La meg få presentere meg. Mitt navn er Nancy Drew. Vennene mine kaller meg bare Nancy. Mine fiender kaller meg helt andre ting. Men hva annet kan man forvente? Jeg er tross alt detektiv. Det vil si, ikke egentlig. Jeg er ikke politiutdannet eller noe sånt. Jeg går ikke med våpen. Det er både fordi jeg ikke ville tatt i en pistol selv om jeg kunne, og fordi jeg ikke er gammel nok. Men jeg er gammel nok til å vite når noen blir utsatt for urettferdighet og når noen gjør noe de ikke skulle ha gjort. Og jeg gjør alt for å stoppe dem, og sørge for at synderne stilles for retten. Bestevenninnene mine, Bess og George, forteller meg ofte at jeg er distré. Med det mener de at jeg nok en gang har glemt å fylle bensin på bilen min eller å ta med nok penger til lunsj. Men begge vet at jeg aldri er distré når det gjelder ulovligheter. Aldri. Nancy Drew
Carolyn Keene
Frøken Detektiv Ledetråd: Hawaii Oversatt av Kari Engen
© 2009 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) Text copyright © 2005 by Simon & Schuster Children’s Publishing Division, New York ISBN 978-82-02-30581-9 3. opplag 2012 Originalens tittel: Trade Wind Danger Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Oversatt av Kari Engen Omslagsillustrasjon: Andreas Bennwik Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS, Trondheim Trykt hos Livonia Print SIA, Latvia, 2012
1 San Francisco er den vakreste byen jeg har sett – og det sier en god del ettersom jeg blant annet har vært i Paris … Uansett: I dette øyeblikk var jeg akkurat ankommet verdens vakreste by sammen med mine to bestevenner George Fayne og Bess Marvin, og vi nøt den friske vårluften i fullt monn. «Er du sikker på at du har tatt med deg nok klær?» sa George. «Du har ikke glemt noe?» Hun nikket ironisk mot de fire matchende bagene til Bess som var stablet på bagasjetrallen utenfor hotellet vårt, The Old Bay Mare. «Jeg? Glemme klær?» svarte Bess, uten å bry seg om kusinens spydige undertone. «Det skjer ikke.» Hun dro frem en tynn jakke fra den ene bagen og tok den på seg over toppen sin. «Ifølge reisehåndboken kan været her være 5
nokså uforutsigbart,» tilføyde hun. «Jeg tenkte at det var like greit å stille forberedt.» «Mitt motto er ’Én reise – én reiseveske’,» sa George og satte sekken sin ved siden av min på trallen. «To par jeans, shorts, T-skjorter og en genser. Det kaller jeg å stille forberedt!» Jeg smilte for meg selv. Til tross for at Bess og George er kusiner, er de veldig forskjellige. Bess er blond, alltid moteriktig kledd og helt uinteressert i sport. George, derimot, er mørk, ikke det minste opptatt av klær – og en av de beste idrettsutøvere jeg har truffet. Men én ting har de i hvert fall felles, og det er at de alltid er snille mot hverandre – og mot meg. «Dere kommer til å like San Francisco,» sa drosjesjåføren da jeg hadde betalt ham. «Denne byen tiltrekker seg alle mulige slags sære typer, og dere vil sikkert møte mange interessante mennesker. Ha en fin dag og god ferie!» Han strakte armen ut gjennom vinduet og vinket idet han svingte ut fra fortauskanten. Vi ble stående og se etter bilen og så hvordan sjåføren kjørte om kapp med en kollega opp den bratte bakken. «Han er jo ikke riktig klok!» utbrøt George. «Jeg er sikker på at han holder over hundre kilometer i timen.» 6
«Som sagt, San Francisco tiltrekker seg en del sære typer,» bemerket jeg. «Jeg skal vedde på at du kommer til å snuble over et mysterium mens vi er her, Nancy,» sa Bess. «Det må jo finnes en god del av dem, når man ser hvordan folk oppfører seg, mener jeg.» Jeg smilte. Tanken på nye mysterier fikk det alltid til å krible i kroppen. I det samme kom det en gjenstand susende gjennom luften, rett forbi hodet mitt. Jeg kastet meg rundt og fulgte den med blikket. «En tennisball!» sa George. «Tror dere at noen kastet den på deg med vilje?» spurte Bess nervøst. Mannen som var i gang med å hjelpe oss med bagasjen, hadde også fått med seg hendelsen. «Det tror jeg ikke,» sa han og ristet på hodet. «Det er nok bare noen barn som leker. Det er umulig å fange en ball når den først har fått fart ned disse bakkene. Vær glad så lenge dere ikke støter på løpske skateboard eller biler med dårlige bremser. Eller et jordskjelv.» «Denne byen høres jo livsfarlig ut,» sa Bess. «Man kan ikke engang stå på fortauet uten å bli angrepet.» «Kom, så går vi og sjekker inn,» sa George. 7
«Jo raskere vi kommer i orden på rommet, desto fortere kan vi gå ut igjen og se på byen.» Vi fulgte etter bæreren inn i resepsjonen og så oss omkring. The Old Bay Mare var et viktoriansk hus som var blitt bygget om til et hotell i gammeldags stil med blomstrete tapeter og antikke møbler. Vi ble ført til et koselig, lite rom med to store messingsenger og en ekstraseng. I det ene hjørnet brant det liflig i en peis. Da bæreren var forsvunnet ut, sank Bess ned på feltsengen. «Jeg kan ta denne,» sa hun. «Jeg er ikke så nøye på det.» Jeg smilte. Det var typisk Bess å være omtenksom mot oss andre. «God natt,» tilføyde hun så og lukket øynene. «Hva mener du med ’god natt’?» sa George. «Hva skjedde med turen vår i byen?» Bess gjemte hodet under puten. «Gå dere,» sa hun med utydelig stemme. «Jeg er så trøtt etter den lange flyreisen fra Chicago. Og dessuten er det så deilig her, med fyr på peisen og alt.» «Du blir bare enda trøttere av varmen,» sa George og begynte å dra henne i armen. «Kom igjen.» 8
«George har rett,» sa jeg. «Og hvis været er så omskiftelig som du påstår, er det best vi passer på å gå ut mens solen skinner.» Bess satte seg sakte opp med et dorsk uttrykk i ansiktet. «Må du bruke alt jeg sier mot meg, Nancy? Ja, det er vel ikke annet å vente når man er datter av en berømt advokat.» Jeg lo. Faren min, Carson Drew, jobber som advokat i River Heights, og som vanlig hadde Bess rett. Det var nok ham jeg hadde det fra. En stund senere var vi på vei ned mot Union Square, der portieren hadde sagt at vi kunne hoppe på en av de berømte trikkene. Målet var Fisherman’s Wharf og en båttur ut til Alcatraz, det gamle fengselet. «San Francisco … » sa Bess med et sukk. «Til og med navnet er romantisk.» «Apropos romantisk,» sa George. «Synd at Ned var nødt til å lese til eksamen og ikke kunne bli med.» «Ja, jeg skulle virkelig ønske at han var her.» Plutselig kjente jeg hvor mye jeg savnet kjæresten min og fikk et anfall av hjemlengsel. Men jeg hentet meg fort inn igjen. 9
«San Francisco handler jo ikke bare om romantikk, da,» fortsatte jeg. «Krimforfatteren Dashiell Hammett la mange av handlingene i bøkene sine hit. Husker dere den gamle filmen Malteserfalken? Humphrey Bogart som leter etter ledetråder i San Franciscos tåke?» Hverken Bess eller George svarte. Antagelig var de for opptatt av alt det nye som var å se på. Vi rundet et hjørne og fikk øye på en trikk som hadde stoppet ved en liten park i nærheten. «Den ser akkurat ut som trikken i annonsen,» sa Bess og viftet med brosjyren vi hadde tatt med oss fra hotellet. Det var en gammeldags brun sporvogn med store vinduer og trebenker. Utvendig var det plattformer for de mer eventyrlystne passasjerene som foretrakk å stå og holde seg fast i stengene. Dessverre var alle de plassene opptatt. Før vi steg på, benyttet Bess anledningen til å ta en titt på understellet. Hun måtte alltid vite hvordan ting fungerte. Så vidt jeg kunne forstå fikk trikken strøm fra en kabel som lå i et spor i gaten, og trikkeføreren manøvrerte ved hjelp av en slags spak. 10
I det samme ringte det i en bjelle. «Jeg går ut ifra at det betyr at vi må komme oss på,» sa George. «Hvordan nå det skal gå til,» mumlet Bess mens vi forsøkte å klemme oss inn i den fulle vognen. «Folk står jo trengt sammen som sild i tønne.» Hun trakk pusten og holdt inn magen i et forsøk på å smyge seg inn på en liten plass mellom to tenåringer. Selv presset jeg meg inn ved siden av et eldre ektepar. «Unnskyld,» sa jeg da jeg kom til å dulte borti damen. I stedet for å svare sendte hun meg et surt blikk. Det var ikke akkurat den reaksjonen jeg hadde ventet meg. Like etter kom konduktøren for å ta betaling, og jeg tenkte ikke noe mer over det. Selv han, som burde være vant til trengselen, virket irritert over at det var så vanskelig å ta seg frem. «Vi burde kanskje ha ventet på neste trikk,» stønnet Bess. «Jeg får nesten ikke puste.» «Den kommer til å være akkurat like full,» sa mannen ved siden av meg. «Det er på grunn av alle turistene.» Jeg kikket bort på ham. Han var høy og flott med gråsprengt hår og et strålende smil. 11
«Vi bor her i San Francisco,» fortsatte mannen. «Min kone Harriet og jeg bruker sjelden disse trikkene. Men vi hadde akkurat gjort unna handleturen ved Union Square da denne kom, og siden vi gjerne ville raskest mulig hjem, tenkte jeg at det var fornuftig å hoppe på. Ikke sant, kjære?» tilføyde han og smilte til den gråhårete damen. Harriet snurpet munnen sammen. Jeg ventet spent på å høre hva hun hadde tenkt å svare. «Jo da, Ed,» sa hun til slutt. «Du er jo fornuften selv.» Ed lo. «Jeg gjør mitt beste!» «Har dere bodd her bestandig?» spurte jeg Harriet. «Du får unnskylde om jeg virker nysgjerrig. Det er detektiven i meg.» Jeg ville bare se om det var mulig å få henne på glid. Harriet knep øynene sammen, og en lang stund var det helt stille. Det var tydelig at hun ikke ønsket å dele tankene sine med noen – i hvert fall ikke med fremmede. «Vi flyttet hit fra New York for fem år siden,» svarte Ed i hennes sted. «San Francisco er virkelig en fantastisk by. Akkurat passe stor. Vakker natur. Og kulturtilbudet er ypperlig, 12
i tillegg til at det er enkelt å komme seg ut for å gå turer eller leie båt og den slags. Jeg føler meg aldri innestengt her.» «Ikke engang nå?» sa George. «Du må jo innrømme at det er ganske trangt akkurat her.» «Å, sånt plager ikke meg. Jeg kan jo hoppe av når jeg selv vil.» Trikken begynte sin ferd opp en bratt bakke, og jeg kjente hvordan jeg ble dratt bakover. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at vi kom til å velte. Jeg strakte hals for å se ut. Hellingen var så steil at den skjulte for himmelen. Det eneste jeg så var palmer og en rekke fargeglade hus i viktoriansk stil på begge sider av gaten. «Se!» utbrøt Bess. «Det fortauet der har trappetrinn!» «Ja, en del av bakkene er for bratte til vanlige fortau,» forklarte Ed. «Man trenger trappetrinn for å komme seg opp. Hvor er dere fra, forresten?» «River Heights,» svarte Bess. «I nærheten av Chicago. Vi landet i morges. Nancy har hatt lyst til å reise hit helt siden hun begynte å lese Dashiell Hammetts krimbøker, og så overtalte hun oss til å bli med.» «Chicago er en hyggelig by,» sa Ed. «Men 13
jeg foretrekker likevel San Francisco. Bakkene, havet, tåken … listen er uendelig.» I det samme bråstoppet trikken, og alle rundt oss ble stille. «Skal vi plukke opp flere passasjerer midt i bakken?» var det noen som sa. Jeg speidet ut gjennom vinduet og slo fast at nærmeste holdeplass befant seg et godt stykke unna. Likevel var det først da jeg så hvordan Harriets ansiktsuttrykk forandret seg, at jeg skjønte alvoret i situasjonen. Hun kastet et urolig blikk mot avlukket til trikkeføreren. Det var tomt. Med en svak gnissende lyd begynte trikken å gli bakover, rett mot en stor, rød firehjulstrekker femten meter lenger ned i bakken.