Kazuo Ishiguro
Nokturner Fem fortellinger om musikk og skumring
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Kazuo Ishiguro Originalens tittel: Nocturnes Oversatt av Kari og Kjell Risvik Oversetterne er medlemmer av Norsk Oversetterforening Copyright © Kazuo Ishiguro 2009 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-31605-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Stone/Cavan Images/Getty Images, © Andrew Walsh/Flickr Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Innkjøpt av Norsk kulturråd Published with the support of the Culture Programme (2007-2013) of the European Union.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Tilegnet Deborah Rogers
Innhold
Crooner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Come Rain or Come Shine . . . . . . . . . . . . . . . . . .
39
Malvern Hill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
87
Nokturne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Cellister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177
Crooner
Den morgenen jeg fikk øye på Tony Gardner der han satt midt iblant turistene, var våren i anmarsj her i Venezia. Vi hadde nettopp gjort oss ferdige med vår første hele uke ute på piazzaen – en lettelse, la det være sagt, etter alle de innestengte timene da vi hadde opptrådt fra vår plass innerst i kafeen, hvor vi var i veien for gjester som ville bruke trappen. Det blåste ganske friskt den morgenen, og den flunkende nye baldakinen vår blafret omkring oss, men vi følte oss litt gladere og friskere, og det kom vel også til uttrykk i musikken. Men nå snakker jeg jo som om jeg er et fast medlem av bandet. I virkeligheten er jeg en av «sigøynerne», som de andre musikerne kaller oss, en av dem som forflytter oss hit og dit på piazzaen og hjelper til i det av de tre kaféorkestrene som har bruk for oss. Som oftest spiller jeg her på Caffè Lavena, men på travle ettermiddager kan jeg spille et sett med Quadri-gutta, gå over til Florian og så tilbake over plassen til Lavena. Jeg kommer godt ut av det med dem alle – og med servitørene også – og i enhver annen by ville jeg hatt en fast plass nå. Men dette stedet er så besatt av tradisjonene og fortiden at her er alt omvendt. Alle andre steder ville det tale til en manns fordel at han var gitarspiller. Men her? Gitar? Kafébestyrerne 9
blir forlegne. Det blir liksom for moderne, turistene vil ikke like det. I fjor høst skaffet jeg meg en jazzmodell av god gammel årgang med et ovalt lydhull, av det slaget Django Reinhardt kunne tenkes å ha brukt, slik at ingen kunne få det for seg at jeg var en rocker. Det gjorde alt en smule lettere, men kafébestyrerne liker det fremdeles ikke. For å si det som det er, hvis du er gitarist, kunne du godt være selveste Joe Pass, de ville likevel ikke gitt deg fast jobb på denne plassen. Dertil kommer naturligvis også slike småting som at jeg ikke er italiener, enn si venetianer. Det samme gjelder den tsjekkiske branden med altsaks. Vi er godt likt, de andre musikerne trenger oss, men vi passer ikke helt inn på den offisielle plakaten. Bare spill og hold kjeft, det er det kafébestyrerne alltid sier. Da skjønner ikke turistene at du ikke er italiener. Gå med dressen din, solbrillene, kjem håret bakover, ingen vil merke forskjell, bare ikke snakk. Men jeg gjør det ikke så verst. Alle de tre kaféorkestrene trenger en gitar, især når de må spille samtidig fra sine rivaliserende telt – noe mykt, stødig, men med forsterker som dunker frem akkordene der innenfra. Nå tenker du vel at tre band som spiller samtidig på den samme plassen, må bli en salig røre. Men Markusplassen er stor nok til det. En turist som kommer slentrende over plassen, vil høre den ene melodien tone ut, den andre tone inn, som når man skrur seg over skalaen på en radio. Det turistene ikke kan få for mye av, er de klassiske greiene, alle instrumentalversjonene av berømte arier. Greit nok, dette er Markusplassen, de vil ikke ha de siste poplåtene. Men stadig vekk vil de ha noe de kjenner igjen, kanskje et gammelt Julie Andrews-nummer, eller temaet fra en gammel film. Jeg husker en gang i fjor sommer da jeg 10
gikk fra band til band og spilte «Gudfaren» ni ganger på én ettermiddag. Nok om det, der satt vi den vårmorgenen og spilte for en tallrik skare turister da jeg fikk se Tony Gardner sitte alene med kaffen sin, nesten rett foran oss, kanskje seks meter fra baldakinen vår. Det dukker stadig opp berømtheter på plassen, men vi gjør aldri stort vesen av det. På slutten av et nummer går det kanskje en stillferdig beskjed rundt til de andre i bandet. Se, der er Warren Beatty. Se, det er Kissinger. Den kvinnen der, det er hun som spilte i den filmen om mennene som byttet ansikt. Vi er vant til det. Det er tross alt Markusplassen. Men da jeg skjønte at det var Tony Gardner som satt der, var det noe annet. Da ble jeg faktisk henrykt. Tony Gardner hadde vært mors yndling. Der hjemme, under kommunistene, hadde det vært kjempevanskelig å få den slags plater, men mor hadde omtrent hele samlingen. En gang da jeg var liten, lagde jeg en ripe i en av de dyrebare platene. Leiligheten var så overlesset, og en gutt på min alder måtte bare røre litt på seg, især i den kalde årstiden da man ikke kunne være ute. Jeg hadde derfor en lek der jeg hoppet fra den lille sofaen vår til lenestolen, og en gang feilbedømte jeg og traff grammofonen. Stiften skrenset over platen med en skjærende lyd – dette var lenge før CD-enes tid – og mor kom inn fra kjøkkenet og begynte å kjefte på meg. Jeg syntes det var så fælt, ikke bare fordi hun kjeftet på meg, men fordi jeg visste at det var en av Tony Gardners plater, og jeg visste hvor mye den betydde for henne. Og jeg visste at også denne nå ville ha de hakkende lydene gjennom det hele, mens han croonet de amerikanske sangene. Mange år senere, da jeg jobbet i Warszawa og skaffet meg kjennskap til svartebørsplater, ga jeg mor erstatninger for alle de slitne 11
Tony Gardner-albumene, innbefattet den jeg hadde lagd ripe i. Det tok meg over tre år, men jeg fikk stadig flere, den ene etter den andre, og hver gang jeg dro hjem på besøk, hadde jeg med meg én til. Det var altså ikke rart at jeg ble så henrykt da jeg kjente ham igjen, snaut seks meter unna. Først kunne jeg ikke tro det var sant, og jeg var kanskje et taktslag for sent ute med et akkordskifte. Tony Gardner! Hva ville min kjære mor ha sagt hvis hun hadde visst det! Til ære for henne, til ære for hennes minne, måtte jeg gå og si noe til ham, det fikk ikke hjelpe om de andre musikerne lo og sa at jeg oppførte meg som en pikkolo. Men jeg kunne jo ikke bare storme bort til ham og skubbe bord og stoler til side. Vi måtte gjøre oss ferdig med dette settet. Jeg led de verste kvaler, la det være sagt, enda tre–fire numre, og hvert sekund tenkte jeg at han kunne reise seg og gå sin vei. Men han ble sittende der for seg selv og stirre ned i kaffen, rørte i den som om han var veldig forundret over hva servitøren hadde satt frem for ham. Han så ut som enhver annen amerikansk turist, kledd i lyseblå poloskjorte og vide grå bukser. Håret, som var veldig mørkt, veldig glinsende, på platecoverne, var nesten hvitt nå, men det var fremdeles masser av det, og det var ulastelig gredd i den samme stilen som han hadde hatt den gang. Da jeg fikk øye på ham, hadde han hatt solbrillene i hånden – ellers spørs det om jeg ville kjent ham igjen – men etter hvert som vi spilte oss gjennom dette settet og jeg gløttet på ham, satte han dem på seg og tok dem av igjen, og så på igjen. Han virket åndsfraværende, og det skuffet meg å se at han ikke virkelig hørte etter det vi spilte. Så var vi ferdige for denne gangen. Jeg skyndte meg ut av teltet uten å si noe til de andre, kom meg bort til 12
Tony Gardners bord og fikk et øyeblikks panikk da jeg ikke ante hvordan jeg skulle innlede samtalen. Jeg sto bak ham, men en sjette sans fikk ham til å snu seg og se opp på meg – jeg antar at det skyldtes alle årene med fans som kom bort til ham – og i neste nå presenterte jeg meg og forklarte hvor høyt jeg beundret ham, at jeg var med i bandet han nettopp hadde lyttet til, at min mor hadde vært en stor fan av ham, alt nesten uten å trekke pusten. Han lyttet med alvorlig mine og nikket med få sekunders mellomrom, som om han var legen min. Jeg pratet og pratet, og det eneste han av og til sa, var: «Nei jaså?» Etter en stund tenkte jeg at det var på tide å gå, og jeg begynte å trekke meg tilbake da han sa: «Jaså, du kommer fra en av disse kommunistlandene. Det kan ikke ha vært lett.» «Det hører fortiden til.» Jeg trakk muntert på skuldrene. «Vi er et fritt land nå. Et demokrati.» «Det var da godt å høre. Og det var bandet ditt som spilte nå nettopp? Sett deg. Vil du ha en kopp kaffe?» Jeg sa at jeg ikke ville trenge meg på, men nå var det noe mildt insisterende ved ham. «Nei, sett deg endelig. Din mor likte platene mine, sa du?» Jeg satte meg og fortalte ham mer. Om mor, om leiligheten, om svartebørsplatene. Og selv om jeg ikke husket hva albumene het, begynte jeg å beskrive bildene på omslagene slik jeg husket dem, og hver gang jeg gjorde det, løftet han en finger i været og sa noe slikt som: «Å, det må ha vært Inimitable. The Inimitable Tony Gardner.» Jeg tror vi begge frydet oss over denne leken, men så la jeg merke til at Mr. Gardner flakket med blikket, og jeg snudde meg akkurat tidsnok til å se en kvinne komme gående bort til bordet vårt. Hun var en av de amerikanske damene som er så super13
elegante, med flott hår, klær og figur, at man ikke skjønner at de ikke er så unge før man ser dem på nært hold. På avstand kunne jeg ha tatt henne for å være en modell fra et av de kulørte motebladene. Men da hun satte seg ved siden av Mr. Gardner og skjøv solbrillene opp i pannen, skjønte jeg at hun måtte være minst femti, kanskje mer. Mr. Gardner sa til meg: «Dette er Lindy, min kone.» Mrs. Gardner sendte meg et strålende smil som virket litt anstrengt, så sa hun til sin mann: «Hvem er så dette? Du har fått deg en venn?» «Det stemmer, skatt. Jeg satt her og hygget meg med … unnskyld, kjære venn, jeg vet ikke hva du heter.» «Jan,» sa jeg fort. «Men vennene kaller meg Janeck.» Lindy Gardner sa: «Mener du at kallenavnet er lengre enn det virkelige navnet? Hvordan kan det ha seg?» «Ikke vær uhøflig mot mannen, skatt.» «Jeg er da ikke uhøflig.» «Ikke driv ap med mannens navn, skatt, så er du snill.» Lindy Gardner snudde seg mot meg med et hjelpeløst uttrykk. «Skjønner du hva han snakker om? Har jeg fornærmet deg?» «Nei da,» sa jeg, «aldeles ikke, Mrs. Gardner.» «Han maser alltid om at jeg er så uhøflig mot publikum. Men det er jeg da ikke. Var jeg uhøflig mot deg nå nettopp?» Og så henvendt til Mr. Gardner: «Jeg snakker med publikum på en naturlig måte, vennen. Det er min måte. Jeg er aldri uhøflig.» «Ja vel, skatt,» sa Mr. Gardner, «la oss ikke gjøre noe stort nummer av det. Hvorom allting er, denne mannen er ikke publikum.» «Ikke det? Hva er han da, da? En lenge savnet nevø?» «Vær nå litt grei, skatt. Denne mannen er en kollega. 14
En musiker, proff. Han har nettopp underholdt oss alle.» Han slo ut med hendene mot baldakinen. «Jaha!» Lindy Gardner snudde seg mot meg igjen. «Så du spilte der oppe for litt siden? Så fint, da! Det var deg med trekkspillet, ikke sant? Kjempefint!» «Tusen takk. Men det er jeg som spiller gitar.» «Gitar? Ikke tull! Jeg så deg jo for et øyeblikk siden, du satt der ved siden av kontrabassen og spilte så skjønt på trekkspillet.» «Unnskyld, men det var faktisk Carlo som spilte trekkspill. Den svære skallete …» «Er du sikker? Du tuller ikke med meg?» «Du hørte hva jeg sa, skatt! Ikke vær uhøflig mot mannen.» Han hadde ikke akkurat brølt, men stemmen var plutselig hard og ilter, og nå fulgte en underlig stillhet. Så brøt Mr. Gardner den selv og sa blidt: «Unnskyld meg, skatt. Det var ikke meningen å skjelle og smelle.» Han rakte frem en hånd og grep en av hennes. Jeg ventet halvt om halvt at hun skulle riste ham av seg, men i stedet flyttet hun seg på stolen, så hun kom nærmere ham, og la den ledige hånden sin over de to som hadde tvinnet seg sammen. Slik ble de sittende i noen sekunder, Mr. Gardner med bøyd hode, hans kone med et tomt blikk over skulderen hans, over plassen mot basilikaen, men jeg tror ikke øynene hennes så noen ting. Den korte stunden var det som om de hadde glemt alt, ikke bare at jeg satt der sammen med dem, men alle menneskene på piazzaen. Så sa hun nesten hviskende: «Det er i orden, vennen. Det var min feil, som gjorde deg så oppbrakt.» De ble sittende slik en liten stund til og holdt hverandre 15
i hendene. Så sukket hun, slapp ham og så på meg. Hun hadde sett på meg før, men denne gangen var det annerledes. Denne gangen kunne jeg føle hennes sjarmerende vesen. Det var som om hun hadde en skala fra null til ti, og overfor meg hadde hun akkurat da bestemt seg for å skru den opp til seks eller sju, men jeg kunne føle det veldig sterkt, og hvis hun hadde bedt meg om en tjeneste – hvis hun for eksempel hadde bedt meg gå over plassen og kjøpe noen blomster til henne – ville jeg gladelig ha gjort det. «Janeck,» sa hun. «Det var det du het, ikke sant? Jeg er lei for det, Janeck. Tony har rett. Jeg hadde ingenting med å snakke sånn til deg.» «Mrs. Gardner, hør nå, du må ikke tenke på …» «Og jeg forstyrret dere som satt her og pratet. Musikerprat, tenker jeg. Vet du hva? Jeg tror jeg skal gå, så dere to kan fortsette der dere slapp.» «Ingen grunn til å gå, skatt,» sa Mr. Gardner. «Jo, det er det, vennen. Jeg lengter meg syk etter å kikke innom den Prada-forretningen. Jeg kom bare for å si at jeg kunne bli borte lenger enn jeg sa.» «OK, skatt.» Tony Gardner rettet seg opp for første gang og trakk pusten dypt. «Så lenge du er sikker på at det er fint for deg.» «Jeg kommer til å ha det fantastisk i den forretningen. Så ta dere en skikkelig prat, dere to.» Hun kom seg på bena og klappet meg lett på skulderen. «Ha det bra, Janeck.» Vi så etter henne da hun gikk, og Mr. Gardner stilte meg noen spørsmål om hvordan det var å være musiker i Venezia og især om Quadri-orkesteret, som hadde begynt å spille akkurat da. Det virket som han ikke hørte særlig godt etter hva jeg svarte, og jeg skulle akkurat til å be meg unnskyldt og gå da han plutselig sa: 16
«Det er noe jeg gjerne vil legge frem for deg, kjære venn. La meg si hva jeg har på hjertet, så kan du avslå hvis det er slik du føler det.» Han bøyde seg frem og senket stemmen. «Vet du hva? Den første gangen Lindy og jeg kom hit til Venezia, var på bryllupsreise. For tjuesju år siden. Og tross alle de glade minnene fra dette stedet har vi aldri vært her igjen, iallfall ikke sammen. Så da vi planla denne turen, denne helt spesielle turen, sa vi til oss selv at vi måtte tilbringe et par dager i Venezia.» «Er det jubileet deres, Mr. Gardner?» «Jubileet?» Han så forskrekket ut. «Unnskyld,» sa jeg. «Jeg syntes bare du sa at dette var en helt spesiell tur.» Han så forskrekket ut en god stund, så lo han en stor, rungende latter, og jeg kom plutselig til å tenke på akkurat den sangen mor pleide å spille hele tiden, der han har en sekvens med snakk midt i sangen, noe med at han blåser i om denne kvinnen har gått fra ham, og så ler han en sardonisk latter. Nå runget den samme latteren over plassen. Så sa han: «Jubileum? Nei da, det er ikke noe jubileum. Men det jeg hadde tenkt å foreslå, er ikke så langt unna. Jeg vil nemlig foreta meg noe veldig romantisk. Jeg vil synge en serenade for henne. Ordentlig, på venetiansk vis. Der er det du kommer inn. Du spiller gitar, jeg synger. Vi gjør det fra en gondol, vi driver under vinduet, jeg synger opp til henne. Vi har leid et palazzo her i nærheten. Soveromsvinduet vender ut mot kanalen. Etter mørkets frembrudd vil det være fullkomment. Lyktene på veggene lyser opp på den helt rette måten. Du og jeg i en gondol, hun kommer bort til vinduet. Alle yndlingsnumrene hennes. Vi trenger ikke å holde på så lenge. Det er fremdeles ganske kjølig om kveldene. Bare tre–fire sanger, hadde 17
jeg tenkt. Jeg skal sørge for at du får lønn for umaken. Hva sier du til det?» «Mr. Gardner, det er en stor ære. Som sagt, du har vært en viktig person for meg. Når hadde du tenkt å gjøre det?» «Hvis det ikke regner, hvorfor ikke i kveld? Ved halvnitiden? Vi spiser middag tidlig, så vi vil være hjemme igjen da. Jeg finner på en unnskyldning, forlater leiligheten, kommer og treffer deg. Jeg skal ordne med gondol, vi kommer tilbake langs kanalen, stanser under vinduet. Det blir fullkomment. Hva sier du til det?» Som man vel kan tenke seg, var dette lik en drøm som er gått i oppfyllelse. Dessuten var det jo en søt tanke, dette paret – han i sekstiårene, hun i femtiårene – som oppførte seg som forelskede tenåringer. Faktisk var det så søtt at jeg nesten, men ikke helt, glemte den scenen jeg nettopp hadde bevitnet mellom dem. Hva jeg vil ha sagt, selv på dette stadiet visste jeg innerst inne at det ikke ville være så enkelt og liketil som han ville ha det til. De neste par minuttene satt Mr. Gardner og jeg der og drøftet alle detaljene – hvilke sanger han ville ha, toneartene han foretrakk, den slags ting. Så måtte jeg tilbake til baldakinen og det neste settet. Jeg reiste meg, rakte ham hånden og sa at han kunne stole fullt og fast på meg den kvelden. Gatene var mørke og stille da jeg gikk for å treffe Mr. Gardner den kvelden. På den tiden gikk jeg meg alltid vill hver gang jeg kom et stykke bort fra Markusplassen, så selv om jeg hadde beregnet veldig god tid, selv om jeg kjente til den lille broen som Mr. Gardner hadde bedt meg om å komme til, var jeg et par minutter for sent ute. Han sto rett under en gatelykt, kledd i en krøllete mørk 18
dress, og skjorten var åpen ned til den tredje eller fjerde knappen, så man kunne se hårene på brystet hans. Da jeg ba om unnskyldning for at jeg var sent ute, sa han: «Hva betyr et par minutter? Lindy og jeg har vært gift i tjuesju år. Hva betyr et par minutter?» Han var ikke sint, men han virket alvorlig og høytidelig – alt annet enn romantisk. Bak ham lå gondolen og vugget lett på vannet, og jeg så at gondolieren var Vittorio, en kar jeg ikke liker noe særlig. Når jeg er til stede, oppfører Vittorio seg alltid vennlig, men jeg vet – jeg visste allerede da – at han går omkring og sier all verdens sjofle ting, tull fra ende til annen, om sånne som meg, folk han kaller «utlendingene fra de nye landene». Så da han den kvelden hilste på meg som en bror, nikket jeg bare og ventet taus mens han hjalp Mr. Gardner ned i gondolen. Så rakte jeg ham gitaren – jeg hadde tatt med meg den spanske gitaren min, ikke den med det ovale lydhullet – og gikk om bord selv. Mr. Gardner flyttet stadig på seg forrest i båten, og en gang satte han seg så tungt at vi nesten kantret. Men jeg hadde inntrykk av at han ikke merket det selv, og da vi bega oss av sted, ble han sittende og stirre ned i vannet. I flere minutter drev vi av gårde i stillhet, forbi mørke bygninger og under lave broer. Så rykket han seg opp av de dype tankene og sa: «Nå skal du høre, kjære venn. Jeg vet at vi ble enige om et sett i kveld. Men jeg har tenkt mer på det. Lindy er så glad i den sangen: ’By the Time I Get to Phoenix’. Jeg spilte den inn en gang for lenge siden.» «Ja visst, Mr. Gardner. Mor sa alltid at din versjon var bedre enn Sinatras. Eller den berømte av Glen Campbell.» Mr. Gardner nikket, og så kunne jeg ikke se ansiktet 19
hans på en stund. Vittorio lot gondolierens skrik runge mellom veggene før han manøvrerte oss rundt et hjørne. «Jeg pleide å synge den så mye for henne,» sa Mr. Gardner. «Jeg tror nesten hun vil høre den i kveld. Kan du melodien?» Gitaren min var ute av kassen allerede, så jeg spilte noen takter av melodien. «Ta den høyere,» sa han. «Opp til ess. Det var slik jeg sang den i albumet.» Jeg spilte akkordene i den tonearten, og etter at kanskje hele verset var ferdig, begynte Mr. Gardner å synge, veldig dempet, lavmælt, som om han bare halvveis husket teksten. Men stemmen gjenlød flott i den stille kanalen. Den hørtes rent vakker ut. Et øyeblikk kjentes det som om jeg var guttunge igjen, hjemme i leiligheten, hvor jeg lå på gulvteppet mens mor satt i sofaen, utslitt eller kanskje sønderknust, mens Tony Gardners album snurret og gikk borte i hjørnet. Mr. Gardner avbrøt plutselig sangen og sa: «OK, da tar vi ’Phoenix’ i ess. Deretter kanskje ’I Fall in Love Too Easily’, som planlagt. Og vi avslutter med ’One for My Baby’. Det får holde. Hun vil ikke høre på mer.» Det virket som om han sank hen i egne tanker etter det, og vi drev videre gjennom mørket til lyden av Vittorios stille plask. «Mr. Gardner,» sa jeg til slutt, «unnskyld at jeg spør, men venter Mrs. Gardner seg denne konserten? Eller kommer den som en herlig overraskelse?» Han sukket tungt, så sa han: «Denne må vel henregnes til kategorien herlig overraskelse.» Så la han til: «Gudene må vite hvordan hun vil reagere. Det er slett ikke sikkert at vi kommer så langt som til ’One for My Baby’.» Vittorio manøvrerte oss rundt enda et hjørne, og plut20
selig var det latter og musikk, og vi gled forbi en stor, strålende opplyst restaurant. Alle bordene virket opptatt, servitørene hastet omkring, gjestene virket glade og fornøyde, selv om det ikke kunne vært så varmt nede ved kanalen på denne tiden av året. Etter stillheten og mørket vi hadde rodd gjennom, var det liksom noe urovekkende ved restauranten. Det virket som om det var vi som sto stille, sto på en brygge og så på at denne glitrende selskapsbåten gled forbi. Jeg la merke til at et par ansikter ble snudd mot oss, men ingen enset oss noe særlig. Da restauranten lå bak oss, sa jeg: «Det er pussig. Kan du forestille deg hva disse turistene ville gjøre hvis de visste at en båt nettopp hadde gått forbi med den legendariske Tony Gardner om bord?» Vittorio, som ikke forstår noe særlig engelsk, fikk med seg kjernen i dette og kom med en liten latter. Men Mr. Gardner svarte ikke på en stund. Vi var inne i mørket igjen, gled langs en smal kanal forbi matt opplyste døråpninger, da han sa: «Kjære venn, du kommer fra et kommunistisk land. Det er derfor du ikke skjønner hvordan det forholder seg med slikt.» «Mr. Gardner,» sa jeg, «landet mitt er ikke kommunistisk lenger. Vi er et fritt folk nå.» «Unnskyld. Det var ikke meningen å rakke ned på nasjonen din. Dere er et tappert folkeferd. Jeg håper dere vil oppnå fred og velstand. Men det jeg hadde tenkt å si, kjære venn, det jeg mente, var at siden du kommer derfra, er det av helt naturlige grunner mangt du ikke forstår ennå. Akkurat som det ville være mangt jeg ikke kunne forstå i ditt land.» «Du har nok rett i det, Mr. Gardner.» «De menneskene vi nettopp dro forbi. Hvis du hadde 21
gått bort til dem og sagt: ’Si meg, er det noen av dere som husker Tony Gardner?’, da ville kanskje noen av dem, ja de fleste av dem, ha sagt ja. Hvem vet? Men da vi kom glidende forbi, akkurat som vi gjorde, om de hadde kjent meg igjen, ville de blitt begeistret? Jeg tror ikke det. De ville ikke legge fra seg gaflene, de ville ikke avbryte sine intime samtaler over bordene med levende lys.» «Jeg nekter å tro det, Mr. Gardner. Du er en klassiker. Du er som Sinatra eller Dean Martin. Det er noen som er i en klasse for seg og aldri går av moten. Ikke som disse popstjernene.» «Det var veldig snilt sagt, kjære venn. Jeg skjønner at du mener det godt. Men i kveld av alle kvelder er tidspunktet ikke det rette for å drive gjøn med meg.» Jeg skulle til å protestere, men det var noe ved hele hans opptreden som fikk meg til å la emnet falle. Skal jeg være ærlig, så begynte jeg nå å lure på hva jeg hadde innlatt meg på, og hva hele dette serenade-opplegget gikk ut på. Og det var tross alt amerikanere. For alt jeg visste, ville Mrs. Gardner, straks Mr. Gardner begynte å synge, komme bort til vinduet med en pistol og skyte etter oss. Det kan godt hende at Vittorios tanker gikk i de samme baner, for idet vi passerte under en lykt på en av veggene, kastet han et blikk på meg liksom for å si: «Vi har fått oss en snåling her, ikke sant, amico?» Men jeg fulgte ikke opp. Jeg aktet ikke å gi en sånn som ham medhold mot Mr. Gardner. Ifølge Vittorio har utlendinger som jeg det med å gå omkring og rundstjele turister, forsøple kanalene og i det hele tatt styrte hele den jævla byen i forderv. Noen dager, hvis han er i det sure hjørnet, påstår han at vi er ranere – for ikke å si voldtektsmenn. Jeg spurte ham en gang rett ut om det var sant at han gikk omkring og sa den slags, og han sverget på at det var blank 22
løgn. Hvordan kunne han være rasist, han som hadde en jødisk tante som han forgudet som en mor? Men en ettermiddag skulle jeg fordrive tiden mellom to sett og sto og lente meg frem over en bro i Dorsoduro, og en gondol kom glidende under meg. Det satt tre turister i den, og Vittorio sto over dem med åren sin og la i vei så alle og enhver kunne høre det, med akkurat den typen vrøvl. Så han kan se meg inn i øynene så mye han vil, han får aldri noe kameratskap fra min side. «Jeg skal fortelle deg en hemmelighet,» sa Mr. Gardner plutselig. «En liten hemmelighet om hva det vil si å opptre, sånn oss proffe imellom. Det er veldig enkelt. Man må vite noe, samme hva, noe må man vite om publikum. Noe som for deg, slik du ser det, skiller dette publikumet fra det du sang for kvelden før. La oss si at du er i Milwaukee. Du må spørre deg selv: Hva er annerledes, hva er spesielt med et publikum i Milwaukee? Hva gjør det annerledes enn et publikum i Madison? Kan du ikke komme på noe, må du bare fortsette å lure til du kommer på noe. Milwaukee, Milwaukee. De har gode svinekoteletter i Milwaukee. Det gjør nytten, det er det du skal bruke når du går ut på scenen der. Du trenger ikke å si et ord til dem, det er det du ser for deg når du synger for dem. De du har foran deg, det er de som spiser gode svinekoteletter. De stiller høye krav når det gjelder svinekoteletter. Skjønner du hva jeg mener? Slik blir publikum til noen du kjenner, noen du kan opptre for. Det er det som er min hemmelighet. Oss proffe imellom.» «Takk skal du ha, Mr. Gardner. Slik ville jeg aldri ha tenkt på det. Et vink fra en som deg glemmer jeg ikke.» «Så i kveld,» fortsatte han, «skal vi opptre for Lindy. Lindy er publikum. Derfor skal jeg fortelle deg noe om Lindy. Vil du høre om Lindy?» 23