Mikkel Birkegaard
Over mitt lik Oversatt av Ellen Karine Berg
© 2011 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © 2009 Mikkel Birkegaard og C&K Forlag ApS ISBN 978-82-02-31651-8 1. opplag 2011 Originalens tittel: Over mit lig Opprinnelig forlag: C&K Forlag ApS, København Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia, Latvia 2011
prolog
Hittil har jeg bare tatt livet av folk på papiret. Til gjengjeld er jeg skikkelig god til det. Så god at jeg kan leve av det, og så dreven at jeg har kalt det jobben min. I et land på størrelse med Danmark er det litt av et privilegium å kunne skrive bøker på heltid, men det finnes nok dem som vil hevde at jeg ikke er en ordentlig forfatter, eller at det jeg har skrevet, ikke er ordentlige bøker. I løpet av hele min karriere har jeg måttet finne meg i kritikk, enkelte ganger er jeg til og med blitt latterliggjort, og til tider har jeg, innerst inne, gitt anmelderne rett. Det kan være vanskelig å innrømme, men i enkelte situasjoner har jeg gjenkjent den distansen og hulheten i bøkene mine som kritikerne har påpekt til det kjedsommelige. Men det står helt andre ting på spill i den historien som nå følger på disse sidene. Jeg vet at denne historien blir annerledes enn noe annet jeg har skrevet. Vanligvis er jeg usynlig, den anonyme fortelleren som lar historien utfolde seg uten å pådra seg unødig oppmerksomhet. Men denne gangen kan jeg ikke la være. Jeg retter fokus mot meg selv fordi det er nødvendig, og denne innledningen er først og fremst for min egen skyld, en påminnelse om prosjektet mitt, en løftet pekefinger, slik at jeg skal huske det jeg må, og på hvilke premisser. En motivasjon til å drive meg videre. 5
For videre må jeg, og jeg må klare det alene. Jeg er avskåret fra omverdenen. Det er ingenting som distraherer meg. Om natten er mørket og stillheten så kompakt som i en bunker mange meter under jorden. Ingen lyder eller inntrykk når inn til meg. Men det er heller ikke behov for inspirasjon utenfra. Det som følger her, har allerede skjedd meg, og skal bare bli formidlet til skjermen ved hjelp av fingrene mine og pc-ens tastatur. Den siste ukens begivenheter tvinger meg til å rette fokus mot meg selv og dokumentere alt mens det ennå er i frisk erindring, og jeg fremdeles har tid. Det finnes ikke noe filter. Ingen konstruksjoner eller knep kan stille meg eller min rolle i disse begivenhetene i et bedre lys. Dessverre, for hvor fristende det enn måtte være å pynte på de smertefulle og avskyelige episodene og opptrinnene jeg har deltatt i den siste tiden, kan jeg ikke dikte denne gangen. På en måte er det befriende. Jeg trenger ikke å lyve. Fremgangsmåten er også en annen. Jeg er ikke nødt til å finne på alle mulige dramaturgiske krumspring av hensyn til plottet eller spenningskurven. Jeg kan skrive det slik det er, uten omsvøp. Hovedpersonen trenger ikke å se seg selv i speilet for å gi leseren et inntrykk av sitt utseende, for hovedpersonen i denne historien er meg selv, Frank Føns, en seksogførti år gammel forfatter, ikke særlig høy, én sytti, slank, med mørkt hår, kort helskjegg og et par stålgrå øyne som etter sigende ikke blunker særlig ofte. Sånn, så er det overstått. Var det ikke for alvoret i situasjonen, ville jeg sikkert ha frydet meg over denne nyoppdagede bevegelsesfriheten, og jeg kan bli litt irritert når jeg tenker på at jeg kunne ha benyttet meg av dette eksperimentet for lenge siden. Det er ikke fordi jeg ikke har kastet meg ut i litterære eksperimenter i min karriere, men jeg fant tidlig, kanskje for tidlig, en formel som fungerte, og som jeg har fulgt siden. 6
Men ikke nå. Spillereglene har endret seg. Jeg har frigjort meg fra mine egne eller andres sjablonger og oppskrifter. Jeg trenger ikke å bekymre meg om å følge innforståtte konvensjoner eller uskrevne regler om hva man kan eller ikke kan, noe som er bra, for jeg blir nødt til å starte med en av de største klisjeene i faget, det som satte det hele i gang: En telefonoppringning …
tirsdag
1
Ingen tør ringe meg på formiddagen. Alle som tror de kjenner meg, regner med at jeg sover ut rusen. Alle som virkelig kjenner meg, vet at jeg jobber om formiddagen, og de vet også at jeg ikke kan fordra å bli forstyrret når jeg skriver. Det var ikke fordi jeg faktisk var i ferd med å skrive da telefonen ringte. Jeg satt riktignok ved arbeidsbordet, pc-en var på, og en kopp varm kaffe sto og dampet ved siden av skjermen, men tankene mine var et annet sted. Fra plassen min i andre etasje, «Tårnet», som min eldste datter kalte det en gang, og som huset straks ble døpt, hadde jeg utsikt til hagen nedenfor, og jeg vurderte om det lønte seg å rake gressplenen senere på dagen, eller om jeg burde vente til høstværet hadde fått ristet av resten av bladene også. Min første innskytelse var bare å la telefonen ringe. En oppringning på denne tiden av dagen kunne umulig bety gode nyheter, eller det kunne være noe uvesentlig, som en telefonselger eller feil nummer. Jeg lot telefonen ringe fem ganger før jeg tok den og brummet navnet mitt inn i røret. «Liket ditt har dukket opp,» lød det i den andre enden. Det var Verner. Han presenterte seg aldri, og var en av de få som tror de kjenner meg, men allikevel ikke har noe problem med å ringe, uansett hva klokken er. Jeg var ikke i humør til å være med på ordleken hans. «Hva mener du?» 11
«Noen har begått drapet ditt.» «Hvilket av dem?» spurte jeg og kunne ikke la være å sukke tungt. Verner jobbet i politiet i København, og jeg pleide å benytte meg av ham når jeg sjekket politimessige prosedyrer i bøkene mine. Selv om han mente at det å være forfatter ikke var noen skikkelig jobb, var han allikevel stolt over å bidra til prosessen, en stolthet som hadde gått til hodet på ham og gitt ham den oppfatning at han hadde rett til å ringe i tide og utide med kommentarer og ideer. «Drapet i havnen,» sa han opphisset. «De har funnet et lik av en kvinne ute ved Gilleleje havn, skamfert og holdt nede med kjetting.» Jeg lukket øynene og presset to fingre mot tinningen. Bevisstheten min svevde stadig mellom tankene på å rake sammen løvet og den dårlige samvittigheten over ikke å ha produsert dagens ordkvote, så Verners melding sank bare langsomt inn. «Tuller du med meg?» spurte jeg, mest for å si noe. «Jeg sier jo at det er ditt drap,» sa Verner tydelig irritert. «Det må da være mange kvinner som blir slengt på sjøen nede i havnen …» «Men ikke så mange som har vært i live og utstyrt med en oksygenflaske da de ble slengt på sjøen,» avbrøt Verner meg. «Hun hadde til og med den samme hårfargen. Alt stemmer. Også vekten som skulle holde henne nede.» «En marmorbyste?» «Nettopp.» «Og du er sikker på at det er i Gilleleje?» «Ja.» Hodet mitt begynte å dunke. Drapet Verner beskrev, lød nøyaktig som et av mordene i den siste boken min, I det røde feltet. Boken handlet om en psykopatisk psykolog som utsatte pasientene sine for det de fryktet aller mest, ikke for å gjøre dem friske, men for å ta livet av dem på den mest grufulle måten de kunne tenke seg. 12
Mordet i havnen hadde dreid seg om en kvinne som var redd for å drukne, og psykologen hadde dykket sammen med henne og observert kvinnens panikk til det ikke var mer oksygen igjen og hun ble kvalt. Han fikk kick av den angsten hun uttrykte i det kalde, mørke vannet, med oppspilte pupiller og skrik som lød utenomjordiske gjennom munnstykket og vannmassene. I den samme boken hadde jeg tatt livet av flere andre personer med deres egen angst: frykt for nåler, klaustrofobi, araknofobi. Det var absolutt ikke en av de beste historiene mine. «Frank?» Verners tonefall var hardt. «Ja ja, jeg er fremdeles her,» sa jeg. «Hva gjør vi?» Jeg ristet på hodet. «Det kan ikke være mulig. Det må være en tilfeldighet.» «Hun er død, Frank. Det er ingen tilfeldighet.» «Men boken har jo nettopp kommet fra trykkeriet,» forsøkte jeg. «Den er ikke engang utgitt ennå.» Verner måtte videre i jobben sin. Han var patruljerende politibetjent i København og jobbet med prostitusjon og mindre forseelser. Mord var ikke hans spesiale. Derfor hadde han heller ikke flere detaljer da han ringte meg første gang. I og med det omfattende nettverket hans i politiet var han vanligvis i stand til å snuse opp den informasjonen jeg trengte til bøkene mine, om det så var prosedyrer ved pågripelse, trafikkforhold eller drapsmetoder. Han forsikret meg at han ville følge utviklingen i løpet av dagen og lovet å holde meg orientert. Når jeg tenker tilbake på det, var det et besynderlig valg vi gjorde da vi ikke fortalte noen om vår antagelse. I årenes løp hadde Verner gitt meg tilgang til fortrolige opplysninger, og han var redd for at det skulle få konsekvenser for ham hvis det kom ut. Selv var jeg nok altfor overrasket til å ta noen beslutning akkurat da, selv om jeg i et kort øyeblikk kunne se hvordan en slik avsløring 13
ville ha fremmet salget av boken. Jeg skjøv imidlertid tanken raskt fra meg. Det var like sannsynlig at politiet ville få stoppet utgivelsen av hensyn til de pårørende, eller etterforskningen, og jeg trengte pengene. I de siste ti–tolv årene hadde jeg skrevet en bok hvert halvannet år, og regelmessigheten hadde påvirket rutinene mine og forbruket mitt. Det var ikke akkurat slik at jeg levde i luksus. Sommerhuset var blitt min helårsbolig etter skilsmissen, til tross for at det ikke var helt lovlig, og selv om huset var i temmelig god stand, var det ikke akkurat attraktivt. «Tårnet» lå i et av de eldre sommerhusområdene i Rågeleje, i tredje rekke fra stranden på Sjællands nordkyst, med en romslig hage som for det meste besto av gressplener omgitt av høye bjørketrær og graner. Det var bare ti kilometer ned til havnen i Gilleleje, der jeg med jevne mellomrom kjøpte fisk fra bodene på kaien. Det var mitt kjennskap til området som gjorde at jeg hadde brukt nettopp Gilleleje havn som åsted for mordet i boken I det røde feltet, men nå virket valget som et feilgrep. Det var kommet altfor nær, og jeg kunne ikke forestille meg hvordan jeg skulle klare å handle der mer. I bunn og grunn kunne jeg ikke skjønne hvordan det kunne skje et mord i den lille, søvnige fiskerbyen. I stedet forsøkte jeg å ignorere det. Ved hjelp av praktiske gjøremål prøvde jeg å avlede oppmerksomheten fra den kjensgjerning at et menneske var blitt drept. Det var ikke lett. Jeg beskjeftiger meg med død hver eneste dag. Det går ikke en time uten at jeg tenker på nye drapsmetoder eller måter å påføre skade eller smerte på. Vanlige husholdningsartikler og redskaper forvandles til mordvåpen eller torturinstrumenter, men alt foregår i min egen fantasi. Nå var det blitt utprøvd i virkeligheten. Den dagen fikk jeg hverken rakt løv eller skrevet de 2500 ordene som utgjør dagskvoten. Da jeg etter en time ikke lenger kunne skyve tankene på mordet fra meg, styrket jeg meg på en whisky selv om klokken bare så vidt 14
hadde passert elleve. Jeg satte meg ut på terrassen, der høstsolen sloss mot store, drivende skyer. Hauger av løv lå spredt rundt i hagen, og vinden tok et godt tak i de høye trærne og ristet dem. Fra bjørketrærne drysset det av og til en sky av frø innover terrassen, og flere av de små flakene havnet i drinken min. Der fløt de rundt på overflaten som puslespillbrikker på et gyllent hav, og jeg ble sittende lenge og studere hvordan flakene sank ned på bunnen av glasset etter hvert som de sugde til seg væske. På engelsk kaller man en morder som kopierer et annet mord for «copycat», en betegnelse jeg aldri helt har forstått, og som jeg antar ikke har noe med katter å gjøre. Vi ville vel si at morderen «etterapte» en annen, noe som gir mer mening siden jeg forestiller meg at aper, akkurat som barn, liker å etterligne andres bevegelser. I ordene inngår to vidt forskjellige dyr, og jo mer jeg tenkte på det, desto mer absurd virket det. Whiskyen var drukket opp, og jeg hentet en ny sammen med et av frieksemplarene av I det røde feltet, som jeg hadde fått tilsendt for et par uker siden, rett fra trykkeriet. Tilbake på terrassen fant jeg frem til det stedet der mordet var beskrevet. Det var cirka to tredjedeler inn i boken og gikk over syv sider. Mordet var bokens følelsesmessige klimaks, det punktet jeg ofte planlegger mest nøyaktig, og som er utgangspunktet for å skrive resten. Kit Hansen, som offeret heter i boken, er en vakker 28 år gammel rødhåret kvinne, slank med en veltrent kropp og fyldige bryster. Angsten for vann og for å drukne stammer fra en dykkerulykke i Sharm El Sheikh, der hun og kjæresten er uforsiktige under dykking, bare få dager etter at de har tatt sertifikatet. De setter seg fast i et garn på bunnen, men Kit får kjempet seg løs og prøver febrilsk å frigjøre kjæresten også. Han blir sittende hjelpeløst fast, og hun blir vitne til at han drukner rett for øynene hennes. Tynget av skyldfølelse reiser hun tilbake til Danmark for å fortelle kjærestens familie hva som har skjedd. Se15
nere bryter hun helt sammen og er ute av stand til å fungere i hverdagen. Hun mister jobben sin i et reklamebyrå, trekker seg tilbake fra omverdenen og ender opp som pillemisbruker. Etter en stund blir naboen forelsket i henne. Han er den eneste som tar seg av den tilbaketrukne kvinnen, og langsomt blir hans kjærlighet lagt merke til og med tiden gjengjeldt. Med naboens hjelp klarer hun å kutte ut pillene, og det er han som får henne til å oppsøke psykologen, Venstrøm, som ender med å ta livet av henne. Historien slutter med at naboen gjør det av med Venstrøm, men ikke før han selv har gjennomlevd en grusom tortur som følge av sin nålefobi. Jeg bladde tilbake i boken til beskrivelsene av Kit Hansen, og spekulerte på i hvor stor grad hun lignet den drepte, eller rettere sagt omvendt. Hvis det virkelig var en kopi av mordet, hadde offeret da rødt hår? Hadde hun et arr på skinnebenet, der hvor garnet hadde skåret seg inn til knoklene da hun fikk vridd seg løs på bunnen av havet i et egyptisk dykkerparadis? Hvor langt ville drapsmannen gå for å finne et offer som passet til beskrivelsen? Alkoholen hadde gjort sin virkning. Kroppen føltes tyngre, og det var vanskelig å holde tankene fast. Jeg leste om igjen beskrivelsen av mordet. Det forekom meg mer og mer uvirkelig, og fikk meg etter hvert til å tvile på om Verner i det hele tatt hadde ringt. Kanskje det bare hadde vært en tankerekke som var løpt løpsk, en underbevisst handling for å snike seg unna dagens jobb. Jeg måtte til Gilleleje for å få det bekreftet med egne øyne, jeg måtte avgjøre om det virkelig var begått et drap, og hvis det var det, prøve å finne ut om omstendighetene rundt drapet virkelig minnet om beskrivelsen min, eller om Verner var blitt paranoid.
2
Toyotaen var ikke blitt luftet på flere måneder, og hev etter pusten da jeg vred om tenningsnøkkelen. Til slutt ga den etter, og jeg kjørte langs kysten inn mot Gilleleje. Mesteparten av veien var flankert av sommerhus og grantrær, men enkelte steder var det et gløtt ned mot vannet. Sjøen gikk hvit, og stranden var redusert til tre–fire meter med rullesteiner, som flere steder var dekket av oppisket havskum. Det var høyvann. Det var mange mennesker ute på havnen denne dagen. November var godt utenfor turistsesongen, og grillbarene og skjenkestedene hadde pakket vekk utemøblene sine, slik at det ble god plass til å parkere Corollaen på havnen, like ved kaien. Boken anga ikke nøyaktig hvor på havnen mordet var begått, så jeg ble sittende i bilen og speide ut gjennom frontruten. Den kraftige vinden laget skarpe topper på bølgene. Mange av båtene var tatt opp allerede. De som lå igjen, gynget urolig på seg og mante frem den ubehagelige lyden av gummi som gnikket mot gummi, bare overdøvet av stålvaierne som pisket mot aluminiumsmastene. På den motsatte siden av havnebassenget sto fem biler parkert. En av dem var en politibil. Jeg fikk et plutselig anfall av svimmelhet og grep rundt rattet, lukket øynene og trakk pusten dypt. Slik satt jeg en stund og pustet så regelmessig jeg kunne. Slapp av, beordret jeg meg selv. Det kunne være hundrevis av grunner til at politiet var 17
nede på havnen, og bare én av dem hadde noe med meg å gjøre. Etter et par minutter våget jeg å åpne øynene igjen. Det sto en del folk rundt bilene, men enda flere hadde beveget seg ut på moloen hvor de speidet utover havet på motsatt side. Det var ikke satt opp noen sperringer så vidt jeg kunne se. Jeg gikk ut av bilen og trasket så avslappet jeg kunne over til den andre siden av havnebassenget. Da jeg nærmet meg, hørte jeg stemmer og spraking fra politiradioen. Et par menn i våtdrakt satt i døråpningen på en varebil og drakk kaffe i taushet. En betjent i uniform fulgte meg med blikket da jeg gikk forbi dem. Jeg så ikke på ham, men fortsatte så rolig jeg kunne ut på moloen. Her hadde en tyve–tredve mennesker flokket seg sammen, både voksne og barn, og alle sto og kikket utover. Noen hadde kikkert og kamera med seg. Jeg sluttet meg til gruppen og fulgte blikket deres. Omtrent hundre meter lenger ute lå to båter, en større gul og rød redningsbåt og en svart gummibåt. Fire bøyer med røde flagg dannet en firkant på omtrent tyve ganger tyve meter. «De fisket opp en dame i dag tidlig,» lød en lys stemme. «Hun hadde ikke klær på seg.» På en benk ved siden av meg sto en rødhåret gutt på rundt ti år, i gul regnfrakk og blå gummistøvler. Rundt halsen hadde han en kikkert som var nesten like lang som overarmen hans. «Hun var helt hvit,» fortsatte han. «Og rød.» «Så du det?» spurte jeg. Stemmen min skalv litt. Han nikket ivrig. «Jeg har stått her i hele dag.» Gutten satte hendene i siden og vendte blikket mot båtene. «De var her i dag tidlig. En masse dykkermenn og politimenn. Først ville de at jeg skulle gå, men jeg snek meg forbi dem hele tiden. Nå gidder de ikke si det mer.» Han smilte og skjøt brystkassen frem. 18
«Og … damen?» «Hun var helt hvit,» gjentok han. «Det var kjetting rundt henne og en stein.» «Var hun rødhåret?» spurte jeg. Han sendte meg et forundret blikk. «Hvordan visste du det?» Jeg trakk på skuldrene. «Du sa nettopp at hun var rød også.» Han nikket. «Hun hadde rødt hår. Men hun var også rød her.» Han gjorde en skjærende bevegelse med kanten av hånden over brystet og halsen. «Og her, og på bena, og på armene.» Jeg visste ikke hva jeg skulle si, eller om jeg overhodet var i stand til å si noe, så jeg rettet blikket mot båtene. Slik sto vi begge et par minutter før jeg kremtet og pekte på kikkerten. «Det er en flott kikkert du har. Kan jeg få låne den?» Gutten nikket og løftet kikkerten over hodet. «Men jeg må få den igjen hvis det skjer noe.» Jeg satte kikkerten for øynene og stilte inn skarpt mot båtene. I gummibåten satt en mann i våtdrakt og holdt i et tau som førte ut over siden på båten, ned i vannet. Båten gynget voldsomt, og han måtte innimellom slippe taket i tauet med den ene hånden og gripe fatt i relingen for å stabilisere seg. Selvfølgelig hadde jeg ikke forventet at det var tegnet et omriss av liket på havoverflaten, men jeg hadde nok allikevel ventet meg et eller annet. Jeg ble i hvert fall skuffet. Jeg regnet med at det ville være et synlig tegn på at det var skjedd noe voldsomt nettopp der, men vannet avslørte ingenting, og bare båtene og bøyene antydet at det var noe spesielt med området. «Hva skjer?» spurte gutten ved siden av meg. «Ingenting,» svarte jeg og ga ham kikkerten tilbake. Han satte den straks for øynene for å forsikre seg om at han ikke hadde gått glipp av noe. 19
«Tror du det er én til?» Stemmen hans lød forventningsfull. «Det er det ikke,» sa jeg og snudde meg for å gå tilbake mot havnen. «Er du politimann eller noe sånt?» spurte gutten, men jeg svarte ikke, gikk bare videre. Da jeg passerte betjentene på kaien, sendte de meg et blikk fullt av avsky. «Fikk du sett det du skulle?» spurte en av dem da jeg hadde kommet forbi dem. Jeg skjønner dem godt. «Ulykketurisme» er usmakelig og helt uakseptabelt, men det var ikke av nysgjerrighet jeg var der. I hvert fall ikke den type nysgjerrighet som enkelte var drevet av. Det var ikke for å få et adrenalinkick ved synet av blod, knokler, innvoller eller hjernemasse. Selv om dette var mine virkemidler når jeg skildret mord og lemlestelser i bøkene mine, kom inspirasjonen ikke fra ulykker eller direkte erfaringer, men fra meg selv. Jeg trengte ikke ytterligere gru eller realisme, som regel var det nok bare å lukke øynene. Bildene min egen hjerne kunne frembringe, var mer enn nok. Men jo, jeg fikk sett det jeg skulle på havnen i Gilleleje.