Simon Sebag Montefiore Dynastiet Romanov by Cappelen Damm AS

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 1 av 896) NOT PRINT READY!

Dynastiet Romanov

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 2 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 3 av 896) NOT PRINT READY!

SIMON SEBAG MONTEFIORE

Dynastiet Romanov 1613–1918 Oversatt av Rune R. Moen

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 4 av 896) NOT PRINT READY!

Simon Sebag Montefiore Originalens tittel: The Romanovs Oversatt av Rune R. Moen Oversetteren har fått støtte av Det faglitterære fond til å oversette denne boken. © Opprinnelig utgave Simon Sebag Montefiore 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-26973-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Two Associates Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2016 Satt i 10,2/13 pkt ScalaPro og trykt på 70 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 5 av 896) NOT PRINT READY!

Til min kjære datter Lily Bathsheba ✧ ✧ ✧ IN MEMORIAM Stephen Sebag-Montefiore 1926–2014 ✧ Isabel de Madariaga 1919–2014

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 6 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 7 av 896) NOT PRINT READY!

INNHOLD Illustrasjoner Innledning Takksigelser og kilder Merknad

9 19 31 37

PROLOG: To gutter i en urolig tid

AKT I: VEIEN OPPOVER SCENE 1: Brudevisningene SCENE 2: Den unge munken SCENE 3: Musketerene SCENE 4: Det helfordrukne kirkemøte

49 85 109 127

AKT II: HØYDEPUNKTET SCENE 1: Keiseren SCENE 2: Keiserinnene SCENE 3: Den russiske venus SCENE 4: Gullalderen SCENE 5: Konspirasjonen SCENE 6: Duellen

159 193 233 273 327 363

AKT III: TILBAKEGANG SCENE 1: Jupiter SCENE 2: Frigjøreren SCENE 3: Kolossen SCENE 4: Jordherren SCENE 5: Katastrofe SCENE 6: Keiser Mikhail II SCENE 7: Livet etterpå

433 487 569 607 693 737 763

EPILOG: Røde tsarer/hvite tsarer

797

Noter Bibliografi Register

801 853 871

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 8 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 9 av 896) NOT PRINT READY!

ILLUSTRASJONER Del én Mikhail I fra manuskriptet Great Monarch’s Book, or Root of Russian Sovereigns, 1672 (akg-images) Aleksej fra manuskriptet Great Monarch’s Book, or Root of Russian Sovereigns, 1672 (akg-images) Sofia Aleksejevna (akg-images) Terempalasset, 1813 (akg-images) Potesjnij dvorets (Alamy) Peter den store av Sir Godfrey Kneller, 1698 (Bridgeman) Peter den store av Ivan Nikititsj Nikitin (Bridgeman) Katarina I av Jean-Marc Nattier, 1717 (Bridgeman) Aleksej Petrovitsj av Johann Gottfried Tannauer, 1710 (akg-images) Aleksander Danilovitsj Mensjikov, ca. 1725–1727 (akg-images) Peter II av Andrej Grigorijevitsj, ca. 1727 (Bridgeman) Anna Ivanovna, ca. 1730 (akg-images) Ernst Johann von Biron, ca. 1730 (akg-images) Anna Leopoldovna av Louis Caravaque, ca. 1733 (Bridgeman) Ivan VI og Julie von Mengden (Fine Art Images) Elisaveta av Charles van Loo, 1760 (Alamy) Peter II og Katarina den store av Georg Christoph Grooth, ca. 1745 (Bridgeman) Katarina den store etter Alexander Roslin, ca. 1780 (Eremitasjen) Grigorij Orlov, ca. 1770 (Alamy) Grigorij Potemkin av Johann Baptist von Lampi (Suvorovmuseet, St. Petersburg) Katarina den store av Mikhail Shibanov (Alamy) Platon Zubov av Johann Baptist von Lampi (Tretjakovgalleriet)

Del to Paul I av Vladimir Lukitsj Borovikovskij, 1800 (Det russiske museet) Maria Fjodorovna av Jean Louis Voilee, ca. 1790 (Det russiske museet) Ivan Kutajsov, ca. 1790 (Eremitasjen) Anna Lopukhina av Jean Louis Voilee (Eremitasjen) Aleksander I av George Dawe, 1825 (Bridgeman)

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 10 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

Aleksander I møter Napoleon ved Tilsit, 1807 (Getty) Moskva brenner i 1812 av A.F. Smirnov, 1813 (akg-images) Aleksej Araktsjejev av George Dawe, ca. 1825 (Eremitasjen) Mikhail Kutuzov, ca. 1813 (Alamy) Elisabeth Aleksejevna av Elisabeth Louise Vigee-LeBrun, ca. 1795 (Getty) Maria Narysjkina av Jozef Grassi, 1807 (Alamy) Katja Bagration av Jean-Baptiste Isabey, ca. 1820 (RMN-Grand Palais, musée du Louvre) De allierte erklærer seier etter slaget ved Leipzig, 19. oktober 1813 av Johann Peter Krafft, 1839 (Bridgeman) Nikolaj I av Franz Krüger, 1847 (Topfoto) Aleksandra Fjodorovna sammen med Aleksander og Maria, av George Dawe, ca. 1820–1822 (Bridgeman) Kottedzj i Peterhof (Corbis) Det store palasset i Kreml (Alamy) Varenka Nelidova, ca. 1830 (Getty) Aleksandr Pusjkin av Avdotja Petrovna Jelagina, ca. 1827 (Getty) Aleksander II, ca. 1888 (Eremitasjen) Sjamil overgir seg, av Theodore Horschelt (Dagestan Museum of Fine Art) Nikolaj Aleksandrovitsj og Dagmar av Danmark, 1864 (Statlig arkiv i Den russiske føderasjon, heretter GARF) Aleksander Aleksandrovitsj og Dagmar av Danmark, 1871 (Royal Collection Trust / HM Queen Elizabeth II 2016, heretter Royal Collection) Aleksander II sammen med Marie og barna deres, ca. 1868 (Bridgeman) Aleksander II med Jekaterina Dolgorukaja og to av barna deres, ca. 1875 (Mary Evans) Belvedere, Babigon Hill (forfatterens samling) Skisse av Jekaterina Dolgorukaja av Aleksander II (privat samling) Fanny Lear, ca. 1875 (Dominic Winter Auctioneers) Konstantin Nikolajevitsj og familie, ca. 1860 (GARF) Aleksis Aleksandrovitsj og general George Custer, ca. 1872 (Getty)

Del tre Berlin-kongressen av Anton von Werner, 1878 (akg-images) Kroningen av Aleksander III, av Georges Becker, 1888 (Eremitasjen) Aleksander III og familien i Gattsjinapalasset, ca. 1886 (Royal Collection) Mathilde Ksjessinskaja, ca. 1900 (Alamy) Gjester i bryllupet til Ernst av Hessen og Melita av Edinburgh, 1894 (Topfoto) Nikolaj og Aleksandra, 1903 (Topfoto) Sergej Aleksandrovitsj og Ella, 1903 (Alamy) Aleksej Aleksandrovitsj, 1903 (Topfoto)

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 11 av 896) NOT PRINT READY!

illustrasjoner

Zina de Beauharnais, ca. 1903 (GARF) Vinterpalasset (Alexander Hafemann) Cameron-galleriet ved Katarinapalasset, av Fjodor Aleksejev, 1823 (akg-images) Aleksanderpalasset (Walter Bibikow) Det lille palasset, Livadija, ca. 1900 (Getty) Det hvite palasset, Livadija (Alamy) Nedre datsja, Peterhof (GARF) Fredsmeglerne bak Portsmouth-traktaten, 1905 (Topfoto) Den blodige søndagen, 9. januar 1905 (Bridgeman) Dumaen åpnes, 27. april 1906 (Getty) Grigorij Rasputin sammen med tsarfamilien og Maria Visjnjakova, 1908 (GARF) Rasputin med kvinnelige beundrere, 1914 (Getty) Nikolaj II, Aleksandra og familien, ca. 1908 (Beinecke Rare Book and Manuscript Library, Yale University, heretter Yale) Aleksandra og Aleksej i rullestoler, ca. 1908 (Yale) Nikolaj II i Aleksanderpalasset, ca. 1908 (Yale) Tsarfamilien på piknik sammen med Anna Vyrubova, ca. 1908 (Yale) Nikolaj II spaserer med hoffolk, Krim, 1908 (Yale) Nikolaj II spaserer med døtrene, 1914 (Yale)

Del fire Aleksandra og Aleksej i Aleksanderpalasset, ca. 1908 (Yale) Aleksandra med en av sine døtre og Anna Vyrubova, ca. 1908 (Yale) Tsarfamilien på Krim, ca. 1908 (Yale) Nikolaj IIs biler i Livadija, 1913 (Yale) Tsarfamilien sammen med keiser Vilhelm II om bord i Sjtandart, 1909 (GARF) Olga og Tatjana sammen med offiserer om bord i Sjtandart, 1911 (GARF) Storhertuginnene danser med offiserer om bord i Sjtandart, 1911 (Yale) Nikolaj II svømmer i Finskebukta, 1912 (GARF) Nikolaj II deler en sigarett med Anastasia, ca. 1912 (GARF) Anastasia i Tsarskoje Selo, ca. 1913–1914 (GARF) Aleksandra, ca. 1913 (Yale) Nikolaj II og Pjotr Stolypin i Kiev, 1911 (GARF) Familiepiknik, ca. 1911 (Yale) Aleksej og Nikolaj II i uniform, ca. 1912 (Yale) Nikolaj II på jakt ved Spała, 1912 (Yale) Nikolaj II, Aleksandra og Aleksej i Moskva, 1913 (Topfoto) Aleksej og Aleksandra, 1912 (Yale) Nikolaj II, Tatjana, Anastasia og Maria i Peterhof, 1914 (GARF) Nikolaj II og Aleksej i Mogiljov, 1916 (Boris Yeltsin Presidential Library) Nikolaj II, Vladimir Frederiks og Nikolaj Nikolajevitsj, 1916 (GARF)

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 12 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

Soldater og storhertuginnene på en avdeling i Tsarskoje Selo, ca. 1914 (Yale) Aleksandra og Nikolaj II ved hans skrivebord, ca. 1915 (Yale) Feliks Jusupov og Irina Aleksandrovna, 1915 (Mary Evans) Liket av Rasputin, 1916 (Getty) Aleksandra og storhertug Dmitrij i nærheten av Mogiljov, ca. 1915–1916 (GARF) Tsarfamilien på taket av guvernørens hus i Tobolsk, 1917 (Getty) Nikolaj II i skogen ved Tsarskoje Selo, 1917 (Library of Congress) Nikolaj II og Aleksandra i Tobolsk, 1917 (Bridgeman)

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 13 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 14 av 896) NOT PRINT READY!

N O R D I S H AV E T

Barentshavet

Nordsjøen

SVE

RIG E

Arkhangelsk

St. Petersburg LIVLAND

Moskva

KURLAND LITAUEN

Nizjnij Novgorod

Jekaterinburg

Trans sibirsk e je

an e

PREUSSEN

POLEN

Warszawa

Wien

UKRAINA

ØSTERRIKE-UNGARN

Tblisi

Aralsjøen

avet

STAN DAGE

Sevastopol

KRIM Svartehavet

ih Kasp

VALLAKIA

Tasjkent

Konstantinopel Jerevan

DET O TTOM

ANSK E RIK

Middelhavet

KINA

Arabiahavet

Bengalbukta

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 15 av 896) NOT PRINT READY!

Russlands ekspansjon, 1613–1917

Østsibirhavet

ALASKA

(solgt til USA i 1867)

Beringhavet Okhotskhavet

MANDSJURIA

S T I L L E H AV E T

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 16 av 896) NOT PRINT READY!

MIKHAIL I 1613–1645 gift med Jevdokija Stresjneva

ALEKSEJ 1645 – 76 gift med (1) Maria Miloslavskaja gift med (2) Natalja Narysjkina

FJODOR III 1676–1682

Sofia 1682–1689

Jekaterina gift med Karl Leopold av Mecklenburg-Schwerin

IVAN V 1682–1696 gift med Praskovija Saltykova

ANNA 1730–1740

Anna Leopoldovna, født Elisabeth av Mecklenburg 1740–1741 gift med Anton Ulrich av Braunschweig

IVAN VI 1740–1741

The Romanovs.indd The Romanovs.inddxvixvi

14/12/2015 12:49 14/12/2015 12:49

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 17 av 896) NOT PRINT READY!

ROMANOV-DYNASTIET

PETER I 1682–1725 gift med (1) Jevdokija Lopukhina gift med (2) KATARINA I 1725–1727

Anna

Aleksej gift med Charlotte av Braunschweig-Wolfenbüttel

ELISAVETA 1741–1761

gift med Carl Frederik av Slesvig-Holstein-Gottorp

PETER II 1727–1730

PETER III 1761–1762 gift. med KATARINA II, født Sofie av Anhalt-Zerbst 1762–1796

PAUL 1796–1801 gift med Maria Fjodorovna, født Sofia Dorothea av Württemberg

ALEKSANDER I 1801–1825 gift med Elisabeth Aleksejevna, født Louise av Baden

NIKOLAJ I 1825–1855 gift med Aleksandra Fjodorovna, «Mouffy», født Charlotte av Preussen

KONSTANTIN I 1825

ALEKSANDER II 1855–1881 gift med Marie av Hessen-Darmstadt

Nikolaj «Niksa»

ALEKSANDER III 1881–94 gift med Maria Fjodorovna «Minny», født Dagmar av Danmark

NIKOLAJ II 1894–1917 gift med Alexandra av Hessen-Darmstadt

Georgij

MIKHAIL II 1917

Aleksej

The Romanovs.indd The Romanovs.inddxviixvii

14/12/2015 12:49 14/12/2015 12:49

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 18 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 19 av 896) NOT PRINT READY!

INNLEDNING Tung er Monomakhs lue Aleksandr Pusjkin, Boris Godunov Det største riket en keiser kan styre, er seg selv Seneca, Epistel 113

et var vanskelig å være tsar. Russland er ikke et land det er lett å styre. Tjue monarker fra Romanov-dynastiet regjerte i 304 år, fra 1613 til tsarveldet ble utslettet av revolusjonen i 1917. Deres vei mot toppen begynte i regjeringstiden til Ivan den grusomme og tok slutt på Rasputins tid. Romantiske historikere som skildrer den siste tsarens tragedie, liker å antyde at familien var forbannet, men Romanov-familien var i virkeligheten de mest spektakulært vellykkede imperiebyggerne siden mongolene. Det anslås at det russiske imperiet vokste med 142 kvadratkilometer om dagen etter at Romanov-familien besteg tronen i 1613, eller nesten 52 000 kvadratkilometer i året. Innen utgangen av 1800-tallet hersket de over en seksdel av jordens overflate – og de ekspanderte fortsatt. Romanov-familien hadde imperiebygging i blodet. På sett og vis er denne boken en karakterstudie som viser hvordan absolutt makt kan fordreie personligheter. Den er delvis en familiehistorie om kjærlighet, ekteskap, utroskap og barn, men den er ikke som andre slike historier – kongelige familier er alltid ekstraordinære, siden makten både sukrer og forderver den tradisjonelle familiekjemien: Maktens tiltrekning og korrumperende effekt trumfer ofte familiens lojalitet og hengivenhet. Dette er en historie om monarkene, deres familier og deres følge, men det er også en fremstilling av absolutisme i Russland – og uansett hva man ellers mener om Russland, har landets kultur, dets sjel, dets essens alltid vært eksepsjonell, en særegen karakter som én familie forsøkte å personifisere. Romanov-familien er blitt selve 19

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 20 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

definisjonen ikke bare på dynasti og storslagenhet, men også på despotisme, et symbol på dårskapen og arrogansen i absolutt makt. Intet annet dynasti bortsett fra de romerske keiserne har en lignende plass i populærkulturen og i folks fantasi, og begge disse dynastiene gir oss en universell lekse om hvordan personlig makt fungerer, den gangen og nå. Det er ingen tilfeldighet at tittelen «tsar» er avledet fra Cæsar, akkurat slik det russiske ordet for keiser rett og slett er det latinske ordet «imperator». Romanovene lever i en verden med familierivalisering, imperieambisjoner, sjokkerende glamour, seksuell umettelighet og depravert sadisme. Dette er en verden der obskure fremmede plutselig påstår at de er avdøde monarker som er født på nytt, der bruder blir forgiftet, der fedre torturerer sine sønner til døde, der sønner dreper fedre, der hustruer myrder ektemenn, der en hellig mann – som er forgiftet og skutt – tilsynelatende oppstår fra de døde, der barberere og bønder blir herskere, der kjemper og misfostre samles ved hoffet, der dverger blir kastet, der avhugde hoder blir kysset, der tunger rives ut, der kjøtt piskes løs fra kroppen, der folk blir spiddet gjennom rektum, der barn blir slaktet. Her finnes motegale nymfomane keiserinner, lesbiske trekanter, og en keiser med den mest erotiske brevvekslingen som noensinne er skrevet av et statsoverhode. Men dette er også imperiet som er bygget av flintharde conquistadorer og geniale statsmenn som erobret Sibir og Ukraina, inntok Berlin og Paris, og som ga oss Pusjkin, Tolstoj, Tsjajkovskij og Dostojevskij. En sivilisasjon med overveldende kultur og enestående skjønnhet. Tatt ut av sin sammenheng virker disse utsvevelsene så overdrevne og besynderlige at asketiske akademiske historikere tar seg i å tone ned sannheten på en sjenert måte. Tross alt er legendene om Romanovfamilien – selve kruttet fra Hollywood-filmer og TV-serier – like mektige og populære som faktaene. Det er grunnen til at den som forteller denne historien, må være forsiktig med melodrama, mytologi og teleologi – alltid en trussel for en tilbakeskuende historieskriver – og tilsvarende nøye med metodologi. Skepsis er helt avgjørende. Akademisk virke krever konstant verifisering og analyse. Men en av fordelene med narrativ historie er at hver regjeringstid fremtrer i en kontekst som gir et portrett av Russlands utvikling, landets autokrati og sjel. Og i disse overdrevne personlighetene som er deformert av autokratiet, dukker det opp et fordreid 20

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 21 av 896) NOT PRINT READY!

innledning

speil som reflekterer alle uttrykk for menneskelig personlighet rett mot oss. Hvis utfordringen ved å styre Russland alltid har vært avskrekkende, ville rollen som autokrat bare kunne spilles riktig av et geni – og det finnes svært få av dem i de fleste familier. Prisen for å feile var døden. «I Russland er styreformen autokrati moderert med kvelning», vitset den franske litteraten Madame de Staël. Det var en farlig jobb. Seks av de tolv siste tsarene ble myrdet – to ved kvelning, én med dolk, én med dynamitt, to med kuler. I den endelige katastrofen i 1918 ble atten medlemmer av Romanov-familien drept. Sjelden har et beger vært så rikholdig og så giftig. Jeg ser ekstra nøye på hver tronfølge, som alltid er den beste testen på et regimes stabilitet. Det er ironisk at russiske presidenter nå, to århundrer etter at Romanov-familien endelig ble enige om en tronfølgelov, i praksis fortsatt utnevner sine egne etterfølgere akkurat slik Peter den store gjorde. Enten det er en knirkefri maktoverdragelse eller en desperat overgang,vil disse øyeblikkene romme en ekstrem spenning – der eksistensiell nødvendighet krever at all tilgjengelig snarrådighet blir utnyttet, enhver intrige blir utforsket. Slik avslører disse øyeblikkene maktens grunnleggende trekk. Essensen av tsarstyret var eksponering av storhet og styrke. Likevel måtte dette kombineres med det Otto von Bismarck – Romanovfamiliens rival og allierte – kalte «det muliges, det oppnåeliges kunst, kunsten å oppnå det nest beste». For Romanov-familien var overlevelsens kunst basert på å balansere klaner, interesser og personligheter i både et bitte lite hoff og et gigantisk imperium. Keiserne var nødt til å bevare støtten fra sin hær, adelsstanden og administrasjonen. Hvis de mistet alle tre, ville de sannsynligvis bli avsatt – og i et autokrati innebar det som regel døden. I tillegg til å føre et livsfarlig politisk spill måtte herskerne utstråle en dyp, nesten brutal autoritet. En effektiv tsar kunne være hard, gitt at han var hard hele tiden. Herskere blir ofte drept ikke for brutalitet, men for manglende stabilitet. Og tsarer måtte vekke tillit og respekt blant sine hoffolk, men hellig ærefrykt i bondestanden, som utgjorde 90 prosent av deres undersåtter, og som kalte tsaren sin «lille far». Det ble forventet at tsaren var streng mot sine embetsmenn, men mild mot «barna sine» – «tsaren er god», sa bøndene, «de adelige er onde». Makt er alltid personlig: Enhver studie av en vestlig demokratisk 21

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 22 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

leder i dag viser at personlighet former administrasjoner, selv i et politisk system preget av åpenhet, med korte embetsperioder. Demokratiske ledere hersker ofte via betrodde hjelpere i stedet for offisielle ministre. Ved ethvert hoff er makten like skiftende som menneskenes personlighet. Den strømmer fritt til og fra kilden, men strømningene forandrer seg konstant. Hele strømretningen kan omdirigeres, eller til og med snus fullstendig. I et autokrati er makten alltid i forandring, like omskiftelig som stemningen, forholdene og omstendighetene – både personlig og politisk – rundt én mann og hans uryddige og vrimlende rike. Alle hoff fungerer på lignende måte. De nye autokratiene i Russland og Kina på 2000-tallet har mye til felles med tsarenes autokratier. De blir styrt av ørsmå, ugjennomsiktige klikker som legger seg opp enorm rikdom, samtidig som de er knyttet sammen gjennom hierarkiske forhold mellom klient og beskytter, det hele prisgitt herskerens innfall. I denne boken er mitt mål å følge maktens usynlige, mystiske alkymi for å besvare det grunnleggende spørsmål i politikken, lakonisk uttrykt av det samme maktspillets mester – Lenin: Kto kogo? Hvem styrer hvem? I et autokrati blir personlighetstrekk forstørret, alt personlig er politisk, og enhver nærhet til herskeren omgjøres til makt, vevet inn i en gulltråd som strekker seg fra kronen til alle den berører. Det fantes sikre metoder for å oppnå nær tillit fra tsaren. Den første var å tjenestegjøre i hoffet, hæren eller regjeringen, og spesielt ved å sørge for militær seier. Den andre var å garantere sikkerhet: Alle herskere, ikke bare i Russland, trenger en person som kan utføre nødvendige, men ubehagelige oppgaver. Den tredje var mystisk – å gi keiserens sjel lettere tilgang til det guddommelige. Den fjerde og eldste metoden virket gjennom kjærlighet eller sex, spesielt når det gjaldt kvinnelige keiserinner. Til gjengjeld kunne tsarene overøse disse hjelperne med penger, livegne og titler. En tsar som snudde ryggen til hoffets forhandlinger eller gjennomførte en dramatisk omlegging av utenrikspolitikken som var i strid med mektige personers ønsker, spesielt hvis det gjaldt de mektige generalene, kunne fort bli myrdet – siden mord var en av få måter å protestere på for eliten i et autokrati som var uten formell opposisjon. (Folkets måte å protestere på var uro i byene eller opprør blant bøndene, men for en tsar var de nærmeste hoffolkene mye farligere enn bønder langt unna – og det var bare én, Nikolaj II, som ble styrtet i et opprør fra folket.) En intelligent tsar forsto at det ikke var noe skille mellom privatlivet 22

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 23 av 896) NOT PRINT READY!

innledning

og det offentlige liv. Deres personlige liv, som utspilte seg ved hoffet, var nødt til å bli en forlengelse av politikken: «Din skjebne», skrev den romerske historikeren Cassius Dio om Augustus, «er å leve som i et teater, der publikum er hele verden.» Men selv på en slik scene var de reelle avgjørelsene alltid lyssky, mystiske og formet av herskerens innfall (som i dagens Kreml). Det er umulig å forstå Peter den store uten å analysere hans nakne dverger og dildoviftende liksompaver i like stor grad som hans administrative reformer og utenrikspolitikk. Uansett hvor eksentrisk det var, fungerte systemet, og talenter steg helt til topps. Det er kanskje overraskende at to av de dyktigste ministrene, Sjuvalov og Potemkin, begynte som en keiserinnes elsker. Keiser Pauls tyrkiske barberer, Kutajsov, fikk like stor innflytelse som en ektefødt prins. Så en historiker som skriver om Romanov-familien, må ikke bare undersøke offisielle dekreter og statistikk om stålproduksjon, men også Katarina den stores amorøse forhold og Rasputins mystiske lidderlighet. Jo mektigere de offisielle ministrene ble, desto mer hevdet autokratene sin makt ved å forbigå dem og bruke sine personlige hjelpere. Dyktige keiseres bedrifter ble gjort mystiske, oppsiktsvekkende og formidable av dette, men når det gjaldt udugelige keisere, forkludret det styret i håpløs grad. Autokratiets suksess er hovedsakelig avhengig av enkeltpersoners kvalitet. «Adelsstandens hemmelighet», skrev Karl Marx, «er zoologi» – avl. På 1600-tallet brukte Romanov-familien brudevisninger – skjønnhetskonkurranser – til å velge ut sine russiske bruder, men innen begynnelsen av 1800-tallet valgte de hustruer fra «Europas stutteri» – de tyske fyrstedømmene, og ble dermed en del av den kongelige europeiske storfamilien. Men det å avle frem politikere er ingen vitenskap. Hvor mange familier bringer frem én fremragende leder, for ikke å snakke om tjue generasjoner av monarker – hovedsakelig valgt ut gjennom et biologisk lotteri og alskens triks og intriger i palasset – som var skarpsindige nok til å bli autokrat? Svært få politikere, personer som selv har valgt seg en politisk karriere, ville ha kunnet takle kravene og belastningen som var knyttet til dette monarkiets høyeste stilling, en stilling som altså ble besatt på en relativt tilfeldig måte. Likevel måtte tsaren samtidig være diktator og generalissimus, yppersteprest og «lille far», og for å klare det trengte vedkommende alle egenskapene som listes opp av sosiologen Max Weber: «personlig nåde», «dydig legalitet» og «autoritet fra en evig gårsdag», med andre ord tiltrekningskraft, legitimitet og tradisjon. 23

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 24 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

Og i tillegg til alt dette måtte de være effektive og kloke også. Skrekkinnjagende respekt var essensielt: I politikken er latterliggjøring nesten like farlig som nederlag. Romanov-familien brakte faktisk frem to politiske genier – de «store» – Peter og Katarina – og flere andre herskere som hadde talent og karisma. Etter det brutale mordet på keiser Paul i 1801 var alle monarkene pliktoppfyllende og hardtarbeidende, og de fleste var karismatiske, intelligente og kompetente. Likevel var posisjonen så avskrekkende for den vanlige dødelige at ingen søkte tronen lenger: Det var en byrde det ikke lenger gikk an å ha noen glede av. «Hvordan kan én enkelt mann klare å styre [Russland] og korrigere alle misligheter?» spurte den fremtidige Aleksander I. «Dette ville ha vært umulig ikke bare for en mann med vanlige evner som meg, men selv for et geni …» Han fantaserte om å flykte for å leve på en gård ved Rhinen. Alle hans etterfølgere var livredde for kronen og unngikk den hvis de kunne. Men når de først fikk tronen, kjempet de hardt for å holde seg i live. Peter den store forsto at autokratiet krevde utrettelige kontroller og trusler. Farene ved å styre denne kolossale staten samtidig som man ledet en personlig despotisme uten klare regler eller grenser var – eller er – så store at det ofte er meningsløst å beskylde russiske herskere for paranoia: Ekstrem vaktsomhet – ledsaget av voldsbruk – var og er deres grunnleggende og naturlige tilstand. Det kan sammenlignes med det keiser Domitianus så vittig beklaget seg over (rett før han selv ble myrdet), at «de fleste prinser er svært ulykkelige, for når de avslører en konspirasjon, er det ingen som tror på dem før de er blitt myrdet». Men frykt alene var ikke nok: Selv etter å ha drept mange millioner mennesker klaget Stalin over at ingen adlød ham. Autokrati «er ikke så lett som du tror», sa den meget intelligente Katarina: «Ubegrenset makt» var et fantasifoster. Enkeltpersoners avgjørelser førte ofte Russland i en ny retning, men det gikk sjelden som planlagt. For å parafrasere den prøyssiske feltmarskalken Helmuth von Moltke: Politiske «planer overlever sjelden det første møtet med fienden». Tilfeldigheter, motsetninger, personligheter og flaks, alt avgrenset av praktiske spørsmål knyttet til forholdet mellom militære og sivile avveininger, utgjør det reelle landskapet politikken utøves innenfor. Som Romanov-dynastiets fremste minister, Potemkin, reflekterte: Politikere i enhver stat må ikke bare reagere på uforutsette 24

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 25 av 896) NOT PRINT READY!

innledning

hendelser, de må «forbedre hendelsene». Eller som Bismarck formulerte det: «Statsmannens oppgave er å høre Guds skritt som marsjerer gjennom historien, og prøve å henge seg fast i frakkeskjøten hans idet Han marsjerer forbi.» Gang på gang forsøkte de siste Romanovene – hardnakket, men fånyttes – å trosse historiens marsj. De som trodde på det russiske autokratiet, var overbevist om at bare en allmektig enkeltperson som var velsignet av Gud, kunne inneha den strålende storheten som trengtes for å lede og underkue dette multinasjonale imperiet og håndtere de intrikate interessene i en så enorm stat. Samtidig måtte herskeren være legemliggjørelsen av den ortodokse kristendommens hellige misjon og gi mening til den russiske nasjonens spesielle plass i verdenshistorien. Siden ingen mann og ingen kvinne kunne utføre en slik oppgave alene, var kunsten å delegere helt avgjørende. Den mest tyranniske av Romanovene, Peter den store, var svært god til å finne og utnevne dyktige hjelpere fra hele Europa, uavhengig av klasse eller rase, og det er ingen tilfeldighet at Katarina den store hjalp frem ikke bare Potemkin, men også Suvorov, den fremragende hærføreren fra Romanov-epoken. Stalin, som selv var dyktig til å velge ut underordnede, kommenterte at dette var Katarinas fremste talent. Tsarene lette etter ministre med anlegg for å herske, men likevel ble det alltid forventet at autokraten handlet på vegne av seg selv: En Romanov kunne aldri utnevne en dominerende Richelieu eller Bismarck. Keisere måtte stå over politikken – og samtidig være drevne politikere. Hvis makt ble delegert på en klok måte og man tok hensyn til generelle råd, kunne selv en hersker med moderate begavelser oppnå mye, selv om moderne autokrati krevde at komplekse saker ble håndtert på en like delikat måte som i demokratisk politikk den dag i dag. Tsarens kontrakt med folket var særegen for et primitivt Russland bestående av bønder og adelsfolk, men det bærer en viss likhet med Kreml på 2000-tallet – heder og ære i utlandet og sikkerhet i hjemlandet til gjengjeld for at én mann og hans hoff får herske og berike seg selv nesten ubegrenset. Kontrakten hadde fire komponenter – én religiøs, én imperierelatert, én nasjonal og én militær. På 1900-tallet så den siste tsaren fortsatt på seg selv om en farsskikkelse og herre over en personlig eiendom – velsignet av guddommelig stadfestelse. Dette hadde utviklet seg: På 1600-tallet kunne patriarker (prelatene i den ortodokse kirke) utfordre tsarens overhøyhet. Etter at Peter den store hadde opp25

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 26 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

løst patriarkatet, kunne dynastiet presentere seg nesten som et teokrati. Autokratiet ble gjort hellig ved salvingen under kroningsseremonien, som fremstilte tsaren som et bindeledd mellom Gud og menneskene. Bare i Russland ble staten, som besto av triste og ubetydelige funksjonærer, nesten hellig i seg selv. Men også dette utviklet seg over tid. Selv om det gjøres et stort poeng av arven etter bysantinske keisere og mektige mongolske khaner, var det ingenting spesielt ved tsarens status på 1500-tallet, da de hentet sin karisma fra middelalderens kongelige kristologi omtrent som andre europeiske monarker. Men i motsetning til resten av Europa utviklet Russland ikke uavhengige forsamlinger og sivile institusjoner, og derfor varte landets middelalderstatus mye lenger – helt opp til 1900-tallet, og på det tidspunktet fremsto den som noe underlig og utdatert sammenlignet med hoffet til de tyske keiserne. Denne mystiske misjonen, som rettferdiggjorde Romanov-familiens styre helt frem til 1917, kan ligge bak den uforsonlige innstillingen til den siste tsaren, Nikolaj og hans kone Aleksandra. Autokratiet ble legitimert gjennom sitt stadig ekspanderende imperium med mangfoldige trosretninger og etnisiteter, men de siste keiserne så på seg selv som ledere først og fremst for den russiske nasjon, og deretter for hele det slaviske fellesskap. Jo sterkere de omfavnet russisk nasjonalisme, desto mer ekskluderte de sine enorme ikke-russiske folkegrupper (som de ofte også forfulgte), for eksempel polakker, georgiere, finner og spesielt jøder. Som den jødiske melkemannen Tevye spøkte i Spelemann på taket: «Måtte Gud velsigne tsaren og sørge for at han holder seg … langt borte fra oss.» Denne motsigelsen mellom imperium og nasjon var kilden til mange problemer. Romanov-familiens hoff var en blanding av kontor for familiegodset, ortodoks korstogorden og militært hovedkvarter – kjennetegn som på svært forskjellige måter forklarer noe av patosen og aggresjonen i regimene som etterfulgte Romanovdynastiet, nemlig Sovjetunionen og nå Den russiske føderasjon. Selv før industrialiseringen var tsarens timeplan overfylt av hellige seremonier og militære inspeksjoner, for ikke å snakke om strid mellom fraksjoner og krangling internt i familien, noe som gjorde at det var fint lite tid igjen til å tenke dypt over hvordan man skulle løse komplekse problemer. Det ville vært en ubehagelig jobb å ha i fem år selv for den fødte politiker, for ikke å snakke om et helt liv – og mange tsarer hersket i over tjuefem år. Med tanke på at de fleste valgte ledere i våre demokra26

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 27 av 896) NOT PRINT READY!

innledning

tier gjerne er nær ved å bli gale før de har sittet ti år ved makten, er det ikke akkurat overraskende at de tsarene som hersket i mange tiår, ble utmattet og ført bak lyset. Tsarens evne til å ta de rette avgjørelsene ble også begrenset av den informasjonen han fikk fra sitt følge: Alle monarkene påsto at de var omringet av løgner, men jo lenger de hersket, desto sterkere trodde de på det de ønsket å høre. «Pass på at du ikke blir som Cæsar, gjennomfarget i lilla», advarte Marcus Aurelius, men det var lettere sagt enn gjort. Kravene ble sterkere etter hvert som århundrene gikk. Det var vanskeligere å lede et imperium med tog, telefoner og slagskip enn et imperium med hester, kanoner og muskedundere. Selv om dette er en studie av personlig makt, vil for stor vekt på det personlige tilsløre virkningen av historiske krefter, kraften i ideer og effekten av stål, dynamitt og damp. Teknologiske fremskritt forsterket utfordringene for et middelaldersk autokrati. Når man leser om de kaotiske tendensene og den uberegnelige dekadansen til de svake tsarene på slutten av 1600-tallet og de hedonistiske keiserinnene på 1700-tallet, er historikeren (og den som leser denne boken) nødt til å spørre seg: Hvordan klarte Russland å lykkes så bra når det så ut til å være så dårlig styrt av slike absurde personligheter? Men selv når et barn eller en idiot satt på tronen, kunne autokratiet fungere. «Gud er i himmelen, og tsaren er langt borte», sa bøndene, og i sine avsidesliggende landsbyer brydde de seg lite og visste enda mindre om hva som foregikk i Petersburg – så lenge sentrum holdt stand. Og sentrum holdt stand, fordi Romanov-dynastiet alltid var toppunktet og fasaden for et politisk system med familieforbindelser og personlige forbindelser, som noen ganger var i strid, men ofte samarbeidet om å styre riket som underordnede for tronen. Systemet var fleksibelt. Hver gang en tsar giftet seg, sluttet brudens familie seg til maktens kjerne, og en tsar kunne forfremme dyktige yndlinger, seirende generaler og kompetente utlendinger, spesielt unge tatarske fyrster, baltisk-tyskere og skotske jakobitter, som tilførte friskt blod til disse hellige forbindelsene og dannet det sosiale grunnlaget som bidro til å gjøre Russland til et så vellykket førmoderne imperium. Kjernen i imperiet var alliansen mellom Romanov-familien og adelsstanden, som trengte kongelig støtte for å kontrollere sine eiendommer. Livegenskapen var fundamentet for dette partnerskapet. Autokratiets ideal var i praksis en avtale der Romanov-familien hadde absolutt makt 27

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 28 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

og sørget for keiserlig heder og ære, mens adelsstanden styrte sine eiendommer uten at noen blandet seg inn. Kronen var den største jordeieren, slik at monarkiet aldri ble et leketøy for adelsstanden, slik det skjedde i England og Frankrike. Men det adelige nettverket av gjensidig beslektede klaner tjenestegjorde i myndighetene, ved hoffet og først og fremst i dynastiets klassiske aristokratiske hær, som sjelden utfordret tsaren og i stedet ble et effektivt apparat for å utvide imperiet og konsolidere staten, da den bandt lavadelen og bondestanden sammen under en mektig ideologi bestående av tsar, Gud og nasjon. Siden Romanov-familien kom til makten i en desperat borgerkrig, Den store urotiden (1603–1613), hadde regimet militær forankring helt fra begynnelsen. Konstante kriger mot polakker, svensker, ottomaner, briter, franskmenn og tyskere medførte at autokratiet utviklet seg til et kommandosenter som mobiliserte adelsstanden og stadig tok i bruk vestlig teknologi. Kronen og adelsstanden melket de livegnes ressurser. De livegne betalte skatter, leverte korn og tjenestegjorde som soldater, mye billigere å sette i felten enn soldater i andre deler av Europa. Romanov-familiens suksess med å samle landet, kombinert med den dype frykten for mer kaos, innebar at selv hvis én enkelt tsar skulle bli likvidert, ville monarkiet som regel være sikret, og alltid ha støtte fra adelsstanden – med noen sjeldne unntak i 1730, 1825 og 1916/1917. Det meste av tiden kunne Romanov-familien og deres hjelpere samarbeide i det hellige, prestisjefylte og lønnsomme foretagendet med å slå tilbake utenlandsk aggresjon og bygge et imperium. Derfor er denne boken ikke bare en historie om Romanov-familien, men også om andre familier – Golitsyn, Tolstoj og Orlov. Knutepunktet for denne alliansen var hoffet, en kilde til belønninger, en klubb for glamour og storhet, der keiserinner som angivelig var lettvektere, for eksempel Anna og Elisabeth, viste seg å være spesielt dyktige til å manipulere sitt forhold til de arrogante magnatene. Dette partnerskapet blomstret frem til Krimkrigen i 1850-årene, da det gamle regimet på en eller annen måte måtte omgjøres til en levedyktig moderne stat. Stridighetene utenlands gjorde at Romanov-imperiet måtte delta i en nådeløs geopolitisk maktkamp med Storbritannia, Tyskland, Japan og USA, som hadde en rikdom og teknologi som langt overgikk Russlands. Russlands potensial kunne bare realiseres gjennom jordbruksreformer og halsbrekkende industrialisering finansiert med vestlige lån, og ved å utvide den politiske deltakelsen og avskaffe det korrupte, under28

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 29 av 896) NOT PRINT READY!

innledning

trykkende autokratiet, noe de to siste romanovene, Aleksander III og Nikolaj II, rent ideologisk ikke kunne få seg til å gjøre. De sto overfor et problem: Hvordan skulle de klare å beholde sitt enorme territorium samtidig som de utstrålte en makt som sto i stil med deres imperieambisjoner, men var basert på et bakstreversk samfunnssyn? Hvis de mislyktes i utlandet, mistet de sin legitimitet i hjemlandet. Jo mer de mislyktes i hjemlandet, desto mindre hadde de råd til å leke imperium i utlandet. Hvis de bløffet og ble avslørt, måtte de enten trekke seg tilbake og ydmykes, eller kjempe og risikere en revolusjonær katastrofe. Selv ikke Peter eller Katarina ville nok ha taklet den vanskelige situasjonen med revolusjon og verdenskrig som Nikolaj II ble konfrontert med på begynnelsen av 1900-tallet, men det var uheldig at den romanoven som havnet i de mørkeste krisene, var den som var minst dyktig og mest sneversynt, i tillegg til den mest uheldige. Nikolaj II var både dårlig til å vurdere andre mennesker og lite villig til å delegere. Om han selv ikke klarte å fylle rollen som autokrat, brukte han sin makt til å sørge for at ingen andre gjorde det heller. Nettopp det at det gamle regimet hadde vært så vellykket frem til 1850årene, gjorde det desto vanskeligere å endre. Akkurat slik den radikale og morderiske kulturen til Sovjetunionen bare kan forstås gjennom marxistisk, leninistisk og stalinistisk ideologi, kan den ofte bisarre, skrullete og kontraproduktive kursen til de siste romanovene bare forstås gjennom ideologien deres: hellig autokrati. Den skulle til slutt fordreie monarkiet og bli et mål i seg selv, et hinder for å drive en moderne stat: Det umulige problemet her var å tiltrekke seg dyktige politikere og utvide deltakelsen i regimet uten å miste de utdaterte søylene, adelsstanden og kirken – det Trotskij omtalte som en verden bestående av «ikoner og kakerlakker». Epokene med mektige diktatorer i 1920- og 1930-årene og de nye autokratiene på begynnelsen av 2000-tallet viser tross alt at modernitet og et autoritært styresett lar seg kombinere – også i dagens verden med internett og nyheter tjuefire timer i døgnet. Det var tsarmonarkiets og det russiske samfunnets karakter som gjorde at det ikke fungerte. Løsningene var ikke så enkle som de nå fremstår i etterpåklokskapens lys og forstørret av selvtilfreds vestlig arroganse. Som reformatoren Aleksander II fant ut: «En konges skjebne», for å si det med Marcus Aurelius, var «å gjøre gode gjerninger og bli fordømt».Vestlige historikere skjeller ut de to siste tsarene for at de ikke innførte demokrati umiddelbart. Muligens er dette 29

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 30 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

en villfarelse: En så radikal operasjon ville kanskje rett og slett ha drept pasienten mye før. Romanov-familiens skjebne var forferdelig grusom og blir ofte presentert som uunngåelig, men det er verdt å huske at monarkiet var så mektig at Nikolaj II hersket i tjueto år – de ti første med moderat suksess – og han klarte seg gjennom nederlag i krig, revolusjonær uro og tre år med verdenskrig. Februarrevolusjonen i 1917 ødela monarkiet, men familien var ikke fortapt før i oktober, da de havnet i hendene på bolsjevikene, sju måneder etter abdikasjonen. Og selv da vurderte Lenin forskjellige scenarioer før han sørget for den avskyelige forbrytelsen – å slakte foreldre og uskyldige barn. Ingenting i historien er uunngåelig. Massakren markerer slutten på dynastiet og vår fortelling, men ikke slutten på historien. Dagens Russland pulserer med ettervirkninger fra sin egen historie. De fysiske skjelettene til Romanov-familien er gjenstand for intense politiske og religiøse kontroverser, samtidig som deres imperieinteresser – fra Ukraina til Baltikum, fra Kaukasus til Krim, fra Syria og Jerusalem til Det fjerne østen – stadig definerer Russland og verden slik vi kjenner den. Romanov-familiens vekst og fall – en historie om blodsprut, gullepåletter, diamanter, arroganse, opprevne kjoleliv og ulykksalige skjebner – er fortsatt like fascinerende som den er relevant, like menneskelig som den er strategisk, en krønike om fedre og sønner, stormannsgalskap, monstre og helgener.1

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 31 av 896) NOT PRINT READY!

TAKKSIGELSER OG KILDER Denne boken er ikke ment å være en full historisk fremstilling av Russland, den er ikke en økonomisk, diplomatisk eller militær oversikt, den er ikke en fullstendig biografi om Peter den store eller Nikolaj II, den er ikke en detaljert analyse av revolusjonen og heller ikke en slektsstudie. Andre historikere har dekket disse temaene mye bedre enn meg. Bare to store historikere, en amerikaner og en brite, har skrevet om hele dynastiet, og begge har gjort det på en utmerket måte. Professor Bruce Lincoln, ekspert på reformakten og mye annet, skrev det autoritative verket The Romanovs: Autocrats of All the Russias, der han veksler mellom kapitler med innenrikspolitikk og utenrikspolitikk. Den avdøde professor Lindsey Hughes skrev The Romanovs: Ruling Russia 1613–1917, en mesterlig, akademisk analyse. Jeg anbefaler begge, men dette er den første fremstillingen av Romanov-familien som blander det personlige og det politiske til én enkelt fortelling, ved hjelp av arkiver og publiserte verker. Noen av verdens fremste akademikere har lest og kommentert hele denne boken eller den delen som angår deres spesialitet: Dr. Sergej Bogatyrev, som forsker på monarkiet på 1500- og 1600-tallet, har skrevet boken The Sovereign and his Counsellers om Ivan den grusomme, og som nå skriver et historisk verk om rurikidene, har lest og kommet med innspill til delen om 1600-tallet, fra Mikhail til Peter den store. Simon Dixon, professor i russisk historie ved University College London, og forfatter av boken Catherine the Great, har sjekket 1700-tallsdelen fra Peter den store til Paul. Professor Dominic Lieven, forfatter av boken Russia against Napoleon og mer nylig Towards the Flame: Empire, War and the End of Tsarist Russia, har kommentert delen om 1800- og 1900-tallet, fra Aleksander I til Nikolaj II. Professor Geoffrey Hosking, forfatter av boken Russia and the Russians samt Russia: People and Empire, har lest og gjort rettelser i hele boken, og det har også Robert Service, forfatter av boken History of Modern Russia. Dr. John Casey fra mitt tidligere fakultet Gonville og Caius ved Cambridge har også begunstiget manuskriptet 31

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 32 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

med sitt pertentlig stilistiske redaktørblikk. Jeg håper at rådene fra denne strålende forsamlingen av akademikere har hjulpet meg med å unngå feil, men eventuelle feil som gjenstår, er det jeg selv som har ansvaret for. Jeg har utnyttet mye forsømt materiale om alle tsarenes regjeringstider, hovedsakelig primærkilder, noen ikke-publisert, mange publisert i historiske tidsskrifter på 1800-tallet. Jeg har også brukt mange sekundærverker hele veien, så boken er samlet sett et verk som trekker sammen flere kilder. Det offisielle materialet er enormt, for ikke å snakke om det personlige. Hver eneste tsar skrev til ministre, elskere og slektninger, og styrte samtidig utenrikspolitikk, innenrikspolitikk og kulturpolitikk. Dette er en studie av dynastiet, samspillet mellom monarki, familie, hoff og – etter hvert som den utviklet seg – staten. Det er en oversikt over russisk politisk makt fra 1600-tallet til 1900-tallet. På slutten av 1800-tallet hadde de fleste romanover og de fleste ministre også begynt å føre dagbok, skrive memoarer og selvsagt mange brev, og familien var enorm. Dette kom i tillegg til hver enkelt tsars personlige korrespondanse. Memoarer må behandles med en viss skepsis, men brev og dagbøker er uvurderlige. Det er fem uvurderlige brevvekslinger som skiller seg ut: mellom Peter den store og hans elskerinne og keiserinne Katarina I, mellom Katarina den store og hennes partner Potemkin, mellom Aleksander I og hans søster Catiche, mellom Aleksander II og hans elskerinne og senere kone Katja Dolgorukaja, og mellom Nikolaj II og Aleksandra. Noen av disse brevene er allerede berømte, for eksempel en rekke av brevene mellom Katarina og Potemkin og mellom Nikolaj og Aleksandra, men begge disse parene skrev flere tusen brev, varierende fra kjærlighetsbrev dynket i parfyme til lange politiske diskusjoner. Naturlig nok er de fleste av dem lite kjent. Brevvekslingen mellom Aleksander II og Katja Dolgorukaja utgjør rundt 3000 brev: De aller fleste av disse er ikke publisert. Få historikere har jobbet med denne usedvanlige skattkisten, og ingen har lest det hele, delvis fordi brevene lenge var i privat eie og først nylig ble returnert til de russiske arkivene. Jeg følger tjue monarkier og flere regenter gjennom tre århundrer. Av de tjue tsarene er det tre – Peter I, Katarina II og Nikolaj II – som er berømte navn, mens Rasputin for lenge siden har tatt skrittet videre fra historien til å bli myteomspunnet. De minst berømte monarkene er imidlertid like fascinerende. Jeg har tatt sikte på å behandle alle tsarene 32

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 33 av 896) NOT PRINT READY!

takksigelser og kilder

likt, selv om det økende omfanget av materiale kombinert med størrelsen på familien betyr at det finnes mye mer å ta for seg i de siste tiårene. Det er Nikolaj og Aleksandra som er mest belastet med fordommer og legender, martyrstatus og romantisering. Det er skrevet tusenvis av bøker om hvert eneste aspekt ved det siste keiserparet, som er blitt til en egen industri for forleggere og på internett. Det grusomme drapet på familien både overskygger og setter for sterkt fokus på livene deres. Tross alt er Nikolaj og familiens hans nå helgener. Generasjoner av biografer og bloggere fremstiller Nikolaj som en kjærlig familiemann – og han og kona som selve innbegrepet av et romantisk par, men denne studien behandler dem og Rasputin både som fortrolige og politiske skikkelser på en frisk, usminket måte uten at den forstyrres av brusende romantikk, sovjetisk avsky eller liberal forakt. I dette gigantiske foretagendet har jeg fått hjelp fra mange sjenerøse akademikere og eksperter med langt større kunnskaper og bedre dømmekraft enn meg. I min forskning på Katarina den store, Potemkin og nå hele Romanov-dynastiet, gjennom femten år, har jeg besøkt de aller fleste Romanov-palassene, mange viktige steder og statlige arkiver, fra Moskva og Petersburg til Peterhof og Tsarskoje Selo til Odessa, Tbilisi, Borzhomi, Baku, Sevastopol, Bakhtsjysaraj, Jalta, Livadija, Dnieperpetrovsk, Nikolajev og Kherson, og har også hatt tilgang til arkiver i byer utenfor Russland, i London, Warszawa og Paris – altfor mange til å nevne hver eneste kurator, direktør og guide. Men jeg må først og fremst få takke direktøren for Eremitasjen, dr. Mikhail Piotrovskij, direktøren for de statlige museer i Kreml, dr. Jelena Gagarina, og direktøren for Statsarkivet til Den russiske føderasjon, GARF, dr. Sergej Mironenko. Jeg vil også gjerne få takke HKH prinsen av Wales, som så vennlig og sjenerøst har hjulpet og oppmuntret mitt arbeid i Russland og delt materiale om oppussing av Romanov-palassene; HKH hertugen av Edinburgh, som var så vennlig å møte meg for å snakke om sine familieforbindelser; HKH prins Michael av Kent, som delte sine opplevelser fra begravelsen til Nikolaj II og familien; prinsesse Olga Romanoff, barnebarnet til storhertug Aleksander Mikhailovich (Sandro) og Ksenija Aleksandrovna, som var så vennlig å besvare mine spørsmål om familien; prinsesse Elisabeth av Jugoslavia og hennes sønn Nick Balfour, som viste meg sine familiefotografier og brev; prinsesse Katja Galitzine; grevinne Stefania Calice for hennes forskning på familiens brevsamling og at 33

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 34 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

hun var villig til å dele ikke-publiserte Romanov-brev, deriblant storhertuginne Aleksandra Iosifovnas fremstilling av Nikolaj Is død; professor Catherine Merridale for råd og oppmuntring; Lars Tharp for Rasputins sjøpølse; Adam Zamoyski for at han har delt verdifull forskning på Nikolaj I; dr. Mark Donen for hans forskning på grev de Langerons fremstilling av mordet på Paul i arkivene i Sorbonne; Ben Judah for å ha delt forskning på Vladimir Putins refleksjoner over Nikolaj II; Helen Rappaport, forfatter av boken Four Sisters, som advarte meg om fallgruvene innen forskning på Romanov-dynastiet; min kjære venn Musa Klebnikov for at hun delte det ikke-publiserte manuskriptet til sin avdøde, sterkt savnede ektemann Paul, om Stolypin; Galina Oleksiuk, som lærte meg russisk da jeg satte i gang med Katarina den store og Potemkin, og hennes datter Olesya Nova, som har hjulpet meg med research, i tillegg til den utmerkede unge historikeren Lucy Morgan, som gjorde research for meg i England. Først og fremst er jeg enormt takknemlig overfor dr. Galina Babkova, som hjalp meg med research på alle mine tidligere bøker og presenterte meg for den uunnværlige Daulet Zjandarjev, en svært dyktig ung historiker som har hjulpet meg med enorme mengder research. Takk til den dyktige Peter James for hans plettfrie redigering. Jeg er heldig som kan støtte meg på en superagent, Georgina Capel, og hennes enestående kolleger Rachel Conway, Romily Withington og Valeria Huerta; og som har så flotte forleggere som mine redaktører Bea Hemming og Holly Harley ved Weidenfeld og Sonny Mehta ved Knopf. Jeg takker den herlige Isabel de Madariaga, som døde før hun fikk lest denne boken; med sin sjarmerende, men strenge væremåte, som minnet om Katarina den store, lærte hun meg hvordan man skriver historie og hvordan man analyserer Russland. Min far, dr. Stephen Sebag-Montefiore, døde mens jeg skrev denne boken. Jeg savner virkelig hans visdom og varme i alle anliggender – og hans kompetanse som redaktør. Takk til min mor April SebagMontefiore for hennes glitrende råd, litterære begavelse og herlige selskap. Mine svigerforeldre Charles og Patty Palmer Tomkinson har som alltid vært sjenerøse støttespillere. Jeg er dypt takknemlig overfor min rolige, snille, vakre, kjærlige og overbærende kone Santa, som etter å ha overlevd Stalin og Jerusalem nå har klart seg gjennom Romanovdynastiet. Jeg skylder henne alt: Hun er virkelig min tsaritsa. De kjære barna mine er det som inspirerer meg. Tusen takk, Lily og Sasha, for 34

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 35 av 896) NOT PRINT READY!

takksigelser og kilder

deres herlige sjarme, skøyerstreker, respektløshet og hengivenhet, som har holdt meg i gang. Jeg veksler mellom å dedisere bøkene mine til Santa og barna. Denne er til Lily. Denne boken har på uventet vis berørt min egen families historie: Min slektning sir Moses Montefiore møtte keiserne Nikolaj I og Aleksander II. Sånn sett har jeg to av tragediene i russisk-jødisk historie å takke – hvis det er riktig ord – for at jeg selv eksisterer. Familien til min bestemor på morssiden, familien Woolf, kjempet for Polen mot Romanovdynastiet i 1863, og rømte deretter til Storbritannia. Familien til min bestefar på morssiden, familien Jaffes, flyktet fra Russland etter pogromen i Kisjinev i 1904. De kjøpte billetter fra Litauen til New York, og ble deretter overrasket over å bli satt i land i Irland. De hadde blitt lurt! Da de protesterte, forklarte menneskesmuglerne at de hadde lovet å bringe dem til «New Cork», ikke New York. De slo seg ned i Limerick, der de ble drevet ut fra sitt hjem i en pogrom som fant sted på de britiske øyer i 1904. Mens jeg skrev om Gallipoli, klarte jeg ikke å la være å tenke på at min oldefar, major Cecil Sebag-Montefiore, ble etterlatt for å dø der i en haug med lik, og egentlig aldri kom seg igjen etter hodeskaden. Og mens jeg skrev om den vestlige intervensjonen mot bolsjevikene i 1918, klarte jeg ikke å glemme at hans sønn, min bestefar, oberst Eric SebagMontefiore, deltok i den britiske ekspedisjonsstyrken som okkuperte Batumi. Slike forbindelser er naturligvis ordinære – men på en måte utgjør de det sandkornet som skaper en perle i østersen. Simon Sebag Montefiore

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 36 av 896) NOT PRINT READY!

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 37 av 896) NOT PRINT READY!

MERKNAD For alle russiske datoer bruker jeg den gamle julianske kalenderen, som på 1600-tallet lå ti dager bak den nye gregorianske kalenderen som ble brukt i Vesten. På 1700-tallet lå den elleve dager bak, på 1800-tallet tolv dager bak og på 1900-tallet tretten dager bak. For noen få velkjente datoer bruker jeg begge deler. Når det gjelder titler, veksler jeg mellom å omtale herskeren med titlene tsar, autokrat, hersker og storfyrste helt til Peter den store innfører tittelen keiser. Etter det bruker jeg alle sammen om hverandre, selv om det var noe stadig mer slavofilt over å bruke det russiske «tsar» fremfor det europeisk-romerske begrepet «keiser». Sønnen til en tsar var en tsarevitsj («sønn av tsaren»); en datter var en tsarevna. Senere ble alle barna (og barnebarna) til monarkene kalt storfyrste (velikij knjaz) og storfyrstinne. Disse titlene ble tradisjonelt oversatt som storhertug og storhertuginne. Kronprinsen ble omtalt som arvingen (naslednik), men også som bare storhertug og tsarevitsj («sønn av tsaren»). Da Peter den store tok i bruk den romerske tittelen keiser i 1721, omtalte han sine barn som tsesarevitsj («sønn av keiseren»). I 1762 omtalte Katarina den store sin sønn Paul som tsesarevitsj, og det ble arvingens tittel, selv om den siste tsaren foretrakk det mer russiske «tsarevitsj». For å unngå lange diskusjoner om variasjonen i betydningen til begrepene slavofil og panslavisk bruker jeg slavofil generisk for å beskrive dem som ønsket å utnytte Russlands slaviske identitet til å styre politikk innenriks og utenriks. Jeg bruker Konstantinopel, ikke Istanbul, om den ottomanske hovedstaden, siden det var det de fleste folk på den tiden, deriblant ottomanske diplomater, kalte byen. Jeg bruker også Russisk Tsargrad. Russere har som regel et fornavn og deretter farens navn som familienavn. Storhertug Konstantin Konstantinovitsj er dermed Konstantin, Konstantins sønn. Romanov-navnene ble ofte gjentatt, slik at familien 37

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 38 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

blir stadig mer komplisert – selv Nikolaj II beklaget seg over dette: «Det er altfor mange Konstantiner og Nikolajer», og det var også mange Mikhailer og Aleksejer. Jeg har forsøkt å gjøre dette lettere for leseren ved å bruke kallenavn eller forskjellige stavemåter, og har tatt med en liste over personer med kallenavn. Til slutt vil jeg erkjenne meg skyldig i en rekke varianter av lingvistisk inkonsekvens knyttet til russiske navn, men det skal sies til mitt forsvar at alle avgjørelser vedrørende stavemåter bunner i et ønske om å forenkle puslespillet og gjøre det lettere å gjenkjenne enkeltpersoner.

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 39 av 896) NOT PRINT READY!

PROLOG

To gutter i en urolig tid ✧ ✧ ✧

o tenåringsgutter, skrøpelige, uskyldige og sykelige begge to, innleder og avslutter historien om dynastiet. Begge var arvinger i en politisk familie som skulle styre Russland som autokrater, begge ble oppdratt i en tid med revolusjon, krig og massakrer. Begge ble valgt av andre til en hellig, men overveldende rolle som de ikke var egnet til å fylle. Med 305 års mellomrom levde de ut sin skjebne under ekstraordinære og grufulle scenarioer som fant sted langt fra Moskva, i en bygning som bar Ipatjev-familiens navn. Klokken 01.30 den 17. juli 1918, i Ipatjevs hus i Jekaterinburg i Uralfjellene, 1300 kilometer øst for Moskva, ble den tretten år gamle gutten Aleksej, som led av hemofili og var sønn av den tidligere tsaren Nikolaj II, vekket sammen med sine foreldre, fire søstre, tre tjenere og tre hunder, og fikk beskjed om at familien umiddelbart måtte gjøre seg klar til å flytte til et tryggere sted. På natten 13. mars 1613, i Ipatjev-klosteret utenfor den lille byen Kostroma som lå halvveis i ruiner, ved elven Volga 320 kilometer nordøst for Moskva, ble den seksten år gamle Mikhail Romanov, som var dårlig til beins og hadde nervøse rykninger i øyet, og som var den eneste av foreldrenes fem sønner som fortsatt var i live, vekket sammen med moren for å få høre at en delegasjon hadde kommet. Han måtte umiddelbart gjøre seg i stand til å bli med dem til hovedstaden. Begge guttene ble skremt av den eksepsjonelle situasjonen de nå måtte forholde seg til. Deres egne foreldre hadde forsøkt å vinne tronen på deres vegne – et mål som sto over alt annet i verden – og likevel beskytte dem mot de tilhørende farene. Men de kunne ikke beskyttes, for familien deres hadde, på godt og vondt, meldt seg på det grufulle spillet om nedarvet makt i Russland, og guttenes spede skuldre ble valgt til å 39

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 40 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

bære den skrekkelige byrden det innebar å herske. Men til tross for alle likhetene mellom disse grenseoverskridende øyeblikkene i livet til Aleksej og Mikhail skulle de to guttene, som vi skal se, utvikle seg i svært forskjellige retninger. Den ene var begynnelsen, og den andre var slutten. Aleksej, som var bolsjevikenes fange i et Russland som var herjet av en barbarisk borgerkrig og utenlandsk invasjon, kledde på seg sammen med sine foreldre og søstre. Innvevd i klærne deres lå dynastiets berømte juveler, gjemt unna for en fremtidig flukt til en ny frihet. Gutten og faren hans, den forhenværende tsar Nikolaj II, tok begge på seg vanlige militærskjorter, knebukser og skyggelue. Den forhenværende tsaritsaen Aleksandra og hennes tenåringsdøtre hadde alle på seg hvit bluse og svart skjørt, og ikke jakke eller hatt. De fikk beskjed om å ta med seg lite, men de prøvde selvsagt å samle sammen puter, vesker og personlige minner, for de var usikre på om de ville komme tilbake og hvor de egentlig skulle. Foreldrene visste det var lite sannsynlig at de ville slippe fra dette sjokket med livet i behold, men selv på denne tiden var det vel utenkelig å skade uskyldige barn? Og akkurat nå som de var forvirret etter å ha ligget og sovet og utmattet av å leve i fare og usikkerhet, mistenkte de ingenting.1 Mikhail Romanov og hans mor, nonnen Marfa, hadde nylig vært holdt fanget, men var nå egentlig rømlinger som lå i dekning i et kloster midt i et land som også var herjet av borgerkrig og utenlandsk invasjon, ikke ulikt Russland i 1918. Også de var vant til å leve i livsfare. De hadde god grunn til å være redde, for dødsskvadroner jaktet på gutten. Nonnen Marfa, guttens mor, var i midten av femtiårene og hadde lidd mye under de brutale omveltningene i denne uroens tid, der familien deres hadde falt fra storslagenhet og makt til fengsel og død og tilbake: Guttens far, Filaret, befant seg nå i polsk fangenskap, og flere onkler hadde blitt myrdet. Mikhail kunne knapt lese og skrive, var på ingen måte autoritær og var kronisk syk. Antakelig håpet han og moren bare at de skulle overleve til faren kom tilbake. Men ville han noensinne komme tilbake? Mor og sønn var livredde, men hadde ikke mistet alt håp; de ba delega40

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 41 av 896) NOT PRINT READY!

prolog

sjonen med dignitærer fra Moskva møte gutten utenfor Ipatjevs hus om morgenen, usikre på hva dagen ville bringe.2 Vaktene i Ipatjevs hus i Jekaterinburg sto og så på at Romanov-familien kom ned trappen og korset seg idet de gikk forbi en utstoppet hunnbjørn med to bjørnunger på trappeavsatsen. Nikolaj bar sin sykelige sønn. Den kommanderende offiseren, en bolsjevikkommissær ved navn Jakov Jurovskij, førte familien ut, over en gårdsplass og ned i en kjeller der én enkelt lyspære utgjorde den eneste belysningen. Aleksandra ba om å få en stol, og Jurovskij fikk hentet inn to stoler til de to svakeste i familien: den tidligere tsaritsaen og Aleksej. Hun satte seg på den ene og Nikolaj satte sønnen sin på den andre. Deretter stilte han seg opp foran ham. De fire storfyrstinnene, Olga, Tatjana, Maria og Anastasia – som samlet ble omtalt med akronymet OTMA – sto bak Aleksandra. Jurovskij skyndte seg ut av rommet. Det var mye som skulle ordnes. I dagevis hadde det blitt sendt kodede telegrammer mellom Jekaterinburg og Moskva om fremtiden til tsarfamilien etter hvert som antibolsjevikiske styrker, kjent som De hvite, rykket frem mot Jekaterinburg. Tiden var i ferd med å løpe ut. En dødsskvadron ventet i naborommet. Noen av dem var fulle, alle var tungt bevæpnet. Familien satt der stille og rolig, fortsatt i halvsøvne og med bustete hår, kanskje med et håp om at de på en eller annen måte i løpet av denne hastige forflytningen ville falle i hendene til De hvite som var så nær ved å komme dem til unnsetning. De satt vendt mot døren, rolige og forventningsfulle, som om de ventet på å bli tatt bilde av. Ved daggry 14. mars kom Mikhail, kledd i formell, pelsfôret kappe og hatt med sobelskinn, ut sammen med sin mor for å se på en prosesjon ledet av moskovittiske adelsfolk kalt bojarer og ortodokse prelater kalt metropolitter. Det var iskaldt ute. Delegatene nærmet seg. Bojarene var kledd i kaftaner og pelser, og metropolitten (den ortodokse biskopen) bar på mirakelikonet fra Uspenskijkatedralen, som Mikhail umiddelbart må ha gjenkjent fra Kreml, der han nylig var holdt fanget. For å virke ekstra overbevisende bar de på Fjodorovskaja-ikonet, Romanov-familiens ikon av familiens beskytterinne. Da de kom frem til Mikhail og moren, bukket de dypt, og den forbausende nyheten ble overbrakt med det første de sa til ham. «Suverene 41

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 42 av 896) NOT PRINT READY!

dynastiet romanov

herre, hersker over Vladimir og Moskva, og tsar og storfyrste av hele Russland», sa deres anfører, metropolitt Feodorit fra Rjazan. «Storfyrstedømmet Moskva kunne ikke overleve uten en monark … og lå i ruiner», så en stenderforsamling (zemskij sobor) hadde valgt ham til å være deres hersker som skulle «skinne som solen for det russiske tsarveldet», og de ba ham «vise dem sin gunst og ikke la være å etterkomme deres bønn» men «ha den godhet å komme til Moskva så fort som mulig». Mikhail og moren hans ble ikke glade. «Rasende og gråtende sa de til oss», fortalte delegatene, «at han ikke ønsket å bli hersker og hun ville heller ikke gi ham sin velsignelse, og så gikk de av sted til kirken.» Man kan nesten høre morens voldsomme sinne og guttens hulkende forvirring. I 1613 var Russlands trone ikke et fristende tilbud. Klokken 02.15 satt Aleksej og familien hans fortsatt og ventet, tause og søvndrukne, da kamerat Jurovskij og ti bevæpnede medhjelpere kom inn i det stadig mer fullpakkede rommet. En av dem la merke til Aleksej, som satt der «sykelig og med voksaktig hud» og stirret «med store nysgjerrige øyne». Jurovskij beordret Aleksej og familien til å reise seg, og idet han snudde seg mot Nikolaj, kunngjorde han: «I lys av det faktum at deres slektninger fortsetter sin offensiv mot Sovjet-Russland, har ledelsen i Urals regionale sovjet bestemt at dere dømmes til døden.» «Gud, min skaper!» sa den tidligere tsaren. «Herregud, hva er dette?» En av jentene ropte høyt: «Herregud, nei!» Nikolaj snudde seg igjen: «Jeg skjønner ikke hva du sier. Les det en gang til, vær så snill.» Magnatene fra Moskva lot seg ikke avskrekke av at Mikhail nektet. Stenderforsamlingen hadde skrevet ned de spesifikke svarene som delegatene skulle gi til hver enkelt av Mikhails protester. Etter mye bønn skulle dignitærene «nesten trygle» Mikhail. De «kysset korset og spurte ydmykt» den gutten de kalte «vår hersker» om han ville bli tsar. Romanov-familien var krenket etter flere års forfølgelse og ydmykelse. De var heldige som var i live. Mikhail nektet på nytt «med jamrende gråt og raseri». Jurovskij leste opp dødsdommen på nytt, og nå begynte Aleksej og de andre å korse seg, mens Nikolaj fortsatte å si «Hva da? Hva da?». «DETTE!» ropte Jurovskij. Han fyrte løs mot den forhenværende tsa42

Fra SynergyWeb: Mal: 15, ScalaPro, 10.2/13 pkt, 25.5 cic, 37 linjer (Ordrenr: 38846) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 13. oktober 2016 - 15:12 (side 43 av 896) NOT PRINT READY!

prolog

ren. Eksekusjonspelotongen løftet sine våpen og skjøt vilt mot familien i et øredøvende spetakkel av skudd, «kvinner som skrek og stønnet», Jurovskij som ropte ut sine ordrer, panikk og røyk. «Ingen kunne høre noe», kunne Jurovskij fortelle. Men etter hvert som skytingen gradvis stanset, innså de at tsarevitsj Aleksej og kvinnene nesten ikke var truffet. Aleksej satt lamslått på stolen og stirret vettskremt på dem med store øyne gjennom kruttrøyken og støvet fra veggene som nesten stengte for lyset, i en grusom scene med veltede stoler, viftende bein, blod og «stønning, skrik og lave klynkelyder …». Etter seks timers argumentering i Kostroma kastet dignitærene seg på kne og gråt og sa at hvis Mikhail ikke gikk med på å bestige tronen, ville Gud tilintetgjøre Russland fullstendig. Til slutt gikk Mikhail med på det, kysset korset og tok imot tsarens stålbeslåtte stav. Dignitærene korset seg og skyndte seg frem for å legge seg flate og kysse den nye tsarens føtter. En hovedstad i ruiner, et ødelagt kongedømme, et desperat folk ventet ham i enden av den farlige veien mot Moskva.