Per Knutsen Broren til Hugo

Broren til Hugo

Per Knutsen

Broren til Hugo roman

© CAPPELEN DAMM AS 2016 ISBN 978-82-02-51130-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Jesper Egemar Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,2/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80 g.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Faren holdt med Hitler under krigen. Han og kameraten hans brente ned huset til en av fyrene som ville gi Norge bort til engelskmennene og kommunistene. Mannen var ikke hjemme, men det var kona og ungene hans. De hoppet ut fra et vindu i annen etasje. Motstandsmennene, som de var frekke nok til å kalle seg, tok faren og kameraten hans til fange og kastet dem ned i en kjeller. De ble bundet sammen med et tau og kunne ikke bevege seg mer enn en halv meter fra hverandre. Motstandsmennene slo dem med belter og jernstenger, men de var noen ordentlige sveklinger og greide ikke å skade dem. Hver gang faren eller kameraten hans sovnet, stakk en kommunist hodet hans ned i ei bøtte med isvann. Faren måtte skite, da gikk de ut, de som hadde pint og plaget dem, mer til mannfolk var de ikke. «Dra buksa ned og bli ferdig med det», sa kameraten. «Jeg har sett alt, ingenting kan skremme meg». Faren dro buksa ned og skeit rett foran ansiktet på ham. Det knyttet dem sammen for livet, men kameraten sitt liv ble kort. Faren gråter når han forteller det. Mannfolk som kameraten hans fins ikke lenger.

5

2 Moren setter seg for å hvile. Erkki vil opp på fanget, men hun er trøtt og orker ikke. Han går ned på kne og holder rundt henne, legger øret inn mot magen hennes og hører på innvollene som arbeider der inne. Hjerteslagene, tunge og seige, går inn i hjernen hans og ut gjennom det andre øret.

«Ei», sier hun. «Ei, ei». Hun vrir seg og vil tvinge ham vekk, men rekker det ikke før faren kommer inn. «Du ødelegger gutten», sier han. «Det blir ikke mannfolk av sånt». Han legger hånda under morens hake, løfter hodet hennes opp mot seg og sier: «Smil. Smil, for faen».

3 En gang fjorden frøs til, før krigen, gikk faren og kameraten hans åtte kilometer på isen for å komme seg på dans. De danset hele natta og glemte å sove, og da de gikk hjem neste formiddag, brast isen. Erkki presser hendene over munnen når faren forteller det. Kameraten hans satte fyr på vinterfrakken som han hadde fått av en kaptein i Frelsesarmeen, likevel gikk det fire timer før de ble plukket opp av ei frakteskute. Erkki tar hendene vekk fra munnen og spør: «Var du redd?» Nei, faren var ikke redd, ikke kameraten hans heller.

Når faren og moren krangler, sier faren: «Det kan ikke du vite, du kjente ikke kameraten min.» Moren sier: «Nei, det slapp jeg, gudskjelov», og så begynner faren å gråte. Etter krigen vant kameraten hans i Pengelotteriet, men faren fikk 6

ikke ei krone, selv om de hadde levd som brødre. De dro aldri mer på dans sammen, men straks kameraten var død, ble de bestevenner igjen.

Lukten av faren sin skit var så forferdelig at de som ville gi Norge bort til engelskmennene og kommunistene, stakk av, og han og kameraten kom seg ut. De kunne ikke bli i bygda, der de kjente alle. Folk så stygt på dem, så de rømte til Finland. Finnene holdt med Hitler, de også. «Ingen med vettet i behold rømte til Finland under krigen», sier moren når faren er ute. Hun er finsk og vet hva hun snakker om, finnene er bra folk, ingen har lidd så mye som dem. Faren og kameraten hans søkte ly i en gamme ved Enare sjø, hos noen fattige bønder som delte av det lille de hadde.

Erkki vil vite hva det lille var, og moren svarer salt fisk, en brødskalk i ny og ne og grøt. Erkki sier: «Men grøt er jo godt», da rister moren på hodet og mumler: «Ikke i Finland.» Faren sang «Det var en liten flicka, som en dag i sena maj» til de finske jentene. De forsto ikke et ord, men ble ømme om hjertene. Moren ble ømmest, faren møtte henne på dans. Han så ikke to ganger på henne, det syns Erkki er rart, selv ser han på moren hele tida og kan ikke la være. Dagen etter dansen red hun på en okse, etter to timer hadde hun temmet den. Selv om hun luktet svette, tenkte faren at den jenta må jeg ha. Han jaget kameraten ut av gammen og dro moren med seg inn. Da de kom ut igjen, hadde hun fått en unge i magen, det var Hugo.

Han kom til verden dagen etter at krigen sluttet i Finland, og tror han er bedre enn Erkki fordi han er født i utlandet.

«Erkki fjerter», sier Hugo til moren, og noen ganger er 7

det sant, fjerting er det verste hun vet. Hugo fryder seg når hun setter øynene i Erkki og sier: «Hold opp, jeg vil ikke være mor til en gris.»

4 Etter krigen ble det ikke værandes i Finland. Alle var fattige, det krydde av kommunister, og myggen var ikke til å holde ut. Faren flyttet tilbake til Nordland med moren og onkel Tapio, broren hennes. Siden faren hadde vært på parti med Hitler, fikk han ikke plass på båt hos noen av fiskerne eller hvalfangerne. Onkel Tapio hadde sloss mot russerne og fikk heller ikke arbeid. Det krydde av kommunister i Nordland også. Faren og onkel Tapio lånte penger til en gammel sjark. Siden har de rodd fiske med den, og moren lager fiskekaker av fangsten etter en hemmelig oppskrift. Fiskekakene hennes er så gode at folk heller kjøper dem enn å lage sine egne. Onkel Tapio og faren skjærer filet av storseien og hysene, og moren maler fisken på ei kvern som henger på en krok i gangen om søndagene. Hugo er stor nok til å dra kverna, og gjør det med et skittviktig uttrykk i fjeset. Han geiper til Erkki bak morens rygg og stønner hver gang sveiva er på vei oppover. Så hender det at moren får tulltak og forlanger å få arbeide i fred, og roper: «Hut dere ut! Jeg tåler ikke å se dere.» Fiskekakene er ferdig stekt i god tid før middag, folk kommer og kjøper dem i kjøkkenet. De bor i ei gammel rønne, men ei stor gammel rønne. De har tretten mål jord og sauer og høns og ei ku som heter Krona, de fikk henne billig. Hun er alltid sint, 8

Erkki er redd henne. Han er ikke redd for andre kyr eller for hestene som løper rundt i marka, men Krona hater ham og har bestemt seg for å stange ham i hjel. Hun har sett sine beste dager, og det bekymrer moren. Hemmeligheten i fiskekakene er fløte. Krona må snart på slakteriet, da blir det slutt på fløten. Uten fløte, ingen fiskekaker. Uten fiskekaker, ingen penger.

5 En gang var de ett. Erkki lå inni moren, det er det nærmeste han har kommet et annet menneske. Mellom dem var det ei hinne, tynnere enn hud. Det var deilig, mye bedre enn å være nær henne her ute. Han var ett med henne, men hun likte det ikke. Hun spydde og var sint hele tida. Det ble en grusom fødsel, Erkki kom ut på tvers. «Aldri mer», sa moren og jaget faren ut av dobbeltsenga. Han sover på et rom borterst i gangen, Erkki sover i morens seng. Han er redd for rabies og poliomyelitt, for at Salten-båten skal gå på et isfjell som Titanic, og for å bli kidnappet som babyen til Charles Lindbergh.

Moren kysser ham aldri og gir ham heller ikke en klem når han legger seg. «Det er ikke nødvendig», sier hun. Han snur seg hver gang hun snur seg, og legger armene rundt henne bakfra, rett nedenfor ribbena. Hvis hun er våken, skjenner hun på ham og river hendene hans vekk. Hvis hun sover, mumler hun: «Ei. Ei.» Hugos fødsel var lett, selv om han ble født i en låve, alt er lett for Hugo.

9

6 Moren legger kveita på planken og løfter øksa. Hun hogger til og treffer der hun skal, under hodet, men kveita er slimete og glatt. Øksa glipper og fyker ned i gresset. Blodet renner ut av moren. Erkki skriker, kveita lever ennå og slår med sporden. Moren holder rundt armen sin med den andre hånda. Hun bøyer seg frem og stønner. Blodet drypper ned på forkleet hennes. Hun roper: «Løp inn. Onkel Tapio må sykle til doktoren.» Erkki springer mot huset og hyler så han blir hes. Hvis moren dør, vil han kaste seg i grava og begraves sammen med henne. Den største hunden, Miriam, bykser ut av vedskjulet og bort til moren, lukter oppetter armen hennes og slikker blodet i seg. Moren sparker etter bikkja, som fyker bort til kveita og vil slåss med den. Erkki løper inn og hyler: «Onkel Tapio, onkel Tapio.

Mamma dør, mamma dør. Hent doktoren.»

7 En time seinere har den kloke kona lappet såret på morens arm og lagt en bandasje rundt. Skaden var ikke alvorlig nok til at doktoren ville komme. Onkel Tapio er ute og sløyer kveita, de skal ha den til middag. Den kloke kona sitter i stua sammen med Erkki og moren og faren, Hugo er ute og spiller fotball. Erkki er ennå våt i ansiktet. Faren hvisker til ham: «Gå ned til frua og lån tre flasker øl. Jeg så at de bar en kasse inn til henne. Si at jeg kommer med fiskekaker i morgen.» Erkki søker morens blikk, men hun har ikke hørt 10

hva faren sa. Hun strever hele tida for at han ikke skal få tak i øl og brennevin, men Erkki tør ikke si nei til ham.

Han løper ned til frua. Hun er enke etter handelsmannen som døde under krigen, ikke krigen som sluttet to år før Erkki ble født, men første verdenskrig. Frua drikker, faren sier at hun ikke har fått seg noe siden freden i Versailles, og da blir man litt grinete. Erkki spør hva noe er, og faren svarer: «Har du ikke sett hva oksen gjør med kua?»

Frua spør Erkki om han har hørt siste nytt. Nei, det har han ikke, og hun forteller at kona til doktoren har sneket seg inn på kontoret under middagsluren hans, og forsynt seg av morfinet, hun datt av kirkebenken forrige søndag.

Frua legger tre flasker i kurven, hun slafser når hun snakker: «Mener faren din at jeg skal spise fiskekaker hver dag?»

«Jeg veit ikke, frua», svarer Erkki og tar imot kakestykket hun skjærer opp. Det går ikke ned i noen av lommene hans, han prøver å skjule det bak ryggen. Det er mugg på frua sine kakestykker, og noen har sett henne tørke av kakespaden med lommetørkleet sitt. «Vil du ikke ha den gode fyrstekaka?» spør hun. Erkki lukker øynene og biter av et stykke.

De inntørkede nesebusene skraper i halsen når han svelger.

Idet han er på vei ut, roper frua etter ham: «Mora di er for gjerrig med fløten.» Det kan han ikke fortelle når han kommer hjem, moren tror at fløten er hemmelig. Kvalm etter å ha spist nesebuser, snur han seg og roper, «mamma holdt på å dø i dag», og kaster resten av kakestykket i grøfta. Frua gneldrer med den stygge kjeften sin at han er like fæl til å skryte som foreldrene, og han skriker tilbake: «Du veit ikke hva oksen gjør med kua.»

11

8 Han smugler ølet inn bakdøra. Faren står i gangen og venter, han er kortpustet og river flaskene til seg. Erkki blir stående ei stund. Han gruer seg til å gå inn, moren har nektet ham å hente øl og brennevin til faren. «Han får ikke lov til å drikke, verken av meg eller av doktoren, det må du fortelle ham», sier hun. «Jeg tør ikke», svarer Erkki, og hun spør: «Hva er du redd for? Han kan ikke slå deg i hjel, heller.»

Jo, det kan han, og Erkki blir nødt til å gå inn. Faren sier: «Nå skal det smake med en forfriskning.» Han heller øl i et glass til den kloke kona, og drikker selv av flaska. Moren drikker kaffe og skjenker i en kopp til Erkki, hun er ikke sint på ham. Kjelen står på ei steinplate ved ovnen, Erkki varmer hendene på den. Han har drukket kaffe siden han var tre og må ha det jevnt ut over dagen, ellers får han vondt i hodet. På besøk hos andre holder han øye med kaffekjelen. Blir han aleine på kjøkkenet, løfter han den av ovnen og drikker av tuten. Det får ikke hjelpe at han brenner seg, han må ha det. Faren forbyr moren å oppbevare te i huset.

Te er for jomfruer og engelskmenn.

Moren går på kjøkkenet og kommer tilbake med en pengeseddel, den med Fridtjof Nansen på. Det er hardt for henne, hun beundrer Fridtjof Nansen og er glad i penger, selv om hun aldri har noen. Seddelen har vært gjemt under voksduken på benken og er muggen i kanten. Den kloke kona sier: «Ikke tale om, jeg gjør det ikke for penger.»

Faren snapper femkroningen fra moren og ber den kloke kona for helvete ta pengene. Neste gang hun kommer, kan kassen være tom. Han stikker pengeseddelen i brystlom12

men på blusen, rett over de digre geitene hennes. Den kloke kona snapper femkroningen ut, reiser seg og gir moren pengene tilbake. Moren knytter neven rundt seddelen. Faren åpner den tredje ølflaska og drikker halvparten av den i ett drag. Moren ser på ham med smale øyne, mens Erkki får nupper oppover armene. Hugo kommer inn, andpusten og svett, den kloke kona blir enda blidere og sier til ham: «Kom hit, la meg få se på deg.» Hugo liker det ikke, men moren jager ham bort til henne, den kloke kona er god å ha, og gratis. Nå legger hun armen rundt Hugo og ser ut som hun har tenkt å kysse ham, så sier hun, og det er lett å høre at hun er pussa: «Du er dyp, det lyser av deg.» Moren blir stram i ansiktet, og Hugo river seg løs, den kloke kona har skrytt av ham før og sagt enda rarere ting enn dette.

Hun ber faren ta en trudelutt med den fyldige tenoren sin.

Faren blir glad og må gråte, han synger «Hør min sang, du klare aftenstjerne, som funkler høyt på himlen blå», og stirrer på den kloke kona. Øyelokkene hennes skjelver, klokere er hun ikke, og moren later som om hun ikke ser det.

Erkki lener seg tilbake i stolen og betrakter det løse tapetet øverst på veggene. Faren er litt full, men på den gode måten.

Erkki blir rolig og oppspilt på samme tid, kaffen brer seg ut i armene og beina. Faren synger like fint som de gjør i radioen om lørdagskveldene, det sier alle, stemmen hans burde spilles inn på grammofon. Etter sangen og applausen fra den kloke kona er han i overdådig humør, mens moren er blitt sur. Det merker ikke faren, han forteller hvordan liket av gammeldoktoren så ut da de fant ham under fjellet. Erkki ser at moren blir kvalm, særlig det om magesekken går inn på henne. Andre ting som gjør henne kvalm, 13

er navlestrengen i egg, kvinnfolk som gir ungene bryst, og altså fjerting. Erkki liker egg og fjerter en god del, noe Hugo stadig sladrer om, men kvinnfolk som gir ungene bryst, er ekkelt, det syns de alle.

9 Moren vasker hos tannlegen og kona hans. De har ikke barn.

Tannlegefrua gir moren små sjokolader som hun får fra slektningene sine i Belgia. Moren lover tannlegefrua at hun ikke skal fortelle det til tannlegen, og tar sjokoladene med seg hjem. Erkki og Hugo vil ha dem med det samme, men moren gjemmer dem til pakkene på juletrefesten. Hun liker at de andre ungene blir misunnelige på guttene hennes. Den utenlandske sjokoladen smaker bedre enn noe annet Erkki har spist. Tannlegefrua lager syltetøy av appelsiner og gir moren et glass, det er ennå varmt når hun kommer hjem. Moren setter glasset på benken slik at alle som kommer innom, skal tro at hun og tannlegefrua er venninner. Syltetøyet et nydelig å se på, små fisk av appelsinskall inni et hav av gele, men det smaker surt. Tannlegefrua vil ikke gå opp i vekt og har i for lite sukker. Hun legger på seg likevel, og er blitt så tykk at hun ikke kommer seg inn mellom kirkebenkene. Det sies at da hun ble innlagt på sykehuset, var alle vektene der for små, de måtte på slakteriet for å få veid henne. Der hadde de misforstått leveransen og sto klare til å plaffe henne ned.

Erkkis mor blir tynnere og tynnere og får noen av kjolene og skjørtene og blusene som tannlegefrua vokser ut av. Hun syr dem inn, men bruker dem aldri, hun er redd folk skal gjøre 14

narr av henne. Plaggene henger hun inn i det russiske skapet sitt fra 1800-tallet, det eneste verdifulle møbelet hun har eid.

Hun har ikke nøkkel til skapet, men siden døra går opp med ei øredøvende knirking, kan alle i huset høre at det blir åpnet.

Erkki er mest glad i den hvite silkeblusen med broderier, som ser ut som en kjole når han har den på. Når bare han og moren er inne, hender det at han åpner skapet og prøver kjolene og skjørtene og blusene. Moren sier ikke noe om det, men hvis hun får øye på faren, roper hun ut. Da river Erkki dameklærne av seg og henger dem inn igjen. Faren må ikke få vite at han liker å gå i skjørt. Han ikke bare liker det, når Erkki kler på seg blusen og ser seg i speilet, blir han myk og kilen innvendig, noen ganger begynner han å skjelve. Hvis faren oppdager at moren har gjort kvinnfolk av sønnen, dreper han henne. På dårlige dager kommer hun løpende opp straks hun hører skapdøra knirke, og roper: «Ikke rør klærne mine. Kan du ikke oppføre deg som andre gutter?» Hun skriker at han skjemmer ut familien, hele bygda ler av dem, kan han ikke slutte å vrikke på ræva når han er ute blant folk? Hun orker ikke mer, en vakker dag flytter hun tilbake til Finland. Etterpå får han kjeft av Hugo også. «Du er ikke snill mot mamma, hun er fryktelig skuffet over deg.» «Det er hun ikke», sier Erkki, på kanten til å gråte, han vil så gjerne gjøre moren stolt. Men hvordan kan hun være stolt av ham når han skiter i buksa på vei hjem fra skolen. Han kniper igjen av alle krefter og løper med stive skritt. Det hjelper ikke, skittvannet renner nedover lårene, og de andre ungene synger etter ham, «diaré, diara, diara-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha-ha». Moren blir rasende og vrenger buksene av ham, stikker skittflekkene opp under 15

nesen hans og sier: «Nå må jeg vaske igjen. Er du klar over hvor tungt det er?» Han nikker, ja, han vet det, alt er tungt for henne.

10 Faren kommer hjem fra Svolvær, han har kjøpt en pose drops til hver av guttene. Hugo forteller lillebroren at det er dumt å åpne begge posene på en gang. De kan først spise opp posen som Erkki eier, så tar de Hugos pose. «Blir ikke det koselig?» sier han. Overveldet av at broren spør ham til råds, svarer Erkki: «Jo. Jo.» Det Hugo sier, er så riktig og klokt. De spiser drops, og er grådige. Siden de har så mye, tygger de dem i stedet for å suge, og rett etter at de har lagt seg, er Erkkis pose tom. Beruset av vennligheten storebroren har vist ham, ber han Hugo åpne sin egen pose og gi ham et drops, men Hugo ler. «Du får ikke mer, dette er mine drops.» Han krøller seg under dyna og sier det rett ut: «Jeg har lurt deg.» Med et flir fortærer han det ene dropset etter det andre. Han spiser dem med åpen munn, for at knaskinga skal høres godt. Erkki gråter, det tåler ikke Hugo: «Hold kjeften på deg, din lille skit.» «Men du lovet», tuter Erkki. Etter ei stund slutter Hugo å tygge og ser alvorlig på ham. «Du skal få de jeg har igjen», sier han, «men da må du gjøre noe.» Erkki presser munnen igjen og setter seg opp i senga. «Hva da?» «Drikke en slurk av potta», sier Hugo og peker ut mot gangen. Det høres ikke så ille ut.

Erkki vet at skipbrudne drikker sitt eget piss for å overleve, og har prøvd det selv. Det smakte ikke godt, men han har 16

også drukket sjøvann og spist et lommelyktbatteri, og det var verre. De står opp og går ut på gangen. Potta er nesten full, moren har ikke hatt tid til å tømme den. Oppå flyter ei grønnaktig hinne, det lukter råttent. «Hold for nesen, da», sier Hugo og stikker ut tunga som det ligger et fristende, rosa drops på. Det er like før sukkerglasuren brister og fyller munnen hans med deilig melkesjokolade. Erkki gråter igjen, men løfter potta, lukker øynene, legger leppene inn mot kanten og drikker en munnfull ramsalt, lunkent piss.

Kvalmen gjør ham veik i kroppen, han sjangler inn på rommet igjen og får kastet seg ned på senga. Noe så avskyelig har han aldri før smakt. Det stikker i magen, kanskje Hugo har hatt rottegift i potta, han har jo sagt at han skal drepe ham. Erkki svelger og svelger for å slippe å kaste opp. Han samler det han har igjen av krefter, rekker hånda frem mot Hugo og sier: «Få posen.» Hugo ler igjen, han har ledd hele tida, men ikke høyt. Nå kommer han bort og pirker i Erkki med foten. «Du trodde vel ikke at jeg mente det?» spør han. «Jo», hvisker Erkki. «Så dum du er», flirer Hugo.

«At det går an å være så dum.» Erkki gulper og gråter, smaken av gjær limer seg fast inni munnen. «Jeg skal si det til mamma», hulker han. «Ikke gjør det», sier Hugo og gir ham et siste spark med foten. «Da skjønner hun hvor dum du er, og sender deg på barnehjem.»

17