Leons hemmelighet
Tor Fretheim
Leons hemmelighet
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51824-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign og illustrasjon: Erlend Askhov Omslagsfoto: © Ingimage Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Scandbook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8.
Støttet av Leser søker bok Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Jeg har aldri trodd på tilfeldigheter. Men det var sånn vi møttes. Det var utenfor en kino. Jeg hadde ingen å gå sammen med. Det gjorde ingenting. Jeg likte å gå alene. Da var det ingen som forstyrret mens jeg så på filmen. Og det var ingen som absolutt måtte vite hva jeg mente med en gang den var slutt. Jeg likte å bli i kinosalen helt til lyset kom på igjen. Jeg var den siste som gikk ut og opp trappene til verden utenfor. Jeg leste rulletekstene. Hva var en Gaffer? Hvem var Best Boy? Hva gjorde Key Grip? Jeg hadde bestemt meg i siste liten for å gå på kino den dagen, og jeg var nesten sikker på at jeg ville komme for sent. Det gjorde ikke noe at jeg ville gå glipp av reklamen. Jeg hadde sett alle sammen før. Men jeg ville ikke ta sjansen på å komme inn etter at det var blitt mørkt i salen. Jeg ville ikke snuble i trappene og bli ledd av. Det var der han sto. 7
Sto utenfor kinoen som om ingenting skulle skje. Han rakte en hånd mot meg. En hånd med en billett. Det første han sa til meg, var: – Vil du ha den? – Hva da? var jeg nødt til å spørre, enda jeg tydelig så at det var en kinobillett. – Billetten, vel, sa han og lo. – Du kan få den om du vil. Det er vel ingen som gir deg en kinobillett sånn uten videre. Jeg var sikker på at det var en spøk. For sikkerhets skyld ristet jeg på hodet. Han ristet også på hodet. – Da må jeg kaste billetten, sa han. – Hvorfor må du kaste den? klarte jeg å spørre. Det gikk et øyeblikk før han svarte: – Da er det ingen som har bruk for den. – Ikke bruk for den? spurte jeg. – Det var det jeg sa, svarte han. – Hvorfor ikke? måtte jeg vite. – Fordi … begynte han, men sa ikke noe mer. Jeg syntes det var en god nok forklaring, og jeg tok imot billetten. Vi hadde plasser ved siden av hverandre. Plass 4 og 5. Rad 3. Jeg likte å sitte nærme lerretet. Da var det ikke så mange hoder foran meg. Han sa ikke noe til meg mens filmen varte. Jeg sa ikke noe til ham heller. Men albuene våre kom inntil hverandre på armlenet. Litt med vilje, tror jeg. Vi sloss om den lille plassen. 8
Det var en spøk. Filmen kunne godt ha vart en time til. Det var fint å gå gatelangs etterpå og snakke sammen, selv om vi ikke kjente hverandre. Han bodde helt på den andre kanten av byen. – Jeg heter Leon, sa jeg, og fulgte ham nesten helt hjem.