synder Min oppvekst utspilte seg ikke i skyggen av hjembrenten. Faren min var riktignok fyllik, kanskje alkoholiker, men han var også akademiker. Han ble født i 1929 og vokste opp i Ålen i Sør-Trøndelag, et sted med rik og rikelig hjembrentkultur. (I nabokommunene vitser de med at alle UFO-obser12
vasjonene i det tilliggende Hessdalen skyldes det skrale himkoket i Ålen.) En gang fortalte han om da de var guttunger under krigen og drakk satsen – sukker var selvsagt ikke å få, så koket baserte seg på frosne grønnsaker. Når gulrøtter, kålrot og poteter fryser, spaltes stivelsen og en del blir omgjort til sukker som lar seg gjære til alkohol. Min fars første fyll gikk ut på, slik han beskrev det, at han og kompisene fisket i denne stampen der halvtinte potet- og gulrotbiter fløt rundt, og drakk den gjærede, ondtsmakende grønnsakssuppa rett av øsa. Det er et under at mannen fortsatte. Men akkurat som han la av seg dialekten et sted på veien via Vinstra Landsgymnas til Universitetet i Oslo, lot han også hjembrentkulturen være igjen hjemme. Min barndoms svøpe ble isteden polets «sekskroners» generiske rødvin, som for øvrig nylig ble tatt ut av sortimentet etter utallige års trofast tjeneste. Samt øl, selvfølgelig. Jeg har fortsatt fine armmuskler etter alt ølet jeg bar hjem til min far. Noe særlig til brennevinsdranker var han aldri, og det har heller ikke jeg blitt, selv om jeg tidvis har posert som både konjakk- og cocktailekspert og litt av hvert. Men Oslo er også en hjembrentbygd, landets største. Langt senere har jeg blitt kjent med at vi i min barndom hadde kokekulturen praktisk talt vegg i vegg. Den fremragende kunstmaleren Geir Yttervik er tre år eldre enn meg. Han vokste opp i Beverveien 7 på Veitvet i Oslo, mens vi bodde noen år i nummer 5. (Stortingsrepresentant for Høyre Heidi Nordby Lunde, også kjent som bloggeren Vampus, har vokst opp i nummer 3.) Boligblokkene i Beverveien er vertikaldelt, det vil si at de i prinsippet er to rekkehus oppå hverandre. Alle leilighetene har to etasjer. I Ytterviks nedre rad i sjuern brente alle, forteller han, unntatt naboen på venstre side, som var prest og forgrep seg på ungene sine. Moren til Geir brente også. Det var ikke noe man snakket høyt om, men så forferdelig sosialt stigmatiserende kan det umulig ha vært. Man kjente det på lukta, og man hørte kjølevannet som dryppet, dryppdrypp-drypp hele natta igjennom. 13
Fremskritt For endel år siden hadde jeg en opplesning på Bjerke bibliotek i Oslo. Blant publikum var en eldre dame som var ivrig etter å fortelle hvordan bydelen var i gamle dager. Da hun var liten på 1930-tallet, flyttet familien inn i nye, moderne blokker på Sinsen. Dette var i den sosiale boligbyggingens tid, og alle leilighetene var utstyrt med innendørs elektrisk vaskemaskin – hvor moderne og bekvemmelig kunne det bli, liksom? De var slike sylindermaskiner man lastet fra toppen. Men ute i bakgården sto kjerringene med stamp og skurte tøy, akkurat som hundre år før. Årsaken, fortalte vår venninne, var at gubbene hadde beslaglagt innretningen til hurtiggjæring av sats.
Min første destillasjon fant også sted i Beverveien 5. Det var julaften 1969 og jeg var elleve. Med fire barn på en lektorlønn var det ikke kong Salomo-dimensjoner over gavedrysset, men jeg hadde ønsket meg et kjemisett og fikk det. Sent på kvelden kom faren min, litt blank i blikket, men vennlig og blid, bort med en halvfull flaske av den vanlige sekskroners (eller kanskje de kjøpte noe flottere når det var jul, søple-bordeauxen Le Cardinal, for eksempel?). «Nå skal vi prøve noe», sa han. Elleve år gammel tilhørte jeg allerede de 18 prosent nordmenn som «delvis kjente» fremgangsmåten ved å brenne brennevin. «Er ikke det ulovlig?» kan jeg huske at jeg spurte. Jo, i prinsippet var det selvfølgelig det. Men på den annen side måtte det betraktes som et uskyldig kjemieksperiment – folkeopplysningsideologien og alt det der – og på den tredje side var det julaften, snart juledags morgen, og Oslo politikammer var ikke akkurat i utrykningsmodus. Det kom ikke til å eksplodere, forsikret han meg. (Selv trodde jeg at det å lage eksplosjoner var selve 14
vitsen med å eie et kjemisett, men disse tingene kom senere. Jeg lagde også livsfarlig klorgass der på gutteværelset en gang, gjenskapte eimen av skyttergravene i Europa 1914–18.) Glasskolben tok kanskje en halv liter. En rødspritflamme var energikilden (vi måtte altså brenne sprit for å brenne sprit), og vi fikk improvisert et kjølesystem basert på å sirkulere kalde vaskekluter, synes jeg å huske. Anslagsvis fire– fem minutter etter at kjelen var tent, kom de første dråpene; de var klarere enn rødvinen – ren alkymi! Da vi kuttet destillasjonen, hadde vi snaut to fingerbredder; én alkoholenhet. Er dette konjakk? spurte jeg. Eau-de-vie er vel mer korrekt, påpekte faren min, førsteamanuensis med fransk mellomfag som han var. Selvsagt smakte jeg på det. Pføy! Men en elleveårings «pføy» er den andres gøy, i spritbransjen. Vi gjentok det aldri. Men jeg husker opptrinnet som idyllisk, som et øyeblikks bonding mellom far og sønn, oppslukt av naturvitenskapens mirakler. Og man kan gjette: Hvor mange tusen ganger har denne scenen utspilt seg i Norge? En plastdunk i Oppdal Etter dette hadde hjembrenten kun kortere gjesteopptredener i mitt liv. Den dukket opp på hytteturer, av og til som ransutbytte fra barskapet hos ymse foreldre. Den viktigste grunnen til at hjembrent ikke spilte noen vesentlig rolle i min pubertet, var at denne utspilte seg på syttitallet. Det var da narkotikaen kom til drabantbyene i Oslo, primært hasj og speed. Hasjrøykerne foraktet alkohol og kalte den «krymp», ut fra en hypotese om at alkohol fikk hjernen til å krympe. (Hasj var derimot ren hjerneføde, åpenbart.) Den verste alkoholen av dem alle var hjembrent, fordi den var bondeknølenes drivstoff. Hjembrent var «gateway drug» til mopedkjøring, gammeldans og sjalusioppgjør med kniv. Det var ikke noe man anstrengte seg for å få tak i. 15