Birger_Baug_Dod_sjel by Aschehoug

DĂ¸d sjel

Birger Baug DĂ¸d sjel

Aschehoug

Birger Baug

Straff, 2008 Paradis tapt, 2009

ÂŠ 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Satt med Hos Papir Printed in ISBN 978-82-03-35189-1

«Klimaendringene er en langt større trussel mot verden enn internasjonal terrorisme.» Sir David King, vitenskapsrådgiver for den britiske regjering (2004)

«Klimaendringer vil forverre eksisterende problemer som fattigdom, sosiale spenninger, miljøødeleggelser, ineffektivt lederskap og svake politiske institusjoner.» Thomas Fingar, styreleder i USAs nasjonale etterretningsråd (NIC), 2008

«Klimaendringer – ikke terrorisme, atomvåpen eller islamsk radikalisme – vil være den ledende årsaken til konflikter de neste to tiårene.» Senator Barbara Boxer (2010)

«De rike landenes ekstreme overforbruk, med de endringene det medfører i klima og økosystemer, er å betrakte som voldtekt av kloden og alle dens skapninger. Det er på tide å slå tilbake.» Ordstyrer under miljøseminar i Kilpisjärvi, Finland (2010)

Sofi

Sofi Bornebusch la seg tilbake i det nesten kokhete vannet i utendørsbassenget, og lot blikket hvile på trærne noen meter bortenfor det langstrakte, underlig konstruerte hotellet. Musklene begynte langsomt å slappe av. Gjennom dampen fra vannet kunne hun kjenne skogduften kile langt ned i ganen, en velkommen avveksling etter det hardkjøret nesa hadde vært utsatt for i flere måneder. Den blå- og hvitmønstrede bomullskimonoen var lagt pent i en stol ved siden av henne. I det ene, vide ermet lå romnøkkel og mobiltelefon. Telefonen var skrudd av, for mens hun var her, skulle hun selv bestemme når hun ville ha den på. Dessuten var det ytterst dårlig kutyme å ta slikt fram i offentligheten på et japansk spahotell, selv om det lå i Sverige. På dette stedet skulle hver enkelt gjest være sentrum i sin egen tilværelse. Det var på tide hun fikk tatt disse dagene. For det første: Bestefaren hennes hadde sovnet stille inn. Riktignok en lenge varslet død, men det gjorde ikke det hele mindre trist. For det andre: Hun hadde gjort det slutt med kjæresten, etter at han i flere måneder hadde mast om at de skulle flytte sammen. Det var også varslet, men trist like fullt. Og den siste opplevelsen − kanskje den verste, og slett ikke varslet − var at hun bare hadde kommet på fjerdeplass i minoutfit.ses uoffisielle nordiske mesterskap i beinlengde. Hun var klar over at mange så på slikt som idiotisk fjas, og hun ville aldri ha innrømmet offentlig at det faktisk betydde noe, ja en hel masse, faktisk. De tre topplasseringene på langbeintlista medførte fri bar og sponsede klær på Stureplan, Stockholms, og sannsynligvis Nordens, heteste utelivsstrøk. Når du gikk fra et sted til et annet, ble det lagt merke til. Ja, folk gikk bokstavelig talt i sporene dine. Og det eneste pallplassen krevde av deg, var at du måtte himle med øynene og le høyt og lenge om noen skulle slumpe til å nevne din «suksess» på rankinglista. Det var den eneste av jetsettlivets utallige kåringer hun hadde hatt et visst håp om å vinne. Ja visst så hun bra ut, men hun hadde aldri kommet med på topp ti-lista over ukas vakreste. Ja visst var hun kul, med de riktige vennene, en rik far, egen leilighet i Nice og en bra jobb i et av Stockholms bedre event-byråer. Men hun hadde aldri utmerket seg med spisskompetanse på egne vegne. At en var «bra» i det meste, gjorde ikke at en pekte seg ut.

Fjerdeplassen hadde hun kompensert for gjennom å feste villere, dra flere striper og sove mindre enn noen gang. Samtidig hadde hun utrolig nok greid å holde unna på jobben. Det minste hun kunne unne seg, var derfor tre netter på spahotell. Bråket og fnisingen ved siden av henne fortsatte. I øyekroken kunne hun se sju-åtte jenter i det motsatte hjørnet av der hun selv satt. Det var dårlig hud, spinnville hårfrisyrer, hengende pupper og lubne kropper. De var ikke Stureplan-kandidater, og det syntes lang vei. Om de hadde tatt seg en tur på en av klubbene, ville de ha vært så til de grader luft at de snart ville ha trukket seg tilbake til forstedene igjen. Der de sikkert kunne gjøre det helt greit. Hun strakte seg ut etter kimonoen, og rotet fram øreproppene. Hun plugget proppene inn og camping-jentene ut, la seg bakover og lot blikket nok en gang falle på de rolige, staselige furutrærne.

Etter shiatsu-behandlingen hadde hun spist sin sashimi i fred. Nå satt hun med beina godt krøllet opp i senga på rommet sitt og stirret ut av det to ganger tre meter store vinduet, på den småsteindekte plattingen utenfor som også utgjorde taket for etasjen under. Her oppe kunne hun bare se toppen av furutrærne, mens resten av horisonten var fylt opp av fjorden, Stockholm og himmelen. Hun hadde allerede grafset til seg to av de tre blanke velkomstposene på skrivebordet. Nøttene kunne ligge til i morgen, men både den tørkede frukten og den sunne sjokoladen var det helt riktig å konsentrere seg om nå. Med smaken av tørket mango i munnen la hun seg bakover på sengeteppet og tok fram boka. Hun bladde den opp på riktig sted, og det vinkende bokmerket fra Urban Trend datt ned på lakenet. Det var Robert Musils «Mannen uten egenskaper», som var blitt så sterkt anbefalt av Gustaf Hälenhöf på East sist helg. Det var første gang hun hadde havnet i en litteraturdiskusjon en utekveld, men øynene – og anene − til Hälenhöf hadde fristet til gjentakelse. Hun var på side 35, og skulle hun være ærlig, hadde hun så langt lest alle ordene, men fått med seg ytterst lite av innholdet. Det virket som en dørgende kjedelig beskrivelse av forholdene i Østerrike før første verdenskrig. At hun hadde vanskelig for å konsentrere seg om boka, kunne også skyldes at det var andre kveld på rad uten kokain. Disse dagene skulle også vise at hun hadde kontroll på det hvite pulveret. Hun følte ikke noe sug, bare en viss rastløshet som hun visste hun skulle greie å leve med til kroppen begynte å roe seg.

Et irriterende kjølig drag mot leggene fikk henne til å snu seg mot vinduene og det ugjennomtrengelige mørket bak dem. Det eneste hun kunne se, var speilbildet av seg selv og rommet, i tillegg til en liten sprekk på det ene vinduet. Hun kunne ikke huske å ha åpnet det. Hun reiste seg, gikk den ene meteren bort og dro vinduet helt inntil. Stålet på håndtaket kjentes iskaldt, så sprekken måtte ha vært der lenge. Hun vred på håndtaket, men ingenting skjedde. Det var rett og slett ikke mulig å vri det på plass. Typisk. Var ikke engang en døgnpris på 3500 kroner nok til å få alt på et hotellrom til å virke? Hun tenkte på å tilkalle en i resepsjonen for å fikse lukkemekanismen eller kreve å få bytte rom, men orket ikke. I stedet gikk hun bort til det lille skrivebordet, brettet et av hotellets brevark fire ganger og plasserte det i sprekken. Så dro hun til det hun maktet. Utmerket. Vinduet syntes å være helt igjen. Hun tok et skritt tilbake og dro for de nesten helt lystette gardinene. I morgen skulle hun sove riktig lenge.

For en gangs skyld våknet Sofi Bornebusch uten å åpne øynene samtidig. I hvert fall føltes det slik, men da hun kjente etter, virket det egentlig som om øynene var åpne. Problemet var at det var helt, helt mørkt. Enten var det midt på natta, eller så var gardinene på hotellrommet de mest lystette hun noensinne hadde vært borti. Eller, selvfølgelig, så var hun blitt blind … Hun humret litt av sine egne tanker, men løftet for sikkerhets skyld høyre hånd og beveget pekefingeren svært sakte mot det ene øyet. Der ja, der var det øyenvipper. Så beveget hun fingeren en centimeter lenger ned og fant de nedre. Altså var øynene åpne. Hva var dette? Uansett hvor gode blendegardinene var, eller hvor mørkt det var ute, måtte hun da se en strime av lys et eller annet sted? Raskt kastet hun dyna til side og stavret forsiktig bort i retning vinduet. Nådde gardinene og kjente at de hang slik hun hadde forlatt dem. Hun fant midten og dro dem til side. Ingenting, absolutt ingenting. Om det var slik at hotellet skrudde av utelysene om natta, burde hun i det minste se lys fra stjerner eller fra Stockholm på den andre siden av fjorden. Dessuten var det kaldt, så kaldt at hun begynte å kjenne antydningen til gåsehud. Da hun strakte hånda ut, var det likevel en lettelse å kjenne kulda fra vinduet, det var noe jordnært og kjent. Langsomt begynte hun å få kontroll på skjelvingene. Så lot hun armene følge

glasset inn mot karmen, og fulgte den nedover. Der, der kjente hun rispet fra papiret hun hadde klemt inn i vindussprekken før hun sovnet. Om hun ikke fikk lys, måtte hun i hvert fall ha luft. Men da hun forsøkte å dytte vinduet utover, satt det bom fast. Hadde hun virkelig dratt til så hardt kvelden før? Hun tok fart og dyttet, men det eneste hun oppnådde, var en følelse av støt fra håndbaken og helt opp i skuldrene. Karmen viste ikke tegn til å gi etter. Hva i svarte …! Hun trakk til venstre, inn mot veggen. Famlet seg bortover til hun fant lysbryteren og hørte klikket da hun trykket på den. Ingenting skjedde. Alt var nøyaktig som før. Dunkene fra halspulsåren ble stadig sterkere da hun fortsatte famlingen langs veggen. Så kjente hun endelig dørkarmene. Hun fant håndtaket, presset det ned og trakk til. Døra rikket seg ikke. Og fortsatt kunne hun ikke se en strime av lys noe sted. Hun tok et skritt bakover før hun snudde seg. Bagen på gulvet fikk henne nesten til å snuble, men hun drev seg videre. Kjente skrivebordskanten mot låret, før hun nesten ramlet over kontorstolen. Hun trakk stolen etter seg mot vinduet. Et par sekunder strevde hun med å løfte den bak seg. Så var hun klar. Med alt hun hadde av krefter, halvveis kastet og halvveis slo hun stolen mot vinduet. Denne gang kunne støtet kjennes helt ned i tåa. «Hjelp!» Det kalde gulvet mot rumpa fortalte at kroppen hennes hadde sunket sammen av seg selv. Ropet hadde vært svakt og hjelpeløst. Hun prøvde å tømme hjernen og konsentrere all tankekraft om lunger, strupe og munn: «Hjeeeelp!» Men stillheten forble total.

DEL I MANDAG 22. MARS – ONSDAG 31. MARS

Mandag 22. mars

Kapittel 1

Dolly Jensen klarte ikke å la være å se på kjolen igjen, i et diskré sideblikk. Den bare hang der, slik den hadde gjort i elleve dager nå. Det kunne umulig vare mye lenger. Oventil var den fin, men ikke spesiell. Den var stroppeløs, og i det hvite stoffet hadde designeren lagt inn noen knapt synlige, vertikale striper som kjennetegnet den enkle elegansen til Donna Karan. Det var foldene fra hoftene og ned som gjorde den annerledes. De lå halvveis over hverandre i flere lag, og da hun hengte den opp, hadde hun hørt den lave svisjingen da de ulike delene gnisset mot hverandre. Hun hadde drømt om den lyden, og av og til våknet og sett kjolen for seg. En natt hadde hun satt seg til nettbanken for å se om bonusen var kommet, enda hun visste at det var nesten en måned til den skulle være inne på konto. Butikksjefen hadde neppe kommet så langt at hun visste hvor mye hver enkelt skulle ha engang. 19 200 kroner og 2400 gram var det som skulle til. Hun hadde tatt 800 av grammene, og visste at hun ville greie resten i løpet av en måned. Da ville det ikke lenger danne seg en liten valke over hver side av kjolen, og den ville sitte perfekt. Det var verre med de nesten 6000 kronene hun fortsatt manglet. Som vanlig fikk de ikke lov til å henge av plagg til seg selv, så hvordan hun skulle trylle fram resten før kjolen ble solgt til noen andre, visste hun foreløpig ikke. Fire stykker hadde prøvd den til nå, og hun hadde stått der med hjertet i halsen. Men, selvfølgelig, alle fire hadde vært for brede over ryggen. Kanskje kunne hun ha gjemt den bort, bak et av stativene inn mot veggen. Men begeistringen første gangen hun så den, hadde vært så uttalt at hun ville være den første butikksjefen mistenkte. Det våget hun ikke. Alternative finansieringsformer var det ikke mange av. Hun skyldte allerede moren, de to brødrene og sin beste venninne penger. Til sammen nærmere 40 000 kroner, det dobbelt av hva hun kunne vente å få i bonus. Hun så på klokka. Den var 19.02, så hun gikk til døra, låste den og snudde skiltet som hang i en lenke fra Louis Vuitton, som de ikke engang førte, men som ga akkurat det rette, eksklusive inntrykket. Det var nesten en halvtime siden det hadde vært noen i butikken. Da hun gikk tilbake mot kassa for å telle opp, kastet hun et siste blikk på kjolen. Ok, hun fikk prøve den en gang til. Ingenting annet ventet hjemme enn en tom hybel og kjedelige timer, der de eneste godene hun ville unne seg, var tv og et par glass vann.

Hun løftet andektig kleshengeren ned fra stativet, og gikk mot prøverommene. Hun gikk rett til det fjerde og det største, det i hjørnet med flest speil. Hun dro det svarte forhenget til side, hengte kjolen på knaggen og begynte å kle av seg. Det var da hun hørte lyden. Et ørlite plopp. Hva var det? Hun stanset. Lyttet. Noen sekunder gikk, så var lyden der igjen. Som en dryppende kran. Men det var da ikke noen kraner her, toalettet var jo i kjelleren … Hun snudde seg og lyttet igjen. Plopp … Det hørtes ut som om lyden kom fra det andre prøverommet. «Hallo!» Hun likte ikke lyden av sin egen stemme. Den lød grøtete og fjern. Og uansett var det ingen som svarte. Hun gikk sakte bort til det andre avlukket. Forhenget var for, så tett at hun ikke kunne se inn på sidene. Hun la seg ned på alle fire, og holdt pusten. Langsomt dreide hun hodet mot glippen så hun kunne se innunder forhenget. Ingenting. Det så ut akkurat som det burde gjøre der inne. Flisene var rene og pene, knapt preget av at noen hadde vært der i det hele tatt. De fire metallic stolbeina sto akkurat slik de pleide. Hun lyttet igjen. Det var helt klart der innefra lyden kom, det var hun sikker på. Hun reiste seg og pustet dypt inn to ganger. Så trakk hun forhenget til side.

Kapittel 2

Likene var som regel kalde, om de ikke var helt borte, når betjent Hans Petter Haneborg kom til et åsted. Slik var det ikke nå. Tross teknikerne som beveget seg der inne, og tross klesbutikkens klassiske duft av nye stoffer og plastinnpakning, kjente han tydelig lukten av blod. Det ble ikke bedre av at døra var lukket bak ham for å hindre at trekken skulle få de minste, letteste sporene til å blåse bort fra sitt opprinnelige tilholdssted. Lukten fikk brystet til å tetne, og han sugde neseborene sammen til to smale sprekker i et bortkastet forsøk på å ta inn minst mulig luft. Så prøvde han å puste bare med munnen. Det gikk litt bedre.

Det var en trøst å se Gundersen lenger inne i lokalet. Mannen passet usedvanlig dårlig inn mellom to stativer med henholdsvis lette sommerkjoler og raffinert undertøy, men syntes ikke å være klar over det selv. Den svære bergenseren sto og snakket med en annen hvitkledd tekniker da han fikk øye på betjenten. Straks strakte en butt pekefinger seg i været, før den gikk i en sakte bue mot utgangsdøra: «Hvis du snur deg forsiktig og ser godt etter, vil kanskje selv du få øye på den store, politiuniformerte kassebilen som står rett utenfor. Gå forsiktig ut døra, med minst mulig åpning, og gå så bort til den bilen. Der spør du om å få utlevert en kjeledress og dertil hørende utstyr, tar det på deg og kommer like sakte tilbake inn døra. Ja, hvis du altså må tilbake, da.» Han nikket bakover med hodet. «Der inne har jeg to fotografer, som nylig har vært gjennom FBIs tre måneder lange fotokurs, så egentlig kan du bare begynne å snakke med de vitnene konstablene har huket tak i ute.» Hans Petter visste ikke om Gundersen fleipet eller ikke. Han hadde egentlig stor sans for den storkjefta bergenseren, men det var sjelden han snakket direkte med ham, slik som nå. Han fikk en nagende mistanke om at mannen ikke ville ha formulert seg på samme måte til Halvor. «Ja vel. Men jeg kommer tilbake.» Så snudde han og gikk til bilen utenfor. I bakrommet satt det en ung, kvinnelig politikonstabel han vagt dro kjensel på, så han sa for sikkerhets skyld «hei!» på en ekstra hjertelig måte. Han fikk bare et forundret, lyseblått blikk tilbake, så han fortet seg å føye til «kjeledress». Mens han dro på seg utstyret, kom han på hvor han hadde henne fra. Hun hadde så vidt tittet inn på kontoret hans høsten før, i forbindelse med en omvisning for aspiranter. De hadde ikke hilst, men hun hadde et utseende en husket. I hvert fall som menn husket. Uansett var hun ikke interessant lenger, han var allerede i et forhold. Han følte ikke lenger behov for å holde andre muligheter åpne. Da han åpnet døra, fikk lukten av blod ham tilbake på sporet. Meldingen på telefonen en halvtime tidligere hadde vært «Død kvinne hos Bergman i Bogstadveien, ukjent ID, sannsynlig drap.» Ingen, aller minst Hans Petter selv, ville påstå at trender og designere var noe han hadde greie på. Men én ting visste han: at Bergman muligens var den mest eksklusive dameklesbutikken av dem alle. Kledde du opp kona di her, var sannsynligheten stor for at du først og fremst var valgt ut etter kriteriet for hvem som kunne tåle det høyeste klesbudsjettet, og ikke på grunn av ditt utseende, din klokskap eller din sjarm. 15

Butikken var ikke stor, men virket likevel ganske romslig. Det var atskillig lenger mellom stativene her enn på Hennes & Mauritz, og det var langt opp til taket. Hovedrommet var kanskje femti kvadratmeter, men litt lenger bak kunne kunden gå opp to ekstra trappetrinn og komme til det som muligens var selskapsavdelingen, skjønt klærne ikke skilte seg mye fra resten av innholdet. «Hver dag en fest,» tenkte Hans Petter, før bakhodet hans føyde til «halloween-fest» i et tafatt forsøk på å få til en morsomhet som kunne skape en viss avstand til det blodige scenariet han visste ventet ham. Utrullet plast på veien mot den lille trappa fortalte ham hvor han skulle gå. Konsentrasjonen av teknikere økte etter hvert som han nærmet seg Gundersen på ny. Han svingte til venstre inn bak en liten vegg, og så bergenseren stå i åpningen inn til det som tydeligvis var prøverommene. I de plastbelagte hendene holdt han to remmer som gikk til noe som så ut som en liten bag med et diskré gullmerke på siden. «Det var bedre,» skarret han etter å ha studert Hans Petter opp og ned. Betjenten kunne ane en liten unnskyldning i Gundersens toneleie, og bestemte seg for ikke å la mannens forrige uttalelse ligge ham til last. «Veska hennes,» spurte han i stedet. «Etter all sannsynlighet. Du kan jo ta en titt på innholdet.» Gundersen holdt den fram med remmene fra hverandre, og et øyeblikk hadde Hans Petter mer enn nok med å svelge ned igjen det som var i ferd med å tvinge seg opp. Blodet lå som en dam nederst, det hadde trengt seg inn mellom en lommebok i et slags blomstret stoff, en mobiltelefon, en eske med OB og et par våtservietter i en sidelomme. Det var det han umiddelbart gjenkjente, før han så noe som minnet om en leppestift duvende inn mot den ene kanten. «Herregud … Finnes det så mye blod i ett menneske?» «Hver enkelt av oss har 4,5 liter. Dette her er kanskje to. Men blod har en så sterk farge at det alltid ser ut som mer enn det er.» Hans Petter nikket mot veska. «Men hvorfor har alt havnet oppi der?» «Fordi damen er hengt opp og nærmest bløgget. Deretter har …» Gundersen registrerte raskt Hans Petters uforstående blikk. «Bløgget er et fiskeuttrykk. Det betyr at blodårene i halsen er skåret over. Men ikke legg noe i valg av uttrykk, det betyr ikke annet enn at strupen er tatt med et skarpt våpen, trolig en kniv,» forklarte Gundersen tålmodig. «Ok.»

«Blodet har rent fra halsen hennes, ned langs kroppen og opp i vesken på stolen under henne.» «Var det gjort bevisst?» «Umulig å si. Men da vi kom inn, var det ikke blod på gulvet i det hele tatt. Ganske snodig, egentlig, men du får se selv.» Hans Petter nikket mot gardinene bak Gundersen. Bergenseren snudde og vinket ham med seg. Han stanset allerede ved prøverom nummer to, men lot kollegaen få kikke inn først.

Det var et syn han ville huske langt inn i alderdommen, uansett hvor mye debriefing han fikk av politiets psykolog. Ansiktet, som sannsynligvis hadde vært ytterst velpleid bare en times tid tidligere, hang et lite stykke over hans eget, og minte om noe fra en skrekkfilm. Blekt, nesten hvitt, med store, tomme øyne og svulmende lepper. Det kraftige nylonrepet var festet rundt halsen hennes på oversiden av såret i halsen. Han så at repet gikk fra halsen og over et lampefeste i overkant av båsen, før det var festet til en knagg litt lenger bort, ved siden av det som trolig var kvinnens kåpe. Knuten så enkel ut, som en slags båtmannsknop. Altså var hun dratt opp ved bruk av vektstangprinsippet til føttene dinglet nærmere en halvmeter over bakken. En bekk av størknet blod gikk fra det gapende såret i halsen − han svelget da han skjønte at det bleke han så på innsiden, måtte være spiserøret − og derfra nedover topp og bukse før bekken endte på tuppen av den brune skinnstøvelen på høyre fot, rett over den lille prøveromsstolen. Ut fra det Hans Petter hadde kunnskap om, måtte det bety at gjerningsmannen hadde skåret halsen over på henne etter at hjertet var stoppet, ellers ville det vært blod overalt. Men det var noe merkelig her … «Er det ikke snodig at det ikke er en eneste bloddråpe på gulvet?» «Jo. Så godt som umulig, vil jeg si. Min mening er at gjerningsmannen må ha dekket gulvet med et eller annet,» sa Gundersen. «Men da vil dere vel finne rester av det som har ligget der?» «Sannsynligvis. Bare vi får analysert prøvene.» Hans Petter kom til å tenke på noe. Denne gangen var det han som snudde og vinket Gundersen med seg. Sistnevnte så uforstående på ham, men luntet til slutt etter. «Ble det for sterkt?» En bit av sarkasmen var tilbake.

Da de nærmet seg utgangsdøra, skjønte Hans Petter at han hadde hatt rett. Blodlukten hadde først blitt svakere, før den nå tiltok igjen. Disken med kassaapparatene sto litt til høyre for døra. Han svingte inn på baksiden av den, fortsatt med Gundersen i hælene. Han kastet et raskt blikk på søppelbøtta som sto der, og snudde seg mot kollegaen. «Der,» sa han og pekte. Gundersen kastet et raskt blikk på plastpresenningen i bøtta, før han så på Hans Petter igjen. Det fantes ikke lenger tegn til arroganse i ansiktet hans.

Kapittel 3

Butikkekspeditøren satt og ventet på ham i det hyggeligste avhørsrommet i den enorme glassog betongbygningen som utgjorde politihuset i Oslo politidistrikt. Rommet var forbeholdt vitner. «Hyggelig» var selvfølgelig et relativt begrep, men det var nå en gang litt blomster der, om enn falske, og det var mykere skaistoler i stedet for de ordinære pinnestolene. Veggene var de vanlige hvite, selv om gultonen også her var tiltakende ettersom etterforskere flest var mer opptatt av hva vitnet kunne komme til å si, enn å overholde forbudet mot røyking. «Dolly Jensen,» spurte han. Hun nikket og tok imot hånda hans. Hun var slank, lys og sikkert ganske pen til vanlig. Men akkurat nå var ansiktet hennes gustent og grimete. Det inneholdt heller ikke noe smil som kunne lyse det opp. «Hans Petter Haneborg.» Han holdt inne noen sekunder, mens han forsøkte å smile svakt og beroligende. Slik en viss annen ville ha gjort det. «Du må ha hatt en forferdelig dag.» Hun nikket idet det banket lett på døra. Hans Petters nærmeste sjef, etterforskningsleder Kristine Holm, kom inn. Det lett hjerteformede ansiktet under hennes mørkebrune hår hadde et varmt og forståelsesfullt uttrykk. Hun gikk bort til bordet, håndhilste på Dolly Jensen og presenterte seg. «Jeg tenkte at det kunne være lurt å være med på akkurat dette avhøret,» sa hun halvt til Hans Petter og halvt til vitnet på den andre siden av bordet. Idet hun satte seg, kunne Hans Petter ane konturene av en liten dobbelthake. Hun hadde lagt på seg under det lange sykefraværet etter knivoverfallet høsten før, og tydeligvis ikke fått kiloene av igjen etterpå.

Hans Petter syntes det kledde henne. Det ga henne litt mer pondus i den nye rollen som etterforskningsleder, uten at det foreløpig var nok til å gå ut over utseendet hennes. Han bestemte seg for ikke å være fornærmet over den plutselige ankomsten. Hvis Kristine hadde lest gjennom den lille informasjonen som foreløpig var brakt videre i systemet, ville hun også ha sett at dette tegnet til å bli en vanskelig sak. Da kunne det være lurt å være to til å snakke med hovedvitnet. Men han satte pris på at hun ikke prøvde å overta initiativet. «Kanskje du kan begynne med å beskrive dagen din? Gjerne fra du kom på jobb,» sa han prøvende. Hun kremtet litt og fokuserte blikket. Det var fortsatt rettet mot bordplaten mellom dem. Så begynte Dolly Jensen å snakke, med lav, monoton stemme, som om hun prøvde å distansere seg fra sin egen opplevelse. Hans Petter noterte seg hovedpunktene han kom til å skrive ned i rapporten litt senere på kvelden. Dagen hennes hadde tydeligvis vært helt normal. Det hadde vært et førtitalls kunder innom, fordelt på fire «konsulenter», som hun kalte det, i kjernetiden mellom 11 og 17. Omkring halvparten hadde kjøpt noe. De fleste bare et belte eller et skjerf, men de hadde hatt to store salg, så det hadde vært over 100 000 kroner i kassa på slutten av dagen. Fra klokka 18 hadde hun vært alene, siden kollegaen som egentlig skulle vært igjen, måtte dra tidlig på grunn av en korkonsert med datteren. Normalt var ikke det noe problem, ettersom de fleste som virkelig handlet i butikken, kom på dagtid. «Når gikk siste kunde?» «En halvtime før vi stengte, kanskje. Litt etter begynte jeg å telle opp, og vente til klokka ble sju.» «Når gikk du inn i prøverommene?» «Litt over sju. Jeg skulle bare …», hun nølte litt før hun fortsatte: «… sjekke en siste gang at de var ryddige.» Kristine bet seg merke i nølingen: «Skulle du noe mer?» «Ja, jeg skulle … prøve en kjole jeg vurderte å kjøpe.» Kristine nikket langsomt. Så sa hun: «Gikk du inn i prøverommet?» «Ja. Men så hørte jeg en merkelig lyd like ved. Jeg skjønte ikke hva det kunne være, så jeg gikk ut for å sjekke. Da jeg åpnet gardinen til prøverom to, så jeg … det dere vet.» «Hva tror du lyden var for noe?» «Jeg skjønte det ikke da, men jeg har jo skjønt nå at det må ha vært … noe som dryppet.» Hun så litt hjelpeløs på de to andre. «Ja, dere skjønner vel hva jeg mener.» 19

«Kjente du igjen offeret?» «Nei, men jeg så ikke akkurat lenge på henne, og ikke vet jeg hvordan hun tok seg ut … i live.» «Men i hele denne perioden, fra siste kunde gikk og til du ringte oss, hørte du noen lyder utenom det vanlige?» «Nei …» Igjen dette hjelpeløse blikket. «Ikke som jeg kan komme på nå, i hvert fall. Hun kan ha vært en kunde jeg hadde tidligere på dagen, men det er egentlig umulig å si.» Hans Petter og Kristine så på hverandre. Offeret var fortsatt ikke identifisert. Normalt ville de ut fra identifikasjonen som trolig lå i veska, ha visst hvem hun var allerede, men alt blodet hadde sinket laben ganske mye. Hans Petter prøvde seg igjen: «Denne dryppingen var altså det første unormale du hørte i løpet av hele dagen?» «Ja. Jeg har selvfølgelig prøvd å tenke på det etterpå, men jeg greier ikke å komme på noe spesielt.» Så gikk de inn på de ulike kundene hun kunne huske å ha hatt den dagen. De fikk inn kassarullen og prøvde å knytte beløpene opp mot ansiktene hun husket. På slutten av denne prosessen kom meldingen fra laben om hvilket navn som sto på kortene i veska. Kari Livesson, 31 år, førerkort utstedt i Drøbak. Deretter fikk de inn bilde fra passregisteret. Hans Petter så forventningsfullt fra det til Dolly Jensen. «Det er noe veldig kjent med henne, men hun var ikke en av mine – i hvert fall ikke i dag,» sa hun etter en liten pause. «Kanskje det var en Hanne jobbet med tidligere i dag.» Hun så en gang til på bildet, før hun skjøv det fra seg. Blikket hennes var rettet mot et eller annet punkt på veggen. «Jo, prøv Hanne.» Det var tydelig at Dolly Jensen trengte en pause. Hans Petter reiste seg for å be om at de fikk inn mat og drikke. «Pleier dere å ha mange menn innom,» spurte Kristine. «Ikke mange,» svarte hun umiddelbart. «Noen få stykker i løpet av dagen, som regel i følge med konene sine. De pleier stort sett å sitte i en stol og mumle ja og ha når kona kommer ut for å spørre om hvordan noe sitter.» «Kan du huske om det var menn innom i dag, selv om du ikke betjente … unnskyld: rådga dem personlig?» «Det var det sikkert, men akkurat nå klarer jeg ikke å … Hør med de andre, vil du?» 20

Blikket hennes var så hjelpeløst at Kristine ga opp. De fikk finne på noe annet.

«Henne må dere da vite hvem er!» Etterforskningsgruppas yngste, den tidligere håndballkjempen Merete Markussen, så sjokkert fra Kristine til Hans Petter. «Jeg kjente henne igjen med en gang. Hun var programleder på et talkshow som gikk på TVNorge i høst, og er i sladrespaltene hele tida.» «Stort sett rekker jeg innom Dagsrevyen et par-tre ganger i uka. Og kanskje en film av og til. Ellers ser jeg ikke på tv,» sa Kristine. Hun virket ikke det minste brydd. «Ikke Frustrerte fruer engang?» Hans Petter hadde det med å glemme at hun nå var sjefen hans. Det korte blikket hun sendte ham, var nok til at han kom på det. Han skiftet samtaleemne: «Ja, vi skjønner vel alle hva det betyr?» «Pressekonferanse om to timer,» sa Kristine. Hun så på klokka: «Det vil si klokka 23.» «De kommer til å gå bananas …» «… for ikke å snakke om hvordan vi skal forholde oss til tesen om at de aller, aller fleste blir drept av noen de kjenner. Med en tv-stjerne har vi det meste av Norge som utgangspunkt. Kort sagt,» sukket Kristine, «alle som føler at de fikk et forhold til henne via skjermen.»

Da fjerdemann i etterforskningsgruppa, Bastian Eide, kom inn noen minutter senere, var det med nyheten om at Hanne, Dolly Jensens kollega fra butikken, ganske riktig husket tvkjendisens besøk. Kari Livesson hadde vært innom for «å titte» rett før Hanne gikk klokka 18. «Hun trodde Livesson hadde gått siden hun ikke så noe mer til henne.» «Sjekket hun ikke prøverommene?» «Nei, hun hadde dårlig tid, sa hun. Dessuten pleier de å si fra om de vil prøve. Og så var jo Dolly der, som hun sa. Fantastisk navn, ikke sant?» Som vanlig sa Bastian det alle hadde tenkt, og de flirte. Nå visste de dessuten at Kari Livesson måtte ha blitt drept mellom litt før seks og noen minutter over sju. Det var da noe. «Ingen har sagt noe om kamera,» sa Merete prøvende. «Butikken har ikke,» sa Bastian. «Som butikksjefen formulerte det: Deres type kunder liker ikke overvåking. Dessuten er det så godt som ingen offentlige kameraer i det strøket,

heller.» En tanke så ut til å slå ham. «Ligger det ikke en 7-Eleven rett ved? Pleier ikke de å ha kamera?» «God idé,» sa Hans Petter. «Jeg ringer uteleder og får noen til å sjekke vinkelen på det. Kanskje er det andre kameraer i nærheten også.» Det var ikke rare greiene å melde til sjefen for voldsavsnittet før pressekonferansen. Sannsynligvis visste allerede mediene hvem som var drept. Det betydde at et kobbel med journalister hvert øyeblikk ville begynne å spore opp mulige vitner før politiet. Arbeidsforholdene kom til å bli nesten umulige. De visste det, alle fire. «Det er bare å få gjort mest mulig fortest mulig,» sa Kristine. «I kveld og natt blir det pølse i kiosken eller Fjordland på kantina. Hvis dere absolutt må ha mat.»

Når skulle egentlig den tullingen ta til vettet og komme hjem igjen? Kristine gjorde en kjempejobb, det var ikke det, men Halvors erfaring kunne være gull verdt nå. I tillegg var de bare fire på gruppa, ettersom Voldsavsnittet hadde sett sitt snitt til å spare noen budsjettkroner i Halvors permisjonstid. Meningen var at den femte stillingshjemmelen skulle fylles opp av de andre gruppene ved behov. En ordning som selvfølgelig ikke fungerte. Kristine kom sikkert til å spørre etter en ekstra i morgen. Gudene måtte vite om hun fikk noen. Nok en gang så han scenen på prøverommet for seg, de blodløse, svulmende leppene, den størknede bekken av blod … Så ble bildet splintret av en ringelyd, og Hans Petter rakte ut hånda. Det var uteleder, som rapporterte at 7-Eleven ganske riktig hadde videokamera. Han lovte å sende over minnekortet, før han tipset om kameraet ved minibanken på den andre siden av Bergman. To minutter senere hadde Hans Petter ringt sikkerhetsselskapet til banken og blitt lovet deres opptak i løpet av kvelden. Var de heldige, var begge sider av Bergman dekket. Det kom til å bli en skikkelig drittjobb, og betydde dessuten timer i fotolaben med nerden som satt der. Mannens eneste unnskyldning var at han var uhyggelig dyktig, men det var da også det eneste som kunne kompensere for det vellet av idiotiske kommentarer han serverte.

«Har’u knekt hu Kristine ennå, eller?»

Sundt smilte bredt og regnet med at kollegaen umiddelbart skjønte hva han fablet om. Det gjorde han vel strengt tatt også, men Hans Petter hadde ikke til hensikt å gi Sundt noen lettkjøpte gleder. «Knekt? Skjønner ikke hva du mener.» «Hallo … Trur’u ikke jeg har sett de blikka du sender ’a, eller? Vært i buksene på ’a?» Det var mulig at det var ment som en kameratslig tone, men i så fall var Hans Petter glad for at han ikke befant seg i gjengen til Sundt. Hvis mannen hadde noen gjeng. «Ellers takk. Har dame. Sett noe på filmene?» «Jepp. Den fra 7-Eleven ser veldig grei ut. Minibankfilmen er verre. Du får bare ansiktene på de som passerer nærmest. De ytterste er kutta fra brystet og opp, men da er jo det viktigste med, ikke sant?» Han gliste, men ble usikker da Hans Petter ikke svarte. «Ja, brystene er med, assa, skjønner’u?» Kollegaen leet fortsatte ikke på munnviken, så Sundt ga opp: «Bortsett fra ungene da, de ser’u alt av, men det er vel ikke en av dem som har drept noen på Bergman.» «Neppe,» svarte Hans Petter. «Kan du stille inn filmene fra klokka 16 og vise meg hvordan jeg stopper og starter?» «Et øyeblikk,» svarte Sundt tjenestevillig, før han viste kollegaen hvordan ting fungerte. Hans Petter hadde gjort det før, men det var lenge siden. «Jeg kan se sammen med deg og filtrere og lage stillbilder etter hvert som du går gjennom,» sa Sundt. «Nei takk, det trenger du ikke,» sa Hans Petter. «Jeg trykker bare på knappen hver gang jeg vil ha et stillbilde, så kan du ordne det etterpå. Kjenner jeg deg rett, har du sikkert nok annet å henge fingrene i så lenge.» «Det har’u jaggu’ rett i,» svarte Sundt, snudde på hælen og gikk inn i den andre laben. Hans Petter seg lettet ned i kontorstolen, tenkte seg litt om og trykket på play.

Sofi Hun hadde ligget og sett opp mot skyene som beveget seg raskt over himmelen. Hun visste at de hvite bomullsdottene egentlig fløy av sted med langt større hastighet enn det så ut til. Det var bare avstanden som gjorde at det så langsommere ut. Hun nøt sommerdagen og sommerferien, og at det gikk an å ligge på bakken allerede klokka ni om morgenen. Og hun nøt tanken på at det var seks uker til skolen startet opp igjen, og at hun aldeles ikke visste hva hun skulle bruke dagen til. «Sofi!» Morens stemme lød sommervarm og frisk fra inngangsdøra, om enn lett stresset. Hun var på vei til jobb. Foreldrenes ferie ville ikke starte før om et par uker, men på denne tiden startet moren arbeidsdagene litt senere enn vanlig og avsluttet dem tidligere. Det var fint. Ikke at Sofi mislikte au pair-en, men skulle hun velge, foretrakk hun moren. Hun lukket øynene. Lyden av raske, tette skritt kom nærmere. De stanset rett ved siden av henne. Så kjente hun en større hånd rundt sin egen og hvordan hun langsomt ble halt opp i sittende stilling. Moren tok den andre hånda også, og dro henne helt opp på beina. Stemmen lød ikke sint, bare oppgitt. «Du kan ikke ligge på bakken i den kjolen der, Sofi, det vet du. Blir den møkkete, må den renses.» Hun snudde datteren sin rundt. «Og det må den,» konstaterte hun. «Gå inn og gi den til Leyla. Så kan du ta på deg settet fra Tommy Hilfiger. Det ligger i skapet ditt.» Moren prøvde å fange blikket hennes. «Det gule, du vet.» Sofi visste. Hun stirret ned på gresset. «Nei, du kan ikke ligge rett på gresset i det heller. Men det er jo bare å ta med seg et pledd fra skapet i gangen, Sofi!» Datteren nikket. Moren bøyde seg ned, holdt rundt henne og ga henne en klem. To solvarme kinn møttes …

Langsomt vendte tankene til Sofi Bornebusch tilbake fra drømmen og inn i det altomfattende mørket rundt henne. Hun ante ikke hvor lenge hun hadde sittet lent til døra før hun sovnet, eller hvor lenge hun hadde vært borte. Det måtte for lengst være dag, men ingenting hadde

skjedd. Det var fortsatt ingen lyder, intet lys, ingen lukt. Bare hennes egne bevegelser, hennes egen pust brøt monotonien. Eneste sanseinntrykk for øvrig skrev seg fra det kalde gulvet hun satt på, og de gangene hun gned seg selv over armen. Men hun hørte lyden av at hun beveget seg, altså virket hørselen også. Så prøvde hun å konsentrere seg om resten av de fem sansene. Hvilke virket med sikkerhet? Hun løftet på armen og snuste inn under kimonoen. Hun var temmelig sikker på at hun kjente en svak parfymeduft, altså virket nesa fortsatt. Så dro hun tunga bortover armen og slo fast at det smakte salt. Hun hadde med sikkerhet fire av de fem sansene i behold. Det var da enda noe. Men hva klokka var, hadde hun ingen idé om. Heller ikke hvor lenge hun hadde sovet eller sittet sammenkrøpet på det kalde gulvet. Men øynene hennes … Var hun virkelig blitt blind? Var det flere lamper hun kunne prøve? Hun reiste seg og følte seg fram rundt hjørnet bort til nattbordet. Famlet seg fram til ledningen, fant knappen og trykket. Ingenting skjedde. Kunne strømmen ha gått over hele hotellet? Hadde hun et eller annet med batteri? Mobilen. Den lå i veska under skrivebordet. Det føltes bedre når hun greide å være rasjonell. Hun famlet seg fram til stolen, bøyde seg ned og rotet rundt. Der var den. Hun tok den opp mens hun kjente hjertet hamre. Batteriet hadde vært fullt da hun hadde slått av mobilen dagen før, det husket hun. Hun pustet dypt inn, så trykket hun på knappen. Ingenting skjedde. Hun trykket og trykket, men hørte ikke engang det vanlige bipet fra en telefon i oppstartsprosess. Hva var dette for noe!? Hadde hele verden gått til helvete? Hadde Sverige blitt slått ut av en atombombe? Var hun det eneste levende mennesket igjen i Stockholm? Hun greide ikke lenger å holde seg og kjente at det begynte å strømme vått nedover lårene. Åpnet munnen på ny, og la all kraft hun hadde igjen, i skriket. Det varte lenge, men ingenting skjedde, bortsett fra at hun ble redd for å miste hørselen også. Var dette drømmen fra helvetet? Kunne det virkelig være en «bad trip»? Hun visste med sikkerhet at hun aldri mer kom til dra en eneste stripe eller røre noe annet ulovlig stoff, så snart hun bare var ute av dette infernoet. Men hvordan i all verden skulle hun greie det?

Hun ristet og kaldsvettet, til tross for at hun hadde tatt på seg begge dynene. Om det var kaldt eller varmt i rommet, hadde hun ingen klar oppfatning om, men hun frøs like fullt intenst. Kanskje hun hadde feber. Var det hun opplevde, en febervillelse? Men hun hadde ingen problemer med å kjenne lukten av urin, som nå hadde bredt seg over rommet. Turen på badet for å prøve å vaske seg litt, hadde bare gjort det verre. Hun hadde til slutt greid å lete seg fram til kranene på vasken, men det kom ikke en eneste dråpe da hun skrudde på dem. Heller ikke fra dusjen kom det vann, og da hun til slutt hadde tatt motet til seg og stukket hånda ned i klosettet, hadde det vært helt tørt der. Bortsett fra noe grovt, pulveraktig som kunne minne om sandkorn. Men det hadde ikke luktet av det. Et eller annet hadde prøvd å trenge seg fram fra underbevisstheten, og hun hadde gått tilbake til dusjen og kjent en gang til på armaturet. Det kjentes helt normalt, bortsett fra at det var to brytere på forsiden. Hadde det ikke vært en på siden dagen før? Så dro hun de bare føttene bortover gulvet, prøvde å huske hvordan flisene hadde kjentes ut for noen timer siden. Var de ikke mindre glatte nå, litt rue, liksom? Hun sank sammen på klosettet mens hun gned lårene for å skape litt friksjon og varme. Egentlig følte hun seg ikke sikker på noe. Om hun var et annet sted, hva så? For hvordan i all verden skulle hun greie seg: uten syn, uten vann og uten mat, bortsett fra nøttene i posen? Og uten noe annet menneske i nærheten? Til slutt så hun bare én løsning. Å gå tilbake til senga og prøve å sove av seg hele marerittet, eller hva det nå var. Neste gang hun våknet, ville det hele være over. Problemet var at hun ikke greide å sovne. En gang kjente hun det lille rykket som tilsa at hun var i ferd med å greie det, men noe nærmere kom hun ikke. I stedet ble hun liggende med øynene åpne. Det var da musikken begynte.

Tirsdag 23. mars

Kapittel 4

Klokka var ti over ett da Hans Petter var ferdig med første halvdel av opptakene og en halv termos med lunken kaffe. Han holdt på å bli gal av å veksle mellom de to monitorene der han kjørte hver sin film. Arbeidsmetoden var først å se hvem som passerte på den ene filmen, for så å finne dem igjen i løpet av et minutt eller to på den neste. De kunne han uten trøbbel stryke, siden de ikke hadde hatt tid til å være innom Bergman. Men for ham tok det tid, siden han på minibankfilmen ofte ikke hadde ansiktene og måtte kjenne folk igjen på klærne. De som stoppet opp noen minutter for å vindusshoppe eller faktisk var innom en butikk på veien mellom de to kameraene, lagde et lite helvete for ham. For ikke å snakke om dem som faktisk bodde i bygården. Hvem var det som sa at det var spennende å være politimann? Klokka var 05.30 da han mente seg ferdig. Han hadde markert 71 personer som han ville at Sundt skulle lage stillbilder av. Så gikk han innom vakta med spørsmål om de hadde en patruljebil i nærheten som kunne kjøre ham hjem. Blikket til kollegaen på den andre siden av glassruta fikk ham til å lure på hvordan han egentlig så ut etter 22 timer sammenhengende på jobb.

Kristine Holm var hjemme litt etter midnatt, etter å ha deltatt i bakgrunnen på avdelingssjefens pressekonferanse. Pressen hadde ganske riktig kjent identiteten til drapsofferet. Overfor avdelingssjefen hadde Kristine foreslått en strategi som, da hun slo på radioen, hadde vist seg ganske vellykket. For Dagsnytt klokka 07 nevnte ikke navnet Kari Livesson, og da hun sjekket nettavisene, sto det ikke annet enn «31-åringen» der heller. Pressen visste selvfølgelig at det var en kjendis, og jobbet deretter, klare til å gi ut det de hadde, så snart navnet ble frigitt. Men det ga dem i hvert fall noen timer før resten av Norge gikk inn i kjendispsykose, og vitnene begynte å bli påvirket av all omtalen. Strategien hadde vært enkel: Å vente med å informere noen av de nærmeste pårørende til pressekonferansen var over, og appellere til en samlet presse om at de ikke brukte navnet før

alle var informert. Å vise til pressens egne regler i et samlet forum førte til en selvjustis som ble overholdt – i hvert fall til nå. Hun dro på seg klærne, og registrerte at også denne buksa begynte å bli trang. Hun visste grunnen, og det var at hun jobbet nærmest døgnet rundt, og uten plikter hjemme betydde det svært mye overtid, lite trening, få, sunne alternativer i matveien og uregelmessige måltider. Og da gikk det slik, hadde hun lest, særlig når en begynte å nærme seg 40. At hun av en eller annen underlig grunn hadde sagt ja til å bruke av sin minimale fritid til å gå på et kokkekurs med en venninne, hadde heller ikke hjulpet. Ikke at det hadde blitt så mye mat, men de fysiske utskeielsene hadde naturlig nok vært minimale. Dessuten kunne fortsatt ingen fortelle henne hvem hun skulle lage alle disse flotte rettene til. Hun sukket og innså at hun høyst sannsynlig kunne glemme kurset de nærmeste par ukene. Nå hadde hun en atskillig viktigere jobb å gjøre. Mens hun hastet ned trappene fra den lille leiligheten i Hammerstads gate på Majorstua, slo hun nummeret til Bastian. Han var allerede på plass og satt og ventet på 71 stillbilder fra Sundt på laben. «Jeg drar ut og starter rundspørringen så snart jeg har dem.» «Fint. Får du laget et ekstra sett?» «De er allerede på vei.» Inne på kontoret gikk det mindre enn et minutt før det banket på døra. Der sto Sundt. «Du ville ha disse?» «Ja takk.» Kristine tok imot pakken og nikket. Men klikket fra døra lot vente på seg, og hun tittet opp. Sundt var fortsatt vendt mot henne, og la ikke skjul på at han uhemmet studerte det han kunne se av henne over pulten. «Jeg liker kvinner med former,» sa han. Kristine smilte søtt. «… og jeg misliker menn som tilbringer så mange timer alene på en fotolab at det eneste de til slutt tenker på, er akkurat det.» Som hun hadde ventet, smilte Sundt, åpnet døra og gikk. Selv om han aldri hadde sagt noe om det, visste Kristine at han også likte kvinner som tok igjen. Så åpnet hun pakken, og bildene ramlet ut i et eneste virvar.

Kristine hadde vært på toalettet og skylt øynene allerede en gang, men følte nå behov for å gjøre det på ny. Å stirre så intenst var slitsomt, satte den naturlige blunkerytmen ut av funksjon og gjorde henne enda tørrere i øynene. Hun lente seg tilbake i kontorstolen og strakk armene så høyt opp hun kunne. Blusen ble sittende igjen over brystene da hun senket overkroppen og hun dro den bestemt ned. Idet hun skulle reise seg, fikk hun øye på noe. Det var på et bilde fra minibanken. Nærmest kameraet kunne hun se en mann med mobilen mot øret, men det var ikke det som hadde slått henne. For rett bak ham gikk det som måtte være en kvinne, skulle en dømme ut fra kåpa hun hadde på seg. Det var heller ikke klesdrakten som hadde slått henne, tvert imot var det noe helt nederst, i splitten på den sennepsgule kåpa. Det virket som om den nederste glidelåsen hadde glidd litt opp og åpenbarte mer av den blå jeansen under. På den befant det seg noe som minnet sterkt om en flekk. En ganske stor og lang flekk. Fargegjengivelsen på bildet var dårlig, men den så unektelig brun ut. Flekken kunne selvfølgelig skyldes at damen hadde drukket en kopp kakao litt tidligere og sølt på seg. Den kunne også skyldes at buksa var slik laget eller en rekke andre ting. Likevel økte Kristines puls. Ansiktet var kuttet akkurat ved hakeregionen. Alt hun kunne se av hud, var litt hals og noen lyse fjoner i nakkeregionen, i tillegg til den ene hånda. Lomma på siden bulte litt, som om hanskene hun burde hatt på seg, kanskje lå der. Det banket på døra. Før Kristine fikk samlet sammen bildene, var Merete kommet inn og bort til pulten hennes. «Fra minibanken,» spurte hun. Kristine nikket. Merete bøyde den lange kroppen, og kikket nærmere på bildet under lyset fra skrivebordslampa. «Rar flekk på låret.» «Nettopp. Vi får høre hva Sundt kan få ut av det.» Hun grep telefonen og oppga tidspunktet for bildet. «Jeg vil ha samtlige stillbilder du greier å hente ut fra akkurat den sekvensen. Etter det vil jeg at du går gjennom begge filmene på ny for å se om vi får noen flere glimt av henne.» «Ja, men …» Kristine la på, og merket at pulsen tok enda en omdreining.

Sundt hadde vært oppe igjen i løpet av en halvtime. Nå satt Kristine og Merete med en videosekvens på knapt to sekunder på pc-en og en serie med 40 stillbilder. De første og de siste bildene var uinteressante, og viste bare litt av kåpa, henholdsvis forfra og bakfra. Men et snaut tjuetalls bilder i midten var verdt å se nærmere på. Et kvarter senere hadde hun sendt Merete ned til Sundt med beskjed om å forstørre opp to av bildene. Så hadde hun ringt Bastian. Mens hun ventet på hans retur til politihuset, ringte vakta for å si at hun hadde besøk. Dermed var det ikke Bastian som trådte først inn på kontoret, men en kvinne i begynnelsen av 40-årene, iført pels og en halvkort hårfrisyre som knapt så ut som om den hadde fått frisk luft siden den forlot saksen. Til gjengjeld var kinnene svakt rødmende, som om kvinnen nettopp hadde kommet tilbake etter en treningstur til Skjennungstua. Altså rett fra hudpleiesalongen, tenkte Kristine, og lurte nok en gang på om det var «Posh» eller halvsøsteren Camilla som sto foran henne. Den største forskjellen var kanskje at besøket hennes var litt slankere. Den største likheten var en sykelig opptatthet av klær. Kristine prøvde av hele sitt hjerte å legge forakten til side, smilte uten å reise seg fra pulten, og sa: «Det var jo en overraskelse.» Camilla returnerte smilet, og satte seg i besøksstolen. «Bernt og jeg er akkurat hjemme fra Bergen, der han i går signerte sin hittil største kontrakt. Med Liebe Shipping,» la hun megetsigende til. «Ellers er det jo ikke så ofte jeg er på disse kanter av byen, så jeg tenkte jeg skulle titte innom.» «Jobben ble ikke så langvarig da, skjønner jeg?» Spørsmålet var egentlig ikke vondt ment, men hun holdt likevel på å bite av seg tunga. For sent. Camilla var over i forsvarsposisjon. «Nei, en kontorjobb er ikke noe for meg. Det blir for inaktivt. Jeg hadde egentlig tenkt å foreslå en lunsj senere i dag, men …» Hun lot et megetsigende blikk gli nedover Kristines overkropp. «… det er kanskje ikke noen god idé likevel.» Hun ville ikke ha vært seg selv hvis hun ikke hadde slått tilbake umiddelbart. Kristine begynte å angre på at hun hadde bekreftet at hun var tilgjengelig. «Ikke hadde jeg hatt tid heller. Jeg sitter midt oppe i en skikkelig drittsak. Det kommer en kollega inn her hvert øyeblikk.» Camilla ble sittende i besøksstolen og se på henne. Kristine tenkte nok en gang at det eneste de hadde felles, var de tre stavelsene i fornavnet. Ellers var det en gåte hvordan