Kristin Halvorsen av Lilla Sølhusvik

Lilla Sølhusvik

Kristin Halvorsen Gjennomslag

© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-42719-1 Denne utgave: CAPPELEN DAMM, AS 2013 1. utgave, 1. opplag Omslagsdesign: Anders Bergesen Superultraplus Designstudio Omslagsfoto: Rune Kongsro Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2012 Satt i Sabon og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

2005: Kake på første arbeidsdag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Reisen til Soria Moria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Laks, kylling og nordavind fra alle kanter . . . . . . . . . . . . . . . . .

Krav og realiteter på Soria Moria . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innerst i skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Finansminister, partileder og nummer to i regjeringen . . . . . . . .

11 16 30 49 66 72

2006: Ja og nei til Israel-boikott . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kultursjokk på bakrommet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å forandre landet med et budsjett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mongstad – liten kamel til stort formål . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra vondt til verre i SV og i Afghanistan . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Milliardær forlanger julegave . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

99 106 116 136 150 166

2007: Miljøåret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bedre, flere og billigere barnehager . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skattefritak for de aller rikeste. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skilsmissen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Rett fra påsan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bali og kongen av regnskogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

171 185 199 207 225 230

2008: Ballets dronning i Davos . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nettverk og usannheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Størst av alt er kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kollega i trøbbel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Finanskrisetider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

235 242 248 253 260

2009: Naboer i nød . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unnskyld til de fattige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fire nye år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hjemme igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

283 291 297 315

2010: Kongelig skolesatsing. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 327 Monsterbråk og stille streik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 331 Eksamen for skolepartiet SV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 341 2011: Arven etter Nansen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Indrefilet mot pølsebiter i nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mobilparlamentarisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22. juli 2011 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Valgslit for ingenting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

355 364 375 382 392

2012: Arverekkefølgen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

SV-dronningen takker for seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Nye tider . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva det handler om. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sophia . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

409 427 436 445 450

Etterord fra Kristin Halvorsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Den rød-grønne regjeringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 454 Navneregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 462

Forord

Alle nye regjeringer er historiske, men den rød-grønne var historisk på så mange vis: SV hadde aldri vært i regjering før. Arbeiderpartiet hadde aldri samarbeidet med andre partier i regjering. Senterpartiet hadde aldri samarbeidet med partier til venstre for seg i politikken. Alle partiledere får også sin plass i historiebøkene, men Kristin blir mer enn et nummer i rekka: Hun er SV-lederen som har sittet lengst – i 15 år. Hun ble SV-lederen som tok partiet inn i regjering. Hun ble partiets første finansminister – og landets første kvinne til å styre Finansdepartementet.

I oktober 2011 startet arbeidet med denne boken på statssekretær Lisbet Rugtvedts hytte på Ringkollen. Statssekretær Henriette Westhrin og rådgiver Sylvi Bratten var med. Kristin stilte med hjemmelaget bacalao, satte gryta på bordet og ba dem fortelle alle historiene fra årene i regjering. Det var vi fem som var der, og vi skulle være der hele helga.

Jeg satt med mac-en på fanget og fikk stadig større øyne og ører etter hvert som historiene begynte å komme. De handlet om stolthet og skuffelse de første månedene, om forhandlingstaktikker på bakrommet, samarbeidsproblemer, gleden over seirene, fortvilelsen over gasskraftverk og Afghanistan-soldater, misforståelser, samhold, pågangsmot, samarbeid med embetsverket og morsomme episoder fra årene i regjeringskorridorene. Kristin ville at alt skulle fram, så kunne vi sensurere etterpå. Det ble aldri noe av den sensuren.

Siden har det blitt flere hytteturer, mange kvelder og noen netter.

Kristin har fortalt, jeg har skrevet. Denne boken er et samarbeids7

kristin halvorsen

prosjekt mellom en partileder og en politisk journalist. Det er ikke den offisielle historien om den rød-grønne regjeringen, det er historien om hvordan Kristin har opplevd disse regjeringsårene. Partilederen vil naturlig nok ha fram alle glad-sakene. Den politiske journalisten vil gjerne skrive om drama og konflikter. Resultatet er preget av at vi begge har bestemt. Kristins tanke har vært at hun trenger hjelp av en journalist for å nå bredt ut med sin fortelling. Min tanke har vært at for å fortelle en av regjeringens mest spennende historier må jeg samarbeide med hovedpersonen.

Kristin ville gjerne ha fortalt mer om partiarbeidet og om dyktige SV-ere hun har besøkt rundt om i landet. Der har jeg sagt strengt nei, fordi avtalen var å konsentrere oss om regjeringsprosjektet.

På forsommeren ringte Kristin en dag hun hadde lest et par kapittel av manus. Hun var betenkt. Påsto at ingen av hennes mannlige kolleger som skriver biografi vil finne på å skrive at de har gjort en feil i sitt liv. På det området har hun erfaringsmessig helt rett. Men vi ble fort enige om at det kunne ikke bli en ærlig bok hvis det bare skulle være plass til sol-siden. Kristin skal ha stor takk for tilliten, og for at hun våger å dele sin historie fra de rød-grønne årene mens hun fortsatt er i regjering.

Hun er en populær leder, og det har vært lett å få folk i tale. Kapittelet «Skilsmissen» handler om Kristins avskjed med sin bestevenn i politikken. Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy er de viktigste kildene ved siden av Kristin. I kapittelet «Arverekkefølgen» har også Audun Lysbakken bidratt med å fortelle fra de dramatiske dagene før han trakk seg som statsråd.

Flere av hendelsene i boka har jeg sjøl dekket som journalist, og jeg bygger beskrivelser både på egne observasjoner og fra omtaler i andre deler av pressen. Jeg har prøvd å henvise til aktuelle kilder underveis.

Fra SV-laget skal Audun Lysbakken, Lisbet Rugtvedt, Bård Vegar Solhjell, Inge Ryan, Henriette Westhrin, Sylvi Bratten, Roger Sandum, Silje Skei Tveitdal, Heidi Grande Røys, Erik Solheim, Kjersti Markusson, Per Østvold, Heidi Sørensen, Katrine Gramnæs og Roger Schjerva ha stor takk for å ha stilt opp. Jeg har også hatt en kort prat med statsminister Jens Stoltenberg, men det er viktig å understreke at han har vært med på å fylle ut bildet av Kristin – han har ikke gitt sin versjon av 8

forord

de ulike begivenhetene hvor han har vært sentral. Igjen – dette er Kristins historie, statsministeren vil ha sin egen fortelling i senere bøker.

Vi skylder tidligere finansråd Tore Eriksen en stor takk for å ha vært med på å kvalitetssjekke innhold i boka som omhandler perioden i Finansdepartementet. Runar Malkenes og Marit Faugli fra Finansdepartementet har også bidratt, både ved å stille til intervju og med artikler og dokumentasjon fra arkivene.

To gode pressekolleger har lest hele eller deler av boka, og bidratt med gode innspill underveis: Aslak Bonde og Simen Ekern. Takk også til Lisbeth David-Andersen og Kari Einertsen for nyttige språklige innspill til deler av boka.

Alle disse har bidratt til at historien om Kristin Halvorsens rødgrønne år skal bli så korrekt som mulig. Ingen av dem har ansvar for eventuelle feil jeg har oversett.

Lilla Sølhusvik, september 2012

2005

Kake på første arbeidsdag

Hun kunne hatt en stram sjåfør. En som står klar idet hun kommer ut døra hjemme. Han ville si god morgen og åpne bakdøra for henne på den svarte regjeringsbilen. Så ville han kjøre henne til Finansdepartementet, hvor hun skal i gang med sin aller første arbeidsdag. Det er forventet at hun takker ja til tilbudet fra Regjeringens biltjeneste. Alle statsråder bruker dem, det har med sikkerhet å gjøre.

Men når SV og Kristin Halvorsen skal i regjering, er det ikke for å gjøre som alle andre. Hun har lovet velgerne å begrense bruken av dyre tjenestebiler. Kristin har ikke tenkt å skille seg mer enn høyst nødvendig fra vanlige folk. Hun skal styre landet, og det i en mer bærekraftig og rettferdig retning. Jobben har hun ikke tenkt å starte i svart BMW med egen sjåfør. Uansett tar det bare tjue minutter å gå til departementet fra leiligheten hjemme på Grünerløkka.

Sola skinner fra en nesten skyfri himmel. Høstlufta er skarp så tidlig på morgenen, men fortsatt henger røde og gule blader på trærne i Birkelunden. Det er ingen hvilken som helst tirsdag i oktober. Landet har fått ny finansminister. Det skjer ikke hver dag. Denne finansministeren er en kvinne. Det har aldri skjedd før. Til alt overmål representerer statsråden Sosialistisk Venstreparti. Det er det mange som håpet aldri ville skje. Gjennom hele valgkampen har Kristin og SV vært den fremste skyteskiven for de borgerlige partiene. At Kristin Halvorsen kunne bli finansminister, har de vekselvis framstilt som en festlig spøk og et skrekkscenario.

Men i dag skjer det. Kristin går med faste skritt i retning regjeringskvartalet. I et svart handlenett bærer hun intet mindre enn Euro11

kristin halvorsen

pas mest radikale regjeringserklæring, framforhandlet på Soria Moria.

Hun har også en stor grå perm fra Finansdepartementet, med bakgrunnsinformasjon om de viktigste sakene, og lister over hvem som leder hvilke avdelinger i departementet.

Hun smiler for seg sjøl når hun tenker på hvor utilpass Høyres avgående finansminister Per-Kristian Foss var på nøkkeloverrekkelsen dagen før. De to har møtt hverandre i utallige debatter opp gjennom årene – i Stortinget, i radio og TV. I valgkampen var han av dem som sterkest advarte mot at SV og Kristin skulle komme i regjering. Så var det nettopp henne han måtte overlevere nøkkelen til.

«Jeg har øvd meg på å si nei,» sa hun til pressefolkene etter at Foss hadde forlatt kontoret. På vei nedover Steenstrups gate på Grünerløkka tenker hun likevel mest på alt hun skal si ja til. Det første hun skal gjøre i Finansdepartementet blir å endre på statsbudsjettet PerKristian Foss har lagt fram. Om tre uker skal hun fremme et nytt forslag for Stortinget. Da skal kommunene og barnehagene ha mye mer, mens de største skattelettelsene skal bort. Hun har ikke tid til å lage et helt nytt budsjett, men hun må rekke å sette et tydelig rød-grønt stempel på budsjettet Bondevik II-regjeringen har brukt over et halvår på å lage. Det skal hun klare.

Hvert eneste år siden 1989 har Kristin vært med på å lage SVs alternative statsbudsjett. Prioriteringene har stort sett bare interessert SVs egen stortingsgruppe. Etter 16 års øvelse skal hun nå lage et budsjett som faktisk blir vedtatt i Stortinget.

Det eneste lille skår i arbeidsgleden er at hun mangler passende antrekk. Garderoben er i kritisk forfatning etter en lang valgkamp og nesten like lange regjeringsforhandlinger. Den syrinlilla jakken hun har på seg fant hun innerst i skapet, og nå er det slutt på rene plagg. I løpet av dagen må hun få sendt hele garderoben til rens.

Dagen før – mandag 17. oktober 2005 – ble den rød-grønne regjeringen innsatt av Kongen i statsråd. På Slottet tok Kristin plass som regjeringens nummer to, øverst ved kongens bord. Tvers overfor henne, ved kongens høyre hånd, satt statsminister Jens Stoltenberg. Den eneste gangen hun har vært innenfor dørene i statsrådssalen tidligere var i forbindelse med en omvisning på Slottet. Den gang tenkte hun ikke så mye over makten som lå i dette rommet. Da hun satt der på statsrådsstolen 12

kake på første arbeidsdag

i blått trekk av hestehår, var det vanskelig å tenke på noe annet. Hun så på kong Harald, kronprins Haakon og de andre regjeringsmedlemmene som var plassert etter rang nedover langs bordet. Hun ble fylt av et stort alvor og en følelse av tungt ansvar.

Utenfor – da de kom ut på Slottsplassen – skinte sola så sterkt som det er mulig å skinne i Oslo i midten av oktober. Hundrevis av mennesker sto og ventet på den nye regjeringen. De jublet og klappet, smilte og lo. Mange SV-ere var der for å ta imot partiets første statsråder. Et par skoleklasser var også møtt opp for å se landets nye regjering. Noen elever løp etter Kristin og spurte om hun kunne love at alle skulle få egen PC i skolen. Det var litt mye å garantere etter ti minutter i jobben, men hun lovte å gjøre hva hun kunne. Blant alle de blide menneskene var også Kristins foreldre. De hadde reist inn fra Porsgrunn for å få med seg dagen da eldstedatterens politiske drøm gikk i oppfyllelse.

Aftenpostens utsendte lurte på hvorfor hun satte seg inn i en svart regjeringsbil etterpå. Skulle ikke hun begrense bilbruken? Jo, det hadde hun tenkt. Derfor kommer hun også gående til Finansdepartementet litt over klokka halv ni på sin første ordentlige arbeidsdag.

Hun er nesten enda mer spent i dag – selv om det er gårsdagen som vil bli omtalt i historiebøkene. Utenfor departementet blir hun møtt av en liten delegasjon fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund som deler ut blomster i forbindelse med regjeringsskiftet. Kristin tar imot, smiler og takker.

På trappa står en ung mann med en kakeeske i hendene. Kristin stopper og hilser på ham også. Mannen i tjueårene forteller at han var med i Sosialistisk Ungdom tidligere. Nå har han lyst til å gi henne denne bløtkaken. Kristin smiler fortsatt. Det er en fin liten marsipankake han har kjøpt. Men så begynner han å åpne esken, og det er noe ved kroppsspråket som får henne til å stusse. Hun griper tak i døra til Finansdepartementet for å komme seg unna. Men dette er en tung eikedør fra begynnelsen av 1900-tallet, og ikke av typen man smetter enkelt gjennom. Mannen river av lokket og følger etter henne inn døra. Så klasker han kaken med marsipan, krem og pynt i bakhodet på den nye finansministeren.

Det finnes ingen vakter utenfor Finansdepartementet. Vanligvis er det statsrådenes sjåfører som representerer det lille som er av sikkerhet rundt norske statsråder. Men to vakter fra høyblokka i regjeringskvar13

kristin halvorsen

talet kommer løpende og tar den unge mannen med seg. Kakekasteren får imidlertid vridd seg løs, og legger på sprang over Grubbegata og nedover mot Youngstorget. Tilfeldigvis kommer avdelingsdirektør Peter Reine syklende til jobb akkurat da. Han ser kakekasteren løpe avgårde med to sikkerhetsvakter i hælene. På to hjul og med barnesete bakpå setter avdelingsdirektøren etter dem. Et stykke ut i Torggata passerer han mannen, får snudd sykkelen og klarer å sperre veien for ham til vaktene når fram. Sammen klarer de å holde ham igjen til politiet kommer.

Innenfor departementsdøra hjelper en av resepsjonsvaktene Kristin inn på et bakrom. Eli Telhaug, ekspedisjonssjef i Administrasjonsavdelingen, kommer løpende. De tilkaller også departementsråden, som får se sin nye sjef innsmurt i marsipankake. Både Telhaug og departementsråd Tore Eriksen er lei seg for det som har skjedd. Dette var ingen god måte å bli tatt imot på.

Kristin er mest flau. Lurer på hva de må tenke i departementet nå.

Tenker at et slikt spetakkel av et kvinnemenneske har de vel aldri hatt innenfor disse ærverdige dørene. Ikke nok med at hun er dame og fra SV, hun stiller i tillegg på første arbeidsdag med hele bakhodet klint inn med krem og syltetøy.

Noen får tak i et håndkle. Biltjenesten blir tilkalt, og hun drar hjem for å vaske hår og skifte klær. Da hun kommer ut porten ved borettslaget, står sjåføren og venter på henne. Han hilser høflig og åpner bakdøra på den svarte bilen. Hun setter seg inn og konstaterer at det ble svart regjeringsbil til jobben likevel.

Pressen har allerede fått tips om Kristin Halvorsens første dag på jobb.

Kakekasteren viser seg å være en 23 år gammel odelsgutt og BI-student. Han er provosert over at den nye finansministeren kommer fra SV, men han prøver å forklare politiet at han ikke er farlig. Han hadde jo ikke tenkt å skade noen, han ville bare reise en debatt.

I de første kommentarene fra Finansdepartementet heter det at Kristin Halvorsen ikke vil anmelde saken. Hun vil ikke ha mer oppmerksomhet om den. Men det er fortsatt hennes første dag på jobb. Siden skal hun lære at denne type saker tar Politiets sikkerhetstjeneste hånd om. Kakekasteren blir anmeldt, tiltalt og senere dømt til 30 dagers ubetinget fengsel for legemsfornærmelse og for å ha hindret en statsråd i å 14

kake på første arbeidsdag

gjøre arbeidet sitt. Kristin vitner i saken mot ham. Dommen blir riktignok opphevet i en senere instans, på grunn av feil lovanvendelse. Politiet – denne gang i samråd med Kristin – bestemmer seg for ikke å ta opp saken på ny. De allmennpreventive signalene er uansett gitt: Rettsvesenet tar ikke lett på trakassering av statsråder.

Den unge mannen må leve med at SV har finansministeren. Men hans kakestunt gjør at hun heretter blir hentet hjemme og kjørt til jobben, som de andre statsrådene. Hun slutter å bruke inngangsdøra til Finansdepartementet. Går heller via høyblokka i regjeringskvartalet, der det går en underjordisk gang til departementet. Den syrinlilla jakken blir sendt til rens, og siden hengt tilbake i skapet hjemme. Der henger den fortsatt. Kristin rører den ikke. Hun blir uvel av tanken på å bruke den.

Overfor sjåførene er det bare å erkjenne nederlaget.

«Det ble 10-0 til biltjenesten første dag på jobb,» slår Kristin fast en morgen hun blir hentet hjemme. Sjåføren ler høyt, og sier de har planer om å spise Halvorsen-kake hver fredag framover. Dette har i sannhet vært effektiv sikkerhetsopplæring for nye statsråder. Kristin ler like høyt. Fredagen etter sender hun sjåførene i biltjenesten en marsipankake til feiringen.

Etter hvert skal dette bli en årlig markering for regjeringens sjåfører.

En dag i oktober pleier de å spise Halvorsen-kake, til minne om dagen da SV kom inn i de svarte regjeringsbilene.

Reisen til Soria Moria

I 1975 er det kvinneår. Kristin er 15 og går i niende klasse på Tveten ungdomsskole. I Porsgrunn er det et aktivt feministmiljø med forfatterne Bjørg Vik og Sidsel Mørck i spissen. De har møter i Vik-kjelleren, familien Viks private forsamlingslokale som blir brukt til møter og ulike samlinger.

De voksne feministene vet ikke helt hva de skal gjøre med de svært unge, nyfrelste og entusiastiske jentene som så gjerne vil være med i kvinnekampen. De voksne er opptatt av hvordan de skal kombinere jobb med politisk arbeid samtidig som de er småbarnsmødre. De yngre jentene har ikke så mye å bidra med i den debatten. Men de får være med, og de bruker tida på skolering.

De leser bøker og artikler om nær kvinnehistorie, kampen for stemmerett og kvinners rett til sjøl å bestemme om de skal bære fram et barn. Det er fortsatt fire år til selvbestemt abort blir innført i Norge.

Kristin leser Torborg Nedreaas’ bok Av måneskinn gror det ingenting og regner fremdeles hennes trilogi som de viktigste bøkene hun har lest: «Jo mer vi leste, desto mer opprørte ble vi over at jenter og gutter, kvinner og menn hadde hatt så forskjellige muligheter i vårt eget land, i vår nære fortid. Vi hadde jo selv ingen opplevelse av å være forskjellsbehandlet. Vi var verbale og sterke jenter som forskrekket de barnslige guttene vi gikk sammen med på skolen da vi insisterte på at vi tilhørte det undertrykte kjønn.»

16

reisen til soria moria

Kampen mot apartheid er den andre saken som gjør at Kristin begynner å interessere seg for politikk. Hun har sett med egne øyne hva store forskjeller og fattigdom gjør med et samfunn. Kristins far jobber i Hydro. Da han får jobb i Qatar, følger hele familien med. Kristin er eldst av fire søsken, og i Qatar blir familien Halvorsen plassert i et hus i området hvor de andre norske og europeiske gjestearbeiderne bor. Moren jobber som lærer, og Kristin blir en av hennes elever på den norske skolen. Kristin forstår at moren er en dyktig og engasjert pedagog, men det ligger ingen fordeler i å være lærerens datter. Tvert imot, hun syns læreren er mye strengere med henne enn med de andre.

Familien Halvorsen og de andre nordmennene er del av en hvit og privilegert overklasse. Aller øverst er qatarerne, som blir underholdt av emiren. Deretter kommer europeere og amerikanere, som er de mest privilegerte av alle utlendingene som må til for å få samfunnet til å gå rundt. I midtsjiktet er indiske handelsmenn. Nederst er afghanere og pakistanere som gjør alt manuelt arbeid. Kristins familie reiser mye rundt i Midtøsten. De møter også mange palestinere med høy utdanning og jobber i Gulf-landene, men som er uten eget hjemland.

«Jeg var elleve da vi kom til Qatar og 14 år da vi flyttet hjem igjen. Vi så mye fattigdom og enorme forskjeller. På de årene forsto jeg hvor heldige vi var som bodde i et velferdssamfunn. Det gikk opp for meg at vi hørte til de privilegerte i verden.»

Tilbake i Norge er nyhetene preget av brutale historier om undertrykking av de svarte i Sør-Afrika. Rasediskrimineringen gjør inntrykk på ei ung jente med sterkt utviklet rettferdighetssans.

«Vi var en gjeng ungdommer som snek oss langs butikkhyllene på EPAbutikken i Porsgrunn og klistret ’ikke kjøp sør-afrikanske varer’ på hermetikkboksene. Vi var redde for å bli tatt på fersk gjerning, men tenkte at når Nelson Mandela satt i fengsel på Robben Island, så måtte vi tåle såpass.»

17

kristin halvorsen

Etter ungdomsskolen søker hun seg til samfunnsfaglinja på videregående skole. Hun må til nabobyen Skien, for de har ikke den linja i Porsgrunn. Målet er å finne et større politisk miljø. Det finner hun. Å melde seg inn i SV er opplagt for ei jente som er opptatt av kvinnesak og internasjonal solidaritet. Det er i Sosialistisk Venstreparti hun finner meningsfeller og en politisk kultur hun føler seg hjemme i.

«Jeg vurderte aldri andre partier. I Porsgrunn SV var det unge faglige tillitsvalgte og akademikere om hverandre. Idealistiske og ideologiske, men også pragmatiske. Arbeiderpartiet var aldri aktuelt. Jeg oppfattet dem som et pampete maktparti, og sånn så de ut både lokalt og sentralt.»

Høvdingene Kristin er for ung til å få med seg viktige deler av partiets historie.

Hun var ett år i 1961, da kampen mot NATO-medlemskap førte til at Sosialistisk Folkeparti ble stiftet. Hun husker ingenting av Kings Bayulykken og den dramatiske situasjonen da SF og Finn Gustavsen felte Arbeiderparti-regjeringen. Hun var bare tolv, og dessuten i Qatar, da den politiske venstresida i Norge ble mobilisert i kampen mot EF-medlemskap. Da Sosialistisk Venstreparti blir dannet i 1975, med SF, NKP, uavhengige sosialister og avhoppere fra Arbeiderpartiet, har Kristin så vidt vært på sitt første møte i Vik-kjelleren i Porsgrunn.

Kristin er også forskånet fra nærkontakt med de mest sekteriske og anti-demokratiske kreftene som blir kastet ut av Sosialistisk Ungdom på landsmøtet i 1981. På dette landsmøtet blir SVs ungdomsorganisasjon nedlagt. Dagen etter stifter de SU på ny, uten trotskister og andre revolusjonære medlemmer. I den nye organisasjonen blir Kristin valgt som én av tre nestledere.

Møtet med høyresiden i norsk politikk blir enda tøffere enn oppgjøret på venstresiden. Hennes inntreden i rikspolitikken kommer samtidig med høyrebølgen på 1980-tallet. Dette er ingen storhetstid for SVs kjerneverdier. For Kristin og de andre sentrale SU-erne er særlig skolevalgene brutale:

18

reisen til soria moria

«De første fem–seks radene på skolevalgene var alltid befolket av ubehøvlede Høyre- og Fremskrittsparti-gutter som peip og skrek og applauderte høyest for dem som lovte billig bensin, sprit til 18-åringer og vekk med nynorsk. Vi måtte psyke oss skikkelig opp for å snakke om rettferdighet, internasjonal solidaritet og miljø. Men vi tålte stormen. Vi var selvfølgelig overbevist om at vi sloss en rettferdig og moralsk overlegen kamp.»

Berge Furre er partileder når Kristin kommer inn i ledelsen av Sosialistisk Ungdom. I SV praktiseres likelønn, så Furre tjener det samme som alle de andre på partikontoret. Han er ikke en type partileder som ungdomspolitikere slår seg ned hos for å slå av en prat. Den som skal innom partilederen, bør ha seriøse saker på hjertet.

«Han var en intellektuell kapasitet, en alvorlig, klok og grundig mann.

Ingen kunne holde så skarpe og velformulerte taler som Berge når han hadde «førebudd seg». Berge var den første partilederen i SV som luftet spørsmålet om vi skulle søke regjeringsmakt, men uten å komme noen vei. Han var kanskje den minst populistiske partileder i nyere tid.»

I stortingsgruppa sitter noen av SVs mest markante personligheter.

Tidligere SF-formann Stein Ørnhøi fra Oslo og Arent M. Henriksen fra Sør-Trøndelag er stadig i tottene på hverandre. Kjellbjørg Lunde fra Hordaland er utdannet spesialpedagog, en utdanning hun mener er spesielt nyttig i politikken: «Eg har spesialkompetanse på rampeguttar.» Hanna Kvanmo fra Nordland er partiets mest populære politiker.

Heller ikke hun er helt ukomplisert å samarbeide med. Da Kristin blir leder i SU i 1984, møter hun dem alle i sentralstyret og i landsstyret.

«Jeg husker mer enn én gang at Hanna Kvanmo nektet å la seg styre av vedtak i sentralstyret og sa ’æ lægg mæ på tværra’. Det betydde enten at hele landsstyret måtte innkalles, eller at sentralstyret måtte gi seg. De var vant til å avgjøre viktige spørsmål i Stortinget fra tida da de var i vippeposisjon. Hanna skulle ikke ha noe av at partiet ikke tok stortingsgruppa på alvor.»

19

kristin halvorsen

I nominasjonskampen i Oslo-partiet før stortingsvalget i 1985 møter Kristin en annen av SVs høvdinger. Finn Gustavsen ønsker å gjøre comeback på Stortinget. Han stiller først opp mot partileder Theo Koritzinsky. Når han ikke klarer å vinne førsteplassen, bestemmer han seg for å stille på plass nummer to, der Kristin er foreslått. Den gamle partihøvdingen taper igjen. Vel er Gustavsen gammel SF-formann, men to menn på de første plassene er ikke aktuelt for nominasjonsmøtet. Dessuten har flere – om ikke Gustavsen sjøl – fått øynene opp for partiets nye talent.

«Finn var rasende på meg i pausen. Han hveste til meg at partiet ville hatt mye bedre sjanse for å vinne to mandater med ham på andreplassen. Da ville jeg også hatt flere muligheter til å møte som vara, mente han. Jeg tenker alltid på det møtet når jeg er tilbake i Samfunnssalen i Oslo.»

SV ender opp med én stortingsrepresentant fra Oslo. For Kristin blir det noen gjesteopptredener på Stortinget som vararepresentant.

I 1985 er Hanna Kvanmo parlamentarisk leder for SVs stortingsgruppe. Kvanmo er en myndig dame som ikke er like raus mot alle kvinner i partiet. Men Kristin får mye støtte og blir passet godt på.

Kvanmo råder henne til å skaffe seg litt lengre skjørt til bruk i Stortinget. Ikke fordi hun er uanstendig kledd, men fordi hun ikke kan være snuppete og ungpikeaktig om hun skal bli tatt på alvor. Kristin skjønner. Skal hun bli trodd, må folk følge med på hva hun sier, ikke på hva hun har på seg. Skjørtelengden har hun likevel beholdt.

Hanna Kvanmo har måttet jobbe hardere enn de fleste for å bli tatt på alvor. Hun vokste opp i Harstad, og var datter av en enslig mor.

Som nittenåring jobbet hun som sykesøster i Røde Kors i Tyskland under krigen. Da hun kom hjem til Norge noen år etterpå, ble hun dømt for landssvik. Hun ble valgt inn på Stortinget i 1973, men de første årene ble hun ikke sett som noen spesiell politisk begavelse. Kristin mener det sier mer om de andre enn om henne.

20

reisen til soria moria

«Hun hadde aldri den selvsikkerheten som folk med høy utdanning og akademikerforeldre ofte har. Andre kunne tillate seg omtrentligheter, og regne med at de landet på beina. Hun fikk aldri noe gratis. Hanna var alltid godt forberedt, og hun var nøye med å sjekke fakta. Samtidig var hun trygg nok til å kaste seg inn med ramsalte replikker i de siste rundene i stortingsdebattene. Som da hun avsluttet en feide med statsminister Kåre Willoch og sa: ’Æ gir mæ. Kaste kortan og si’r gris’.»

Høy og mørk mot Arbeiderpartiet Forholdet til Arbeiderpartiet har alltid vært anstrengt. Det er det også når Kristin som nyvalgt stortingsrepresentant i 1989 blir plassert rett i finanskomiteen. Derfra lærer Kristin raskt å gjøre som resten av gruppa – de driver knallhard opposisjonspolitikk mot den til enhver tid sittende regjering. Først mot Jan P. Syses borgerlige regjering, deretter mot Gro Harlem Brundtland og hennes Arbeiderpartiregjering.

Da Sigbjørn Johnsen blir finansminister i 1990, får han den svært krevende bankkrisen i fanget. I løpet av sine år som finansminister får han hele fem mistillitsforslag mot seg. Ett av dem er det SV som fremmer. I den såkalte Moland-saken støtter SV et mistillitsforslag som flere partier stiller seg bak, men Johnsen blir reddet av fire utbrytere fra Fremskrittspartiet.

«Jeg var SVs finanspolitiske talsperson og holdt våre hovedinnlegg i finansdebattene hvert år på Stortinget. Jeg la ikke fingrene imellom når vi mente Arbeiderpartiet førte høyrepolitikk. Mer enn én gang opplevde jeg i stortingssalen at Gro Harlem Brundtland ble så provosert at hun demonstrativt pakket papirene sammen og marsjerte ut mens jeg sto på talerstolen. Det var en hersketeknikk fra hennes side, men det gjorde ikke kampgløden vår mindre.»

Det er også i finanskomiteen Kristin blir kjent med Karl Eirik SchjøttPedersen. Arbeiderparti-mannen fra Finnmark er først nestleder, siden leder for komiteen. Hun mener han bærer preg av å komme fra et fylke der Arbeiderpartiet har hatt rent flertall i en årrekke. Hun oppfatter det som en provoserende maktkultur.

21

kristin halvorsen

På reiser med finanskomiteen holder Arbeiderparti-folkene sammen om kveldene når de har fri. Kristelig Folkepartis representanter går som regel tidlig til køys. Resten av komiteen pleier å gå på byen uten å være så nøye med partigrensene. Det kan være Kristin og Eilef A. Meland fra SV, Per-Kristian Foss og Erna Solberg fra Høyre og en og annen fra Frp. Etter hvert også flere fra Senterpartiet. At de er uenige i politikk, betyr ikke at de må sky hverandre på fritiden.

Kristin og Schjøtt-Pedersen er ofte i klinsj. I ettertid husker hun ikke lenger hva saken gjaldt, men hun husker tydelig hvordan hun en gang ba Schjøtt-Pedersen innrømme at hun og SV hadde rett. «Det spiller ingen rolle om du har rett. Det er vi som har makten,» svarte SchjøttPedersen.

«Den episoden har jeg brukt mange ganger siden når jeg har innprentet hos meg sjøl og andre at det ikke bare gjelder å ha rett – men også å få rett. Men den gangen hadde jeg ingen mulighet til å nå fram.»

I ren avmakt gjør hun noe ingen mann skal få henne til å gjøre igjen – hun drar til frisøren og farger håret mørkt. Imidlertid er det få som lar seg skremme av den høye og mørke utgaven av SV-Kristin. Bortsett fra hun sjøl, hver gang hun må se seg i speilet. Håret blir bleket blondt igjen etter bare noen uker. Kristin bestemmer seg for at hun heretter skal søke makt på mer konstruktive måter.

SV-leder under tvil Når muligheten kommer, er Kristin likevel i tvil om hun skal bli SVleder. I 1997 er SV et parti som bruker uforholdsmessig mye tid på interne stridigheter. Mye handler om å ha de reneste radikale meningene. Opp gjennom årene har nestledere ofte blitt valgt ut fra evnen til å holde partilederen i ørene. Under Erik Solheim føler mange at behovet er påtrengende. Rett nok har han ført partiet til rekordhøye valgresultater, men de hyppige medieuttalelsene hans er ikke alltid forankret i partiprogrammet.

Om lag 90 prosent av partiets medlemmer definerer seg sjøl på venstresida i partiet, men der ute er det trangt om plassen. Det alle kan enes 22

reisen til soria moria

om er imidlertid at partiledelsen ikke hører hjemme på venstresida.

Solheim er kjent for å gå sine egne veier. Kristin blir regnet som hans høyre hånd. Når Solheim peker på Kristin som sin etterfølger, er det ingen fordel for hennes kandidatur.

I 1997 er Kristin 36 år, og hun har sittet på Stortinget i åtte av dem.

Hun har en sønn som heter Håvard og er ni år gammel. Datteren Hilde er fem. Mannen Charlo jobber i NRKs underholdningsavdeling, og har aldri vært medlem av SV eller deltatt på et eneste partimøte.

«Jeg var ikke interessert i å bruke tid jeg ellers kunne hatt sammen med ungene på endeløse interne debatter i SV som ikke flyttet verken verden eller norsk politikk en eneste millimeter. Jeg kunne ikke regne med forståelse fra min store kjærlighet i livet for at jeg brukte mye av vår tid på noe som ikke var viktig for folk flest.»

Kristin sender brev til samtlige SV-medlemmer mens hun tenker seg om. I brevet sier hun det direkte: «Jeg er i tvil. Jeg kan gjøre jobben hvis vi bruker tiden til å påvirke Norge og verden til å bli mer rettferdig. Ikke hvis vi skal bruke tiden til interne dragkamper.»

Mens hun går og grubler og venter på svar, er hun det ungene pleier å kalle en «mmm-mamma». Det er det motsatte av en tilstedeværende og grensesettende mor. Kristin tar Håvard og Hilde på fersken en dag de hopper i sofaen mens de gomler på sjokolade. Hun ber dem strengt om å holde opp og får til svar at «vi spurte jo! Du sa mmm.»

Hun sier til Charlo at hun vil gjøre noe viktig. Hvis hun ikke skal bli SV-leder, mener hun de bør melde seg som fosterforeldre. «Da er saken avgjort,» sier Charlo. «Det må bli SV, for du blir uansett ikke godkjent som fostermor denne uka.»

Så blir hun SV-leder.

Både Solheim og flere andre mannlige stortingskolleger ymter frampå om at de godt kan bidra med å være parlamentarisk leder i Stortinget, mens hun er partileder. I SV har det vært tradisjon for å dele de to ledervervene. Av alle er det Høyre-leder Jan Petersen som får henne til å la være. Han råder henne til å ta jobben i Stortinget sjøl, fordi hun trenger den kontrollen som leder.

23

kristin halvorsen

«Det var helt nødvendig. Det var et godt råd, som jeg har brakt videre til kolleger i andre partier siden. Jeg ville ha slitt enda lenger med å få autoritet som leder dersom jeg sjøl skulle reise rundt i landet og ta meg av partiet, mens Erik eller en av de andre skulle ta gullrekka i Stortinget.»

Den første valgkampen som SV-leder i 1997 blir vanskelig. Partiet ligger under sperregrensa, og faller helt ut av valgkampens viktigste debatt – den som handler om regjeringsdeltakelse. Dette er valgkampen hvor Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland stiller sitt ultimatum til velgerne om at de må ha 36,9 prosent oppslutning for å fortsette i regjering.

For Kristin blir valgkampen en vekker. Hun møter mange SV-velgere underveis som sier rett ut at denne gangen vil de stemme på Arbeiderpartiet fordi det er eneste måten å stoppe Fremskrittspartiet på. De tror ikke det betyr så mye til eller fra om de stemmer SV. Hun bestemmer seg for å bygge et parti som ikke nøyer seg med å ha de riktige svarene. De må også søke samarbeid og allianser for å få gjennomslag for ideene sine. Nestleder Øystein Djupedal og partisekretær Turid Leirvoll er også ivrige tilhengere av at SV må søke regjeringsmakt.

Kristin mener SV har hatt langt større gjennomslag i norsk politikk enn det oppslutningen om partiet til enhver tid har vist. SV har ofte vært først ute med kontroversielle saker mens det har kostet å slåss for dem. Det var ikke populært å stå fram som en fredsapostel midt under den kalde krigen. Men den forsvarspolitiske opposisjonen fra SF og SV har sin del av æren for at det aldri ble plassert atomvåpen på norsk jord. PLO-leder Yasser Arafat endte med å få Nobels fredspris og bli nærmest en Norges-venn. Første gang representanter fra PLO besøkte Stortinget var det etter invitasjon fra SV. På det tidspunktet var det mange som mente Arafat og PLO var blant verdens farligste terrorister.

SV var også tidligst ute av alle partier med å kreve barnehageplasser til alle som trengte det. De første damene som sto på kravet ble kalt dårlige mødre.

24

reisen til soria moria

«Det som ble det store paradokset for mange av oss var jo at gjennomføringen av den politikken som gikk i vår retning var avhengig av at vi klarte å inspirere, overtale eller presse andre partier – og særlig Arbeiderpartiet – til å gjøre det. Da hadde SV tatt støyten mens det var kontroversielt. ’Gratispassasjerene’ kunne seile saken i land og få heder og ære, mens SV-erne for lengst hadde kastet seg over nye saker.»

Landsmøtet på Lillehammer i 1999 går inn i historien som et av partiets mest dramatiske, på grunn av striden om NATO-bombing i Serbia. Kristin støtter angrepet, selv om SVs program slår fast at partiet er imot NATO, og spesielt når organisasjonen begynner å engasjere seg utenfor eget område. Kristin og Erik Solheim, som nå er utenrikspolitisk talsmann, mener angrepet er nødvendig for å få slutt på serbernes overgrep mot den kosovoalbanske befolkningen. De har et flertall i stortingsgruppa med seg, men i SV er det opprør mot partiledelsens linje. Nestorer som Finn Gustavsen, Berit Ås og Stein Ørnhøi er blant dem som mener Kristin må snu eller vurdere sin stilling som SV-leder.

Opprørerne vil ha Hallgeir Langeland fra Rogaland som ny nestleder i partiet. Kristin ber ham i stedet forberede seg på å bli leder. Får hun flertallet mot seg, vil hun gå av.

Det unngår hun så vidt. På et tidspunkt mens Kosovo-striden raser som verst ringer hun Stein Ørnhøi. Klokka er nærmere midnatt og han er på vei hjem til Tvedestrand. «Jeg ringer bare for å høre hvor sinna du er,» sier Kristin. Og får bekreftet at Ørnhøi er veldig sinna. Etterpå mener han likevel at det hjalp at hun ringte. Han fikk lettet litt på trykket.

«Vi tok Kosovo-beslutningen i stortingsgruppa, uten å forankre på noe vis. Den store feilen jeg gjorde var at jeg ikke tok diskusjonen på et tidlig nok tidspunkt. Den dyrekjøpte lærdommen var at jeg må snakke med dem som er uenige med meg. Hvis ikke får vi ikke til å finne gode og samlende løsninger. Lærdommen var helt nødvendig for å kunne bli et regjeringsparti senere.»

25

kristin halvorsen

Ørnhøi blir en viktig støttespiller for Kristin i årene som kommer. Hun ringer ham ofte for å lufte ideer. Når han gir råd, har han hele partiets historie bak seg.

På grunn av Kosovo-striden blir det lite oppmerksomhet om regjeringsspørsmålet. Partisekretær Turid Leirvoll, Øystein Djupedal og nylig avgått fylkesleder Åge Rosnes fra Hordaland er sentrale i arbeidet med uttalelsen som blir vedtatt: «SV ønsker en flertallskonstellasjon i norsk politikk som gjennom politiske avtaler eller regjeringssamarbeid vrir politikken til venstre. Ut fra styrkeforholdet på Stortinget i dag er det nødvendig at Arbeiderpartiet blir en del av en slik flertallskonstellasjon,» heter det i uttalelsen.

Når hun oppsummerer etterpå, mener Kristin at det viktigste vedtaket på det berømte «Kosovo-landsmøtet» handler om at SV heretter skal søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet.

På SVs landsmøte i Tromsø i 2003 står Stein Ørnhøi og hopper av begeistring når Kristin forklarer hvorfor Senterpartiet må med i tillegg til Arbeiderpartiet.

«Jenta har skjønt det. Dette har jeg forklart henne så mange ganger.

Jenta har skjønt det,» sier han fornøyd til dem som står rundt ham bakerst i salen.

Jenta har skjønt det for ganske lenge siden, og hun har råd til at flere i partiet påtar seg æren for strategien. De er etter hvert mange som mener at SV må alliere seg med flere partier for å få gjennomslag for politikken sin. De er også mange som har begynt å innse at med Kristin som SV-leder er regjeringsmakt mulig å oppnå. Solheim ønsket å få til et samarbeid med Arbeiderpartiet. Han var for kontroversiell, både i eget parti og i Arbeiderpartiet. Kristin er en bedre lagspiller og en bedre strateg.

En stor andel av SVs tillitsvalgte bekymrer seg likevel for hvilke kompromisser SV må godta om de skal inngå et samarbeid med andre partier. Særlig bekymrer forholdet til den gamle konkurrenten Arbeiderpartiet.

26

reisen til soria moria

Rødt og grønt samarbeid Mye skjer i Arbeiderpartiet i årene hvor Kristin og de andre i SVs ledelse jobber målrettet for regjeringsmakt. Det viktigste er at Arbeiderpartiet gjør et katastrofevalg i 2001. Jens Stoltenberg må gå av som statsminister i sin første regjering. Lederstriden mellom ham og Thorbjørn Jagland tapper partiet for krefter. Velgerne deres setter seg på gjerdet og venter på bedre tider. Mange går også til SV. Kristin og SV har satt i gang sin kampanje for «barn og unge først», og vekker stor begeistring blant velgerne. Mens Arbeiderpartiet har satset på stø kurs, med unntak av et prosjekt som skulle fornye offentlig sektor, har Kristin vært klar og tydelig med et radikalt budskap om miljø, rettferdig fordeling og en bedre skole. Stortingsvalget i 2001 blir SVs beste noensinne. Særlig ungdom slutter opp om SV som det beste alternativet på venstresida. Velgerne mener SV er partiet som har best miljøpolitikk, og de kniver med Høyre om å ha best skolepolitikk.

Til sammenligning har Arbeiderpartiet knapt et område hvor velgerne mener de fører den beste politikken. Kristin mener motstanderen fortjener å ligge nede: «Vi holdt ikke tilbake på kritikken av Arbeiderpartiet. De hadde overtatt regjeringsmakten for å bygge forurensende gasskraftverk. De hadde ikke et klart og tydelig regjeringsprosjekt. De holdt på med å legge om momssystemet langt inn i valgkampen. Etter valget gikk Jens grå og sliten rundt i Stortinget og slikket sårene sine. Dette var etter terroraksjonene i USA 11. september og vi var det eneste partiet som stilte spørsmål om det var riktig av Norge å gå med i krigen i Afghanistan.»

Den grå og slitne Stoltenberg har dårlige erfaringer med å lede en mindretallsregjering hvor alle de andre partiene hakker løs på Arbeiderpartiet. For første gang i historien – bortsett fra under samlingsregjeringen etter krigen – åpner Arbeiderpartiet for å samarbeide med andre partier i regjering.

SV skal imidlertid gjøre et jubelvalg til før det blir fart i sakene.

I 2003 går USAs president George W. Bush til krig mot Irak. Krigen skal senere vise seg å være basert på en løgn om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen. Våren 2003 er sannheten ennå ikke 27

kristin halvorsen

kjent, men demonstrasjoner mot krigen foregår over hele Europa. Kristin taler til en av etterkrigstidens største demonstrasjoner, med 60 000 mennesker på Youngstorget og i gatene rundt. I fylkestingsvalget dette året får SV 13 prosent av stemmene. Så bra har de aldri gjort det i noe valg.

Samarbeidet begynner i det små. Kristin og Jens Stoltenberg møtes jevnlig enten på hans kontor eller hennes for å diskutere hvilke områder de kan finne sammen. Etter hvert kommer også Senterpartiet og Åslaug Haga med i samtalene. Tanken på et litt mer ydmykt arbeiderparti, og et SV med mer muskler, gjør samarbeidsideen mer interessant for den delen i SV som alltid har sett på Arbeiderpartiet som en fiende.

I Senterpartiet trenger man ikke en lignende prosess for å innse at regjeringsmakt er nødvendig for et parti som vil ha gjennomført sakene sine. Senterpartiet har alltid søkt makt og innflytelse. Partiet har vært med i seks samarbeidsregjeringer tidligere. Samarbeidet har alltid vært med borgerlige partier, men etter EU-kampen er det uaktuelt for Senterpartiet å samarbeide med Høyre. I valgkampen fram mot EU-avstemningen i 1994 var det omfattende samarbeid mellom SV, Senterpartiet og nei-folk i Arbeiderpartiet. De tre partiene ble bedre kjent, og medlemmene fikk større tillit til hverandre. Dette er en viktig forklaring på hvorfor Senterpartiet nå vender seg mot venstre for første gang i partiets nyere historie.

Det rød-grønne samarbeidet begynner på Stortinget. Den første felles markeringen blir Kulturløftet – 15 tiltak som skal gjøre Norge til en ledende kulturnasjon. Pengene til kulturformål skal utgjøre én prosent av statsbudsjettet innen 2014. Løftet er stort og fagert, og vekker mye begeistring i Kultur-Norge. Sommeren 2005 kommer flere fagre løfter. De tre rød-grønne partiene legger i juli fram en felles liste med 155 punkter som de ønsker å gjennomføre i regjering. Det er bare flertallet som mangler.

Sommeren 2005 er Kristin SVs ubestridte leder. Hun har fått Kommunikasjonsprisen for sin evne til å snakke et språk folk liker og forstår.

Partiet har en ung stortingsgruppe med gode utsikter til å fortsette i fire nye år. Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga framstår 28

reisen til soria moria

som et nytt og friskt rød-grønt lag, med høye ambisjoner og mange felles saker.

For Kristin starter innspurten på hennes største politiske prosjekt – at SVs velgere skal ha innflytelse og at SV skal inn i regjering. For første gang kan partiets valgløfter faktisk bli gjennomført. Kristin vet at veldig mye vil stå og falle på henne. Når valgkampen starter, er det partilederne som blir partienes ansikt. Gjør hun feil nå, går det ikke bare ut over henne og SV. Hele den rød-grønne drømmen kan ryke.

«Vi visste at vi skulle få gjennomgå i valgkampen i 2005. Vi visste at det var sterke interesser som ikke ville tjene på at SV fikk gjennomslag. Og vi visste at vi lå for høyt på meningsmålingene da valgkampen startet.

Men vi visste ikke hvor stritt det skulle bli eller hvordan det ville fortone seg.»

Laks, kylling og nordavind fra alle kanter

Aldri har framtida sett lysere ut for Sosialistisk Venstreparti enn sommeren 2005. Kristin Halvorsen er en av landets mest populære politikere. Hun stiller omtrent likt med Arbeiderparti-leder Jens Stoltenberg.

De to overgås bare av statsminister Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti. Kristin er mer populær enn partiet hun er leder for, selv om SV nå gjør det bedre på meningsmålingene enn noen gang. I fire år har SV ligget rundt 15 prosent. I juli viser en meningsmåling 17 prosent oppslutning. I begynnelsen av august er SV oppe i 18 prosent.

Fra slutten av juli møtes SV-toppene hver morgen til strategimøte på partikontoret i Akersgata i Oslo. Kristin, partisekretær Bård Vegar Solhjell, presserådgiver Roger Sandum og Roger Schjerva, lederen for SVs sekretariat på Stortinget, er de mest sentrale. Nestlederne Øystein Djupedal og Henriette Westhrin er toppkandidater i Sør-Trøndelag og i Telemark, og bruker store deler av valgkampen der. I Oslo har Kristin fått med seg Erik Solheim som en ekstra rådgiver i valgkampen. Solheim var partisekretær på 1980-tallet før han ble SV-leder. Ingen har vært med på flere valgkamper enn han.

Hver morgen starter med en gjennomgang av mediebildet. To ansatte i informasjonsavdelingen har vært på jobb fra klokka seks for å klippe ut relevante artikler både fra SV-ere og de andre partiene. Solheim pleier å stikke innom Baker Hansen på St. Hanshaugen og kjøpe med rosinboller til møtene. Bollene bidrar nesten like mye til den positive stemningen som de gode meningsmålingene.

30

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

Målingene er fantastiske, samtidig som de gir grunn til bekymring.

Folk ute i partiet har urealistiske forventninger. All erfaring tilsier at oppslutningen kommer til å synke gjennom valgkampen. Når statsministerduellene tar av, og de store partiene breier seg i media, må et parti som SV rope høyt for å komme til orde. Derfor er tema de fleste morgener hvordan de skal finne på noe lurt. Noe som får oppmerksomhet i media, noe som holder SV framme i valgdekningen.

Ap-leder Jens Stoltenberg skal være de rød-grønnes statsministerkandidat. Det Kristin og SV må unngå, er at han stikker av med oppmerksomheten for alle tre partiene. Da glemmer velgerne fort hvorfor det var SV de skulle stemme på, og ikke storebror Arbeiderpartiet.

I år som i forfjor og i valget før der igjen skal skole være hovedtema på valgkampåpningen. SV og Høyre er erkefiender i skoledebatten, og nå i 2005 har Bondevik II-regjeringen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre sittet i fire år. Høyres utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet har styrt skolen i motsatt retning av dit SV vil. Får Clemet fire år til, kan det blir vanskelig for de rød-grønne å stoppe alle de private skolene som er i ferd med å etableres som alternativ til den offentlige skolen.

Strategien og innholdet er lagt i løpet av sommeren. Det som mangler, er å bestemme hvordan SV-skolen skal presenteres. Ulike muligheter blir diskutert. Ett alternativ er å lage små boder på valgkampåpningen, hvor de kan presentere alternative undervisningsformer. Bedre lærere og alternativ undervisning er viktige punkter i skoleplanen. De diskuterer en stund om elever og pressefolk kan tas med på en omvisning i Naturhistorisk museum. Et tredje alternativ er å gjøre et større poeng ut av heldagsskolen. Kan de gjøre noe kreativt ut av det?

Hvem som kommer opp med ideen om skolemat på valgkampåpningen, husker ingen. Kristin mener uansett det er en veldig god idé. SVs heldagsskole handler om lengre skoledager, inkludert fysisk aktivitet.

Skal elevene få til det, må de også få i seg riktig næring. Før sommeren fremmet SV et forslag i Stortinget om å utrede hva et skolemåltid i grunnskolen ville koste. De fikk flertall sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Alle partiene i Stortinget uttrykte 31

kristin halvorsen

bekymring for økende feilernæring, overvekt og konsentrasjonsproblemer som følge av dårlige matvaner hos barn.

Partikontoret får oppdraget med å invitere en profesjonell kokk som skal foreslå hva slags skolemat man kan få for tjue kroner per elev. Og så må de hente inn skoleelever for å smake. Det kan bli en flott ramme for å snakke om SVs helhetlige skolepolitikk.

Skolemat og regnestykker «Jeg vil ha hamburger.» «Godteri.» «Pizza.»

Kristin har spurt elevene hva de aller helst vil spise på skolen. Det er mandag 8. august, og SV er første parti som starter stortingsvalgkampen i 2005. Skolene har ikke startet opp etter ferien ennå, men elever fra skolefritidsordningen på Smestad og Grünerløkka er busset inn for å smake på SVs alternative skolemat. Svarene er ikke helt som man kunne håpe. Men elevene forstår når Kristin sier at de ikke kan spise usunn mat hver eneste dag. 7- og 8-åringene blir heldigvis veldig fornøyd når de får høre at de skal få laks og kylling. Det har ingen av dem spist på skolen før.

I Botanisk hage på østkanten i Oslo er det knapt plass til alle pressefolkene som skal under grønne partytelt for å følge SVs valgkampåpning. Det regner, men det har partikontoret klart å ta høyde for.

Skoleelever, journalister og SV-politikere er tørre under teltdukene.

Midt i forsamlingen går en strålende blid SV-leder og snakker om SVs skolesatsing. I tillegg til skolematen lover hun lengre skoledager, flere lærere og fysisk aktivitet hver dag, hvis SV får bestemme. Den hvite jakken og det blonde håret lyser opp blant ungenes fargerike regndresser.

Den innleide kokken har laget laks med potetstappe og kylling med pasta. SVs nestleder Øystein Djupedal og stortingsrepresentantene Heikki Holmås og Heidi Sørensen løper rundt og serverer de unge gjestene. Alle er enige om at de delikate laksestykkene og den saftige kyllingen er noe helt annet enn den tørre matpakka norske skolebarn vanligvis har med på skolen. Kristin holder et lite foredrag for elevene og for journalistene om hvor viktig det er med næringsrik kost for barn som skal konsentrere seg.

32

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

Utpå kvelden kan SV-toppene oppsummere at det har vært en god valgkampåpning med mye positiv oppmerksomhet for partiet. TV-bildene blir som de håpet. Fornøyde skolebarn i fargerikt regntøy propper i seg varm lunsj, med en sprudlende Kristin Halvorsen som servitør og skolemester.

Problemene starter først dagen etter.

Aftenpostens Solveig Ruud er den første som påpeker regnefeil hos skolepartiet SV. Hvor er pengene til å ansette kokk og til å bygge om skolekjøkkenet? SV vil ha bedre og billigere barnehager, gratis skolemat og lengre skoledag, men langt fra alle kostnadene er med i regnestykket, skriver Ruud tirsdag. Onsdag har hun regnet ut at SVs storsatsing egentlig bare holder til én ekstra lærer per kommune.

Denne onsdagen er Øystein Djupedal på besøk i Betania-senteret i Malvik. Meningen er at han skal gi senteret politisk støtte til å opprette en traume-enhet for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep.

Lokale SV-ere følger ham på besøket. Med på slep er både lokalaviser og NRK Trøndelag. Men SVs nestleder har ikke så mye tid til å snakke med noen av dem. Fra Oslo ringer nemlig Solveig Ruud med enda flere spørsmål om SVs skolesatsing.

Djupedal vet ikke hva han skal svare. Han har riktignok sittet i finanskomiteen, men han kjenner ikke bakgrunnen for utregningene.

Han gjemmer seg ute på parkeringsplassen, der han etter eget sigende blir stående i flere timer i telefonen med Solveig Ruud og partiets skolefolk på Stortinget. Torsdag skriver Ruud i Aftenposten at SV innrømmer å ha lagt inn minst en halv milliard kroner for lite til å innfri løfter om en lengre skolehverdag.

Nå har også de andre mediene hektet seg på. Kommunenes Sentralforbund mener at prislappen på skolemat er minst sju milliarder, ikke to, som SV har lagt opp til. Fra Utdanningsdepartementet kommer beregninger som viser at prisen på økt lærertetthet er tre ganger høyere enn i SVs regnestykke. Dessuten har SV regnet feil kostnader i forbindelse med 30 timers skoleuke. De har ikke tatt hensyn til at timetallet allerede er utvidet.

Kristin prøver seg på brannslukking. Hun har aldri lovet alle elever varm skolemat. Brødmat er mer realistisk i de fleste skoler. Men hun innser veldig snart at det var en tabbe å servere laks og kylling. Målt 33

kristin halvorsen

opp mot det blir brødskivene grå og tørre. SV-forslagene som handlet om å styrke kunnskapen i skolen har forsvunnet i all matpraten.

Venstre-leder Lars Sponheim trenger ikke å forberede egne politiske saker når han åpner sin valgkamp noen dager senere. Venstre går også inn for servering av skolemat, men det legger han ikke vekt på denne gangen. «Målet er ikke 15 år med laks og kylling til alle,» sier han med referanse til SVs valgkampåpning få dager tidligere. «Jeg blir litt opprørt over den ufattelige kunnskapsmangelen. Hennes problem er at hun kan nesten ingenting! Hun har ikke engang satt seg inn i hva et timetall i skolen er,» tordner Sponheim, som for øvrig bruker anledningen til å advare mot personangrep i valgkampen.

Skolepartiet SV har ikke fått en god start. Det bidrar ikke til å styrke kunnskapsprofilen at Høyre graver opp en uttalelse fra skolepolitisk talsmann Rolf Reikvam fra før sommerferien. I bladet Utdanning sier Reikvam at med Høyre-skolen «risikerer man en skole hvor det er viktig å kunne gangetabellen». Reikvam prøver seg på et dementi, og forsikringer om at gangetabellen er viktig også for SV. Men det hjelper ikke særlig. Uttalelsen skal han og SV slite med i mange år framover.

Kristin har tatt for gitt at folk skjønner at elevene først og fremst skal lære noe i skolen. Også om SV får makten. Men den som følger valgkampen i 2005, får et annet inntrykk. SV og skole handler om laks og kylling, gangetabellen og punktet i partiprogrammet som sier at SV vil avskaffe karakterer i grunnskolen.

Nordavinden kommer fra alle kanter, og den har storm i kastene.

SVs ledere og informasjonsfolk mener de har forberedt seg så godt de kunne. Men det er vanskelig å tørrtrene på å være regjeringsparti uten noen gang å ha vært det. I denne valgkampen blir enhver omtrentlighet brukt mot dem. SV er ikke lenger et friskt opposisjonsparti som kan peke på alle andres feil. SV er et høyst sannsynlig kommende regjeringsparti. Enhver regnefeil tolkes som bevis på at de ikke er klare for det.

34

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

Angrep som slår tilbake Avisredaksjonene er ennå ikke ferdige med regnestykkene før SV-lederen er ute med et nytt utspill. Også det gjennomdiskutert og vel forankret på idédugnaden blant de sentrale SV-toppene.

Kristin har lenge irritert seg over KrF-leder Dagfinn Høybråtens valgturné i det kristne organisasjonslandskapet. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet kniver om kristne velgere. I valgkampen fronter Høybråten partiets motstand mot at homofile skal få mulighet til å gifte seg og adoptere barn. «Bryter vi ned ekteskapet, bryter vi ned samfunnets byggestein,» sa Høybråten, og fikk kraftig applaus på et møte i menigheten Levende Ord i mai. Til Dagbladet sier han senere at «å åpne for adopsjon i homofile parforhold er å sette voksnes behov foran barnas rett».

Kristin er opprørt ved tanken på at hennes egen homofile bror, og andre omsorgsfulle mennesker hun kjenner, skal være Høybråtens skremmebilde i valgkampen. Partnerskapsloven var den første saken Kristin begynte å jobbe med da hun ble innvalgt på Stortinget. Loven likestilte homofile i alle andre spørsmål enn adopsjon av barn. Hvis SV kommer i regjering, har hun tenkt å jobbe like hardt for å ta skrittet videre med en ekteskapslov som åpner for full likestilling mellom homofile og heterofile.

Dagbladet-intervjuet foregår på en brun kafé på Grünerløkka. Dette er i Kristins eget nabolag, omtrent så langt borte fra Høybråten og hans kristen-konservative velgere som det er mulig å komme. SV-lederen klemmer til mot den sittende arbeids- og sosialministeren: «Hans valgfrihet gjelder bare for kristne, heterofile kjernefamilier som verken røyker eller drikker. Med glød legger han fram holdninger som gjør at enkeltmennesker føler seg mindreverdige,» hamrer hun løs. «Høybråten får selv vellykkede mennesker til å føle seg mislykket.

Han krymper folk, står for sneversyn og driver et kynisk spill for å få KrF høyere på gallupen.»

Til avisa forteller hun også at Høybråten provoserer henne så mye at hun har hengt opp et bilde av ham på innsiden av skapdøra. Dette er gjort for at sakte tilvenning skal gjøre henne roligere når hun møter ham i studio til debatt.

35

kristin halvorsen

Når Kristin og de andre SV-toppene ser Dagbladet dagen derpå, ser de at det ble for sterkt. Sitatene står hun inne for. Hun mener virkelig at Høybråten krymper folk. Men når hun står der med «hat-bildet» av KrF-lederen, er det hun som virker mest intolerant av de to.

Opp gjennom årene har hun innimellom tenkt at hun burde dempe seg. Hvis SV ikke får oppmerksomhet i media når hun sier ting rolig, saklig og ordentlig, så må de heller la det være. Men hun har også lært at man kommer ikke langt som opposisjonspolitiker ved bare å være rolig og saklig. Man må klemme til litt. Sette ting på spissen, gi pressen setninger som sitter i en god overskrift. Denne gangen har hun latt seg rive med.

Dagfinn Høybråten har problemer med å tro at SV-lederen kan ha gått til et slikt personangrep på ham. Kristin har ord på seg for å være åpen og raus, også mot sine politiske motstandere. Derfor svarer han ikke på spørsmål fra journalister før han får ringt henne. I ettertid mener Kristin det var realt gjort, midt i valgkampen. Men når de møtes på Stortinget for å skvære opp, står hun ved alt som er sagt.

Hun beklager bare bildet på skapdøra. Det var den ekstra omdreiningen som gjorde at oppslaget ble slemt. Bildet blir tatt ned fra skapdøra i løpet av dagen.

«Saken i Dagbladet sporet av en debatt som kunne vært vesentlig og viktig både for KrF og for oss. Barn av homofile var blant dem som ble såret av debatten, og jeg kjente både foreldre og barn i den situasjonen. Det ergret meg at bildet på skapdøra ga Høybråten en mulighet til å slippe unna. Han brukte oppslaget for alt det var verdt i resten av valgkampen.»

Angrep og ultimatum Det har gått fire dager av valgkampen, og ingen i SV kan nå klage over mangel på oppmerksomhet. Hodene til Kristin og resten av valgkampledelsen er fremdeles innstilt på angrep. De leter etter friske utspill, saker som kan få SV-saker på dagsordenen. I forsvar er de dårlig trent.

SV representerer ytterfløyen til venstre og har aldri har vært i regje36

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

ring tidligere. Høyres strategi er å angripe SV, for derved å ramme Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Finansminister Per-Kristian Foss fra Høyre sier at en regjering med SV vil øke faren for høyere utlånsrente. Næringsminister Børge Brende fra samme parti sier at titusener av arbeidsplasser står i fare om SV kommer i regjering. Statsminister Kjell Magne Bondevik frykter både for renta og arbeidsplassene, fordi SV skal ha kommet med løfter til en verdi av 150 milliarder kroner. Hans egne samarbeidspartnere i Høyre anslår SV-løftene til 50 milliarder i en annen avis, men det affiserer ikke statsministeren. Bondevik advarer også mot at SV i regjering umulig vil ha nok penger til fattige i Afrika.

Kristin avviser, utdyper og kommenterer morgen, middag og kveld.

Hun er så vidt innom leiligheten og slenger klær i vaskemaskinen før hun styrter ut igjen. Presset er enormt. Alle SVs stortingskandidater er selvsagt høyt og lavt i disse ukene. Men alle er avhengige av at partilederen gjør en god jobb. Kristin føler et betydelig ansvar for å slå tilbake og holde den indre SV-moralen oppe.

For barnehagepartiet SV blir det en utfordring å finne noe nytt å fortelle velgerne i valgkampen. Kristin, Djupedal og resten av partiledelsen sitter på morgenmøtene sammen med rådgiver Erik Solheim og rosinbollene hans og diskuterer hva de skal si. Nesten alle partiene på Stortinget har lovet gull og grønne barnehager i årevis.

Køene blir ikke mindre. Bondevik-regjeringen er i ferd med å bryte løftet i barnehageforliket om at full barnhagedekning skal være på plass innen 2005. SV må vise velgerne at det er de som vil mest og mener mest om barnehagene. I politikken kalles det å ha sakseierskap.

Før partilederutspørringen i TV2 tar programleder Anne Weider Aasen kontakt med SV og lurer på om Kristin har tenkt å komme med et nyhetsutspill. I så fall vil de gjerne vite det på forhånd, sånn at de kan lage sak til nyhetene. «Ja, det har vi,» sier presserådgiver Roger Sandum, som har all kontakten med pressefolk. «Kristin vil stille ultimatum på barnehagene.» Aasen og medprogramleder Ingvild Jensen er fornøyde. Kristin er først ut av alle partilederne, og dette er en stor nyhet helt i starten av utspørringene. Under sending spør programleder Aasen hvilke frister som egentlig gjelder for SV i barnehagesaken.

37

kristin halvorsen

I flere år etterpå skal Kristin bli konfrontert med uttalelsene i dette programmet: Kristin:

Aasen: Kristin: Jensen: Kristin:

«Makspris i barnehagen skal innføres fra 1. januar 2006, og vi skal ha full barnehagedekning innen utgangen av 2007. Innen utgangen av 2008 så må vi ha en garanti i Norge som er sånn at man får barnehageplass tre måneder etter at man har søkt.

For SV har dette vært en valgkampsak i tretti år. Den gangen var det for kontroversielt å ønske seg en barnehageplass, så SV ble foraktelig kalt ’barnehagepartiet’.

Jeg har jobbet i norsk politikk i 16 år. I begynnelsen satt jeg i finanskomiteen og hadde en unge i hver sin private barnehage, og det var et himla mas. Og akkurat den samme hverdagen er det altfor mange foreldre som har i dag. Så det må vi få til.»

«Hvor viktig er det for dere?»

«For meg er det så viktig at du er kvitt meg hvis vi ikke får til dette.»

«Har du sagt det til Jens Stoltenberg?»

«Nei, ikke ennå, men den beskjeden skal han få.»

Hun stiller ultimatum. Målet om full barnehagedekning har skiftende politikere hatt i flere tiår, men Kristin er den første som lover å gå av om hun ikke får det til. Ingen av de kommende samarbeidspartnerne vil imidlertid gå god for Kristins garantier.

Men når er det egentlig SV-lederen sier hun skal trekke seg? Idet hun går av lufta på TV2, ringer en journalist fra NTB og spør. Skal hun virkelig gå av om de rød-grønne ikke får full barnehagedekning i 2007?

Nei, sier Kristin. Men hun lover å gå av om det ikke skjer innen den kommende stortingsperioden er over. Altså i 2009. Hun passer også på å understreke at dette er et personlig løfte. Det er hun som lover å gå av om de ikke får nok plasser. Ikke SV. Det skal bli en pedagogisk vanskelig øvelse. Hvorfor love full barnehagedekning i 2007, hvis hun ikke har tenkt å ta konsekvensen av et løftebrudd før i 2009? Rådgiver Roger Sandum og Øystein Djupedal diskuterte seg fram til den nye tidsfristen før Kristin gikk i TV238

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

studio. Tanken er å sette en tidsfrist som er ambisiøs, men også realistisk.

Etter TV-utspørringen er Kristin godt fornøyd med sitt eget utspill: «Alle skjønte at dette var en sak vi virkelig ville satse på, og at vi var tøffest på barnehager.»

I gasskraftsaken går Kristin også langt i å stille krav til sine framtidige samarbeidspartnere. SV kan ikke godta forurensende gasskraftverk, sier hun til Dagbladet. Det er det nærmeste hun kan komme å stille ultimatum også i den saken.

Det nye i denne valgkampen er at SV skal samarbeide med sin største konkurrent om velgerne. SV har normalt gjort det bra i valg der Arbeiderpartiet har gjort det dårlig. Denne gangen er det ikke bare SVs oppslutning som er viktig. Nå må de vise hva som skiller partiene, og hvordan SV bør være det naturlige valget for radikale velgere. Samtidig kan de ikke være så radikale at Arbeiderpartiets mer moderate velgere blir skremt mot høyre. Da blir det ikke noe rød-grønt flertall.

Quislinger på Jåttå I Rogaland er stortingsrepresentant Hallgeir Langeland på samme banehalvdel som SV-toppene i Oslo. Den som skal på i media må lære seg å spisse budskapet, og angripe på motpartens svake punkt.

På NATOs militærbase på Jåtta utenfor Stavanger befinner det seg i disse august-ukene irakiske offiserer som får opplæring av norsk militært personell. Dette er offiserer som tidlig vendte ryggen til Saddam Hussein, og som nå har sagt seg villig til å følge amerikanernes plan for gjenoppbygging av landet. Norge støttet ikke den amerikanskledede krigen i Irak. Like etterpå sendte den norske regjeringen likevel norske soldater til Irak for å bistå i såkalt humanitær oppbygging. Samtidig sa Norge ja til å ta imot de irakiske offiserene på Jåttå. Begge deler er sterkt mislikt av SV, og i særdeleshet av toppkandidat Langeland i Rogaland. Han tar i litt ekstra på valgkampåpningen og kaller like godt de irakiske offiserene for quislinger, siden de har forrådt landet sitt og stiller på amerikanernes side.

Han får straks en storm av reaksjoner. Utenriksminister Jan Petersen 39

kristin halvorsen

drar til Jåttå for selv å beklage og forsikre irakerne om at de er hjertelig velkomne. Langeland får kraftig kritikk for språkbruken både i lokale medier og i riksmediene. Kristin må igjen ut og forklare og beklage.

Langeland forstår knapt reaksjonene. Det var en spissformulering, han mente det jo ikke bokstavelig.

Men et SV på vei mot regjeringsmakt blir tolket bokstavelig på absolutt alt. I mange velferdssaker vil SV mer, og de er mer utålmodige enn de andre partiene. I utenrikspolitikken vil SV gå en helt annen vei enn de andre. Mange er bekymret for at Norge med SV i regjering skal ta en helt ny retning i utenrikspolitikken. Norges to mest ledende utenrikspolitikere er blant dem.

Utenriksminister Jan Petersen fra Høyre har gjennom fire år i regjering hatt et godt samarbeid med sin forgjenger Thorbjørn Jagland, som nå leder Stortingets utenrikskomité. De to mener at den brede politiske enigheten har vært en styrke for norsk utenrikspolitikk. Petersen sier til Dagbladet at han har den største tillit til Arbeiderpartiet og særlig til Jagland. Men «lar Arbeiderpartiet Sp og SV få innflytelse, betyr det at seksti års enighet i norsk utenrikspolitikk blir brutt, og en fundamentalt ny politikk overtar».

Samme dag advarer også Jagland mot SVs utenrikspolitikk i en kronikk i Dagsavisen: «Norges USA-vennlige linje [må] fortsette for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i en spent internasjonal situasjon. SV vil trekke ut militærpersonell fra Afghanistan og bare delta med de fredsbevarende ISAF-styrker. Dette vil gå ut over norsk troverdighet,» skriver han.

Arbeiderpartiets tidligere utenriksminister vil altså fortsette Norges USA-vennlige linje, mens SV denne våren har vedtatt på landsmøtet at USA er den største trussel mot verdensfreden. Ikke et godt utgangspunkt for samarbeid. Mange i Arbeiderpartiet vil ha Jagland tilbake som utenriksminister om de rød-grønne vinner valget. Etter denne kronikken er det ingen i SV som støtter det kandidaturet.

For å rydde unna spørsmål og uklarheter rundt utenrikspolitikken er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV blitt enige om å parkere tre av de viktigste sakene som skiller dem. Arbeiderpartiet må godta at det ikke skal sendes en ny EU-søknad så lenge de tre samarbeider i regjering.

SV og Senterpartiet må godta EØS-avtalen. SV må godta NATO-samarbeidet. På vinteren og våren har utenrikspolitikere fra de rød-grønne 40

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

partiene hatt jevnlige samtaler om utenrikspolitikken, for å finne ut av hverandres tålegrenser. De har hatt møtene sine på Majorstua, og bare partilederne har vært informert om hva de har snakket om. Like fullt er utenrikspolitikken vanskelig, særlig for SV. At USA er den største trussel mot verdensfreden er en påstand SVlederen sliter med å forsvare. For sikkerhets skyld slås det fast to ganger i partiets arbeidsprogram for den neste stortingsperioden. Etter 11. september er det vanskelig å hevde at USA truer verdensfreden mer enn for eksempel Al Qaida og diverse andre terrororganisasjoner.

Men å fortsette en USA-vennlig linje – som Jagland og Petersen tar til orde for – er like uaktuelt for Kristin og SV. Kampen mot atomvåpen, mot NATO og mot stormaktenes våpenkappløp var selve grunnlaget for hvorfor SV ble stiftet. SV i 2005 vil ha norske styrker ut av Irak, slutt på norske soldater i den amerikansk-ledede Enduring Freedom i Afghanistan og slutt på alt som kan bidra til at Norge støtter flere av det de mener er USAs angrepskriger. President George W. Bush kommer ikke til å like noe av det.

Den røde fare i utenrikspolitikken Erik Solheim kjenner folk på Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), og spør om de er interessert i å høre en utenrikspolitisk redegjørelse med SV-lederen. Det er NUPI svært interessert i. Hva slags innflytelse SV kan få i en regjering er det absolutt hotteste tema i utenrikspolitiske kretser om dagen. De fleiper gjerne om «den røde fare». Uttrykket brukes normalt om kommunismens frammarsj etter 2. verdenskrig.

Høyre-leder Erna Solberg relanserte begrepet da hun advarte mot SV i en landsmøtetale året før.

Kristin har to budskap hun ønsker å formidle: 1) SV ønsker store endringer i utenrikspolitikken, og det skal bli noe helt annet enn hva Jan Petersen har drevet med i fire år. 2) Den nye politikken skal ikke true norske sikkerhetspolitiske interesser.

Få redegjørelser er like grundig forberedt. Hennes utenrikspolitiske rådgiver Sylvi Bratten får i oppdrag å sy sammen foredraget, og SVs viktigste utenrikspolitikere er med på å gi innspill. Blant dem er Rolf Vestvik fra SVs internasjonale utvalg, Solhjell fra partiledelsen og Erik 41

kristin halvorsen

Solheim og Stein Ørnhøi – tidligere partiledere med spesiell interesse for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Egeninteresse er et stikkord i redegjørelsen. Ideen er å fortelle at SVs politikk ikke bare handler om å være snille med folk ute i verden. Norge skal drive med fred og forsoning, solidaritetsarbeid og nordområdepolitikk fordi det er i vår egen interesse. For eksempel spiller Norge en viktigere rolle enn størrelsen skulle tilsi, fordi vi er involvert i fredsprosesser på Sri Lanka, i Sudan og i Guatemala.

I enkelte SV-kretser er tanken vel så fjern som for politiske motstandere. Selvsagt skal Norge drive med fred og solidaritet. Men skal norsk utenrikspolitikk bare styres av ren egeninteresse? Knapt et komma står urørt etter første og andre gjennomgang. Etter to møter går de over til telefon og e-postkontakt. Kvelden før sendes kopi av redegjørelsen til Senterpartiet og Arbeiderpartiet, til orientering.

Kristin er uvanlig spent og konsentrert når hun inntar NUPIs lokaler to uker ut i valgkampen. I salen sitter et imponerende lag med forskere, politikere og utenriksjournalister som har brukt de siste tiårs valgkamper til å sukke over at utenrikspolitikk aldri kommer på dagsordenen.

Nå er endelig utenriks- og sikkerhetspolitikk tema igjen. I forsamlingen sitter også flere ambassadører med tolker som får redegjørelsen oversatt til russisk og engelsk. Interessen er så stor at det ikke er sitteplasser til alle de frammøtte.

For en gangs skyld holder Kristin seg til manus gjennom hele den én time lange redegjørelsen. «Her gjelder det å være presis,» forklarer hun forsamlingen.

Hun snakker om en dynamisk utenrikspolitikk, som ikke lenger skal bevege seg på autopilot uansett hvordan verden forandrer seg. Hun vil ha mer satsing på freds- og forsoningsarbeid – fordi det er i Norges egeninteresse. Hun vil ha større oppmerksomhet på nordområdene, og hun gjentar SVs krav i Irak og i Afghanistan, og at internasjonale intervensjoner må forankres i FN-mandat.

Formuleringen de har brukt lengst tid på å skrive blir også mest omtalt etterpå:

42

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

«SV vil i en rød-grønn regjering arbeide for et fruktbart og konstruktivt samarbeid med USA. De som frykter eller drømmer om at vi vil føre en antiamerikansk politikk vil bli skuffet. […]Vi vil vektlegge et historisk vennskap. Men selv om samarbeid mellom en stormakt og et lite land aldri vil være helt symmetrisk, må vi bevege oss fra puddel til partner overfor USA.»

Ingen kvepper i stolen. Ingen virker skremt av hva SV kan komme til å gjøre i regjering. Tvert om mener utenriksminister Petersen etterpå at han kunne sagt omtrent det samme selv. Men hvordan kan Kristin Halvorsen snakke om historisk vennskap og partnerskap med landet som ifølge partiprogrammet er den største trussel mot verdensfreden?

«Reaksjonene etter NUPI-redegjørelsen er et typisk eksempel på ‘damned if you do and damned if you don’t’. Da hadde jeg holdt på med å tilbakevise formuleringene til Hallgeir Langeland i flere dager. Når jeg da la fram en gjennomarbeidet utenrikspolitisk redegjørelse som tar utgangspunkt i våre interesser, var det også galt, fordi jeg ikke bekreftet at USA var den største fare for verdensfreden.»

VG skriver på lederplass at «Kristin Halvorsen ser på Jan Petersen som en utenrikspolitisk puddel, lydig i halen på amerikanerne. Men i dag er det hun som framstår som en lydig og tannløs puddel i forhold til sitt partis radikale utenriks- og sikkerhetspolitiske program, vedtatt på SVs landsmøte i vår».

«Først tegnet mediene en karikatur av hva som er SVs utenrikspolitikk, godt hjulpet av noen sitater fra oss og programmet. Da jeg så la linja der jeg mener SV-linja burde ligge, ble de skuffa over at vi ikke var så gærne som de gjerne vil ha oss til.»

Uro i rekkene SV har alltid vært et parti der det er enkelt å finne interne opprørere for en journalist som leter litt. I denne valgkampen er det blitt vanskeligere. De tillitsvalgte har fått streng beskjed om å holde seg i skinnet.

43

kristin halvorsen

Partisekretær Bård Vegar Solhjell bruker mye tid på å holde kontakt med folk i partiet, ikke minst for å avverge uheldige medieutspill. Men etter SV-lederens NUPI-redegjørelse begynner det å knake. Har Kristin snakket seg bort fra partiprogrammet? Har hun ikke tenkt å følge opp egne vedtak? Flere landsstyremedlemmer sier hun må klargjøre hvor hun står.

Kristin er irritert. Det blåser så det holder fra politiske motstandere, hun bør slippe å bruke tid og krefter på intern motstand. Direkte såret blir hun når partiveteran Stein Ørnhøi lar seg intervjue av Fædrelandsvennen. «Vi har jo blitt borte rent politisk. Nærmest redusert til en heiagjeng for Jens,» sier han til avisa. Uttalelsen kommer helt i slutten av august, og det er under to uker til stortingsvalget. «Skrekkelig,» sier Kristin etterpå: «Jeg ble veldig såret av det sitatet. Alle som var drevne i politikken kunne se hvor ekstremt krevende det var. For meg og for SV dreide det seg om å endre norsk politikk i en mer rettferdig retning. Få oss ut av Jan Petersens puddel-spor i utenrikspolitikken. Dette var ikke bare et spill mellom partier i en valgkamp, det var politikk som skulle gjennomføres i de neste fire åra. Det var vi som hadde utfordret Arbeiderpartiet til å gå for dette samarbeidet. Det utspillet fra Stein undergravde moralen i troppene.»

Likevel. Hun tar det ikke opp med Stein Ørnhøi direkte. Både på dette tidspunktet og senere ser hun seg best tjent med å vende det andre kinnet til. Flere av de andre i SV-ledelsen mener det er på tide å sette foten ned for den frittalende partiveteranen. Kristin velger å la være. Hun er avhengig av godvilje blant partiveteranene, og er sikker på at SV i lengden tjener på det.

Gjennom hele valgkampen får SV mer oppmerksomhet enn medlemmene noensinne har drømt om i alle årene som opposisjonsparti. Normalt pleier partiledelsen å slåss om oppmerksomhet for SVs saker i mediene. Nå opplever de at hver setning i partiprogrammet blir endevendt, og hver utgiftspost sjekket og dobbeltsjekket. Dessverre for SV skal dette bli et valg der en veldig stor andel av velgerne venter med å bestemme seg til helt i siste liten. En tredel venter helt til valginnspur44

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

ten. Da har SV fått så mye juling at det ikke finnes antydning til vinnerstempel igjen.

Erik Solheim, Kristins sparringspartner gjennom valgkampen, har vært gjennom både jubelvalg og katastrofevalg tidligere. Han pleier å snakke om sine gull- og gråsteinsvalg. I 1989 sto han og SV i spissen for en miljøbølge som ga masse positiv oppmerksomhet for partiet.

Men i partilederutspørringen på TV fikk han ikke brukt noe av det han hadde tenkt å si. Programlederne fulgte alle råd i læreboka under kategorien revolverjournalistikk, så Solheim kom aldri til orde. Unge, sjenerte Solheim fikk imidlertid enorm sympati fra seerne. Utspørringen ble starten på en valgkamp der alt han tok i ble til gull. Solheim opplevde én valgkamp til av samme slaget. Da virket det som om alt han sa ble tolket som ualminnelig klokt og kreativt. To år senere var opplevelsen stikk motsatt. Alt han tok i ble til gråstein. Alt han sa, ble vurdert som kjedelig, gammeldags eller bare dumt.

Kristin har lagt to gullvalg bak seg. Hun kan innrømme det nå: Den gang var det som om hun hadde et eget lag med teflon. Hun og partiet fikk masse positiv oppmerksomhet om SVs viktigste saker, og ikke så mange kritiske spørsmål. Denne gangen har hun bare fått kritiske spørsmål. Mye av det hun har tatt i er blitt til gråstein.

Hekling er et alternativ Foran de siste partilederutspørringene på TV er det mye som står på spill. Det har vært en drøy prosess å gjøre maktkritiske SV-medlemmer innstilt på at det er nettopp makt de må søke. Hva skjer om de ikke klarer det? Kristin går med en følelse av at hvis det glipper nå, er det hennes skyld at det aldri ble noen rød-grønn regjering. Ifølge VG har SV mistet 65 000 stemmer gjennom valgkampen. Men mange har ennå ikke bestemt seg.

NRKs siste partilederdebatt er fredag 9. september – tre dager før valget. Kristin forbereder debatten på et hotellrom i Oslo. Presserådgiver Roger Sandum er med henne i deler av dagen. De to har jobbet sammen siden det gode SV-valget i 2001. Han kjenner Kristin såpass at han ikke får panikk når hun begynner å spørre hvorfor i all verden hun driver med dette her. Hvorfor utsette seg for dette presset når hun kan 45

kristin halvorsen

sitte hjemme og hekle i sofaen og se partilederdebatten derfra? Kristin er god på håndarbeid. Hun har lært å strikke og hekle av mormoren, og pleier å se det som et alternativ når politikken er spesielt krevende.

Men Sandum har hørt det før, så han sier «jaha», og «du ville kanskje holdt ut i fem minutter». Han vet at hun må ned i kjelleren for å hente kreftene hun trenger i debatten. Når hun har vært der, setter de i gang: Hvem skal hun kjempe for i dag? Hvilket område er det som fortjener oppmerksomheten?

Svaret blir skolen, samme tema som startet valgkampen. Hvis privatskoler blir etablert over hele landet, vil det være et viktig skritt mot større forskjeller. Kristin har hatt en sterk følelse siden tidlig på nyåret av at det haster. Hvis Høyre får fire nye år, blir det for sent. Dette er den viktigste saken å snakke om når hun møter de andre partilederne.

Partilederdebatten går bra. Hun snakker om skole, også når skole ikke er tema. Flere aviser påpeker at hun har den desidert beste sluttappellen. Til og med VG er positiv til SV-lederens innsats, og det skjer så godt som aldri. De rød-grønne får også hjelp av at det er isfront mellom statsminister Kjell Magne Bondevik og Fremskrittspartiets Carl I. Hagen. Skal de rød-grønne holdes unna regjeringslokalene, må Bondevik ha støtte fra FrP. Den støtten nekter Hagen å gi ham.

Kristin og Jens Stoltenberg puster ut på Café Celsius etter partilederdebatten. Han med øl, hun med rødvin: «Det var helt ekstremt. Jeg tenkte hele tida at dette er mitt ansvar. Hvis det blir borgerlig flertall, er det jeg som ikke har klart å stå til mål. Jeg var veldig letta over at partilederdebatten gikk bra. Jeg var fornøyd med at vi klarte å holde humøret oppe.»

Lørdag er det to dager igjen. 200 000 sms-er sendes fra partikontoret og ut til unge velgere som kan tenkes å stemme på partiet. Om kvelden går SV-ere fra pub til pub for å mobilisere de siste stemmene. Da sitter Kristin i partilederdebatt i TV 2. Hun kjører knallhardt for skolen, barnehagene og like knallhardt mot Fremskrittspartiet:

46

laks, kylling og nordavind fra alle kanter

«Vi visste jo at det var veldig close. Akkurat da var jeg mest opptatt av at vi måtte vinne flertallet. Det gikk absolutt døgnet rundt. Jeg pleier å være veldig nøye med hva jeg har på meg i sånne debatter, men den kvelden måtte jeg bare ta hva jeg hadde.»

Valgvaken på Rockefeller blir en nervepirrende kveld. Valgdagsmålingene i TV 2 og på NRK gir SV i overkant av ti prosent i oppslutning, og rød-grønn valgseier. For SV er målingen helt elendig i forhold til hva de lå an til før valgkampen. Likevel er det litt bedre enn de aller siste målingene har vist. «Dette vil være et anstendig resultat,» sier Øystein Djupedal, som blir sendt ut for å kommentere valgdagsmålingene og de første prognosene.

Men etter hvert som resultatene kommer inn, faller SV-mandatene ut. En stund ligger det an til å bli borgerlig valgseier. Da blir det helt stille på Rockefeller. Så vipper det tilbake til rød-grønt flertall.

Partisekretær Bård Vegar Solhjell og Katrine Gramnæs, som har vært av de sentrale i planleggingen av valgkampen, står bakerst i salen på Rockefeller og er veldig usikre på om de skal være glade eller fortvila. På forsommeren har de begge vært rundt i partilag og sagt til folk at det ikke er sikkert SV klarer å komme så høyt som 20 prosent.

Nå er de nede på åtte. Rundt dem har folk begynt å diskutere om SV har for lav oppslutning til å gå inn i en regjering. Men både Solhjell og Gramnæs vet at Kristin aldri vil si nei til regjeringssamarbeid så lenge det er rød-grønt flertall.

Kristin sitter på bakrommet med sine rådgivere til hun er sikker på at flertallet er inne. Når hun kommer ut, blir hun tatt imot med vill jubel og stående applaus. De rød-grønne vant likevel. SV skal i regjering. Det er ikke til å tro. Samtidig har de mistet åtte stortingsrepresentanter, som nå må pakke sammen og dra hjem. Det er heller ikke til å tro. Ingen vet helt hvordan de skal reagere på dette. De vant og de tapte. Skal de feire eller sørge?

Kristin er uendelig lettet over at de rød-grønne vant valget. Det er tross alt viktigst. I talen på valgvaken starter hun likevel med å trøste og rose de åtte SV-erne som mister stortingsplassen: «Uten deres innsats hadde det ikke gått. Derfor er det et urettferdig resultat at disse nå mister sine plasser.»

Det er ikke bare stortingsrepresentantene som må finne seg noe 47

kristin halvorsen

annet å gjøre. Blant dem som står og klapper for Kristins tale på valgvaken er også om lag seksti rådgivere, konsulenter og informasjonsmedarbeidere som lurer på om hvem av dem som fortsatt har jobb. Den offentlige partistøtten gis etter partienes oppslutning i valg. Det begredelige valgresultatet betyr at SVs støtteapparat må reduseres betraktelig, samtidig som de for aller første gang skal inn i regjering.

«Det var ikke mulig å ta det inn over seg. Vi måtte selvfølgelig trøste dem som hadde mistet plassene sine på Stortinget, og vi måtte ta vare på dem som måtte forlate jobbene sine. Samtidig skulle vi inn i regjeringsforhandlinger og snekre sammen en plattform vi skulle stå på de neste fire åra. Vi kunne ikke snakke for mye om hva vi tapte. Det gjaldt å sove så mye som mulig. Når du skal treffe de andre, må du ikke se ut som en slagen kvinne. Da må du komme med selvtillit, og si det som det er: Det ville ikke blitt noe rød-grønt flertall uten SV.»