I morgen er alt mørkt Marlens historie
Sigbjørn Mostue
I morgen er alt mørkt Marlens historie
© CAPPELEN DAMM AS 2015 ISBN 978-82-02-48283-1 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Sats: Type-it As, Trondheim 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g/1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Jeg fører inn til det forpinte stedet, jeg fører inn til evig pine, jeg fører inn blant den fordømte flokken. (…) La alt håp fare, dere som her trer inn! Dante: Den guddommelige komedie
Kapittel 1
Jeg er Marlen. Navnet mitt betyr visstnok «høy og sterk». Men ikke er jeg spesielt høy, og jeg er langt fra sterk. Jeg er som et gresstrå: Det legger seg ned når du tråkker på det. Først lenge etter at du har gått, vil jeg prøve å reise meg. Forresten, slik var det. Men nå er mye annerledes. Det er andre tider. Helt andre tider. Første leksjon: Med andre tider blir vi andre mennesker. Dette er min historie.
7
Kapittel 2
Jeg slo opp øynene av det høye skriket. Hjertet hamret kroppen i gang. Hjernen forsøkte å kjempe seg ut av søvnen. Pusten min gikk i små, forte hiv mens jeg stirret stivt ut i mørket. Det var mamma som hadde skreket. Akkurat som den grusomme natten, da jeg fant henne sittende på knærne i senga med hendene foldet foran munnen, mens hun skrek av sjokk og sorg uten å registrere den skjelvende jenta i døråpningen som der og da fikk livet røsket ut og tråkket ned i støvet. Langsomt skjønte jeg at det bare var mamma som hadde drømt igjen. Minnene hadde klusset med den søvndrukne hjernen min, rotet med tiden, forsøkte å slette to år av livet mitt like lett som setninger i et tekstdokument når du holder inne rettetasten. Stemmen til Johan duret gjennom veggene. Jeg grøsset. Mamma svarte noe. Så ble det stille der inne. Og hun skulle liksom være bekymret for meg? Hvis det var en av oss som slet, så var det henne. Nede på gulvet fant jeg mobilen. Klokka viste halv fem. Da hadde jeg altså vært i drømmeland i bare et par timer. Ikke rart at øyelokkene skrapte som sandpapir over hornhinnen. Det var ingen vits i å forsøke å sove igjen. Min8
nene om natten da pappa døde, ville hjemsøke meg hvis jeg lukket øynene. Glade, fine pappa, som elsket meg over alt på denne jord, men som plutselig ikke var der mer. Han kom fra en familie med høyt blodtrykk og hjerteproblemer. Mamma maste om at han måtte begynne å trene og spise sunt. Slikt ville ikke pappa tenke på: «Man må nyte sola mens den er her, og livet mens man har det», pleide han å svare, mens det gode smilet bredte seg i ansiktet så øynene hans nesten forsvant. Og visst nøt han livet. Det gjorde vi alle. Helt til hjertet hans sa stopp. Da mamma våknet ved siden av ham den grusomme natten, var han fortsatt varm, og munnen hadde fremdeles et svakt smil, som om hans siste tanke handlet om noe uendelig godt og vakkert. Akkurat der var pappa heldigere enn de fleste i våre dager. Jeg reiste meg opp, fikk liv i pc-en og fant fram mappen med videoklippene jeg hadde fått lagret før nettet brøt helt sammen. Det var fortsatt noen av dem jeg ennå ikke hadde fått sett på. Jeg klikket på en av filene. Pc-en jobbet et par sekunder, så ble skjermen fylt av et litt uklart opptak. Det var fra et havneområde i Nord-Afrika et sted. Folk løp i panikk. De forrykte var blant dem, og plukket ut ofre som løver i en flokk med gnuer. Kameraet fanget opp en frådende kvinne som sto bredbent og brølende over en mann. Hun holdt en stokk så tung at det var et under at hun i det hele tatt klarte å løfte den. Men hun var høy på adrenalin og galskap. Stokken suste nedover, før hun hevet den igjen. Mannen sluttet å sprelle. Hun slo en gang til. Så hevet hun blikket og stirret i blindt raseri mot den som holdt kameraet. En prikking bredte seg nedover ryggen min, omtrent som når man ser en grøsser som er så skummel at man mest av alt har lyst til å skru av – noe man selvsagt ikke gjør. For 9
man vil tross alt se mer, finne ut hvordan det går; nysgjerrigheten overvinner alltid både moral og frykt. Skjønt, her visste jeg hvordan det ville slutte. Det var slutten på oss. Slutten på alt. Naturen gikk til motangrep, gjennom en mikroskopisk, mutert parasitt. For en skjebnens ironi. Vi mennesker var jo også parasitter – snyltere på jordkloden og naturen – som bredte ukontrollert om oss, endret klimaet, sugde nådeløst omgivelsene tomme for ressurser uansett hvor vi dukket opp, og la igjen ødelagte og forurensede biotoper, og en natur som sprellet i dødskramper. Nå skulle alt dette ta slutt. Moder jord tok hevn. En skikkelig en også. Av gammel vane snudde jeg meg etter Sissi. Den grå katten min pleide å ligge oppå dyna og se på meg med smale, uutgrunnelige øyne mens hun malte seg inn i søvnen. Senga var tom. Naboen hadde skutt etter henne av frykt for at hun skulle være bærer av parasitten. MTG. Mutert Toxoplasma gondii. Sissi hadde kommet slepende etter forpotene med en bakpart oversmurt av blod – lam og ødelagt av haglladningen. Jeg kom aldri til å glemme blikket hun sendte meg. Og de tynne, hjelpeløse skrikene. Fingeren min prikket lett på touchpaden. Videoen av den forrykte dama stoppet. Jeg klikket på nettleserikonet, med et mikroskopisk håp om at noen der ute hadde fikset satellittene eller kablene eller hva det nå enn var som hadde gått i stykker og gjort Internett livløst. Jeg ble selvsagt skuffet – igjen. Jeg hadde ikke hjerte til å lukke fanene som hadde vært oppe da nettet sluknet. Kanskje det var for å bevare noe fra den gang alt var normalt. På oppgavelinjen sto fortsatt de kjente logoene: de største norske nettavisene, dessuten CNN og BBC, samt YouTube og LiveLeak. Og selv10
sagt vennegruppa på Facebook, der folk som meg inntil nylig hadde sittet over hele verden og delt informasjon og framtidshåp. Earthshake hadde vi kalt oss. Fordi jorda ristet av seg evolusjonens største feiltakelse: mennesket. Nå var det taust også derfra, og jeg følte meg blind og venneløs, isolert fra resten av verden. Jeg vendte tilbake til videoklippene. Den siste fila som jeg ennå ikke hadde åpnet, viste seg å inneholde en video fra Cuba. En gutt satt i vinduet og filmet gata under seg. Det skjelvende kameraet fanget opp horder av forrykte som strømmet forbi, en springflo av kropper og hender som viftet med stokker og kniver. Lyden var som fra en zoologisk hage der dyrene hadde gått amok. Jeg trykket på pauseknappen, bøyde meg ned mot skjermen og stirret fascinert på de forrykte. Bleke, forknytte og krumryggede. Fulle av hat. Mot oss. Mot seg selv. Mot menneskeheten. Og når som helst ville de være her, i mitt eget land, i min egen by. Jeg rynket pannen. Nistirret på en av de smittede, en mørk kvinne i begynnelsen av 20-årene. Dro markøren på avspillingslinjen litt bakover, stoppet. Play. Pause. Det var noe i øynene hennes som fikk meg til å stusse. Jeg syntes å ane en sorg, en desperasjon dypt inne i det gale blikket – som om det likevel fantes noe menneskelig der inne. Jeg ristet på hodet. Det var innbilning. Måtte være det. Ingen med det minste fnugg av menneskelighet ville kunne utføre handlinger som dette, eller hva? Jeg begynte å fryse, som om en dødsengel strøk meg lett over skuldrene. Visste utmerket godt at jeg lurte meg selv; de forrykte har hjemsøkt jorda til alle tider, også uten hjelp av noen parasitt. Vi har slaktet hverandre ned i utallige kriger og etniske renskninger. Begått overgrep som fint 11
kan sidestilles med de smittede gærningenes – bare at nå rammet det globalt og vilkårlig. Men fortsatt var det vårt gamle liv som vi klamret oss til og bekymret oss for. I morgen skulle jeg på skolen. Og mamma ville fremdeles kjempe med minnene om pappa – den gang alt var lyst og fint, og det var en grunn til å leve.
12