Hotel Eldorado
Tor Even Svanes
Hotel Eldorado
© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-52963-5 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Allister Clark/Arcangel Images og (fly) Anders Knudsen/NTB Scanpix Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Hotel Eldorado ble første gang utgitt i 2011 (Schibsted) Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Hotellovernattinga har sine horoskop og sin astrologi. Ein viss type kontraktar kan berre sluttast under mange stjerneteikn. Ein forretningsmann og kolonist var identisk med den sosiale posisjonen hotellkategorien røpte. Fem stjerners firma. Her nytta ikkje utflukter om sjarm, patina eller tradisjon. Kjartan Fløgstad – Hotel Tropical
Til minne om Even Larsen
Kapittel 1
Malaga i synsranden. Byen trer frem som en hildring gjennom den tidlige morgenskodden, men dette er den type havn hvor sløret ikke letter. Det blir liggende over bygningene og fjellene til langt mot kveld. Gjennom disen skimter han heisekranene. Høyreiste runetegn av stål strekker seg mot himmelen. Moloen krenger i en beskyttende bue rundt havneområdet. M/T Buccamar fra Carl Olsens Tankrederi – bygget i 1958 ved Kaldnes Mekaniske – ankom Malaga som siste anløp 27. april 1961 etter loggen. Båten var blitt lastet med crudeolje i Manama, Bahrain, losset av frakten i Genova og spylte tankene underveis til Marseille. I det provisoriske bassenget i stevnen ligger Aksel Hjelle som en dupp. Bassenget hadde mannskapet gått sammen om å bygge mens Buccamar lå fortøyd ved El Ballah og ventet på konvoi gjennom Suezkanalen. Etter to dager i det flate ørkenlandskapet, bundet til jernstolper som tilsynelatende vokste ut av sanden, gikk heten dem på nervene. Førtifem grader trykket ned over dekket, og det var ingenting annet å gjøre enn å vente. Og vente, og vente. Varm vikingmelk på boks holdt på å drive alle sammen fra vettet. Tredje dagen gikk mannskapet i gang. De brukte dunnasje. Paller av flisete treverk, skrotbord og matter. La det utover dekket i stevnen av skipet, bygget opp en liten platting, og spente presenning over. De brukte skinnene som var 7
til lasting og lossing, og satte dem opp som stolper i hvert av hjørnene, og trakk enda mer presenning rundt. Til slutt hentet de opp bøtter med vann fra kanalen, som de fylte den grønne kassen med, før hele gjengen hev seg oppi og stønnet av velvære. Det var ikke uvanlig. Aksel hadde vært på flere båter med slike bassenger. Det kommer alltid en stille periode, dødtid under tropesol. Det er endring i motoren, turtallet synker, skipet legger over. Aksel beveger seg sammen med vannet i bassenget, fra den ene enden til den andre, og tilbake på plass. Det lille bassenget er en tekopp, vilkårlig flytende på havet, Aksels hode lener seg mot kanten, han er på vei til å sovne. Over ham, i masten, vaier flagget bedagelig. «Jeg pleier å si det, til de som går av i første havna, at jeg personlig skal komme ned til Antwerpen og dele julegratialet mitt med dem. Kjøpe genever for hele, jævla sjekken. Det pleier å lukke kjeften på dem. De ser som regel surt på meg, før de tar meg i handa. Jeg hørte du fremdeles var med. Kapteinen sa det. Tateren skal være med hele veien, sa han.» Aksel visste ikke at båtsmannen hadde kommet opp bak ham før han hørte stemmen. Han var grei nok. En av dem med kjerring og unge hjemme på Bjølsen som ikke gikk i land i Manilla og Buenos Aires. «Ja.» «Hvorfor gikk du ikke av i Genova? Det var fire av dere med på denne turen. Hvorfor gikk ikke du også av?» «Jeg hadde ikke lyst. Det passet ikke planene mine.» «Passet ikke planene dine? Det er faen meg første gang. Jeg visste ikke at sånne som dere hadde planer, engang.» Latteren følges av harking, og deretter kommer spyttet. Det er en vane båtsmannen har lagt seg til. Anstendig nok sender han griseriet ut over ripa, ikke i bassenget. «Jeg snakket med kapteinen før anløp. Hørte han trengte folk,» sier Aksel mens han myser mot byen lenger fremme. 8
«Hadde du kontrakt videre?» Selvfølgelig ikke. Kontrakt til første anløp i Europa, ubetalt transport tilbake, korttidshyre er uten hjemreise, det er premisset. Første anløp var Italia, ikke Frankrike, og definitivt ikke Spania. «Jeg pratet med ham om det. Spurte om han trengte meg. Sa det ikke gjorde noe.» I stedet for å gå i land, hjalp Aksel til med å løsne lukene. Klatret de tjue meterne ned jernleideren med gummistøvler og piassavakost i hånden. Det knaste under sålene da han tok dørken, oljen fra Bahrain var full av sand og sedimenter, klebrig masse hang i et tykt lag langs tankveggene. Det var mange uker siden det automatiske spyleanlegget hadde streiket, selv om båten var ny. Kanonene var like infisert av dritten i oljen som lungene til karene, og uansett hvor mye trykk de satte på vannet, kom det ikke så mye som en dråpe ut av de små, stjerneformede dysene. Fra dekket firte de ned vannslanger gjennom tanklukene. Aksel rettet slangen mot veggen, kjente et lite snev av velbehag akkurat da yret av det kalde vannet slo tilbake i ansiktet hans. En annen fyr nede i tanken hadde åpnet skylleluken, og etter som vannet hamret mot oljerestene, begynte den tunge massen å sige ned dit han sto i lyset fra den lille gluggen. Oljen ble sakte presset gjennom åpningen, og laget en mørk stripe langs skutesiden. Klumper og slagg falt tungt i vannet utenfor. Etter en stund klarte ikke Aksel å se armene sine i det mørke, tomme rommet. Lukten av petrokjemiske gasser rev i nesen og lammet hjernen. Han kunne ikke huske å ha klatret opp i lyset igjen. Han kunne sjelden det etter en tanksjau. Etterpå var alt like disig som utsikten til Malaga. Hadde han sittet med olje i trynet og banket rust og vasket salt i den friske luften i enda noen timer? Hadde kapteinen sett gassen i øynene deres, og sendt dem på pliktarbeid ute? Hadde han virkelig insistert på at 9
Aksel hadde gjort mer enn nok, og videre ledet ham opp i det varme bassenget til bløtlegging? «Det var det han sa, i alle fall,» svarer båtsmannen. «‘Hjelle trenger ikke gjøre mer på denne turen. Han har betalt seg. La ham nyte de siste timene.’ Og det ser jo ut til å hjelpe. Du ser i alle fall ikke ut som en neger lenger.» Det er ikke så mye å si. Om en times tid vil Buccamar ligge trygt fortøyd ved en av utstikkerne. Båtsmannen støtter overkroppen på de korslagte armene, henger umotivert halvveis over ripa, slik de står ved anløpet til hver eneste nye havn. Det tomme, konstaterende blikket. «Hvilke planer har du egentlig her?» «Det vet jeg ikke ennå. Jeg skal i land.» «For godt?» «Jeg har vært ute i ti år. Det får holde.» «Jeg har aldri skjønt meg på dere. Aldri. Så opptatt av frihet. Jeg har aldri sett på det som frihet. Det er derfor jeg spøker med gratialet også. Så dere skal skjønne hva dere går glipp av. Meg? Jeg ville aldri bytta ut fast hyre og fast lønning med det dere driver med. Ikke faen! Siden jeg dro ut har jeg bare vært to steder. Første turen med Fred Olsen. Du veit hva de sier om flagget til Fred Olsen, gjør du ikke? Den blå linja er uka du jobber, mens prikken er kjøttkaka du får på fredagen! Etter det har jeg vært her. Jobba tjue år for Carl Olsen. Ville ikke bytta det bort med noe. Skaffa meg egen leilighet til kjerringa og unga har dem gjort også.» I masten over hodet til Aksel blafrer ti år i en stram stålvaier; det røde flagget med den hvite stjernen, og bokstavene C.O.T. Utbyttbart, som alt annet. Som det første han seilte under. Som den hvite bakgrunnen, det grønne båndet, B-en formet som et anker. Herregud så mange rederier, så mange skorsteinsmerker å sverge troskap til. Rød U, lyseblå R-P, Wilhelmsen, Texaco-oil, Ruud-Pedersen. Kjøttkaka på fredag. Og nye tretti år ned den samme linjen venter en par10
kerpenn i stål, enda et inngravert familienavn, et lagbilde av mørkdresser. Er dette etterkrigstidens Norge? Ugland, Jahre, Reksten, Bergesen. Initialene på skorsteinene? Eller er det denne uteseileren på vei ned leideren? «Du ser ut som en rosin», sier båtsmannen, klasker Aksel i hånden, og nevner ikke et ord om genever. Han trør land. I det skarpe dagslyset legger han ikke merke til det lille fyret ytterst på La Malagueta. Det ligger der som et hvilket som helst annet bygg, på motsatt side av virvaret; kraner, terminaler, nettinggjerder og containere. Det står to grelle betongsiloer der de har lagt til, og det tar en halv time å tilbakelegge piren inn mot fastlandet, som løper diagonalt med selve havnen. Ved enden av piren er veien inn til byen stengt av en solid port, så han fortsetter langs hovedkaien, mot terminalene. Mellom kaien og piren, hvor han nå og da skimter den beige skorsteinen på Buccamar mellom siloene, er vannet matt av alger og utslipp, og likevel forekommer fargen ham klarere enn i de fleste havnene han har vært i. Asfalten og brosteinen er brutt opp av jernbanespor som frakter vekselvis tomme og fulle traller til og fra utstikkerne. Opp langs nettinggjerdene er det skjøvet digre hauger med pukk. Han går videre. Kjenner ingen trang til å undersøke fergetidene til andre steder, han fortsetter rett frem langs gjerdene. Han nærmer seg en vaktbod, kjenner det lille stikket fra ryggmargen, frykten for å bli avvist og sendt tilbake. En refleksaktig innskytelse. Skrittene blir mindre besluttsomme, før han tar seg sammen. Det er ikke noen her som vil stoppe ham, og det er selvfølgelig ingen bevegelse i boden. Til sist løfter han hånden til portvakten, bøyer seg under bommen og er på vei oppover mot byen. Slik går han fra et norsk industrieventyr i utlandet, over i et annet. Men det kan han ikke vite ennå. 11
Portvakten løfter så vidt på hodet, og ser den brede ryggen til ham som nettopp passerte. Skandinav. Ikke det vanlige blonde håret, men han har sett mange nok komme gjennom porten til å kjenne dem igjen, uansett hvor mørke de måtte være. De sydlandske øynene med den milde glansen spiller ingen rolle; skandinavene tar man på ganglaget, og denne ser ganske skikkelig ut. Pene bukser. Khakibukser. Han hadde fått de buksene som en del av betalingen på den første båten, den ene gangen han hadde skaffet seg fast hyre, så fast som en førstereisgutt kunne skaffe seg. I dagevis hadde han hengt utenfor hyrekontoret til Jørgen Bang Rederi i Kristiansand. De andre guttene på utsiden av trehuset satt der oppspilte den første dagen, apatiske den andre, men så fikk de som regel napp og ble sendt videre med jernbanen. De hadde den magiske nøkkelen i lommen, den krøllete lappen undertegnet av foresatte. Det er mulig det går an å si at Aksel også hadde foresatte, men noen lapp fantes ikke. Det hadde vært et strev bare å komme seg til Kristiansand, men han hadde ikke hatt noe valg. I Mandal ville ingen rørt ham, de ville sendt ham tilbake med en betjent. Lyngdal gadd han ikke engang legge turen innom. Jørgen Bang endte opp med å ta ham. Litt ureglementert, litt under bordet, men på skikkelig kontrakt. 21 måneder. Utseiling fra Oslo. Senere, da han hadde hoppet av og hoppet på igjen, og det ikke vanket flere bukser, skjønte han hvor landet lå. Derfor hadde han lagt dem til side, og heller brukt lånte overalls som raknet i sømmen og råtnet av saltvannet. Ti år. Hel på utsiden. En labyrint av kryssting, fiskesene og halmtråd i fôret. Lommer stoppet så mange ganger at det ikke lenger er plass til fyrstikkesken i dem. Men gjør det noe om innsiden er full av sår, så lenge utsiden er hel? Portvakten fordriver dagen på samme måten som bomsene på utsiden. Sitter på ræva og kikker initiativløst på bevegelsene rundt seg. Følger den hvite skjorteryggen på skandina12
ven med øynene så lenge vinkelen og vinduskarmen lar ham. Nystrøket. Polyester. Det er da ganske uvanlig. Det er kapteinens skjorte, en påskjønnelse som takk for de siste dagene om bord. Aksel stappet de oljeinnsatte klærne han hadde på under tanksjauen i en tønne helt akterut på Buccamar. Det var som å brenne seg selv ren. Fillene steg mot atmosfæren som tykk os. Han bretter opp skjortermene. Det er varmt i Malaga, men likevel et lindrende drag her nede ved vannet. Solen reflekteres skarpt av det stive, hvite stoffet over solbrente underarmer. Han gnir de siste møkkrestene av med tommelen. Gnir og gnir på roret på høyrearmen. På den andre hånden: tre prikker på skrått ned fra tommelroten. Et ror i stedet for anker, det sier en del, men det er de tre prikkene som forteller mest om mannen. Heten tiltar lenger oppe i byen. Han går forbi katedralen med den ene tårnet. Kjøper et slips i Molina Lario. Aksel Hjelle, slik han fremstår her, er presentabel. Riktignok går han barbeint i skoene. Riktignok kjennes det ut som om tærne hans har vokst sammen til noe svømmehudaktig etter oljegriset, men det synes ikke på utsiden. En mann går opp den bratte stigningen som heter Dos Aceras. Det er 1961. * I 2005 sitter Miguel Ruiz lent inntil fyrtårnet ytterst på La Malagueta. Bydelen strekker seg som en tunge ut fra bykjernen. Det verker under fotbladene etter den lange turen. Til høyre stiger monstrøse boligblokker av betong opp fra gateplanet. De privilegerte strekker seg mot himmelen bak de innglasserte balkongene sine. En enveiskjørt gate og en promenade skiller dem fra sjøkanten. Hver boenhet har utsikt på en eller annen måte, enten det er mot Middelhavet, hav13
nebassenget eller tyrefekterarenaen. Går det an å kalle millionleilighetene for boenheter? Det høres gamlehjemaktig ut, men nå er jo ikke det så langt fra sannheten. Brorparten av dem som subber rundt der inne er velstående seniorer, i motsetning til faren hans, som aldri kom så langt. Det er et rart sted å sitte. Så nær seilklubben. Tett på den låste porten til moloen. Et strengt skilt er skrudd fast til gitteret i porten, svarte bokstaver stanset ut av metallet: Autoridad Porturia de Málaga. Havnemyndighetenes område. Anløp etter avtale. Bunkring for marinefartøy foregår på pir 2. Selve fyret består av to deler: En toetasjes paviljong med kontorer fungerer som fundament for det sylinderformede tårnet. Rundt lanternen i toppen, som mest av alt minner Miguel om en kongle av blyglass, går det et galleri for fyrvokteren. Hele den elegante murkonstruksjonen er malt hvit. Miguel sitter på taket av kontorbygningen. Han hadde ventet å sitte toppen ti minutter under de roterende radarene, men så langt har ingen kommet for å jage ham. Kanskje går han i ett med den hvite bakgrunnen i sollyset, kanskje er det ingen som bryr seg. Den første tanken er besnærende; å sitte så tett på denne fallosen av sofistikert varslingsutstyr, og praktisk talt være usynlig. Men i samme øyeblikk som det er tenkt, og på tross av at han ser det humoristiske i det, endrer betraktningen karakter og blir rent ut sagt deprimerende. Miguel Ruiz. Usynlig. Hans liv i et jævla nøtteskall! Han oppfører seg som en boms, men ser ikke ut som en, det hadde han passet på siden han ble skilt. Litt skjeggvekst gir ikke noe rufsete inntrykk. Hår med et og annet grått avvik ved tinningene, litt langt, men ikke uflidd. Han hadde endret garderoben. Kastet de klærne hun hadde kjøpt, hvilket betydde at han måtte kaste nesten alt sammen. Gått videre, gått i gang med å forme seg selv de første dagene alene, uten noen klar idé om hvordan han skulle få det til. Han endte opp 14
med å kjøpe alt sammen på Zara, sånn at han så ut akkurat som alle andre. Så ut akkurat som før, bare med bedre passform i et halvt års tid. Tynne skjorter løst over linbukser, og flip-flops med lærreimer, som gnager seg dypere og dypere inn i huden mellom tærne. Dette er den Europeiske Mannen. Han er i selvutslettende krise. Han hadde stått opp i et svart hull, og tatt bussen ut til El Palo, fiskelandsbyen rett øst for byen, for å spise lunsj. Blitt sittende og se på afrikanerne som beveget seg uengasjert mellom bordene, mens de holdt frem kraftige underarmer hvor de hadde hengt halskjede etter halskjede. Klart, fargerikt, fassettslipt glass eller hardplast. De stoppet ikke engang lenge nok ved hvert bord til å la folk vurdere tilbudet. Brydde seg ikke med å vente på at noen skulle fatte interesse. Folk spiste og spiste og gapte og drakk, som om båtflyktningene ikke sto ved siden av dem. Halskjede, sa selgerne ut i intet. Perler og sigaretter, før de slepte seg videre med subbende føtter og tomt, innholdløst blikk – en endeløs hvit hinne mellom dem og verdenen – mot de halvt veltede robåtene med brennende kull og stekt fisk på stranden, den de hadde satset livet sitt for å komme til alle sammen. Så, altså består den første store bølgen av mennesker til Spania i det tjuende århundre av dem som har råd til å dra på første klasse, mens den andre er de som risikerer den umenneskelige drukningsdøden for å komme dit. Det er ikke ekvator som deler verden. Det er Gibraltarstredet. Han gnir de såre føttene. Skiltet med adgang forbudt inn til seilklubben er hakket mer forsonende enn det ut til moloen. Et A4-ark fra en laserskriver, lagt krøllete på plass i en plastlomme. Forbudt område. Kona hans. Om følelsen hadde dukket opp samtidig med at det daglige arbeidet i butikken hadde fått en eim av rutine, visste 15
han ikke. Om håpet om forandring, om bedring, først dukket opp når han ikke lenger trengte å konsentrere seg på jobb, var umulig å si noe sikkert om. Han visste bare vagt at det var en opplevelse av livet som hadde endret seg gradvis, ikke ved et trylleslag. Det var en fin linje her, mellom optimisme og resignasjon. Men Miguel tenkte ikke sånn på det i starten, mens dagene var lyse, uten desperasjon. Det var ikke noe midt i mellom; mellom hyllene med skinke og skinkene i taket og disken med skinke, eksisterte det ikke nyanser. Han tillot det ikke. Til å begynne med var ikke hennes humør gåtefullt heller. Det var enkelt og rett frem. Han hadde overført drømmene sine, og hun hadde respondert. Han visste i mange tilfeller hva hun tenkte før hun fortalte det, selv før hun rakk å tenke det, prydet han seg med. Og den gang var det lykke, var det ikke? De spiste frokost sammen. Han kom sent til butikken. De hadde viften på gjennom de heteste nettene, uten at hun nevnte at det var ubehagelig å få vinden rett i ansiktet. Uten at han trengte å forklare hvor idiotisk det var å rette den mot tærne. De så nesten ikke tv, det kom også gradvis. Hun lot seg ikke oppsluke av kvinnene som ledet finansnyhetene før etter en stund. Det tok tid før det var greit at han fulgte Barca i Champions League på onsdagene. Miguel kunne ikke engang huske noen diskusjon som ledet opp til det. En dag satt han plutselig der foran skjermen, lurte på hvor i helvete Schalke var, og jammen hadde han ikke en øl i hånden også. De hadde ikke snakket om det, og nå hadde han det, og de hadde ikke snakket på flere uker, slo det ham. Og så begynte adgang forbudt-tiden. Så begynte den uengasjerte perioden, hvor han sluttet å fortelle om dagen sin ved middagsbordet, fordi hun ikke hørte etter uansett, fordi hun hadde sluttet å spørre. Butikken engasjerte henne ikke mer. Butikken hadde begynt å irritere henne. Butikken. Det kunne ikke være ham. Hun svarte surt og kort, var oftere 16
irritert, og før han visste ordet av det, var det galt at han tok med pålegg hjem. At de hadde skinke til frokost. «Jeg er lei av at vi bare spiser skinke som er i ferd med å gå ut på dato,» hørte han. Ikke: «Jeg er lei av deg.» Promenaden fra El Palo til Malaga går langs Middelhavet. Den følger landskapet og vannet, buer seg inn og ut, forbi landtunger og småklipper, er en ren, pen og ryddig autostrada for skuelystne turister og tjueåringer på rollerblades. Med omtrent en kilometers mellomrom kommer man til ovale utsiktsplasser med fontener, benker og pent opparbeidede bed. Papegøyeblomster, dypgrønne dvergpalmer, beskjærte aloe vera-planter. Mange havnebyer har promenader, men de fleste har dem inne i selve byen, som en attraksjon, et salgspunkt. Det spinnville frislippet av byregulering på sekstitallet hadde effektivt hindret noe tilsvarende i Malaga. Her går de vakreste spaserturene ut av sentrum, og havnen ligger sperret inne bak fergeterminaler med landgangen hengende på utsiden som tarmer av bølgeplast og blått stål. Havnen er brukbar og inngjerdet. Har Napoli havnepromenade? Miguel er ikke sikker, men den buede bukten er i alle fall noe man husker, det hadde han hørt. Se Napoli og dø, ikke sant? Kanskje han kunne kalle hotellet det? Hotel Napoli? Malecon i Havanna, med sjøsprøyten og de nakne anklene. Hotel Malecon? Hotel Havana? Alle andre steder enn Malaga duger. «Du har kjøpt et hotell?» skrek hun. «Uten å spørre meg først? Uten å diskutere det med oss her hjemme.» Oss her hjemme. Som om datteren på elleve visste noe om konjunkturene i Malagas turistnæring. Det var typisk at hun ble skjøvet foran. «Ja, hva vet du om konjunkturene i turistnæringen, da? For Guds skyld. Denne byen har trafikkskilt som leder til hotellene! Med navn og antall stjerner oppført! VET DU 17
OM NOEN ANNEN BY I VERDEN SOM HAR DET? Er du klar over konkurransen!» Det verste han visste var når hun ropte til ham. «Har du diskutert det med Javier?» Javier var mannen som førte regnskapet for butikken, men han var ikke ansatt, han var en konsulent som tok blodpris. Miguel var nøye på at han ikke var ansatt, så hvorfor skulle de diskutere transaksjoner han ikke hadde noe med. Dessuten het han Pãlop. Javier Pãlop. Det var bare hun som brukte fornavnet hans. «Nei. Han har ikke noe med det.» «Selvfølgelig har han noe med det. Det er han som har oversikten, ikke du.» Ikke du. «Jeg fatter ikke at du har byttet bort en sikker inntekt fra butikken. Butikken faren din stablet på beina på egenhånd. At du kunne gjøre noe så hodeløst. Det er for dumt, selv til deg å være. Tenker du ikke på datteren din? På skolegangen hennes?» Men skjønte hun ikke at det var nettopp på grunn av datteren han gjorde det? Hun kunne da virkelig ikke være så tett? Det som var gjort, var gjort med løftet om en bedre fremtid, en mer romslig fremtid. Det var jo en drøm. Dessuten hatet hun jo den butikken. Hva slags ond tvilling var dette, som plutselig skrøt av faren hans? Og dagen etter var de vekk. Både hun og datteren. Skilsmissepapirene kom i posten, et flatt og byråkratisk skjema. En pinlig klisjé som satte en stopper for det krafttaket for fremtiden deres han hadde satt i gang. Fremdeles har ingen stukket hodet over kanten for å jage ham. På taket av forretningskvartalet langs Alameda Principal, på den andre siden av havnen, viser et digitalt ur både klokkeslettet og temperaturen. De røde tallene dirrer skarpt i det skumringen lurer seg tettere rundt byen. Klokken nærmer 18
seg sju. Det er fremdeles 23 grader i luften. Midt i synet ligger katamaranene fra Acciona Transmediterranea klare for ombordstigning. Flomlyset på katedralen tennes, og rett etter blir åskammen med det gebrekkelige, mauriske forsvarsverket Gibralfaro badet i oransje lys også. Nå, fem hundre år etter at det ble reist, ligner det mest av alt noe et barn kunne laget av sand. Miguel reiser seg, børster av ryggen, og vipper sandalene rett vei igjen med føttene. Han får komme seg av gårde før flomlyset blir tent på fyret også, før lysstrålen avslører ham som en forbryter på den mest tegneserieaktige måten. Det er et kjært landemerke, fyret ytterst på La Malagueta. Barna kjenner det sympatiske kjælenavnet, La Farola, den lille lykten. De voksne vet at det sender fire hvite glimt utover havet, tre korte pluss ett langt hvert tjuende sekund, at det måler 37 meter fra bakken. De vet at fyret ble ødelagt av jordskjelv i 1898, at det ikke var ferdig restaurert før i 1913, at det ble fullstendig pepret av ild fra artilleriet under borgerkrigen, og ikke fant tilbake til fordums glans før i 1939. De mest interesserte vet at glasset kommer fra Chance Brothers i Staffordshire, at dette glassverket var det eneste som kunne levere det hvite opalglasset i urskiven på Big Ben, og at de dekorerte vinduene i Det hvite hus kommer fra samme sted. De færreste vet at innenfor glasset sitter en tre graders fresnellinse, utgangspunktet for lyskjeglene hvert tjuende sekund. Nesten ingen vet at den samme linsen er å finne ved St. Johns på New Foundland, ved Paramaribo i Surinam eller ved Tabou i Elfenbenskysten. Det meste er likt over hele verden, med små variasjoner. Ingeniørkunsten følger de samme prinsipper nesten overalt. Fyr ligner hverandre hvor enn du er, tegninger og beregninger reiser, dukker opp igjen med ørsmå avvik. Et barn kan stå et fremmed sted, peke og si: «Det ser ut akkurat som hjemme.» Vi er i bevegelse. Vårt virke er ikke ett sted. 19
Øverst i Marqués de Larios står en menneskemengde foran en gateartist. Han står urørlig under de ornamenterte lyktestolpene som går hele veien ned fra Plaza Constitución til Alameda Principal med busstoppene og korketrærne i midtdeleren. Turistene tar bilder av lyktestolpene. Dette er hovedgaten. Dette er turiststrøket. Her er ikke de engelske eiendomsspekulantene. Her er de tyske damene med Birkenstock. Her er de anemiske nederlenderne. «Sånn ser det ut. Det er tyyyyypiiiiisk Malaga». De tar bilder av den levende statuemannen også, etter at de har slengt en euro i hatten hans. Det er også en jobb å ha. Stå opp om morgenen, ta frem de glorete klærne som spraylakken har gjort stive og uformelige. Male ansiktet, halsen, kroppen med sølvfarge. Ikke bevege en muskel hele dagen. Her så han dem, knappe to uker etter at de dro. Lappen hadde fortalt om foreldrene i Nerja, at hun skulle jobbe som vikarlærer, og likevel får han øye på dem her, på selve hovedgaten, arm i arm med Javier Pãlop. Hun hadde på seg nye kanelbrune støvletter, og sto med en sånn mappe de deler ut på konferanser under armen. Datteren deres holdt en iskrem i hånden, to store kuler, hvor den nederste alt var begynt å smelte og dryppe i rosa renner nedover kjeksen. Hun jobbet frenetisk, slikket som en gal, uten å ha tid til å nyte. Det fikk Miguel til å smile. Ansiktsuttrykket til datteren var så kjent for ham. Et øyeblikk føltes det som om det var han som sto der sammen med dem. De hadde ryggen mot ham. Bare regnskapsføreren var delvis vendt mot gaten. Han så tilfreds ut. Miguels kone var opptatt av vindusutstillingen i det gnistrende opplyste vinduet, hvor eksklusive håndvesker var lagt utover som slakt. De hadde ikke sett ham. Det merkelige var at han ikke hadde noe ønske om å gå bort til dem. Ikke bare hadde han ikke lyst, han hadde ikke noe behov heller. Det var ingen trang til konfrontasjon, ingenting som minnet om panikkangst eller sjalusi. Ikke skuf20
fet, ikke sint, ikke såret. Miguel sto på den andre siden av gaten og merket at han hadde trukket seg litt ut av syne, at han rett og slett skjulte seg for dem, mens han ransaket kroppen etter følelser, og fant… ingenting. En marginal erkjennelse av glede var muligens det eneste, glede over at de så lykkelige ut. Det var stikk motsatt av hva han følte hele tiden når han ikke så dem. De ble stående til datteren hans var ferdig med isen, og hadde fått en krøllete serviett til å tørke seg med. Deretter la Pãlop armen rundt henne, Javier la armen rundt datteren, og så forsvant de inn døren til en liten sølvsmed. Han savnet dem. Det overrasket ham ikke. Han hadde forventet å savne dem. Det som overrasket ham, var at han savnet dem enda mer enn han hadde trodd var mulig. At han holdt på å revne. Det bekymret Miguel. Det måtte vel være et faresignal. Han hadde lest om det i diskusjonstrådene på ulike separasjonsfora. Han surfet på internettkafeer. Det var ikke så ofte han hadde anledning til å bruke tid på det. Det er begrenset hva man får lest på sånne kafeer. Man surfer ikke etter porno, man sjekker ikke symptomene på kjønnssykdommer, og – hadde han funnet ut – man bruker ikke så mye tid på diskusjonsgrupper for skilte menn. Lett å føle seg stakkarslig. «Et raskt, indre oppgjør i etterkant av samlivsbruddet kan lett føre til forhastede konklusjoner, men tilsvarende kan lediggang gjøre en selvrettferdig og bitter» En due setter seg plutselig på armen til statuen. Det går et lite gisp gjennom mengden av ikke-spanjoler. Det er så trist, så trist. De står ikke her for å se på det mannen får til. De står her og venter på det han ikke får til. Venter på en liten bevegelse i armen eller ansiktet, sånn at de kan avsløre ham. De kan bare stå der, tenker Miguel, mens han krysser Plaza Constitución, forbi den karmosinrøde mursteinskirken, og 21
fortsetter opp Calle Comedias. Man lever av og på hverandre. Gateartistene tiltrekker seg turistene, turistene tiltrekker seg lommetyvene, og det hele er konsentrert rundt denne brede gågaten hvor de jevne granittplatene er lagt ned så sirlig at man kunne gått barbeint. I de siste minuttene av skumringen hviner en flokk svaler rundt det øverste klokketårnet på jakt etter insekter. Lenge er det det eneste han kan høre, før den svake lyden av trykkluftbor møter ham nederst i Dos Aceras. Det øker på når han runder hjørnet, og fortsetter ned Carrera de Capuchinos. Renoveringen i det slakt hellende gateløpet og nabogaten Calle Postigos, til og med deler av Parafox, var allerede i gang da han kjøpte hotellet. Tre gater som alle leder opp til Plaza de Capuchinos får felles ansiktsløftning for å ta seg bedre ut til det store kulturbyåret. Miguel hadde sett på planene med stor velvilje. Sluttdatoen for prosjektet lå riktignok flere år frem i tid, men hotellet og plassen det vendte ut mot var sikret adgang forbi politihuset i Calle Empacinado, og hvor i Malaga var det man ikke støtte på lyden av boring i asfalt og synet av tynne plastpresenninger? Alt dette var før eksplosjonen. Uken etter at de siste skjøtene var overdratt, det skulle bli seks dager etter at kona og datteren forsvant, smalt det så voldsomt i den nederste delen av Capuchinos at et par av vinduene i hotellet gikk med i samme slengen. Eksplosjonen smadret fasadene i tverrgaten hvor den hadde oppstått. En av arbeiderne i renoveringsprosjektet ble truffet i hodet av nedfallsfrukten, og selv om han hadde vernehjelmen trukket godt ned i pannen, ble han likevel lagt inn på sykehuset med kraftig hjernerystelse. Han sto femten meter unna! En kort stund var det mistanke om sabotasje, noe Miguel i all hemmelighet håpet intenst og fordervet på, siden det ville gitt hotellet en sårt tiltrengt identitet. Om ikke et romantisk skjær, så i alle fall en historie. Han krysset fingrene, og ventet på et brev hvor ETA eller Al-Qaida eller 22
noen andre fanatiske gærninger skulle ta på seg skylden. Det skjedde selvsagt ikke, og etterpå ble han overmannet av svart samvittighet, da han kom til å tenke på ofrene i togattentatet i Madrid. Det var bare skjødesløshet. Ingen ble drept. I forbindelse med arbeidet lengre nede i gaten hadde noen kommet til å hakke løs en bit av en kabel, press og damp bygget seg opp, og så hadde en bygning gått i luften. Kort tid etter var stillasene på plass. Såret midt i gaten ble dekket av det samme syntetiske, grønne tyllet som overalt ellers. Det utgjorde kanskje ikke den helt store forskjellen. Resten av området så ut som en krigssone, noe hentet ut av en nyhetsreportasje fra Libanon, og nå hadde bare krigen rykket nærmere ham. To betongbiler står med fronten mot hverandre. Sementsekker holdes på plass av lag på lag med plastfolie, surret rundt pallene. Strømkabler henger i tykke vaser bundet til lyktestolper med tau som er blitt mørkegrått av skitten og pussestøvet. Arbeidslaget i enden av gaten har kvinnelig arbeidsleder, som gjør et poeng av å rope etter ham. Hun synes nesten ikke gjennom presenningene, på tross av den gule hjelmen, på tross av den svære kroppen. Trykkluftborene gjør at han øker farten, ratatatatatata, lyden av Malagas stammespråk. Og så står han foran hotellfasaden. Det kommer like brått på som alltid. Miguel sukker, går de siste skrittene, han kikker opp på det idiotiske treskiltet over inngangen. I lobbyen overveldes han av rødlig marmor. De røde og hvite sjatteringene sprer seg utover gulvet som olje i vann, og fortsetter opp endeveggen. Hele veggen er kledd med det samme materialet. Takk gud for at i alle fall de resterende veggene i inngangspartiet er malt hvite. Marmoren må ha vært her fra starten. Den har mistet den strålende hardheten i glansen, er slitt til det punktet hvor steinen har fått en nesten voksaktig overflate. Resepsjonsdisken er nyere, muligens satt inn de 23
årene da stedet var diskotek. Er det ikke dét skiltet på utsiden betyr? Heldigvis bærer ikke stedet preg av akkurat den perioden. Det meste er intakt. To dataskjermer, en telefon, en faks, et kassaapparat står klare på disken. Det er trædd plasthetter ned over skjermene, så de skal beskyttes mot støv. Han tar turen innom spisesalen, hvor det overveldende røde fortsetter, men her er det i alle fall ikke marmor. Taggete murstein gliser fra alle veggene, og fugemassen, selve amalgamet, mangler mange steder. Smijern for alle pengene; fra taket henger en åttearmet svart lysekrone, opp langs veggen står det kjerrehjul og tønnebelter av det samme jernet. Selv innbruddssikringen på vinduene ser ut til å komme fra en smie, men den er ikke felt ut, den er foldet inn til en stang på midten av vinduene. Det er bare å dytte ned håndtaket ved veggen, så knirker og piper det, og gitteret skyves på plass som en vifte. En innbruddssikker vifte av smijern. Han sukker, og lar det være. Trekker i stedet fingeren over rutene som åpner rommet ut mot Plaza de Capuchinos, lager et smalt men tydelig spor i smusset, en glipe som gjør ham i stand til å se den tette palmevegetasjonen borte ved monumentet på plassen, og som skitner til fingeren hans. Tre vinduer festet med skinner til gulv og tak, så de enkelt skal la seg åpne på varme sommerkvelder. For øyeblikket lar han dem være lukket, og når han snur seg og lener ryggen mot dem, tenker han at spisesalen mest av alt ligner de falske bodegaene i byen, tapasfellene nede ved Marqué de Larios. Pølser, sardiner og vino fino. Det eneste som mangler, er tønnene å sitte på i stedet for stoler. Hvert rom i hotellet forteller en slags historie om andres planer, og nå er det Miguel – bestyreren – som går vaktmesterrunden i det tomme bygget. Han dropper uteplassen på baksiden. Synet av det tomme bassenget gjør ham mer deprimert enn noe annet. 24
Under lakenene på rommet kommer klarsynet. Samlivsbrudd arter seg forskjellig fra person til person. Noen blir selvutslettende energiske. De går i gang med resten av livet, som de ville fortalt til dem som er uheldige nok til å bli fanget i konversasjon med dem i et selskap, på en bar, på ferie i Sharm El-Sheik. De tar dykkersertifikatet. De slutter som tannleger, advokater og konsulenter, for å bli forfattere på heltid. De knuller venner de slett ikke burde knulle. Menn gjør i hvert fall det, tenker Miguel, han aner ikke om kvinner gjør det samme, selv om han har sine mistanker. De kjøper et hotell etter at bruddet er et faktum. De timene han ligger våken i sengen om kvelden, føler han ofte et sterkt erkjennelsesbehov. «Du må komme deg opp,» lyder rådene fra terapinettstedene, «du må finne frem spiriten». Tja. Eller innrømme for deg selv at det nettopp var den slags drømmerier som fikk deg i trøbbel i utgangspunktet. Han har så vidt begynt å rive opp teppet i korridoren i annenetasjen, for å se hva som er under. Har byttet de knuste rutene. Lenger har han ikke kommet. Han har ikke tatt fatt på noe av det andre. Den apatiske løsningen synes fullt ut brukbar. Lydene utenfor vinduet er blitt en trøst, mest av alt fordi de tilbyr en form for hjemlighet han har vent seg til. De mørke kveldene fylles av bilhorn, motorer, musikk fra nedrullede bilvinduer, nedbremsing og akselerering. Det kommer stadig et kjøretøy rundt en sving eller ned en gate, og i korte øyeblikk høres det ut som om de kjører helt inn til ham. Det er alltid sirener i denne byen. Etter lyden å dømme er noen i nød her, som om ulingen sier noe om byens merkelige egenart. Du er trygg, du blir bare bestandig minnet om fare. Eller det er rop i gatene, universitetsstudenter som skaper gjenklang mellom fasadene. Det kan være andre folk også, selvsagt. Innimellom er det barn med. Han går tidlig til sengs om kvelden. Ligger og hører på fellesskapet. Hvis det ikke er 25
direkte bråk, har han alltids det ubestemmelige bruset, det nærmeste man kommer stillhet i Malaga. Ytre stillhet. Fysisk stillhet i alle fall. Den indre stillheten ble øredøvende da de dro. Han hadde ikke elsket henne lenger. Akkurat det var en lettelse. Og han savnet dem vel mindre om dagen, det var han ganske sikker på. Savnet dem iherdig bare noen timer om kvelden, når han ikke fikk sove. Det som overrasket ham var mangfoldet i disse to følelsene, savn og lettelse, og hvordan de vekslet. «Jeg trenger nye støvletter», kunne hun si. «Du trenger ikke nye støvletter. Du bor i Sør-Spania.» «Herregud, Miguel!» Hun bannet mye mot slutten. «Hvor ofte er det egentlig jeg unner meg noe? Hvor stramt må det være før du skjønner at dette ikke går lenger?» «Vet du hva? Vi har klart oss helt fint. Vi eier en butikk. Vi må kanskje være litt nøysomme, men vi har sluppet å ta opp noe lån.» «Kanskje du burde ta opp et lån, da!» «Faren min startet denne bedriften med egne hender, og det lille lånet han tok opp, betalte han tilbake så raskt han kunne. Han greide seg fint uten gjeld, og det gjør vi også. Det er ikke på den måten man realiserer drømmene sine.» «HAN DØDE PÅ JOBB! Han døde på jobb i en skinkebutikk han ikke hadde fantasi til å kalle annet enn Jambon! Hva hadde han trodd? Han rikket seg jo ikke av flekken fra han åpnet dørene. Er det det du kaller å realisere drømmer? Et par støvletter er ikke å realisere noe som helst, for faen!» Det var sant. Det var Miguel som hadde funnet ham på gulvet i butikken. Sånne samtaler hele tiden. Var det rart han ble overrasket den siste kvelden, da han fortalte om hotellet? 26