Trollskallen
Alexander Løken
Trollskallen
© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42650-7 1. utgave, 2. opplag 2014 Omslagsdesign: Anders Bergesen/Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Sølvskrinet
Kristiania, 3. mai 1887 – For et begredelig liv. Edvard trakk den altfor store ullfrakken tettere rundt seg. Den hadde mistet sin siste knapp tidligere på dagen, og han måtte holde den lukket med den ene hånden. Regnvannet strømmet mellom brosteinene, og selv støvlene hans var gjennomvåte. De hadde vært gode å ha gjennom vinteren, men de hadde sikkert varmet sine tidligere eiere bedre enn de varmet han. Edvard trykket seg nærmere murveggen. Etter å ha løpt ærender for de lokale kjøpmennene hele formiddagen, var han lite glad for å måtte stå her i øsregnet. Vanligvis var det yrende liv, barneskrik og støy fra hestekjerrer i denne gaten. Nå lå den helt øde. Fornuftige folk holdt seg inne i uvær som dette. Men Edvard hadde et viktig ærend. Han dro en krøllete lapp opp fra lommen. Den snirklete skriften var nesten uleselig. Men beskjeden var kort, og Edvard hadde omsider klart å tyde den:
5
Til Edvard Frost Hent pakke i Tomtegaten, tirsdag ettermiddag, klokken seks. R.W. Med det røde strikkeskjerfet tørket Edvard vannet vekk fra ansiktet. Han myste gjennom regnet. Tomtegaten var en ganske bred gate. Falleferdige trehus og glisne skur sto side om side med murhus som var farget mørkegrå av regnet. Han hadde mistet oversikten over hvor lenge han hadde ventet. Klokken hadde vist litt over fem da han passerte Domkirken, men nå måtte den være nærmere sju. Edvard var kjent for sin pålitelighet. Som løpegutt hadde han mange trofaste kunder rundt om i byen. Han leverte pakker, brev og kontrakter, til bakere, slaktere, bankmenn og notarer. Og til velstående kjøpmenn som ga han sjenerøse tips på en god dag. Eller et par karameller på en dårlig. Edvard var ikke nødvendigvis foreldreløs. Han bodde på et barnehjem, Graahaven guttehjem, og han fikk ikke mindre tips av å nevne det. Men han hadde fremdeles en far ute på havet et sted. Eller i en fremmed havn i Sør-Amerika eller Orienten. Eller kanskje på bunnen av Atlanterhavet, for den saks skyld. Moren hans derimot hadde dødd av sykdom noen år tidligere. Så det var ikke utenkelig at Edvard var foreldreløs. Han kunne bare ikke vite helt sikkert. Regnet hamret så tungt mot brosteinene at Edvard ikke hørte den hestetrukne vognen med det samme. Den rundet hjørnet og kom nedover gaten i stor fart. To parafinlykter flakket gjennom striregnet. Vognen bråstoppet 6
foran Edvard. Han følte seg liten ved siden av de svarte hestene. De vrinsket urolig og prustet skyer av damp fra neseborene. Kusken satt urørlig under en regnkappe. Han stirret tomt framfor seg. Vognen hadde så vidt stoppet da døren smalt opp. En mann klatret raskt ned fra vognen. Han var pent kledd, i svart fra topp til tå. Øynene var skjult i skyggen av en flosshatt, og han hadde en flat nese og bred munn. Han hadde korte bein til å være så høy. Den stinne magen og de lange armene gjorde at han liknet en gorilla. Synet fikk Edvard til å rygge helt inntil den kalde murveggen. «Hvor er professoren?» spurte mannen. Han hadde en grumsete stemme. «Han er hjemme, vil jeg tro,» svarte Edvard nølende. Mannen bøyde seg ned så han sto ansikt til ansikt med Edvard. «Ja vel? Og hva er så du for et merkelig, lite vesen?» Guttene på barnehjemmet syntes også at Edvard var merkelig. Han hadde vokst opp i bedre kår enn de fleste av de andre foreldreløse, og passet ikke helt inn blant de tøffe gateguttene. Så han holdt seg mest for seg selv. Også var jo håret hans ganske snodig: Det var helt grått. Ikke lyst og tynt som håret til en gammel mann, men stritt, og mørkegrått som jern. De andre barna mente at han måtte ha blitt skremt så kraftig i barndommen at håret hadde mistet all farge. Det kunne i så fall ikke Edvard huske. Men han hadde ingen bedre forklaringen på hvorfor han hadde grått hår i en alder av fjorten år. «Jeg heter Edvard Frost,» svarte Edvard og rakte mannen den håndskrevne beskjeden. «Jeg ble sendt for å hente en pakke.» 7
«Ingen har fortalt det til meg!» buldret mannen. Han kastet et raskt blikk på lappen. «Jeg er en forretningsmann. Jeg forventer en viss profesjonalitet.» Han fnyste. «Og jeg hater barn!» «Gi meg pakken, så skal jeg komme meg av gårde,» sa Edvard. Han prøvde å skjule at stemmen skalv litt. Mannen kikket betenkt rundt seg. Han pustet tungt og virket utålmodig. Omsider boret han blikket i Edvard igjen. «Si meg, herr Frost, verdsetter du livet ditt?» Mannen ventet ikke på svar. Isteden dro han fram en liten gjenstand fra frakkelommen. Forsiktig plasserte han den i hånden til Edvard. Det var et lite sølvskrin. Ikke større enn en snusdåse, dekorert med sirlige mønstre og tegn. Lokket var utsmykket med små, røde edelstener, og det var forseglet med en lås. «Hva du enn gjør,» hveste mannen, «uansett hvor fristende det måtte være, så må du ikke under noen omstendigheter åpne dette skrinet. Aldri!» «Hva mener De?» stotret Edvard fram. «Hvorfor ikke?» Mannen hvisket nå. «Åpner du skrinet, kan du regne med å tilbringe resten av livet ditt på et galehus. Skrike til det bare er filler igjen av stemmebåndene dine. Klore på veggene til fingertuppene dine er filt ned til bare beinstumper!» Han lo en hul latter, tok tak i vogndøren og svingte seg inn. «Eller kanskje du er heldig og bare kreperer med én gang.» 8
Han smelte igjen døren, og ble oppslukt av mørket. Edvard hørte bare en lav, monoton latter. «Hils professoren,» kom det fra vognen, «og si at Selskabet ikke gjør forretninger med snørrvalper.» I det samme lot kusken pisken lyne over hesteryggene. Med et rykk satte vognen av gårde nedover gaten. Edvard ble stående og se etter den. Snart skimtet han bare de duse parafinlyktene gjennom tåken. Han puttet det lille sølvskrinet i jakkelommen. Hjertet hans banket raskt. Han hadde knapt lagt merke til at regnet hadde lettet. Edvard småløp nedover de glatte brosteinene. Han smatt inn en sidegate, plasket gjennom gjørmen ved noen gamle rønner i Vognmandsgaten og hoppet gjennom et hull i et plankegjerde. Etter noen få minutter sto han andpustent foran en vindskjev bygård. Det skrøpelige taket så ut som det kunne rase ned på fortauet hvert øyeblikk. Midt på inngangsdøren hang det en dørhammer. Den var formet som et glefsende ulvehode. Edvard banket på døren, tre ganger. Slagene gjallet hult i trappeoppgangen bak døren. Han ventet litt, men ingenting skjedde. Edvard pleide å gå innom professoren et par ganger i uka for å høre om han trengte hjelp med noe. Professoren hadde ofte noen brev som måtte postes, eller andre ærender til Edvard. Og han betalte bra. Men denne morgenen hadde ingen åpnet. Husholdersken som bodde i første etasje, hadde heller ikke vært å se. I stedet hadde professoren kastet den krøllete lappen ut av vinduet sitt i fjerde etasje. Beskjeden om å hente pakken i Tomtegaten. Edvard banket tre ganger til. Plutselig åpnet det 9
samme vinduet i øverste etasje seg med en svak knirking. Han kikket opp. Noe ble kastet ut og smalt i bakken foran han. Det var en stor jernnøkkel. Også den var formet som et ulvehode. Han vred nøkkelen om i låsen og skjøv opp den tunge døren. Da Edvard satte foten på det første trappetrinnet, la han merke til at trinnene var støvete. Som om det var lenge siden noen hadde gått der. Han bega seg oppover. Trappen knirket og knurret i protest. Døren i øverste etasje var kanskje ikke så merkelig i seg selv, men heller det som var dandert rundt den. Remser med hvitløk hang fra dørkarmen. På hver siden av døren hang det forskjellige talismaner og dinglet i lange snorer. Det var kors i flere varianter. Noen av jern, andre i sølv. Noen latinske ord var skrevet med kritt på døren. Edvard forsto ikke betydning av ordene, men han kjente igjen språket. Han likte nemlig å bla i gamle bøker i biblioteket til professoren. Når professoren hadde litt ledig tid og tillot det. Hvis han var i riktig godt humør, hendte det at han fortalte Edvard om eventyrene sine i Det fjerne Østen. Uka før hadde Edvard levert en gammel bok til professoren. Den hadde vært så stor og tung at han hadde vært nødt til å bære den på ryggen, bundet fast med stropper. Professoren hadde forsvunnet inn i biblioteket med boken og glemt å betale Edvard. Det var tydeligvis en viktig bok. Edvard banket på døren. Han fikk ikke svar, så han åpnet den forsiktig. Da han krysset dørterskelen, la han merke til en tykk stripe med salt. Edvard visste hva det betydde: Uvedkommende ingen adgang. 10
Leiligheten var kun opplyst av noen halvveis nedbrente vokslys. Luften var tykk og innestengt, og en tung dis omkranset lysene. Edvard bevegde seg forsiktig innover i leiligheten. Det knirket svakt i gulvplankene. Hva har skjedd her? Han lot blikket streife over det dunkle rommet. Aller mest hadde han lyst til å løpe ut igjen, men nysgjerrigheten tok overhånd. Det var en nedslitt leilighet med blasse, grønne tapeter. Møblene hadde professoren tatt med seg fra hjembyen i Tyskland. Bortsett fra dem han hadde brakt med seg fra reisene sine. Langs alle veggene var det bokhyller. De var overfylt av eldgamle bøker og papyrusruller. Noen steder hang det falmede fotografier av professoren på sine mange reiser. Edvard hadde gjenkjent Egypt, der professoren poserte på en kamel foran Sfinksen. Og Kina, der professoren sto og røykte en pipe på den kinesiske mur. Det var også bilder fra andre steder i Det fjerne Østen: Nepal, Tibet og Japan. Edvard hadde alltid syntes at professoren hadde en veldig ren og ryddig leilighet til å være en gammel ungkar. Ikke så mye som et støvkorn dekket de utallige bokrekkene. Men nå så det ut som om en virvelvind hadde passert gjennom stua, innom bokhylla, og over skrivebordet. Gulvet var nærmest dekket av papirer og bøker. Noen av bøkene var revet i stykker, og løse ark lå strødd overalt. Langs et bord sto det flere reagensglass og målebegre. Væsker i forskjellige farger hadde rent ned på gulvet eller hang som slimete istapper langs bordkanten. Det var flere ukjente og ubehagelige lukter i leiligheten, men stanken av svovel var mest gjennomtrengende. Det sved i nesa. 11
Edvard tørket noen svettedråper fra pannen. Han så seg rundt. En smal lysstripe trengte ut fra en halvåpen dør. Det var døren til biblioteket. Edvard stilte seg utenfor og lyttet. Han kunne høre en svak knitring fra peisen innenfor. Igjen kjente han trangen til å løpe ut på gaten. Isteden trakk han pusten dypt og la hånden på dørhåndtaket. Sakte skjøv han opp døren. I det svake lyset fra peisen kunne han så vidt skimte konturene av bokhyllene, mahognibordet og en stor globus. Plutselig skvatt han til. Ved siden av peisen, i den gamle skinnstolen, var det noe som bevegde seg. «Professor Wolf?» hvisket han. «Er det Dem, professor?» Det knirket i stolen. Han så tydelig omrisset av et menneskehode mot tapetet. «Har du skrinet, Edvard?» hørtes en tynn, hviskende stemme fra mørket.
Ånden i biblioteket
Skikkelsen lente seg framover og ble delvis opplyst av glørne i peisen. Det var et spisst ansikt. Nesten fugleaktig, med dyptsittende øyne. «Kom nærmere, gutt,» hvisket han hest. «Gi meg skrinet!» Bukkeskjegget var litt mer raggete enn vanlig. Han så sliten ut. Men det var uten tvil Rüdiger Wolf, tidligere professor i historie ved Det Kongelige Frederiks Universitet og forfatter av en rekke bøker om folketro, sagn og myter. Svarte ringer under øynene røpet at han ikke hadde sovet på lenge. Edvard famlet seg gjennom det mørke rommet. Han unngikk så vidt å snuble i bokstablene på gulvet. Den desperate mannen satt framoverlent og stirret intenst på ham. Edvard tok sølvskrinet ut av jakkelommen. De røde steinene glitret i takt med de døende glørne i peisen. Professoren snappet skrinet til seg og holdt det granskende mot peislyset. Han lot en uklippet fingernegl gli over skrifttegnene. «Glimrende. Glimrende!» sa han med et lite snev av tysk aksent. Edvard kjente professoren godt, men skikkelsen som satt og mumlet til seg selv, var som en fremmed. 13
«Professor Wolf, hva har skjedd?» Edvard satte seg ned på en fotskammel. «Hele leiligheten Deres er rasert, og De sitter her og gjemmer Dem i mørket!» Professoren sluttet å granske skrinet. Han kikket nervøst rundt seg. «Det var boken, Edvard!» hvisket han. «Boken du leverte til meg. Det er en eldgammel bok. Ikke skrevet av én forfatter, men av mange. De første sidene er skrevet av menn som har vært døde i hundrevis av år.» Han stirret på Edvard. «Jeg fant en besvergelse. Skrevet på et språk som veldig få mennesker kjenner til, og som enda færre snakker. Et dødt språk. Skriften var nesten falmet bort. Jeg skulle ikke gjort det, men fristelsen ble for stor! Jeg leste besvergelsen, og noe ble sluppet fri. Noe ondt.» Edvard kikket seg over skulderen. «Hva var det?» hvisket han. Strupen føltes tørr. «Var det en demon? Eller en ond ånd?» Professor Wolf lente seg nærmere. «En slags blanding, kan man vel si,» svarte han. Øynene hans flakket nervøst rundt i rommet. «I Tyskland kaller vi det en poltergeist. En bankeånd. Svært farlige, lumske vesener. De små rakkerne er usynlige og beveger seg usett fra rom til rom. De fleste gjør ikke så mye annet enn å flytte på ting og lage skumle lyder om natten. Men noen poltergeister plager og piner deg til du går fra forstanden: bråker, skremmer bort gjester, river hull i klærne dine, putter glasskår i skoene dine, forgifter maten din eller sørger for at den råtner. Åpner vinduer når det er kaldt, lukker dem igjen når det er varmt. Urinerer på såpestykket ditt og gjør unevnelige ting med tannbørsten din. Hvert sekund av hvert minutt. Hver time av hver bidige natt og dag. Piner og 14
plager deg til du ikke vet hva som er opp og ned, ut og inn!» Professor Wolf tok en pause, nærmest andpusten. Han klødde seg i det korte, grå håret. «Man slipper aldri unna!» Han så på Edvard med et forpint blikk. «Denne poltergeisten var av den farligste sorten. Den klarte å skremme bort alle i hele bygården.» «Men hvordan blir man kvitt sånne poltergeister, eller hva de heter?» spurte Edvard. Han lurte i et øyeblikk på om professor Wolf faktisk hadde gått fra forstanden. «Jeg hadde en motbesvergelse skrevet ned på en papirlapp,» hvisket professoren. «En setning man skulle lese høyt for å jage bort slike vesener for godt.» Han lente seg tilbake i stolen. «Men jeg har visst … mistet den. Så nå har jeg brukt hele uka på å finne lignende besvergelser i bøkene mine, og til og med prøvd å skape mine egne. Hele tiden har dette vesenet plaget meg på de forferdeligste måter. Holdt meg våken i dagevis. Jeg tror jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Eller kanskje jeg allerede har gjort det, men er for gal til å innse det selv.» Professor Wolf satt i dype tanker en stund. Så kikket han opp på Edvard. «Du åpnet det vel ikke?» spurte han brått. Edvard skvatt til. «Sølvskrinet?» Professoren tok seg i det. «Nei, selvfølgelig ikke. Da ville du ikke ha sittet her.» Han gransket skrinet igjen. «Det er uerstattelig,» sa han tankefullt. «Ikke på grunn av sølvet, eller rubinene. Eller det at det er så gammelt. Det er det som gjemmer seg inni.»
15
En plutselig lyd fikk Edvard til å bråsnu seg. Det var som en lav hvesing. Han stirret mot det ene hjørnet av rommet. Noe befant seg i den mørke kroken. Noe som pustet. Men det var ingenting å se. Edvard snudde seg igjen. Professor Wolf sto halvveis oppreist med kulerunde øyne rettet mot hjørnet. Uten å ta blikket fra kroken hvisket han til Edvard: «Når jeg sier fra, løper du alt du orker mot døren. Ikke se deg tilbake. Ikke nøl. Bare løp.» Lyden var høyere nå. Som pusten til et stort dyr. Rolig, litt surklende. Edvard reiste seg sakte fra fotskammelen. Han snudde seg mot døren. Med hamrende hjerte siktet han seg inn mot døråpningen. «Nå!» ropte professoren. «Løp!» Edvard bykset over fotskammelen. Han landet i en stabel med bøker og mistet fotfestet i et lite øyeblikk. Lyden fra hjørnet ble høyere og høyere. Noe var på vei mot døren. På vei mot han! Edvard snublet gjennom rommet, stupte gjennom døråpningen og landet på magen. Bak han tumlet professoren over terskelen. Han smelte igjen døren i samme sekund som noe braste inn i den fra den andre siden. Poltergeisten bevegde seg raskt. Nå kom det tydelige lyder fra loftet rett over hodene deres. Som skrapende klør. Professor Wolf grep Edvard i skjerfet og dro han på beina. «Vi har ingen tid å miste!» ropte professoren. «Poltergeisten vet at enden er nær. Han begynner å bli desperat. Vi er i stor fare.» Edvard ble nærmest dratt over stuegulvet. Han snublet i sine egne bein, men gjenvant balansen. De stormet 16
nedover gangen mot soverommet. I voldsom fart tumlet de inn i det mørke værelset. Edvard ramlet tvers over en gammel smijernsseng og braste i gulvet på den andre siden. Fortumlet kom han seg opp på knærne. Han så professor Wolf smelle igjen døren. «Hold deg i dekning!» ropte professoren og vred om nøkkelen. «Han kommer til å prøve seg igjen!» I det samme smalt noe inn i døren fra den andre siden. Murpuss drysset fra taket. Edvard hørte hvordan poltergeistens klør skrapte mot gulvet før den braste inn i døren igjen. Den traff så hardt at et bilde datt ned fra veggen. Glasset ble knust mot gulvplankene. Professoren sto med ryggen mot døren og de lange beina plantet foran seg. I den ene hånden holdt han sølvskrinet. Med tommelen fiklet han desperat med låsen på skrinet. «Edvard!» ropte han. «Lukk øynene og hold hendene foran. Ikke åpne dem uansett hva som skjer! Uansett!» Nå hadde professoren fått opp låsen. Han holdt skrinet lukket med tommelen. Med den ledige hånden vred han forsiktig om nøkkelen til soveromsdøren. Edvard knep igjen øynene og holdt hendene foran. Han hørte poltergeistens klør skrape mot tregulvet utenfor. Så kom den løpende mot døren, i vill fart. Men i stedet for et brak hørte Edvard at døren ble åpnet innenfra. «Schreckliches Dämon!» brølte professoren. I det samme hørtes et fryktelig hyl. Ikke som fra et menneske eller dyr, men som fra tusen demoner som skrek i kor. Edvard gispet av smerte. Det kjentes ut som om noen stakk glødende strikkepinner i ørene hans. Han holdt hendene over ørene i stedet, mens han knep øynene hardere igjen. Gjennom øyelokkene kunne han 17
se et skarpt fiolett lys. Han krøllet seg sammen bak sengen med ansiktet mot gulvet. Smerten i ørene var uutholdelig. Og så, da Edvard trodde hodet skulle eksplodere, ble det helt stille. Den eneste lyden han kunne høre, var hans eget hjerte. Det hamret mot innsiden av ribbeina. Edvard dristet seg til å åpne et øye på gløtt. Rommet var helt mørkt igjen. En røyksøyle steg opp mot taket borte ved døren. Skjelvende reiste han seg. Professor Wolf lå så lang han var, med armene og beina ut til sidene. Helt urørlig, og blek som et lik. Edvard hoppet over senga i et byks og begynte å riste den gamle mannen i skuldrene. «Professor Wolf!» ropte han. «Våkn opp! Professor!» Professoren sperret opp øynene og higet etter luft. «Gi … Gi meg skrinet, Edvard,» mumlet han svakt, mens han prøvde å løfte seg opp på den ene albuen. Han tok seg til bakhodet. Der hadde en stor kul dukket opp etter møtet med tregulvet. Døren til gangen var åpen, og ved dørterskelen sto sølvskrinet. Like helt, med lokket på. En tynn røyksøyle steg opp. Edvard satte seg på huk foran skrinet. Han løftet det forsiktig med begge hender. Sølvskrinet kjentes varmt ut. Det så ut som juvelene funklet mer enn tidligere. Han rakte skrinet til professoren. «Det virket!» utbrøt professor Wolf og holdt skrinet framfor seg. «Vi tok den!» Edvard sperret øynene opp. «Er poltergeisten fanget i skrinet?» utbrøt han forbauset. «Hva var det lyset? Og den forferdelige lyden?» «Så, så, Edvard!» sa professor Wolf og reiste seg fra gulvet på stive bein. «La meg forklare.» Han klappet Edvard på skulderen. 18
«Skrinet ble funnet av gravrøvere for nærmere tretti år siden. Selv fant jeg det blant eiendelene til en smugler på et galehus i Luxor. Senere forærte jeg det til en mystisk klubb kalt Kristiania Okkulte Selskab. For noen dager siden fikk jeg gitt instrukser til husholdersken min om hvordan hun kunne kontakte Selskabet og be om skrinet tilbake. Men det var umulig for meg å hente det selv, derfor måtte jeg overlate jobben til deg.» Han studerte skrinet med et fascinert blikk. «Sølvskrinet ble smidd i fjerne tider,» fortsatte professor Wolf. «Det er en sjelefanger. Det stjeler sjelen til enhver som åpner det.» Edvard stirret på det lille sølvskrinet. «Så hvis jeg hadde åpnet skrinet …?» begynte han. «Helt riktig!» fullførte professoren. «Da hadde skrinet sugd sjelen ut av deg, og etterlatt kroppen din som et tomt skall. Men poltergeisten derimot, hadde ikke lenger noen kropp. Den var kun en hvileløs sjel. Så derfor kastet jeg skrinet mot døråpningen, sånn at jeg ikke skulle være nærmest. Det ville vært fatalt! Den stakkars poltergeisten derimot …» Han knipset med fingrene. «Vel, borte ble den. Nå er den trygt forvart i skrinet sammen med alle de andre som har vært så uheldige å åpne det.» Han smilte fornøyd. «Det var et sjansespill. Men det virket!» «Men jeg hørte jo at den traff døren,» utbrøt Edvard. «Jeg hørte klørne dens mot gulvet!» «Hørte, ja!» sa professoren. «Men hva så du egentlig? Poltergeister er farlige og slue. De kan flytte ting med tankene. De kan få gjenstander til å riste og bevege seg. De kan spille ørene dine et puss. Men du kan aldri se dem, de har nemlig ingen kropp.» Edvard sa ingenting. Ettermiddagens begivenheter 19
hadde gjort han fullstendig utslitt. Alt dette pratet om onde ånder og sjelefangere gjorde han svimmel. Professoren så på Edvard, som om han leste tankene hans. «Kom!» sa professor Wolf. «La oss gå ut en tur. Jeg kunne trenge litt frisk luft.»