JAMES DASHNER
Dette er slutten. James Dashner er en amerikansk forfatter, oppvokst i Georgia, nå bosatt i Rocky Mountains sammen med kona si og deres fire barn. Han er utdannet revisor, men lever av å skrive bøker. Maze runner-trilogien er hans største suksess så langt. Den er nå filmatisert av Twentieth Century Fox. Les også The Maze runner. Bok 1. I dødens labyrint The Maze runner. Bok 2. Ildprøven
OND har tatt fra Thomas alt: livet, minnene, vennene. Men nå er det slutt. Etter en siste test vil prøvelsene være over.
Vil noen av dem overleve? Det OND ikke vet er at Thomas husker mye mer enn de tror. Og han vet at han ikke kan stole på ett ord av det de sier.
Sannheten vil være grusom. Thomas løste labyrinten. Han overlevde Svimark. Han vil risikere alt for å redde vennene sine. Men sannheten kan være slutten på alt.
Tiden for løgner er over.
JAMES DASHNER
OND ER GOD. Av en eller annen uforklarlig grunn poppet de ordene opp i Thomas’ hode. Det var nesten som om hans tidligere jeg – han som hadde trodd at ONDs formål var verdt en hvilken som helst forferdelig handling – prøvde å overbevise ham om at det var sant. At uansett hvor grusomt alt virket, måtte de gjøre alt som skulle til for å finne fram til en helbredende kur for oppblussingen. Men noe var annerledes nå. Han skjønte ikke hvem han hadde vært tidligere. Hvordan han kunne ha tenkt at noe av dette var ok. Han hadde forandret seg for godt ... men han var likevel nødt til å gi dem den gamle Thomas en siste gang. “Newt, Minho,” sa han lavt, før Rottemannen rakk å gripe ordet. “Jeg tror han har rett. Jeg tror at det er på tide å gjøre det som det er meningen at vi skal gjøre. Det ble vi alle enige om i går kveld.” Minho brøt ut i et nervøst smil. Newt knyttet nevene. Det var nå eller aldri.
ISBN 978-82-0X-XXXXX-X 978-82-02-44476-1 ISBN
www.cappelendamm.no
Dødskuren_135x211_29mm_rygg_klaffer.indd 1
12.12.14 16:17
James Dashner
Oversatt av Cecilie Winger
Denne boka er til mamma – det beste mennesket som noensinne har levd
kapittel 1
Det var lukten som begynte å gjøre Thomas helt gal. Ikke det å være alene i tre uker. Ikke de hvite veggene, taket og gulvet. Ikke mangelen på vinduer eller det faktum at de aldri slukket lyset. Nei, ingen av disse tingene. De hadde tatt klokken hans, de fôret ham med nøyaktig det samme måltidet tre ganger om dagen – en tjukk skive skinke, potetmos, rå gulrøtter, brødskive, vann – men snakket aldri med ham, de lot aldri noen andre få komme inn i rommet. Ingen bøker, ingen filmer, ingen spill. Komplett isolasjon. I over tre uker nå, skjønt han hadde begynt å lure på hvor god han var til å holde telling med tiden – siden han bare kunne basere seg på instinktet. Han prøvde så godt han kunne å gjette seg til når det var natt, og sørget for ikke å sove mer enn normalt. Måltidene hjalp ham, selv om det ikke virket som om de kom helt regelmessig. Som om meningen var å få ham til å føle seg desorientert. Alene. I et polstret rom rensket for alle farger – med få unntak, nemlig et ganske så bortgjemt toalett i rustfritt stål i hjørnet og et gammelt treskrivebord som Thomas ikke hadde noen bruk for. Alene i uutholdelig stillhet, med ubegrenset tid til å tenke på sykdommen som hadde 7
slått rot inne i ham: sykdommen de kalte oppblussingen, et taust, snikende virus som langsomt fjernet alt det som gjør en person til et menneske. Ingen av disse tingene gjorde ham sprø. Men han stinket, og av en eller annen grunn var det akkurat dét som satte nervene hans på høykant, det var det som skar seg inn i hans ellers så solide mentale helse. De lot ham ikke få dusje eller bade, og ikke hadde de gitt ham noe klesskift eller noe å vaske seg med etter at han ble plassert der. En enkel klut ville ha hjulpet. Den kunne han ha dyppet i vannet de ga ham å drikke, så han kunne ha vasket ansiktet i det minste. Men han hadde ingenting, bare de møkkete klærne han hadde hatt på seg da de låste ham inn. Ikke engang sengetøy – han sov sammenkrøket, med rumpa kilt inn i hjørnet av rommet, med foldede armer, som om han prøvde å omfavne og klemme til seg litt varme, ofte skalv han. Han visste ikke hvorfor den vonde lukten fra hans egen kropp var det som skremte ham mest. Kanskje det i seg selv var et tegn på at han var fortapt. For av en eller annen grunn gikk den forverrede hygienen ham skikkelig på nervene, den forårsaket forskrekkelig tanker. For eksempel at han var i ferd med å råtne, brytes ned, at han var like pyton og stinkende innvendig som han følte seg utvendig. Det var det som skremte ham, selv så irrasjonelt det kunne virke. Han hadde massevis av mat og akkurat nok vann til å slukke tørsten, han fikk mer enn nok hvile, og han trente så godt han kunne i det lille rommet. Ofte løp han i timevis på stedet hvil. Logikken sa ham at det å være møkkete ikke hadde noe å gjøre med hvor sterkt hjertet var, eller hvordan lungene fungerte. Men uansett hadde hjernen hans begynt å tro på at den uopphørlige 8
stanken var et tegn på at døden kom i full fart, og at den kom til å svelge ham hel. Disse mørke tankene fikk ham til å begynne å lure på om Teresa faktisk ikke hadde løyet den siste gangen de snakket sammen, den gangen hun fortalte at folk sa at det var for seint for Thomas, at de insisterte på at han hadde bukket under for sykdommen altfor fort, at han var blitt gal og voldelig. At han hadde mistet all forstand allerede før han ankom dette forferdelige stedet. Til og med Brenda hadde advart ham om at ting var i ferd med å utvikle seg i gal retning. Kanskje begge to hadde hatt rett. Og under alt dette var han veldig bekymret for vennene. Hva hadde skjedd med dem? Hvor var de? Hva gjorde oppblussingen med hjernene deres? Etter alt de var blitt utsatt for, var det slik dette skulle ende? Raseriet krøp innpå ham. Som en skjelvende rotte på jakt etter litt varme, bitte litt mat. Og for hver dag som gikk, ble raseriet stadig sterkere. Det ble så intenst at Thomas noen ganger grep seg selv i å skjelve ukontrollert, før han spolte sinnet tilbake og tvang det vekk. Han ville ikke at det skulle forsvinne for godt, han ville bare lagre det et sted der det kunne vokse seg større. I påvente av det rette tidspunktet, det rette stedet, til å slippe det løs. Det var OND som hadde gjort alt dette mot ham. OND hadde stjålet livet hans og livet til vennene hans, og de brukte dem til et eller annet formål som de hadde bestemt var nødvendig. Uansett konsekvenser. Og det skulle de få betale for. Det sverget Thomas på for seg selv tusen ganger hver dag. Alle disse tankene for gjennom hodet hans mens han satt der, på det han kanskje trodde var den tjueandre for9
middagen han satt fanget i det hvite rommet, med ryggen støttet mot veggen, vendt mot døra, og det stygge skrivebordet foran den. Det gjorde han alltid – etter å ha spist frokost, etter å ha trent. Mot alle odds håpet han alltid at døra skulle åpne seg – faktisk åpne seg, helt åpnet – hele døra, ikke bare den lille luken nederst, den de skjøv maten hans inn gjennom. Han hadde allerede prøvd utallige ganger å åpne døra selv. Og skrivebordsskuffene var tomme, ingenting der, bortsett fra lukten av mugg og sedertre. Han sjekket hver morgen, bare i tilfelle noe på magisk vis hadde dukket opp mens han sov. Slike ting kunne av og til skje når det var OND som hadde regien. Og sånn satt han og stirret mot den døra. Mens han ventet. Hvite vegger og stillhet. Lukten av hans egen kropp. Overlatt til tunge tanker om vennene – Minho, Newt, Stekepanna, de få andre lysningsboerne som fortsatt var i live. Brenda og Jorge, som forsvant ut av syne etter at de alle ble reddet av en enorm, flygende berg. Harriet og Sonya, de andre jentene fra Gruppe B, Aris. Og på Brenda og den advarselen hun hadde gitt ham etter at han hadde våknet opp for første gang i det hvite rommet. Hvordan hadde hun faktisk snakket inne i hodet hans? Var hun på hans side eller ikke? Men mest av alt tenkte han på Teresa. Han klarte ikke å få henne ut av hodet, til tross for at han hatet henne ørlite grann sterkere for hvert øyeblikk som gikk. Det siste hun hadde sagt, var: OND er god, og enten det var rettferdig eller ikke, hadde hun i hvert fall i Thomas’ øyne blitt symbolet på alle de forferdelige tingene som hadde skjedd. Hver gang han tenkte på henne, brant raseriet inni ham. Kanskje alt dette raseriet var det siste båndet som 10
forbandt ham til hans sunne forstand mens han ventet. Spise. Sove. Trene. Tørste etter hevn. Det var det han gjorde i tre dager til. Alene. På den tjuesjette dagen ble døra åpnet.